Hun hadde mørkt hår og brune øyne, og gikk ofte med rutete skjørt. Hun pleide å leke i gatene utenfor Museumsplass i Midtbyen i Trondheim, der hun bodde med storebroren Abraham og foreldrene.

Hun hoppet paradis og tau og spilte kanonball med de andre barna. Da Cissi Klein ble hentet av tyske soldater i 1943, bare tretten år gammel, skal venninnen Rut ha hvisket til henne «det vil ordne seg», visste ikke hva annet hun kunne si.

«Ingen skal få se at jeg gråter», skal Cissi ha hvisket tilbake.

Olga dro på roadtrip - kom tilbake som nazist

Trondheims svar på Anne Frank

Du har kanskje hørt om Anne Frank? Den jødiske jenta i Amsterdam som skrev dagbok fra de to årene hun og familien gjemte seg for nazistene - men ble funnet og endte livet i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen vinteren 1945, bare seksten år gammel.

I Trondheim fantes det en ung jente som led samme skjebne, Cissi Klein.

Hun skrev riktignok ingen dagbok som ble verdenskjent etter hennes død, men det står en statue av henne på benken hun pleide å sitte på med venninnene sine på Museumsplass, og nå har Geir Svardal, til vanlig journalist i Adresseavisens helgemagasin, Ukeadressa gått opp sporene etter henne.

Gjennom mange år og en rekke reportasjer har han skrevet om det jødiske livet i hjembyen Trondheim, som nest etter Oslo var byen flest jøder bodde i da andre verdenskrig brøt ut.

Denne høsten kommer han med boken Ingen skal få se at jeg gråter Historien om Cissi Klein og deportasjonen til Auschwitz, på Ascehoug forlag.

Tok henne forsiktig i hånden

I forordet skriver forfatteren, at han følte han skyldte Cissi å skrive bok om hennes historie.

- Hvorfor det?

- Jeg følte jeg stod i gjeld til temaet, som hadde gravd så dypt i Cissis historie gjennom mange artikler. Jeg visste at jeg skulle skrive hennes historie, men måtte hele tiden skyve på prosjektet. Hver gang jeg passerte Cissi-statuen i parken på Museumsplass, følte jeg at blikket hennes stakk meg i nakken.

Svardal humrer lett i telefonen, før han fortsetter.

- Da siste punktum var satt var det natt. Jeg gikk bort til parken med hundene mine for å lufte dem. Da tok jeg henne forsiktig i hånden og hvisket at nå er det levert, Cissi. Hun har betydd mye for meg.

Bortsett fra at det er en statue av henne i Trondheim, og at en gatestubb er oppkalt etter henne, mener Svardal historien om Cissi er underkommunisert.

- Det som har gjort mest inntrykk, er at hun levde akkurat det samme livet som alle de andre på hennes alder, med de samme drømmene og lengslene. Da hun stod på ski i Bymarka, og fikk skryt av venninne for at hun turte å kjøre så fort utfor, lo hun og sa at hun var jo født med ski på beina.

- Det tror jeg er grunnen til at historien hennes har en kraft som treffer mange. Hun blir et veldig tydelig bilde på det meningsløse ved Holocaust.

Gerd (76) er datter av en tyskerjente: - Det er synd at våre mødre ikke fikk oppleve dette her

Hadde allerede flyktet fra jødeforfølgelser

Cissis foreldre kom begge til Norge i 1905, etter å ha flyktet fra brutale jødeforfølgelser der. Faren Wulf kom fra Litauen, moren Milla fra Latvia.

I boken forteller Svardal om hvordan de to jobbet knallhardt for å få endene til å møtes i sitt nye hjemland. Høsten 1930 startet de Tricotageutsalget i Narvik, der de solgte herreklær.

Gjennom småannonser i lokalavisene, reklamerer de stadig med «nye partier med golfjakker» og et sett mansjettknapper av «aller nyeste modell».

Samme høst kom også nyheten om at Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei hadde blitt Tysklands nest største parti ved valget, og at Adolf Hitler og hundre folkevalgte nasjonalsosialister hadde marsjert i samlet tropp, for å ta fatt på arbeidet i den nye riksdagen.

Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene

Video

Mistet den yngste sønnen

Det er forstemmende å lese om verdensbegivenhetenes gang, og nettet sakte men sikkert snører seg sammen rundt Cissi Klein og hennes familie.

