Kreft

Charlotte mistet mannen til kreftformen bare 13 prosent overlever

I løpet av tre måneder opplevde Charlotte Borge-Andersen (60) at tre familiemedlemmer fikk kreft.

HARDT RAMMET: Charlotte ble vitne til at tre familiemedlemmer ble kreftsyke på samme tid. Mannen hennes fikk en svært alvorlig kreftsykdom, som de fleste dør av i løpet av kort tid. Foto: Beate Willumsen
HARDT RAMMET: Charlotte ble vitne til at tre familiemedlemmer ble kreftsyke på samme tid. Mannen hennes fikk en svært alvorlig kreftsykdom, som de fleste dør av i løpet av kort tid. Foto: Beate Willumsen Vis mer
Publisert

Forestill deg at du går til legen med smerter i ryggen, får beskjed om at du har kreft, og at den krefttypen du har fått, vil kun 13 prosent overleve. For de fleste av oss er det utenkelig, men for Hans-Petter Salberg, var det realiteten.

KK møter enken til Hans-Petter, Charlotte Borge-Andersen (60), på Olivia i Hegdehaugsveien. Hun har kreftforeningens sløyfe på kragen, og «fuck cancer»-armbåndet rundt høyre håndledd. For snart fire år siden, døde mannen hun hadde delt livet med i 40 år.

Charlotte og Hans-Petter møttes for første gang på et politisk arrangement. Litt senere møttes de igjen via felles venner. Charlotte var 17 år, og Hans-Petter var russ.

- Vi ble sittende og skravle hele kvelden, og dagen etter gikk vi tur til Kolsåstoppen. Vi fant ut at vi hadde det veldig hyggelig sammen, og siden den gang har det vært oss to.

Charlotte og Hans-Petter fikk barna Charlotte og Fredrik tidlig, og hjemmet var alltid åpent for deres venner. Oftest var det noen ekstra personer rundt middagsbordet – alle var velkomne.

- Vi er en sammensveiset familie, og jeg har venner i alle aldre. Dette bidrar til at jeg har et fint liv, til tross for savnet.

SAMMEN I 40 ÅR: Charlotte og Hans-Petter har levd sammen store deler av livet. Foto: Privat
SAMMEN I 40 ÅR: Charlotte og Hans-Petter har levd sammen store deler av livet. Foto: Privat Vis mer

Bukspyttkjertelkreft

I 2015 ble Hans-Petter veldig syk. Det startet med smerter i ryggen, men hverken fysioterapi, trening eller hvile endret noe. Smertene forverret seg, og til slutt fikk Hans-Petter så vondt at han hadde problemer med å puste.

Legeundersøkelser viste at Hans-Petter hadde fått bukspyttkjertelkreft.

- Legen fortalte at situasjonen var alvorlig, og at de færreste med denne sykdommen kan opereres. Han rådet oss også til ikke å google, minnes Charlotte.

Dette skjedde på en fredag, på Bærum sykehus. Det var veldig fullt på sykehuset denne dagen, så Charlotte og Hans-Petter hadde blitt flyttet til avdeling for fedmekirurgi. Hans-Petter lå neddopet på smertestillende, i en enorm seng, og Charlotte satt i en stol av dobbel størrelse ved siden av ham.

- Mannen min var ikke en svær mann, og i den store sengen så han bitteliten ut. Når du får en slik beskjed, på et sånt rom, føler du deg ekstremt liten. Det var helt absurd, sier Charlotte.

«Prosjekt bli bra»

- Hva tenkte du da dere fikk kreftbeskjeden?

- Det første du gjør når du får beskjed om å ikke google, er å google. Jeg fant ikke god informasjon på norske nettsider, og begynte å bli desperat. Jeg lette på alle mulige utenlandske nettsider, og etter litt tid skjønte jeg hvor alvorlig diagnosen faktisk var.

På samme tid startet de «prosjekt bli bra».

POSITIV INNSTILLING: Til tross for de dårlige prognosene, var Hans-Petter positiv helt til det siste. Foto: Privat
POSITIV INNSTILLING: Til tross for de dårlige prognosene, var Hans-Petter positiv helt til det siste. Foto: Privat Vis mer

- Vi hadde som mål å holde Hans-Petter frisk lenge nok til at det kom et motmiddel. Han var alltid positiv og hadde en god innstilling, noe jeg tror er helt avgjørende for å komme seg igjennom noe sånt.

Dramatisk forløp

Det tok ikke lang tid før Hans-Petter startet med cellegift og fikk hjelp til smertelindring. Prosedyren i Norge inkluderer ofte cellegift før en eventuell operasjon, da svulsten som regel har en vanskelig plassering, som gjør at operasjon blir for risikabelt.

- Det ble et svært dramatisk forløp. Hans-Petter fikk mye smertestillende, og ble lagt inn på sykehuset med overdoser. Etter hvert viste det seg at cellegiften hadde hatt effekt, og svulsten hadde krympet noe. Dette bidro til at Hans-Petter ble bedre, forklarer Charlotte.

HÅP: Charlotte mistet aldri håpet om at ektemannen skulle overleve. Foto: Beate Willumsen
HÅP: Charlotte mistet aldri håpet om at ektemannen skulle overleve. Foto: Beate Willumsen Vis mer

Det så bra ut en stund. Helt til operasjonen nærmet seg.

Undersøkelser viste at svulsten fortsatt var plassert nærme blodårer, og røntgenbilder viste at Hans-Petter hadde en skygge på den ene lungen. Legene trodde det var spredning.

På grunn av dette, kunne ikke legene operere Hans-Petter. Men å gi opp var ikke et alternativ, derfor reiste Charlotte og Hans-Petter til en av verdens ledende kirurger i Heidelberg i Tyskland, mars 2016.

- Der fikk vi vite at Hans-Petter ikke hadde spredning til lungene – skyggen var arr fra en sykehusinfeksjon. Derfor kunne han ha blitt operert i Norge. Vi ba legene undersøke nærmere, men på grunn av diagnosen gjør de sjelden det, sier Charlotte, og fortsetter:

- Man skal ikke avskrives selv om man har en dødelig sykdom. Det er en liten prosentandel som overlever, og vi levde i troen om at vi skulle være den prosentandelen. Akkurat dette er vanskelig å snakke om, og det er noe jeg fortsatt plages med, sier hun åpenhjertig.

Charlotte synes også det er vondt å tenke på at ikke alle kan reise til utlandet for å få behandling, om tilbudet i Norge ikke strekker til.

- Vi var heldige og hadde råd til å reise, men det er ikke alle som har det. Økonomi skal ikke være avgjørende for hvor god helsehjelp man får.

HELDIG: Charlotte mener at de var heldige som hadde mulighet til å reise til utlandet for å få behandling. Foto: Beate Willumsen
HELDIG: Charlotte mener at de var heldige som hadde mulighet til å reise til utlandet for å få behandling. Foto: Beate Willumsen Vis mer

Tre fikk kreft samtidig

Charlotte sto i sitt livs største krise, og tragediene ballet på seg. Mens Hans-Petter fikk cellegift, ringte datteren deres og fortalte at mannen hennes hadde fått testikkelkreft. To uker senere, ringte søsteren til Charlotte.

«Nå må du sette deg ned. Nå er det min tur» sa søsteren over telefonen. Det viste seg at hun hadde fått brystkreft.

- Å få tre krefttilfeller i familien i løpet av tre måneder, skal nesten ikke være mulig, sier Charlotte.

Mens både svigersønnen og søsteren var under tøff kreftbehandling, som senere skulle vise seg å være vellykket, reiste Charlotte og Hans-Petter til Tyskland.

- Det ble tatt noen vanskelige avgjørelser denne perioden. Jeg var nødt til å reise til Tyskland med Hans-Petter. Det var tøft å reise fra storfamilien, men vi hadde ikke noe annet valg om vi skulle ha et lite håp om å lykkes med «prosjekt bli bra».

