Enke:

Da Ann Kristin mistet mannen, følte hun at alt var slutt

- Jørgen var ikke klar for å dø, og la stadig fremtidsplaner som jeg visste ikke ville bli noe av.

TAKKNEMLIG: – Jeg er takknemlig for årene vi fikk sammen. Jørgen er min store kjærlighet. FOTO: Heidi Marie Gøperød
TAKKNEMLIG: – Jeg er takknemlig for årene vi fikk sammen. Jørgen er min store kjærlighet. FOTO: Heidi Marie Gøperød Vis mer
Publisert

Ann Kristin Myhre (54) sier at selv om hun visste at mannen hennes, Jørgen Gierløff, skulle dø, klarte hun ikke å forberede seg helt på døden. Jørgen ble 59 år og døde etter tre år med kreft.

– Vi fikk tolv fantastiske år sammen, sju av dem som ektepar, sier Ann Kristin mens tårene triller nedover kinnene. Det gjør fremdeles vondt å snakke om tapet av Jørgen. Samtidig tror hun at åpenhet er viktig, en innstilling hun delte med Jørgen.

– Jeg er takknemlig for årene vi fikk sammen. Jørgen er min store kjærlighet, mannen jeg skulle bli gammel sammen med. Nå blir det ikke sånn.

Måtte skifte jobb på grunn av leddgikt

Ann Kristin er opprinnelig fra Rørvik i Trøndelag, og har bodd i Sandefjord de siste 20 årene.

Hun møtte veggen som 40 åring, og fikk hjelp av en familieterapeut. Verktøyene hun fikk med seg derfra, har Ann Kristin hatt god bruk for de siste årene.

Hun har to voksne barn og fire barnebarn som betyr alt for henne. Ann Kristin er sykepleier og jobbet som helsesøster. Selv om hun kunne blitt uføretrygdet på grunn av leddgikt, var ikke det noe tema for Ann Kristin.

– Jeg klarte ikke å jobbe som helsesøster lenger, og lurte på hva jeg kunne greie. Da noen foreslo medisinsk hudpleie, tenkte jeg at noe så overfladisk skulle jeg i hvert fall ikke begynne med, sier Ann Kristin og ler hjertelig.

– Likevel undersøkte jeg litt, og fant fort ut behandlingene absolutt ikke var overfladiske. Jeg valgte å satse, og tok videreutdanning på høgskole, dermed ble jeg dermatologisk sykepleier. Siden den gangen har jeg tatt flere kurs enn jeg har tatt i resten av mitt liv. Her gjelder det å være faglig oppdatert hele veien.

Ann Kristin har drevet Sandefjord medisinske hudpleie i fem år, og stortrives. Det skjer mye terapi begge veier når hun utfører behandlinger som ofte gir pasientene bedre selvtillit, fordi de føler seg bedre.

Drømmemannen ble syk

– Da jeg møtte Jørgen på nettet i 2008, var jeg helt klar på at han ikke var noe for meg. Slik tenkte jeg etter vår første kaffedate. Men Jørgen ga seg ikke, og maste om å få ringe meg én gang til. Jeg ga til slutt etter, og den natta snakket vi i fire timer, forteller Ann Kristin.

– Jeg er heldig som fikk oppleve en mann som var så bra på alle måter. Hans voksne sønn og hans gamle mor bodde i Stockholm, og familien har hytte i Kragerø. Der giftet vi oss i 2012.

Ann Kristin forteller om et herlig liv, fylt av kjærlighet, latter og glede. Da de var i Thailand i 2017, merket hun at Jørgen ikke var i form. Vanligvis var han glad i både mat, søte desserter og gode drinker, men nå var det ikke noe som fristet. Dette måtte undersøkes.

Vel hjemme igjen fant legene en stor kreftsvulst på den ene nyren til Jørgen. Nyren ble fjernet, og alt så bra ut på et halvt års kontrollen. På ett års kontrollen viste det seg at kreften hadde spredd seg, først til lunger og lymfer, så til skjelett og hjerne.

Ann Kristin gråter og må hente mer Kleenex før hun fortsetter.

– Den kloke, ressurssterke mannen min ble en helt annen person. Han sa og gjorde mye rart, og ble til slutt helt pleietrengende. Jeg jobbet det jeg kunne på klinikken og stelte Jørgen hjemme. Han var takknemlig, fornøyd og klagde aldri. Det var tre tøffe år, og jeg ble dønn sliten. Jørgen var ikke klar for å dø, og la stadig fremtidsplaner som jeg visste ikke ville bli noe av, sier Ann Kristin.

– Da moren hans døde i desember 2019, var Jørgen lei for at han var for syk til å delta i begravelsen.

Ga ham lov til å slippe

2. januar 2020 spurte en av hjemmesykepleierne hvordan Ann Kristin egentlig hadde det. Hun brøt sammen og var enig i at Jørgen måtte legges inn på lindrende enhet, Sandefjord Medisinske Senter (SMS). Sønnen hans kom fra Sverige, de visste at Jørgen snart ville dø.

– Men han kjempet imot, og det var så vondt å se, sier Ann Kristin.

– De som jobber på SMS er enestående, jeg kan ikke få fullrost dem nok. De trillet inn en seng, så jeg kunne ligge i «dobbeltseng» med mannen min for siste gang. Da slappet han endelig av, og jeg sa han fikk lov til å reise.

