Sommeren 2011. Christine Bruland studerer seg selv i speilet, Hun ser forandringer på øynene. Det er som de har endret litt form. Hun bor i København, og det er slutten på første studieår i ernæringsfysiologi. Da hun drar hjem til Bergen for å ha sommerferie, oppsøker hun en venninne som er nyutdannet optiker. Hun kan ikke forklare venninnen hva det er, men sender henne videre til en øyelege.
Øyelegen henviser Christine til MR på Haukeland universitetssykehus. Hun får time dagen etter.
– Før jeg dro til sykehuset, sa han at jeg bare kunne belage meg på å kunne reise tilbake til Danmark. Det var godt å høre, sier Christine.
26. august ringer telefonen. Det er fra Haukeland. De har sett noe på blodprøvene og vil gjerne ta flere. Christine drar dit med én gang. Ingen antyder hva det kan være. Christine tenker fortsatt at hun skal tilbake til Danmark to dager senere, og gleder seg til å komme i gang med studiene igjen.
Samme dag ringer de fra sykehuset igjen. «Du får ikke reise. Fra nå av er du innlagt», sier legen i den andre enden. «Påfølgende mandag skal du ta en beinmargsprøve». Hørte hun riktig? Christine tenker at dette har hun ikke tid til. Hun skal jo tilbake til studiene.
Men den gang ei. Christine må til videre undersøkelser.
– Å ta beinmargsprøve var som å få en vinopptrekker inn i brystet. Det var helt jævlig, sier hun.
LES OGSÅ: Trine lagde superjuice da datteren fikk kreft
Aggressiv kreft
Da svarene fra prøven var klar, så Christine etter et smil hos legen. Men legen er alvorlig. «Beklager å si det, men du har akutt lymfatisk leukemi». Rommet går rundt. Verden stopper opp. Sa han kreft? Blodkreft? Mer husker ikke Christine fra denne dagen.
Flere undersøkelser viser at Christine også lider av en kromosomal misdannelse kalt philadelphia kromosom.
– Denne feilen gjorde kreften enda mer aggressiv. Jeg fikk beskjed om at selv om jeg ble kurert, var sjansen for tilbakefall høy. Ny beinmarg var min eneste sjanse for å overleve.
Christine begynner på cellegift i påvente av beinmargstransplantasjon.
– Motivasjonen var lenge på topp selv om jeg ikke visste hva jeg hadde i vente. Heldigvis, sett i ettertid. Cellegiften var bare blåbær i forhold til transplantasjonen, sier hun.
Foreldrene blir sjekket som aktuelle donorer. Det viser seg at far er en god match.
– Det har betydd alt å få redde livet til datteren min. Det var ikke noe jeg tenkte på en gang. Jeg hadde gjort det samme igjen, hvis jeg måtte, sier far Dag Bruland.
Like før transplantasjonen blir Christine innkalt til et informasjonsmøte.
– Da raknet det. Det var som å høre 100 måter jeg kunne dø på. Jeg så livet jeg elsket bare forsvinne mer og mer.
LES OGSÅ: Kreften ga meg et nytt syn på livet
Mistet stemmen
Før transplantasjonen gikk Christine på høydosebehandling med cellegift for å drepe beinmargen og lage plass til ny. Hun bodde også på isolat fordi immunforsvaret var på bunn.
– Mistet jeg noe på gulvet, ble det bare kastet, i fare for smitte. Skulle jeg ha besøk, måtte de kle seg ut som månemenn. Jeg ble veldig svak, og periodevis mistet jeg stemmen. Jeg klarte ikke å spise selv, og måtte ha hjelp til alt. Det føltes som et nederlag.
På selve transplantasjonsdagen, den 23. november, var Christine så nervøs som hun aldri har vært i hele sitt liv. Risikoen for at hun kunne dø var høy, men dette var hennes eneste mulighet for å overleve.
– Det viste seg at tiden etterpå skulle bli den verste. Jeg var i live, men levde ikke. Bare var.
Hun bodde på sykehuset. Skulle hun hjem på permisjon, måtte hun måle feberen hver time. Ble noen syke, slik broren hennes en gang ble, måtte de leve atskilt i hver sin etasje i huset. I ettertid skjønner ikke Christine hvordan hun holdt ut.
– Jeg kunne ikke hatt det verre. Jeg var veldig redusert og gikk rundt med en morfinpumpe fordi jeg hadde så vondt.
Moren tok permisjon fra jobben og var hos henne hver dag i et halvt år.
– Det var godt å ha henne der. Mamma hjalp meg psykisk, pappa reddet livet mitt og lillebroren min, Håkon, var den eneste som fikk meg til å smile da jeg lå på isolat.
Fra dagen Christine fikk diagnosen, klarte moren å mobilisere krefter hun ikke visste hun hadde.
– Det har vært et mareritt, men jeg bestemte meg for at dette skulle vi komme oss gjennom – uansett hvor vanskelig det kom til å bli. Nå, tre år senere, skjønner jeg ikke hvordan vi greide det, sier mor Anita Marie.
LES OGSÅ: Da Lotta ble dødssyk, skrev hun et brev til sin lille sønn som skulle åpnes på 15-årsdagen hans
LES OGSÅ: Ble rammet av fatigue etter kreften
- Blir bedre, men det tar tid
Veien tilbake til livet har vært tyngre enn behandlingen.
– Jeg har vært nødt til å starte på nytt. Jeg blir bedre for hvert år, men det tar tid, sier Christine.
Det første året ble tilbrakt i sofaen. På en god dag kunne Christine klare å gå en tur rundt huset, men da lå hun i flere dager etterpå.
– Etter hvert kunne jeg utfordre meg selv og klare lengre distanser. Det var en seier hver gang.
Hun er ung og utålmodig. Vil tilbake til livet. Sånn det var før.
– Jeg vil tilbake til studiene og til vennene mine – alt jeg ikke lenger er en like stor del av. Å tenke på alt jeg ikke har krefter til, er tungt.
LES OGSÅ: Nå er livsgleden tilbake
Sliter med ettervirkninger
Nattesøvnen var og er fortsatt et problem. Hun sliter også med fatigue (kreftrelatert utmattelse) etter det hun har vært gjennom. Det verste Christine hører er: «Du må ta tiden til hjelp»
– Som om jeg ikke har brukt nok tid på dette, sier hun oppgitt.
Da Christine kom hjem fra sykehuset, ville hun ikke ha noe med andre kreftoverlevende å gjøre. Hun var ferdig med kreft. Ferdig med sykehus. Da hun i 2013 ble invitert med på en tur i regi av Ung Kreft, var hun ikke udelt positiv.
– Jeg var skeptisk. Så for meg det verste: En klam buss med hårløse hoder. Da jeg fikk ha med broren min, gikk jeg med på å dra.
Turen ble – til Christines store overraskelse – en positiv erfaring.
– Å møte andre som hadde vært i samme situasjon, ga meg påfyll. Vi så og forsto hverandre.
LES OGSÅ: Anette gjorde alt for å ikke se syk ut
Trener andre
Under denne turen ble Christine kjent med Zena Alwan, som står bak Sjukt Sprek-prosjektet – et treningstilbud til unge kreftoverlevere. Sjukt Sprek finnes i Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg, Elverum og snart Stavanger. Christine har fra før en bachelor innen idrett.
– Da hun forsto min bakgrunn og kompetanse innen idrett, sa hun: «Du skal bli trener i Sjukt Sprek i Bergen!»
Nå har Christine bak seg ett år som trener. Hun har bodd for seg selv de siste to årene og har akkurat begynt på videreutdanning. Planen er å bli aktiv trener. Drømmen er å kunne jobbe med å hjelpe andre kreftoverlevere tilbake til livet.
– Jeg har fått et behov for å gjøre veien litt enklere for dem som kommer etter meg. Det gir meg masse, sier hun.