Depresjonen som rammet verden på 1930-tallet, rammet også familien Klein. De økonomisk dårlige tidene og den store arbeidsledigheten ga omsetningssvikt for Tricotasjeutsalget.

Også på andre måter startet tiåret på tungt vis for familien. I 1931 fikk Milla og Wulf Klein sitt tredje barn, Josef, som døde bare to og en halv måned gammel.

Dødsårsaken ble oppgitt til å være av dysepsi - fordøyelsesplager som trolig gjorde det vanskelig å ta til seg næring.

Året etter flyttet familien til Trondheim. Det var Millas hjemby og det lå nye forretningsmuligheter der.

Fra stuevinduet kunne de også se bort på den jødiske gravlunden der Josef var begravet.

Kari ble tatt av nazistene som nyfødt

Gikk i barnehage hos «tante Lilly»

Tross depresjonen, tross at de i Trondheim måtte ta til takke med et langt mindre butikklokale enn det Wulf hadde drømt om, og nå også så seg nødt til å slutte med salg av herreklær og prøvde de på nytt lykken med Sæbemagasinet.

Der solgte de alt fra såper til glansbilder, postkort, små leker og små sysett med knapper, nål tråd og fingerbøl. Nå hadde familien også råd til å flytte inn i en av byens mer eksklusive leiegårder, på Museumsplass 3 i sentrum av Trondheim.

Mens verden, et lite skritt av gangen, rykket nærmere den nærmest ufattelige tragedien Nazi-Tysklands jødeutryddelser, gikk dagliglivet sin gang her.

I etasjen over dem, bodde Eva Wiig sammen med moren sin, og Cissi og Eva ble raskt gode venner.

De begynte også i barnehage sammen, hos «tante Lilly», som praktiserte fri barneoppdragelse og proklamerte at ingen kommer noen vei med å være strenge mot barna.

To dager i uken var de i bymarka og lekte ute i friluft. I barnehagen fikk Cissi også to gode venninner i Rut Nervik og Kitty Bruun, som har vært blant de mange kildene i Svardals arbeid med boken.

Leo Ajkic: - Det kom soldater på døren for å hente pappa

Så Snøhvit og de syv dvergene på kino

Sommeren 1933 nådde nyhetene fra Tyskland, om brutale angrep på jøder, også norske aviser. For Wulf som selv hadde rømt fra pogromer, skal det ikke ha kommet som noen stor overraskelse.

Også her hjemme var det nasjonalistiske og halvfascistiske strømninger. I 1933 ble Nasjonal Samling stiftet av Vidkun Quisling.

To dager før Cissi skulle feire femårsdagen sin 19. April 1934, ble den jødiske synagogen i Oslo utsatt for hærværk, blant annet med hakekors.

I september 1935 ble Nürnberglovene vedtatt av nasjonalsosialistene, der de tyske jødene i praksis ble redusert til andrerangs borgere. Samme år ble Wulf og Milla Klein innvilget norsk statsborgerskap.

I september 1936, startet Cissi på skolen, i 1A ved Kalvskinnet skole. Gunvor og Kitty var blant hennes beste venninner. De besøkte hverandre, gikk på ski sammen og så Snøhvit og de syv dvergene da Disney-filmen hadde premiere i det nyoppførte Verdensteateret.

Hørte trolig om Krystallnatten

I 1938 invaderte Tyskland Østerrike, med et brutalt terrorvelde.

I Wien ble eldre jødiske menn slept ut av sine hjem og tvunget til å rope «Heil Hitler», mens andre ble kommandert ned på alle fire for å pusse brostenene med tannbørster mens mobben stod rundt dem og hånlo, skriver forfatteren i boken.

Krystallnatten ble voldsorgien i november dette året senere kalt, og markerte en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland.

Nesten hundre jøder ble drept, cirka 1600 synagoger ble satt i brann og 7500 jødiske forretninger vandalisert.

30.000 jøder ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirene som var reist i Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen, ifølge Wikipedia.

Svardal mener Cissi, som gikk i 2A den gangen på Kalvskinnet skole, må ha sett bildene fra artiklene som ble skrevet om dette også i norske aviser. Hun skal ikke ha snakket med noen av vennene sine om det.

Da Cissi fylte ti år i april 1939, fikk hun for første gang holde eget barneselskap, med Eva og Rut og flere av de andre venninnene. Samme dag kom nyheten om at jødiske barn ikke lenger fikk gå på skole.

Se de historiske bildene tatt i Norge rett etter den tyske invasjonen

Tyske soldater utenfor Nidarosdomen

Fire dager etter at Cissi startet i 4A på Kalvskinnet skole fredag 1.september, rullet tyske tropper inn i Polen. Andre verdenskrig var i gang.

Tirsdag 9. April 1940 var Cissi på vei til Kalvskinnet skole, og så flere fremmede soldater stå oppstilte ved Nidarosdomen. Da de kom på skolen ble de sendt hjem.

I løpet av natten var Trondheim blitt okkupert, tatt på sengen i halv fem tiden på morgenen, da en tysk krysser og til sammen 1100 soldater inntok byen.

De første som kom på jobb, passerte flere maskingeværstillinger satt opp flere steder i sentrum, beskriver Geir Svardal i boken.

Til å begynne med, fikk dagliglivet likevel gå sin gang. Selv om Kalvskinnet skole ble overtatt av tyskerne, fortsatte undervisningen på turisthytter rundt om i Bymarka, så på Lian, en evakueringsskole, som nærmest var som å være på leirskole.

Året etter, i mai 1941, ble de 35 familiene i som utgjorde det mosaiske trossamfunnet i Trondheim, fratatt radioapparatene, en bevisst diskriminerende handling mot jødene.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Gjorde aldri forsøk på å flykte

Cissis far Wulf hadde fått drive butikken som vanlig fram til våren 1941, da tyskerne hogg til mot jødene i Trondheim.

21. April, midt under feiringen av pesach, den jødiske påsken, ble synagogen beslaglagt og brukt til å innkvartere tyske tropper. Flere jødiske menn var allerede blitt arrestert i Trondheim da Politidepartementet i slutten av januar 1942 bestemte, at alle landets jøder måtte møte hos politiet og få en J stemplet i legitimasjonspapirene sine.

Samtidig måtte de også fylle ut et spørreskjema om husstanden, om antall barn blant annet. Tidligere den måneden hadde de tyske lederne vedtatt at den endelige løsningen på «jødeproblemet» var å utrydde hele folkeslaget.

Nå visste de også at det befant seg 1300 jøder i Norge, og at en av dem var Cissi Klein, 12 år gammel.

Nazistenes ariske prakteksemplar var jødisk jentebaby

Den første store jakten på jødene

Familien Klein gjorde aldri noe forsøk på å flykte, de færreste hadde fantasi til å forestille seg det som ventet.

6. Oktober 1942 kom den fryktede rikskommisæren Josef Terboven til Trondheim.

Da Cissi kom til skolen ble både hun og de andre barna sendt hjem igjen denne dagen.

Ikke lenge etterpå bar stemmen til Terboven utover Trondheim sentrum.

Han proklamerte at det var innført unntakstilstand i Midt-Norge grunnet stadige sabotasjeaksjoner, som nå skulle gjengjeldes.

Så satte han i gang den første store jakten på norske jøder så langt i krigen. De startet med å arrestere alle jødiske menn over femten år.

Midt på natten skal nazistene ha kommet til Museumsplass, og hamret så kraftig på døren at det ristet i veggene i leiligheten.

Både Cissis far Wulf og bror Abraham ble hentet, sammen med alle andre jødiske menn som befant seg i byen den natten, 29 tilsammen.

Cissi betrodde seg om dette til venninnen Gunvor noen dager senere.

«Jeg er redd for at far og Abraham får det hardt nå», skal Cissi ha sagt til Gunvor.

Ukrainas førstedame: -Barn født i bomberom skal leve i et fredfullt land

Utsatt for brutale overgrep

Mennene ble overført til Vollan kretsfengsel, så sendt til Levanger. Derfra ble de kommandert av tyske spesialsoldater til springmarsj til fangeleiren Falstad, der de ble skamklipt rått og brutalt, og fikk utlevert et stykke tøy de selv måtte klippe en Davidstjerne av, som de så måtte sy på den grå fangedrakten.

Abraham var den yngste av fangene, 16 år. Hvordan det gikk med ham de syv ukene på Falstad vet ingen, heller ikke Wulf som var 56 år den gangen.

Men de ble alle satt til å gjøre tvangsarbeid i et steinbrudd, der flere ble utsatt for brutale overgrep av fangevokterne, med døden til følge.

Da bombene falt utenfor, ble strikkingen redningen for Hawre

«Ingen skal få se at jeg gråter»

Kvinnene og barna ble organisert til å bo i tre ulike leiligheter. Men onsdag 3. april 1943 ble også de hentet. Det var bestemt at samtlige jøder skulle evakueres fra landet, med troppetransportskipet Donau.

«Vi er kommet for å hente Cissi Klein», sa de to politimennene som kom inn i 7A sitt klasserom denne dagen.

Klasseforstanderen Randi Skorge Reppe skal ha sittet nærmest lamslått oppe ved kateret, før hun resignert skal ha svart «Du kan få gå» til Cissi.

Hun skal ha reist seg langsomt, kneppet kåpen, snudd seg mot klassevenninnene og vinket stumt til dem. Da venninnen Eva Wiig kom hjem fra skolen, så hun Cissi sitte i sofaen inne i stua, men rakk ikke å fange blikket før en politimann smekket igjen døra.

Både Eva og Rut stod på fortauet ved bussen som skulle føre de norske kvinnene og jentene til Oslo. Flere av kvinnnene skal ha grått, mens Cissis ansikt var stramt.

«Det vil ordne seg» hvisket Rut.

Raskt hvisket Cissi noen ord tilbake, med sammenbitt ansikt.

«Ingen skal få se at jeg gråter».

- Mine foreldre føler på skam. De er så redde for å bli hatet

Stuet inn i godsvogner

Selv i det tyske maskineriet kunne forsinkelser oppstå.

Transporten med Trondheims-jødene rakk ikke avgangen til fangeskipet DS «Donau».

I mellomtiden ble de plassert i Bredtveit fengsel. I boken skriver Svardal om hvordan fengselslegen, som også var Vidkun Quislings egen livlege, ytterst sjelden ga jødene legebehandling.

Han antar at Milla må ha vært alvorlig syk, som ble sendt til sykehuset med magesmerter.

Slik gikk det til, at da Wulf, Abraham og Cissi ble deportert med skipet MS «Gotenland» fra Oslo 24. Februar 1943, var ikke Milla med.

Da skipet la til kai i den polske havnebyen Szczecin på formiddagen, ble de stuet inn i godsvogner og sendt til Berlin, der de ble tvunget til å skrive under på at de overdro formuene sine til den tyske stat.

Dagen etter ble de sendt videre med tog til Auschwitz, der alle menn under 18 år og over 45-50 år, samt nesten alle kvinner og barn, ble skilt ut og henrettet i gasskammeret.

Både Cissi, faren og broren var blant de som umiddelbart ble drept på denne måten.

Dette er menneskene bak storfilmen «Den største forbrytelsen»

Giftet seg på nytt i Israel

Høsten 1945, da freden endelig hadde kommet, så en av Cissis venninner Milla sitte på benken der Cissi hadde pleid å sitte.

Hun hadde fått hjelp på sykehuset til å rømme og kom seg til Sverige. I et desperat forsøk på å redde barna, fikk hun overtalt den svenske rabbineren i den jødiske menigheten i Trondheim til å adoptere Cissi og Abraham, slik at de også kunne få komme til Sverige.

Da adopsjonen var gått i orden, sendte svenske myndigheter ut en etterlysning etter foreldreløse Abraham og Cissi Klein.

I en måned etter at de ble drept, trodde Milla fortsatt at de levde.

Da krigen var over, fikk hun tilbake leiligheten på Museumsplass, men klarte ikke å finne seg til rette der.

I boken skriver Svardal om hvordan hun klarer det kunststykket å likevel gå videre, etter å ha mistet hele familien.

Hun skal ha brukt det han beskriver som lang tid på å komme seg på beina, men på slutten av 1950-tallet emigrerte hun til Israel, der hun ganske raskt giftet seg med en enkemann i Jerusalem.

For Svardal er Millas historie noe han har lyst til å gå videre med.

-Hun ble 97 år, og fikk et langt ekteskap. Det morsomme er, at hun ble stemor til to betydningsfulle israelere, en av dem en intellektuell.

Den eneste gangen Milla kom tilbake til Trondheim, var på 1970-tallet, da hun kom til brorens begravelse, kan han videre fortelle.

-Da skal hun ha vært på den jødiske gravlunden og tatt farvel med Wulf, Abraham, Cissi og Josef. Så dro hun tilbake til Israel og kom aldri mer tilbake.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no