Slik lå de til Jørgen sovnet stille inn 7. januar 2020. Da hun gikk hjem midt på natten, hørte Ann Kristin plutselig at småfuglene sang, enda det var midtvinters og mørkt.

STOD PÅ: – Da jeg møtte Jørgen på nettet i 2008, var jeg helt klar på at han ikke var noe for meg. Men Jørgen ga seg ikke. FOTO: Heidi Marie Gøperød
STOD PÅ: – Da jeg møtte Jørgen på nettet i 2008, var jeg helt klar på at han ikke var noe for meg. Men Jørgen ga seg ikke. FOTO: Heidi Marie Gøperød Vis mer

Moren fikk kreft og Norge stengte ned

Ann Kristin visste hvilke salmer Jørgen ville ha i begravelsen, som ble en fin og verdig avslutning. De hadde hatt god tid til å planlegge alt. Både moren og Jørgen ønsket å få asken sin spredd på sjøen utenfor hytta i Kragerø.

Hun ble sykmeldt i to uker, så begynte Ann Kristin å jobbe igjen, først 50 prosent.

– Det var riktig for meg å komme fort i gang. Jeg tenkte ikke mindre på Jørgen av den grunn, men jeg fikk også andre mennesker å snakke med og hjelpe, sier Ann Kristin.

Hun er takknemlig for all omtanke og støtte hun fikk den første tiden. Så fikk moren brystkreft.

– Jeg var veldig lei for at jeg ikke klarte å stille opp for mamma, men jeg hadde mer enn nok med meg selv. Hadde jeg ikke vært i denne tilstanden, hadde jeg selvsagt vært der for mamma, sier Ann Kristin, og legger til at det heldigvis har gått bra med moren, som er kreftfri i dag. Men det var et nytt tegn på hvor skjørt livet kan være.

Så kom 12. mars og Norge ble stengt ned.

MINNER: Tatoveringen minner henne om mannen i hjertet hennes.FOTO: Heidi Marie Gøperød
MINNER: Tatoveringen minner henne om mannen i hjertet hennes.
FOTO: Heidi Marie Gøperød Vis mer

Trengte den pausen

Ann Kristin måtte holde klinikken stengt i seks uker. Hun leste at det trengtes mye ekstrapersonell på sykehusene, og lurte på om det var forventet at hun som sykepleier skulle stille opp. Hun følte seg ikke klar til det, og spurte fastlegen, som sa:

– Nei, du skal ta en pause!

I etterkant ser Ann Kristin at hun trengte dette avbrekket for å komme seg litt ovenpå igjen. Takket være en grei huseier, og at hun kunne kjøre ut varer til noen av kundene, tapte hun ikke så mye som hun ellers ville ha gjort.

Hun brukte mye tid i skogen, der hun følte en nærhet til Jørgen og kunne gå og småprate med ham. Og når småfuglene sang, minnet det henne om den gode mannen. Slik er det fremdeles.

Ann Kristins ene barnebarn er sju år og bor i Sandefjord. Han overnatter gjerne hos farmor og sier at han vil passe på henne, nå som Jørgen er død.

Julen tilbrakte Ann Kristin hos datteren med familien i Trøndelag, der de tre barnebarna var med på å gjøre høytiden fin.

GLEDER: - Selv om alt er trist, er det viktig å se hva man egentlig har. FOTO: Heidi Marie Gøperød
GLEDER: - Selv om alt er trist, er det viktig å se hva man egentlig har. FOTO: Heidi Marie Gøperød Vis mer

Har fremdeles ikke fått spredd asken

– Når den ene krisen kommer etter den andre, er det lett å gi opp, sier Ann Kristin.

– Men selv om alt er trist, er det viktig å se hva man egentlig har, og det finnes som regel mye positivt der. Jeg har tatt fram igjen rådene jeg fikk for 13 år siden, de er like nyttige nå.

Ann Kristin ramser opp gleder som barn, svigerbarn, barnebarn, venner, kolleger, jobb, pasienter, leilighet, bil og muligheten til å bruke naturen så mye hun vil. Dessuten har hun både sunn fornuft og livserfaring.

Ann Kristin har ikke lyst til å leve resten av livet alene, men vet ikke når hun eventuelt blir klar for å møte en ny mann. Foreløpig savner hun Jørgen for mye. Bare hun ser en bil lik den Jørgen hadde, slår sorgen ned i henne som et lyn. Ann Kristin vil ikke bli bitter, hun vil heller være takknemlig for det hun har fått lov til å oppleve.

– Den siste tiden Jørgen bodde hjemme, var den eneste fysiske kontakten han orket å holde i hånden. Vi holdt hverandre i hendene hele natten, sier Ann Kristin.

– Den hånden er borte nå, og jeg savner den fryktelig.

Asken etter Jørgen blir oppbevart i Sandefjord og asken etter moren hans i Stockholm. Ann Kristin ser frem til sommeren, og håper koronasituasjonen gjør det mulig at nærmeste familie kan komme fra Sverige, slik at mor og sønns aske kan spres etter deres ønsker.

– Jeg får ingen grav å gå til, men jeg får i hvert fall avsluttet kapittelet, sier Ann Kristin, som synes halvannet år har vært lenge å vente på den siste seremonien.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer