TILBAKE: Å trygge Henrik i vannet etter ulykken ble viktig. Her er far og sønn tilbake i bassenget bare få dager etter at de holdt på å miste ham. FOTO: Privat
TILBAKE: Å trygge Henrik i vannet etter ulykken ble viktig. Her er far og sønn tilbake i bassenget bare få dager etter at de holdt på å miste ham. FOTO: Privat Vis mer

Førstehjelp som redder liv

Da akuttlege Stephen så sin egen toåring ligge livløs i bassenget, glemte han alt han kunne om livredning

«Dette er yngstesønnen min, Henrik. Det kunne ha blitt det siste bildet av han», pleier Stephen å si når han holder foredrag.

Det er et bilde Stephen pleier å vise når han holder foredrag om hjerte- og lungeredning. Av sønnen Henrik, fra da han bare var to og et halvt år gammel. Bildet viser en lyshåret, glad gutt, og er tatt bare noen timer før han ble funnet livløs i bassenget. «Dette er yngstesønnen min, Henrik. Det kunne ha blitt det siste bildet av han», pleier Stephen å si, og han kjenner det i magen hver gang.

Det var sommeren 2014 det holdt på å gå aldeles galt. Sammen med kona og de tre sønnene på ti, seks og to og et halvt år var de på ferie på Rhodos, der de leide den samme leiligheten de hadde leid flere ganger før, i første etasje med basseng rett utenfor.

De er halvveis i ferien da det skjer. Det er ettermiddag, familien har tilbrakt dagen ved bassenget, og nå er de inne og slapper av, før de skal ut for å finne et sted å spise. Stephen og kona snakker om hvorvidt de skal ta taxi eller buss inn til sentrum. Kona går på badet og Stephen ut i stua, der to de to eldste guttene sitter i sofaen med nesa dypt i hver sin iPad.

LES OGSÅ: Førstehjelpen du bør kunne

Husker ikke hva han skal gjøre

Som ved en plutselig innskytelse går Stephen ut på terrassen. I sidesynet blir han raskt oppmerksom på noe som ligger i vannet, det ser ut som en dukke. Men i løpet av bare et sekund eller to forstår han at det er yngstesønnen Henrik som ligger med ansiktet ned, helt, helt stille.

«Han er død», er det første han tenker, før han roper på kona, stuper ut i bassenget, med mobilen fortsatt i lomma. Så mange ganger har han sett drukningsofre. Nå ser han yngstesønnens lepper ha den samme blålige fargen som drukningsofre har. Så mange ganger har han kjent på hvordan det er å løfte et dødt barn. Da han løfter Henrik opp i armene sine, er det slik det kjennes.

Henrik er slapp, blek og blålig i ansiktet. Raskt får han likevel lagt sønnen opp på bassengkanten. Han åpner munnen hans, forsøker å blåse inn luft, men får ikke luften inn. Han kjenner at panikken er i ferd med å ta overhånd, husker ikke hva han skal gjøre videre, alt han kan om livredning, er borte.

I 15 år han jobbet som lege i luftambulansen, jobbet med nettopp akutte situasjoner som dette, er drillet i krisehåndtering. Tre år tidligere var han blant de første legene som tok imot de skadde ungdommene fra Utøya. Midt i den ufattelige tragedien beholdt han fatningen og hjalp de skadde. Men her og nå, stående foran sin egen sønn, aner han ikke hva han skal gjøre.

– Det var en fortvilet situasjon. Noe satt i ryggmargen, men det sto helt stille i hodet. «Gjør noe da!» roper kona fortvilet. Flere kommer til, deriblant en svenske som spør om han kan hjelpe. «Dette kan jeg, jeg er anestesilege!» roper Stephen avvisende, men i hodet er det fortsatt helt tomt.

- Jeg har klandret meg selv

Kona, som er barnelege, forstår at ektemannen er i sjokk, forsøker å dytte ham bort, men slipper ikke til. Stephen forsøker å trykke på brystet til sønnen, men det er ukoordinert og panisk. Kort tid etter er det likevel som om legen i Stephen igjen aktiveres – han mener at han hørte en lyd fra Henrik og så en rykning i ansiktet.

Kona mener at det beste er å fortsette hjerte-lungeredningen på sønnen i liggende stilling, men Stephen løfter ham opp, er nå sikker på at det er liv i ham. Plutselig hoster Henrik, slår øynene opp og sier: «Mamma!»

– Det var helt fantastisk. Det gikk fra den dypeste fortvilelse til den største glede. Familien fikk raskt støtte fra en lege som var tilknyttet feriekomplekset. Selv om de alle var temmelig trygge på at alt var i orden med Henrik, valgte de for sikkerhets skyld å ta ham med til sykehuset for observasjon. Han ble værende der et døgn, men etter bare noen timer så alt såpass bra ut at Stephen kunne dra tilbake til de to eldste sønnene og svigerforeldrene, for å berolige dem om at alt gikk bra.

– Da jeg skulle tilbake til sykehuset igjen den kvelden, gikk jeg hele veien. Det var en lang tur, en times tid, men det var god terapi. Det var fortsatt noen dager igjen av ferien, og de var Stephen og kona opptatt av å bruke til å trygge Henrik i vannet igjen, det var viktig for dem at han ikke ble redd for å være i vann. Allerede etter kort tid framsto han som temmelig upåvirket av ulykken, plasket og koste seg i slik som han pleide.

For Stephen, derimot, har ulykken vært umulig å legge helt bak seg.

– Jeg har klandret meg selv for det som skjedde. Vi har alltid vært veldig påpasselige med at guttene aldri er alene ved bassenget, så det var overraskende at Henrik kom seg usett ut.

LES OGSÅ: Susanne fødte i bilen

Drar tilbake til samme sted

– Det valget du tok den gangen om å gå ut på terrassen i stedet for å sette deg i sofaen i stua med de eldste guttene – hva har du tenkt om det?

– Det har jeg tenkt veldig mye på. Var det intuisjon? Var det tilfeldigheter? Det får jeg aldri svar på.

– Hva har du tenkt om at nesten alt du kunne om livredning, ble borte for deg?

– Det har nesten vært det tyngste. At jeg som jobber med å redde liv, ikke klarte det da det gjaldt mine egne. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å klare det om noe skulle skje. Samtidig vet jeg at ved for mye stress går prestasjonsevnen ned. Vi som er vant til å jobbe med akutt og kritisk syke, har nok ganske lave skuldre når dette skjer på jobb, men når det gjelder dine nærmeste, kan det også for oss bli for høyt stressnivå.

ELSKER Å BADE: Henrik er blitt seks år og er fortsatt en badeløve. Her fra forrige sommerferie på Rhodos. FOTO: Privat
ELSKER Å BADE: Henrik er blitt seks år og er fortsatt en badeløve. Her fra forrige sommerferie på Rhodos. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg tror ikke at alle som jobber i helsevesenet, er klar over at de også kan møte veggen i slike situasjoner. Når jeg etterpå har snakket med kolleger om dette, er det enkelte som er uforstående til at man kan miste hodet i en slik situasjon, selv om det gjelder ens egne barn, når man er så drillet til å håndtere dette på jobb. Men de som har opplevd det selv, kjenner seg igjen.

Året etter – og alle år siden – har familien valgt å dra tilbake til det samme stedet, til den samme leiligheten med det samme bassenget.

– Vi ville ikke la ulykken ødelegge gleden over å være der. Men det har vært noen tøffe år i etterkant med å slippe taket. Da vi dro ned dit året etter, hadde vi med oss en svær hengelås til porten mellom terrassen og bassenget. Det ble litt tungvint etter hvert, så vi droppet det året etterpå.

Ring alltid 113

I jobben som lege har hendelsen også preget ham. Respekten for pårørende i akutte situasjoner som den han nå personlig har erfart, er blitt enda større.

– For oss var det hele over i løpet av få minutter. Andre pårørende holder på mye lenger mens de venter på en ambulanse eller lege. Når vi kommer fram, har de gjerne forsøkt å få liv i sine kjære i nesten en halv time. Da tenker jeg at jeg kan gange min fortvilelse og panikk med like mange minutter. Samtidig har jeg kjent på deres sorg og fortvilelse, og kan kanskje møte dem som lege og helsepersonell på en bedre måte enn før.

NESTEN-DRUKNING: Fire år er gått siden Stephen Sollid opplevde alle foreldres mareritt. Sønnen overlevde drukningsulykken, men hendelsen er alltid med ham. FOTO: Ida Bergersen
NESTEN-DRUKNING: Fire år er gått siden Stephen Sollid opplevde alle foreldres mareritt. Sønnen overlevde drukningsulykken, men hendelsen er alltid med ham. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Flere ganger har han holdt foredrag om hendelsen. Det var i etterkant av et slikt foredrag det tikket inn en e-post fra en kvinne som selv hadde stått i en akutt situasjon med sitt barn, der livet ikke sto til å berge. Å forstå at selv en lege kan bli overveldet av egne følelser og ikke vite hva man skal foreta seg, hadde vært smertelindrende for henne å høre. E-posten rørte Stephen dypt.

– Det bekreftet at det er viktig å dele opplevelsen jeg hadde, slik at andre som har opplevd eller opplever lignende, kan få hjelp til å bearbeide den samme skyldfølelsen som jeg satt igjen med.

Stephen mener det er vanlig at førstehjelpere og pårørende føler skyld for at de ikke strakk til eller ikke gjorde alt riktig etterpå. For disse er det viktig å få vite at det er helt normalt, og at det er normalt at man mister litt kontroll når stresset blir høyt nok, mener han – og oppfordrer alle i akutte situasjoner til å ringe 113.

– De som tar telefonen der, vet hva du trenger å gjøre og kan gi deg råd og instruksjoner til hjelp kommer fram. Drevet av egne høye ambisjoner og det at han generelt er en kar som har vansker med å sitte i ro, har Stephen lenge jobbet trippelt – som lege og fagsjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som forsker og underviser på Universitetet i Stavanger, samt at han det siste året har vært klinikksjef ved Stavanger universitetssjukehus.

Nå ønsker han å jobbe mest med fag og forskning, og har tatt et valg om ikke å jobbe vakter som luftambulanselege en stund framover.

– Ulykken fikk meg til å tenke litt. Opplevelsene fra 22. juli sitter fortsatt i, og i 2013 mistet jeg to nære kolleger i helikopterhavariet på Sollihøgda. I fjor ble jeg operert for nyrekreft. Det har i sum gitt et annet perspektiv på livet. Det er ikke alt som kjennes like viktig lenger. Det går bra ikke å være ute i felten.

– Det er rart ikke å ha vært i et helikopter på et år, det har tatt tid å forsone seg med det. Men samtidig går det veldig greit ikke å stå opp midt på natta og fly rundt i halvblinde, erkjenner han selvironisk.

– Å være så tett på liv og død – er det noe som kjennes viktigere i livet da?

– Det er lett å si at det er familie, men det handler også om at man har det greit og driver med noe meningsfylt. At man kan kikke seg rundt og se at sola skinner og bladene er grønne. Det handler kanskje om å være komfortabel med at livet er greit.

I sommer var familien igjen tilbake på sitt faste sted på Rhodos. Henrik er blitt seks år, og han elsker fortsatt å bade. For første gang torde de denne gangen å la ham være alene i bassenget, uten å være med ut i vannet selv.

– Han er så fortrolig med å være i vann. Han er helt uredd og hopper uti. Han er en badeløve.

For Stephen vil hendelsen likevel sitte i, som et nytt filter han alltid ser yngstesønnen gjennom.

– Henrik har to bursdager: dagen han ble født og dagen han overlevde. Jeg tenker at hver bursdag Henrik feirer, er en bonusbursdag. Hvert år en gave.

LES OGSÅ: Livet på sykehus: - En kollega av meg sovnet stående ved operasjonsbordet

Forståelig å bli handlingslammet

Å bli handlingslammet når noen i nær familie blir rammet, er svært forståelig, sier Jo Kramer-Johansen, anestesilege og professor ved Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo.

– Jeg vet ikke om noe forskning på akkurat dette temaet, men jeg tror at vi alle har hørt om episoder der man blir handlingslammet når stresset går over en viss terskel. Helsepersonell som opplever at de selv eller en av de nærmeste blir pasienten, har plutselig en dobbeltrolle som mange beskriver som svært krevende. I slike situasjoner er det viktig at helsepersonell først og fremst er pårørende når de ringer 113, og at de trenger den samme oppfølgingen som andre.

Professoren påpeker at pårørende som står i akutte situasjoner, ofte klarer seg godt.

– Tall fra forskningen på hjertestans viser at i 70 prosent av tilfellene skjer der hjemme. Selv om det er et sjokk, ser vi at de aller fleste likevel klarer å starte hjerte- og lungeredning før ambulansen kommer. Når de ringer 113, får de hjelp til å kjenne igjen hjertestans og et ekstra dytt til å starte med førstehjelp. Derfor er det så viktig å ringe 113, understreker Kramer-Johansen – som også har hørt historier fra den motsatte enden av handlingslammelse.

– Det finnes leger og sykepleiere i akuttmottak som først i ettertid har skjønt at det er en ektemake eller barn de har stått og jobbet med.