Ola Henningsen

Da attpåklatten Ola kom, skjønte moren raskt at han var annerledes

- Jeg ville ikke være en byrde for familien, sier Ola Henningsen (32) i dag.

OLA HENNINGSEN: Ola er aktuell i dokomentarfilmen, Ola - En helt vanlig uvanlig fyr, som gikk på kino denne høsten. Her sammen med mamma, Tone Henningsen. Foto: Nora Lindtner
OLA HENNINGSEN: Ola er aktuell i dokomentarfilmen, Ola - En helt vanlig uvanlig fyr, som gikk på kino denne høsten. Her sammen med mamma, Tone Henningsen. Foto: Nora Lindtner Vis mer
Publisert

- Jeg er en som må få med meg alt som skjer på huset, men om morgenen er det jeg som pleier å fyre opp her, og få litt Ola-tid før de andre våkner.

Ola Henningsen (32) setter seg på knærne, legger en kubbe inn i peisen.

Med unntak av den knitrende veden, er det stille i rommet. Huset er tomt om dagen, forklarer Ola. Alle er på jobb, men om kvelden spiser de middag, spiller kort og gitar.

Vi er i Steffens hus, et av de 22 bolighusene som ligger spredt rundt i Vidaråsen Landsby. Her bor 140 personer fra hele landet, med og uten utviklingshemning, i et arbeidsfellesskap.

I snart elleve år har Ola bodd her. Steffens hus er som et helt alminnelig hjem, bare litt større. For her bor det 10 stykker, ifølge Ola. I stua står planter langs vinduet, et flygel og en sofakrok i hjørnet.

- Husmor og husfar bor i et annet hus rett borti veien her, men de kommer frem og tilbake hver dag.

Fortiden

Tone Henningsen, Olas mor, hadde to barn fra før da Ola ble født. Hun merket med en gang at den lille attpåklatten ikke var helt som andre babyer.

Han var blid og fornøyd, men tyngre i kroppen og sen med å krabbe og gå, forteller hun. De prøvde fysioterapi men uten at det hjalp noe særlig.

ATTPÅKLATT: En blid og fornøyd femåring. Bildet er fra 1996. Foto: Privat.
ATTPÅKLATT: En blid og fornøyd femåring. Bildet er fra 1996. Foto: Privat. Vis mer

- Han var senere i utviklingen enn de andre barna, men både barnehagen og skolen mente det ville gå over, men det gjorde det ikke, og etter hvert skjønte mannen min og jeg at det måtte være noe mer.

Ola var tolv år da han fikk diagnosen, en medfødt lett utviklingshemning som ligger innenfor autismespekteret, og på ungdomsskolen begynte venner «å vokse fra han». De fikk andre interesser, forteller Tone, og Olas hverdag ble roligere og roligere.

Ola husker dette, forteller at han var mye alene som tenåring og spilte tv-spill.

- Jeg hadde venner som tok meg med på ting, men det var ikke alt jeg klarte å henge med på.

En lidenskap

- Bruker du melk?

Ola har dekket på med skåler, kopper og kaker i sofakroken, og står klar med mugge med melk fra landsbyens egne kyr.

- Det er pasteurisert, og smaker helt det samme eller enda bedre enn på kartong!

GRØT: Dagbladet-kokk Christopher Sjuve viser deg et enkelt triks for ikke å svi grøten. Foto/klipp: Bjørge Dahle Johansen / Dagbladet TV Vis mer

Etter ungdomsskolen fikk han tilbud om å være med på et annet fotballag, et lag for dem som trenger ekstra hjelp. Han ville ikke dra først, forteller moren, han ville jo være som alle de andre.

Han sto og så på fra sidelinjen da en av jentene plutselig ropte:

«Kom og spill da, Ola!».

Da løp han ut på banen, og har vært der siden.

- Fotball har vel vært en lidenskap siden jeg gikk på barneskolen, sier Ola.

- Og en av hovedgrunnene til at jeg ville flytte hit var jeg fortsatt fikk muligheten til å reise ned til Tønsberg og spille med laget. Jeg hadde ikke så mange krav, men akkurat det sto jeg hardt ved.

- En rockestjerne

Etter videregående ville ikke Ola bli boende hjemme. Foreldrene hadde hørt om Vidaråsen, men det var ikke før de tilfeldigvis leste en artikkel om tilsvarende sted i Trondheim, at de tenkte at dette kunne være aktuelt.

- Ola hadde alltid vært så glad i folk og hadde en stor familie med onkelbarn, fetter og kusiner, så da vi leste at man bodde som en familie på Vidaråsen, tenkte vi at dette må vi bare prøve.

Men Ola var skeptisk. Han var vant til å være hjemme, og tanken på å bo med vilt fremmede mennesker i en landsby var skremmende.

- Hvordan var det første dagen på Vidaråsen da?

- Det var vel første og eneste gangen jeg har følt meg som en rockestjerne.

Ola smiler med hele ansiktet når han forteller hvordan alle kom bort, hilste og klemte på han.

- Det hadde jeg aldri opplevd før, og jeg tenkte: Er det sånn her det kommer til å bli, så tror jeg at jeg kommer til å like meg her, ja.

- Stor seier

I oktober var det premiere på dokumentarfilmen, «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr», hvor man blir kjent med livet hans på Vidaråsen.

Ola måtte gå noen runder med seg selv før han takket ja til å bli med, men da det var bestemt var målet hans å åpne opp en scene for dem som ikke tør å stå frem med sin historie.

- Jeg tror det finnes mange skjulte skatter som ligger og blir nedstøvet og ikke blir fortalt, for de tenker kanskje ikke at de har en historie som kan gjøre en forskjell. Men det tror jeg alle historier kan.

Og akkurat Olas historie ser ut til å ha truffet en nerve. Ifølge NRK var førpremieren på Kilden kino i Tønsberg utsolgt, og etter filmen var det stående jubel i salen.

- Det var veldig gøy da, ekstremt gøy! Da jeg var på Nøtterøy Kulturhus forrige søndag, ble jeg stoppet av en mor og en datter som bare ville si at de var glad for å ha sett filmen og for å ha truffet meg. Det var en stor seier.

- Sårt

Å være en byrde for familien. Det har Ola vært redd for. Han tror det er en tanke mange i hans situasjon har. De føler de er i veien, at de er tyngden på vektskålen.

Dette var også en av årsakene til at han sa ja til flytte til Vidaråsen.

- Ingen vil hindre noen de er glad i å leve sine liv, og føle at andre må hjelpe til når de egentlig har andre planer, og da på en måte...

Ola lar setningen henge i lufta.

- Første gang søstera mi så filmen bet hun seg veldig fast i at jeg sa at jeg ikke ville være en byrde. Hun omfavnet meg og sa at det hadde aldri hun eller broren min følt på.

- Var dette tanker du hadde sagt høyt før?

- Nei, absolutt ikke.

Tone sitter i sofaen ved siden av Ola, legger en hånd på armen hans.

- Det er veldig sårt å høre, sier hun.

- Jeg har aldri tenkt at vi ikke har tid til deg, og det vil jeg heller ikke at du skal tenke. Vi er så glad i deg, og derfor er det veldig viktig for oss at du her et godt liv.

SENDTE SØKNAD: - Tønsberg kommune var heldigvis positiv til ønsket vårt om å flytte til Vidaråsen, forteller Tone. - Vi sendte søknad, ble invitert til intervju, og Ola fikk innvilget prøveopphold. Foto: Privat.
SENDTE SØKNAD: - Tønsberg kommune var heldigvis positiv til ønsket vårt om å flytte til Vidaråsen, forteller Tone. - Vi sendte søknad, ble invitert til intervju, og Ola fikk innvilget prøveopphold. Foto: Privat. Vis mer

Det er fint å høre, sier Ola, fint å få en bekreftelse på at tanken om at han har vært en byrde bare har vært i hans eget hodet.

- Men det er vel fort noe gruppen som er litt annerledes kan tenke, tror han.

Å kunne bidra

Visjonen på Vidaråsen handler ikke bare om at beboerne skal bli tatt godt vare på, men at de skal bety noe for hverandre, og bli sett på som en som har noe verdifullt å bidra med.

Runa Evensen, husmor på Vidaråsen, peker på seg selv.

- Vi trenger alle hjelp til noe, jeg også, men vi trenger hverandre, det er ingen som gjør alt selv, og jeg tror vi undervurderer hvor viktig det er å kunne bidra. Dette behovet har alle, uavhengig av funksjonsvariasjon.

HUSMOR: Runa Gafni bor og jobber på Vidaråsen. Foto: Privat.
HUSMOR: Runa Gafni bor og jobber på Vidaråsen. Foto: Privat. Vis mer

Alle har en iboende rett til et verdig liv, understreker Evensen. Derfor prøver de å lage arenaer hvor alle kan gi noe, utvikle og utfordre seg selv.

17 ulike verksteder har de etablert i landsbyen, blant annet et bakeri, malerverksted og sykkelverksted for å nevne noe.

- Hvis noen ikke passer inn, finner vi på noe som passer, behovet skaper tilbudet, sier Evensen.

- Mange har bodd i landsbyen lenge, og har kommet i en pensjonsalder der de trenger tilbud tilpasset livsfasen de er i. Derfor har vi også et omsorgshus for eldre som ikke lenger jobber i verkstedene.

Fremtiden

Det blåser surt, og et tynt lag med snø dekker bakken. Klokken har passert ett når vi trekker ut, og det er tid for lunsj i landsbyen.

- Sulten?

- Jeg? Nei, nei. Jeg har småspist i hele dag, med meg går det bra.

STEFFENS HUS: I elleve år har Ola bodd her. Foto: Privat.
STEFFENS HUS: I elleve år har Ola bodd her. Foto: Privat. Vis mer

Ola viser vei til urteverkstedet, peker ut alle de andre husene vi passerer på veien. Der er kirken, nedover der er gården og der er malerverkstedet og bakeriet.

Han jobbet på urteverkstedet før, og får umiddelbart forespørsel om han kan komme tilbake en dag i uka, for han var deres beste tennrull-dypper. En ekspert.

- Absolutt! svarer Ola.

- Hvilken dag er det snakk om?

Vi går videre. I et gulmalt hus nederst i bakken ligger butikken. Her jobber Ola tre dager i uka når han ikke har skogsarbeid.

- Hei, Hei! Jeg må bare vise litt frem, sier han når vi tråkker innenfor.

- Hva gjør du på jobb her?

- Det de sier jeg må gjøre! Det kan være alt. Før jeg skulle møte deg, klarte jeg å knuse et glass med mandler, så da måtte jeg feie opp.

FLYTTET: Før han flyttet til Vidaråsen, hadde Ola et fint år på folkehøyskole, sier Tone. Foto: Nora Lindtner.
FLYTTET: Før han flyttet til Vidaråsen, hadde Ola et fint år på folkehøyskole, sier Tone. Foto: Nora Lindtner. Vis mer

Det tok noen måneder, men med alle de nye bekjentskapene, båndene som ble stiftet, følte Ola at han kunne kalle Vidaråsen Landsby sitt hjem.

- Fremtiden da?

Ola ser bort på moren.

- Jeg har sagt dette til noen allerede, men den ultimate drømmen er å få meg en fiskebåt og flytte opp til Nord-Norge. Jeg vet ikke helt hva som trekker meg dit, og det kan hende jeg mangler litt bakgrunnskunnskaper.

Han ler.

- Men enn så lenge er fremtidsplanene mine her. Egentlig så vil jeg ha noe med Vidaråsen å gjøre så lenge de vil ha meg her.

Viktig ressurs

Han har fått mye ut av å bo her, mener Tone. Hun ser at sønnen har utviklet seg, blitt mer selvstendig og sosial. Han har også blitt en viktig ressurs i landsbyen, har hun hørt.

- Jeg kan ikke husket han pratet så mye før, og en ting er i hvert fall helt sikkert, han har det veldig bra her, og vi har senket skuldrene.

VERDIG: Vidaråsen ble grunnlagt i 1966, og Ola vil også være med på 70 års jubileet. Foto: Nora Lindtner.
VERDIG: Vidaråsen ble grunnlagt i 1966, og Ola vil også være med på 70 års jubileet. Foto: Nora Lindtner. Vis mer

I 2016 hadde Vidaråsen 50 års jubileum. Da fikk Ola en T-skjorte, hvor det sto «Et verdig liv».

Plagget kjentes ikke riktig å gå med da, sier Ola. Han følte ikke at livet hans var verdig nok.

- Men nå kan jeg bære T-skjorten med stolthet, for jeg vet at jeg har et verdig liv som jeg setter pris på.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om