På grunn av skyggen på lungen, kunne ikke Charlotte og Hans-Petter fly til Tyskland. Derfor måtte de legge ut på en lang biltur.

- Det var en psykisk påkjenning. Spillelisten Hans-Petter lagde til den turen, hører jeg ikke så mye på lenger. Jeg må innrømme at det ble mange tårer i bilen da Hans-Petter sov.

Ble erklært frisk

Sykehusene var flinke til å ivareta Hans-Petter, og på et tidspunkt ble han erklært frisk. Dessverre kommer sykdommen ofte tilbake.

- Det oppsto noen komplikasjoner, men Hans-Petter var i ganske god form frem til november 2017. Da begynte symptomene å komme tilbake, og han var inn og ut av sykehus for å få støttebehandlinger, forteller Charlotte.

De forsto at det ikke var mer å gjøre, annet enn å ta vare på tiden de hadde igjen.

- Da Hans-Petter bestemte seg for at han ikke orket mer, ga han meg denne ringen, som takk for 40 år som kjærester. En slags omvendt forlovelsesring, sier Charlotte, og viser stolt frem den flotte ringen.

Charlotte mistet mannen til kreftformen bare 13 prosent overlever

Paret måtte avgjøre hvordan den siste tiden skulle være – om de skulle være hjemme eller på lindrende avdeling. Hans-Petter ønsket selv å bo på Hospice Stabekk i Bærum. Han omtalte det som et fint sted å dø, både for seg selv og de etterlatte.

- Det er en diskusjon ikke alle ønsker å ta, men for oss var det riktig avgjørelse. Jeg forstår at mange ønsker å være hjemme den siste tiden, men det er tøft for de pårørende som skal håndtere alt av medisiner, smertelindring, og alt som hører til. Jeg er glad vi slapp å ha ansvar for dette, og bare kunne være der for hverandre – med god støtte fra englene på Hospice Stabekk.

De fleste som får bukspyttkjertelkreft lever ikke mer enn noen få måneder. Charlotte er takknemlig for at hun og familien fikk to år med Hans-Petter, etter at han fikk den alvorlige diagnosen. Hun er også veldig glad for at de som var syke samtidig, er erklært friske.

- Utrolig nok har vi mange fine minner fra denne tiden. Jeg er glad vi turte å leve.

GODE MINNER: Til tross for sykdommen, har Charlotte mange gode minner fra den siste tiden hun hadde sammen med Hans-Petter. Foto: Privat
GODE MINNER: Til tross for sykdommen, har Charlotte mange gode minner fra den siste tiden hun hadde sammen med Hans-Petter. Foto: Privat Vis mer

Raskt tilbake på jobb

Overgangen etter mannens bortgang ble tøff. Plutselig følte Charlotte at hun måtte gjøre alt på egenhånd.

- Det var et vakuum. Men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Jeg blir ikke glad av å legge meg i senga og gråte, og det blir ikke personene rundt meg heller.

For å komme seg videre, valgte Charlotte å dra på jobb raskt etter Hans-Petters død. Han var veldig opptatt av at hun skulle gå på jobb som normalt, selv da han var syk.

- Jeg var hjemme med Hans-Petter de siste to ukene før han døde. Han gikk bort en fredag, og mandagen etter var jeg tilbake på jobb. Det ble mye jobb denne perioden, men for meg var det sjelefred. Jeg måtte ha noe å engasjere meg med. Det ble en slags flukt. Man sørger på forskjellige måter, og det er helt greit.

Charlotte husker tilbake til minnetalen hun holdt for Hans-Petter. Noen spurte hvordan hun klarte å være så kald, eller hva hun hadde tatt, for å klare å gjennomføre det.

- Jeg er hverken kald, eller hadde tatt noe. Mange legger føringer for andre mennesker. Det synes jeg at man må heve seg over. For barna og meg, var det viktig å eie minneordene, slik at vi fikk sagt de ordene Hans-Petter fortjente. Ingen kjente han bedre enn oss.

Intenst savn

Savnet blir ofte mer intenst i visse situasjoner. Spesielt på ferier og på hytta.

- Ferier er ikke det samme. Jeg har ikke problemer med å reise alene, men jeg savner noen å spise sammen med, snakke sammen med, og dele opplevelser med. På hytta hvor gjerne hele storfamilien er samlet, akkurat som jeg elsker, føler jeg meg overveldende ensom – pussig nok.

Etter snart fire år uten ektemannen, innser Charlotte at hun har vært over gjennomsnittet opptatt av å ikke være til bry.

- Jeg ønsket ikke at de rundt meg skulle føle at de måtte ha meg med eller ta hensyn. Nå vet jeg at jeg ikke behøver å være redd for det.

SAVN: Charlotte forklarer at savnet blir mer intenst i visse situasjoner. Foto: Beate Willumsen
SAVN: Charlotte forklarer at savnet blir mer intenst i visse situasjoner. Foto: Beate Willumsen Vis mer

Startet en egen forening

En tidligere studiekamerat av Hans-Petter fikk tilfeldigvis samme diagnose få måneder etter han. Etter hvert ble de kjent med flere med samme diagnose, og de begynte så smått å starte opp en egen forening, som heter PKNN (Pancreaskreft Nettverk Norge). I dag er Charlotte leder i PKNN.

- På grunn av manglende informasjon, skjønte vi at noen var nødt til å gjøre noe med det. Hans-Petter begynte å lage hjemmesiden, mens jeg samlet inn midler. Vi ble et lite fellesskap med svært engasjerte mennesker. Vi fikk mange nye venner, men dessverre er flere av dem døde i dag, sier Charlotte.

Charlotte forteller at Hans-Petter var opptatt av likestilling. Han ønsket at kvinner skulle våge, og tørre å ta ledende posisjoner. «Jenter kan gjøre alt menn kan, men de kan gjøre det med stil og på høye hæler» sa han.

- Det er blitt mitt mantra. Jeg skylder Hans-Petter, barn og barnebarn, å vise at det går an å leve videre, ta på seg oppgaver og gå ut av komfortsonen. Jeg tenker ofte på han når jeg holder foredrag eller tar på meg styreverv.

Valgte å være åpen

Charlotte ønsker å fortelle hvor viktig det var for dem, å være åpen med folk rundt seg.

Samme kveld sendte de en tekstmelding til familie og nære venner. De beskrev situasjonen, at de ikke visste hvordan det kom til å gå, men at de ville holde dem oppdatert.

- Vi la også ut et innlegg på Facebook og Instagram, slik at også mer perifere venner og familie ble oppdatert på situasjonen. Om man tør å være åpen, får man så ufattelig mye tilbake. Si ja takk til all hjelp du kan få, og ikke vær redd for å spørre – alle vil deg vel. Vi var privilegerte, og hadde venner, familie og arbeidsgivere, som stilte opp, og sørget for at vi fikk gode dager til tross for sykdommen.

SKITUR: Hans-Petter på skitur med barnebarn. Foto: Privat
SKITUR: Hans-Petter på skitur med barnebarn. Foto: Privat Vis mer

I periodene Hans-Petter var i grei form, dro han på skiturer og spilte golf med kompisene sine – med sonde, og smertepumpe på ryggen. Vi var på ferieturer med venner, og på hytta med familien. Arbeidsgiveren til Hans-Petter la til rette for at han kunne jobbe helt til det siste.

- Mange sa at vi var gærne, og vi utfordret nok helsevesenet litt. Men man må tørre å leve, og nyte øyeblikkene. For man vet ikke hvor lenge de gode periodene varer. Om man kun kjemper, og tenker at man lever i et helvete, får man ingen hyggelige stunder, sier Charlotte.

Åpen for å møte en ny mann

- Hva slags tanker har du rundt det å møte en ny mann?

- Om jeg er så heldig og møter en mann som får hjertet mitt til å banke litt ekstra, synes jeg det er hyggelig. Jeg er 60 år – det blir et langt liv å leve alene. Men om man skal inkludere en ny person, må man gjøre det med omhu, overfor de andre i familien.

Charlotte forteller at hun ikke nødvendigvis trenger å gifte seg på nytt, eller bo sammen med en ny person, men hun hadde satt pris på å ha en spesiell person i livet, som hun kan gjøre hyggelige ting sammen med i hverdagen.

- Jeg tror man må kjenne etter selv, og hva som føles riktig. Det er viktig å lytte til egne behov og ønsker, og ikke tenke så mye på hva alle andre mener. Det er så mange som skal mene noe.

Ettersom Charlotte har hatt flere krefttilfeller tett på seg, og opplevd verst tenkelig utfall, er det naturlig å lure på om hun er redd for å få kreft selv. Når hun får spørsmålet, svarer hun bastant nei.

- Jeg tror ikke livet blir godt om man bekymrer seg for mye. Jeg prøver å tenke på at det finnes god behandling for de fleste kreftformer, og norsk helsevesen er enestående, sier hun, før hun legger til:

- Men å bli bestemor, det er en påkjenning! Jeg har nesten ikke klart å puste de siste ukene, fordi jeg visste at det var et barnebarn på vei. Heldigvis gikk det greit, og jeg er nå bestemor til Emily (14), Molly (10) og nyfødte Bo, sier hun med et smil.

GÅR AN Å LEVE VIDERE: Charlotte ønsker å vise at det går an å leve videre, og se lyspunkter i livet, selv om man mister sin aller nærmeste. Foto: Beate Willumsen
GÅR AN Å LEVE VIDERE: Charlotte ønsker å vise at det går an å leve videre, og se lyspunkter i livet, selv om man mister sin aller nærmeste. Foto: Beate Willumsen Vis mer

Verdensdagen for bukspyttkjertelkreft

18. november er verdensdagen for bukspyttkjertelkreft 2021. Charlotte er stolt over alt PKNN har fått til så langt, og hun forteller at hun har fått mange nye venner gjennom arbeidet.

- Vi har blitt en stemme som blir hørt, og vi har allerede nådd viktige milepæler. Vi fortsetter å jobbe med det våre kjære ildsjeler startet. Om man kan hjelpe noen, er det verdt det. Og ikke minst er det flott å se de som overlever – for det finnes heldigvis noen av dem også.

Vage symptomer

Det hender at bukspyttkjertelkreft blir oppdaget ved ren tilfeldighet, under CT-undersøkelse for eksempel, men som regel kommer pasienten til legen med vage symptomer. De fleste kommer til legen med magesmerter.

- En del pasienter får gulsott, og det er såpass alarmerende at man tar kontakt med lege. Ikke alle pasienter får gulsott, og da kan det ta enda lenger tid før kreften blir oppdaget, sier Caroline Verbeke, professor ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo Universitetssykehus. Verbeke er også prosjektleder for Kreftforeningens nasjonale ekspertgruppe for pancreaskreftforskning, og styreleder i PKNN.

PROFESSOR OG OVERLEGE: Caroline Verbeke. Foto: Privat
PROFESSOR OG OVERLEGE: Caroline Verbeke. Foto: Privat Vis mer

Sen oppdagelse er en av hovedgrunnene til at såpass få pasienter med bukspyttkjertelkreft overlever. Ofte har sykdommen fått utvikle seg for lenge, slik at helbredende behandling ikke lenger er mulig.

- Tall fra Kvalitetsregisteret for pancreaskreft i Norge viser at 40 prosent av alle pasienter med bukspyttkjertelkreft ikke får behandling. Det er ikke fordi man ikke vil eller har ressurser, men fordi pasientene er for syke, og sykdommen er for avansert, sier Verbeke.

Det er også slik at cellegift-kurene som er aktuelle ved denne kreftformen, ikke er effektive nok.

- Vi tilbyr cellegift, men effekten er oftest begrenset. De fleste pasienter utvikler motstand mot cellegift over tid, mens noen responderer i begynnelsen, for deretter å oppleve at effekten forsvinner med tiden. Det pågår kontinuerlig forskning for å finne mer effektive medikamenter, forklarer Verbeke.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer