<strong>FAMILIE PÅ FEM:</strong> Christina og Clas nyter den nye tilværelsen som foreldre for Molly, Linnea og Noah. Foto: Tomas Bergman/All Over Press
FAMILIE PÅ FEM: Christina og Clas nyter den nye tilværelsen som foreldre for Molly, Linnea og Noah. Foto: Tomas Bergman/All Over Press Vis mer

Adopsjon

Christina og Clas fikk tre barn på et halvt år

De hadde lenge drømt om å bli foreldre, men da de fikk vite at det ikke dreide seg om ett, men tre barn, var sjokket nesten like stort som gleden.

Publisert
Sist oppdatert

Det er lunsjtid og dermed full aktivitet i kjøkkenet hos familien Lund. – Jeg hjelper deg med maten, sier fem år gamle Linnea og rører omsorgsfullt rundt i kjøttbollene i stekepannen.

Hun står på en krakk ved siden av mamma Christina. Småsøsknene Molly (3) og Noah (1) titter nysgjerrig på, mens pappa Clas dekker på bordet. En helt hverdagslig scene, fra en helt vanlig trebarnsfamilie. Det er bare det at Christina (37) og Clas (37) for noen måneder siden ikke hadde noen barn i det hele tatt.

– Da vi fikk spørsmål om å ta imot en søskentrio, ble vi først helt lamslått. Tre stykker, samtidig? Ville vi klare det? Hjertet sa «ja» med en gang, men vi måtte ha helgen til å tenke oss om. Følelsene pendlet mellom stor glede og «oj, klarer vi dette?», forteller Christina.

LES OGSÅ: Nina og Nils måtte vente fem år på adoptivbarna

Redd for å føde

Christina er rockejenta som i tenårene spilte i et band, der manageren var troende. Christina ble nysgjerrig på hans sterke overbevisning og begynte å gå i kirken. Det var interessen for musikk, sammen med troen, som noen år senere førte henne sammen med Clas.

– Jeg skulle laste ned musikk fra en nettside der man deler låter med hverandre. Da dukket Clas opp i en chat-rute. Han hadde et musikkspørsmål. Vi begynte å chatte mer og mer, han var også kristen. Etter et par uker ringte han meg, og til slutt reiste jeg til Nyköping for å treffe ham, og vi ble forelsket, forteller Christina.

Clas nikker og sier at de hadde pratet så mye på nettet at de allerede kjente hverandre ganske godt. – Man vet jo likevel ikke hvordan det vil bli når man møtes, men det føltes virkelig helt riktig fra første øyeblikk.

Så riktig at Clas avbrøt studiene for å flytte opp til Jokkmokk for å være nær sin kjære.

Paret giftet seg for 12 år siden, men barn var ikke noe de planla da. Tvert imot, Christina bar på en redsel for fødsler, som bunnet i at hun som treåring så lillebroren sin bli født. – Det var moderne da at hele familien skulle være med under fødselen. Selv om jeg var så liten, husker jeg alt i detalj, sier Christina og forteller at faren hennes måtte bære henne ut av rommet mens hun gråt «mamma dør, mamma dør».

– Det var traumatisk, så noen lengsel etter å føde hadde jeg ikke. Vi sa fra begynnelsen av at «skjer det, så skjer det», men vi anstrengte oss ikke for at det skulle skje.

<strong>IVRIG HJELPER:</strong> Linnea, mammas lille kjøkkenskriver, hjelper til å med å røre i stekepannen. Foto: Tomas Bergman/All Over Press
IVRIG HJELPER: Linnea, mammas lille kjøkkenskriver, hjelper til å med å røre i stekepannen. Foto: Tomas Bergman/All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Endy adopterte som alenemor

Lengtet etter barn

Noen år senere var mensen forsinket, og Christina tok en graviditetstest. – Hun vekket meg klokken fire på natten og maste om at hun var gravid. Da mensen kom etter tre dager, skjønte vi at Christina hadde lest av testen feil. Hun er sånn, spontan og rask, ler Clas og konstaterer at de tre dagene likevel vekket en lengsel etter barn i dem begge.

– Ja, jeg hadde jo rukket å planlegge hvilken barnevogn vi skulle ha og hvordan livet ville se ut, i stort og smått. Vi hadde rukket å bli så innstilt på en baby at vi nå følte oss klare og begynte å planlegge å stifte familie på alvor.

Men det ble ingen positive tester framover heller, og etter et par år begynte de å tenke på adopsjon. – Men vi fikk råd om å forsøke med fertilitetsutredning først. Så vi gjorde et forsøk med prøverør, sier Clas, og Christina forteller om dagen da det befruktede egget skulle settes inn:

– Vi gikk i byen og tittet i butikker mens vi ventet. Da telefonen ringte og legen meddelte at de dessverre ikke lyktes med å få spermiene til å befrukte noen av eggene, var det faktisk ingen katastrofe. Clas og jeg trakk litt på skuldrene og konstaterte at da reiser vi hjem og fortsetter med adopsjonsprosessen i stedet. Slik vi hadde tenkt hele tiden.

Det skulle likevel drøye et par år før paret gjennomgikk den obligatoriske foreldreutdanningen før en adopsjon.

De trengte å fundere litt mer på saken, de hadde ikke noe hastverk.
– Ja visst har vi lengtet etter barn opp gjennom årene, men vi har ikke lidd, sier Christina, og forteller om de sterke følelsene den aprildagen i fjor da mobilen ringte.

Splitte søsknene?

Christina var på konferanse i Stockholm da Clas ble oppringt fra adopsjonsformidlingen. Kunne han og Christina komme til kontoret? Clas dro dit, og de ringte opp Christina via høyttaler. En mamma i Taiwan hadde valgt ut dem som adoptivforeldre til sine TRE barn!

– Jeg begynte å storgråte og forsto nesten ikke hva de sa. Mamma? Jeg? Tre barn?

Christina ler av minnet og forteller at Clas’ første reaksjon var at de måtte kjøpe større bil.

Om de ikke kunne ta imot alle tre, fikk de som alternativ enten å adoptere gutten, eller de to jentene. De skulle tenke på det over helgen.

– Men for oss fantes det ikke noen alternativer. Tenk deg senere å få spørsmål som «Hvorfor valgte dere bort søsknene mine?» Vi ville ikke kunne leve med å ha delt opp en søskenflokk.

Selv om hjertet ropte «ja», viet paret helgen til å forsøke å tenke fornuftig og konstruktivt. Tre barn i stedet for ett innebar mer arbeid og en strammere økonomi.

De bestemte seg for å be om hjelp. Og takket være støtte fra slekt og venner kunne Christina og Clas ha huset klart for søskentrioen.

Da Linnea, Molly og Noah kom hjem i høst, sto barnerommene klare, og både vinterklær, vogner, barnebøker og leker var på plass.

<strong>TREBARNSFORELDRE:</strong> - Vi ville ikke kunne leve med å ha delt opp en søskenflokk, sier Clas og Christina. Foto: Tomas Bergman/All Over Press
TREBARNSFORELDRE: - Vi ville ikke kunne leve med å ha delt opp en søskenflokk, sier Clas og Christina. Foto: Tomas Bergman/All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Samlet inn penger

Christinas mor arrangerte loppemarked til inntekt for sine nye barnebarn, og selv solgte paret ting de ikke trengte. Kolleger, venner og menighetsmedlemmer ordnet innsamlinger slik at Christina og Clas skulle ha råd til den kostbare adopsjonen.

– Vi ble helt overveldet av engasjementet og hjelpsomheten. Uten alle bidrag ville vi ikke klart det, sier Clas og forteller at han og Christina ganske raskt fikk kontakt med barna sine via videosamtaler på internett.

Ingen av dem kunne hverandres språk, men Clas og Christina viste fram små leker for barna. Leker som de senere tok med seg på turen til Taiwan, sånn at barna skulle kjenne dem igjen.

– Det var fantastisk å prate med de små via Skype. Tenk, der var jo våre barn. Jeg sang en barnesang for dem, og Linnea sang den samme på kinesisk. Å høre jentene si «daddy» og «mami» var utrolig. Vi tok opp samtalene våre og så på dem om og om igjen mens vi ventet på neste videosamtale, sier Christina med et stort smil.

Etter et halvt år var alle papirer klare, og paret kunne reise til Taiwan for å hente hjem sine små.

LES OGSÅ: Så lenge kan du vente med å få barn

Følelsesladet møte

Ved det første møtet var lille Noah litt skeptisk, mens jentene sprang fram til sine nye foreldre med en gang.

– Det var et overveldende øyeblikk, jentene klemte oss, og det var så selvinnlysende at dette var våre barn. Samtidig var det fosterforeldre som med tårer i øynene skulle skilles fra de små, så det var mange følelser i luften, sier Clas.

Den nye familien fikk møte hverandre noen ganger før tiden var kommet for Clas og Christina å ta med seg barna til hotellet, for sakte, men sikkert å begynne å finne egne rutiner for det nye livet. Og etter totalt seks uker landet familien på flyplassen hjemme. I en hverdag som familie, med alt hva det innebærer, i Rosvik utenfor Piteå nord i Sverige.

Christina sier at adopsjonen ikke bare er en tilvenning for barna, men også for henne og Clas. Helt plutselig hadde de tre individer som de skulle dele livet med. Både barn og foreldre går gjennom en stor forandring, og det er en tilknytningsperiode for alle, selv om man har forberedt seg, lengtet og ventet.

I tre måneder hadde Christina og Clas permisjon sammen, deretter har Clas hatt pappapermisjon på heltid mens Christina har vendt tilbake til jobben som selger av hårpleieprodukter. Og de har funnet fram til en hverdag som fungerer.

– Livet som småbarnsforeldre består for en stor del av bleieskift, søskenkrangler, roping og gråting. Men også av spontane klemmestunder og kos i sofaen med tre rolige barn som hører på eventyr.

– Selv om vi ofte er trøttere enn trøttest, så føler jeg sterkt at vi har trukket vinnerloddet som har fått bli foreldre til ikke bare ett, men tre fantastiske barn.

Denne reportasjen er også publisert i Allers nr. 29, 2016.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer