Ett og et halvt år med hardt arbeid og mye hemmelighold har ført henne hit: Endelig sitter Hawre Gyth med den ferdige strikkeboken sin klar. Delikat strikk til barn - og litt til voksne, er den første strikkeboken i Norge som er skrevet av en person med utenlandsk opprinnelse og flyktningbakgrunn.
Camilla hadde fortsatt kjærlighetssorg da hun traff Kim: - Tenkte det var uhørt
Som kurdisk flyktning fra Irak har veien dit hun er i dag vært brokete og vanskelig å gå. Til tider råtøff - fylt med ensomhet og harde slag.
Før hun kom til Norge som syvåring, vokste Hawre Gyth opp i en storfamilie i en generasjonsbolig i byen Arbil, nord i Irak. Besteforeldrene bodde i samme hus som dem. Tanter og onkler var på besøk hele tiden og latteren og varmen var en av grunnpilarene i den første barndommen hennes. Håndarbeid var en viktig del av den kurdiske kulturen. Sying, hekling og billedkunst var daglige sysler i storfamilien.
En utrygg barndom
Hawre husker varmen og tryggheten i det å være mange. Men uansett hvor mye de voksne forsøkte å skjerme barna, var det ikke mulig å viske ut krigen som foregikk rett utenfor døren. Det var ingen måte å skjule at nabohuset ble sprengt i fillebiter. Vanskelig å bortforklare at slektninger bare forsvant.
LES OGSÅ: - I mange år lot jeg folk kalle meg n-ordet
«Nå dør jeg ikke hvis jeg blir skutt på»
De gangene et familiemedlem ble drept eller fanget ble stemningen annerledes hjemme. Og barna fikk ikke gå ut like mye som før. En seksåring skal ikke ha det perspektivet. Skal ikke måtte tenke over at de kan bli skutt på når de er ute og leker. Men det gjorde Hawre. En dag tar hun på seg alt hun har av klær. Lag på lag til hun er som en stor og myk bamse, og sier til foreldrene sine:
«Sånn! Nå dør jeg ikke hvis jeg blir skutt på»
Det lille Hawre ikke vet, er at foreldrene i lengre tid har planlagt å flykte fra landet. Frykten for at de selv, eller barna deres, er de neste som kan bli drept eller kidnappet er alltid til stede. Dette får hun og søsknene imidlertid ikke vite noe om.
For blir planen oppdaget, er de ille ute. Men en dag forlater Hawre - sammen med foreldrene, en lillebror og lillesøster - generasjonsboligen der besteforeldrene bor. Det er menneskesmuglere involvert, som skal hjelpe dem over grensen til Tyrkia. For den er stengt for kurdere på grunn av den pågående borgerkrigen. De reiser fra hjembyen Arbil, som ligger nord i Irak og innenfor det området man gjerne kaller Kurdistan. Et område som omfatter deler av Tyrkia, Irak, Iran, Armenia og Syria.
De måtte pakke med seg minst mulig.
– Jeg husker jeg hadde en fyrstikkeske med meg. Oppi den lå det en liten treperle jeg kunne leke med. Jeg husker også at jeg var så glad i den.
Hatet seg selv
I Tyrkia møter de en av Hawres tanter og hennes to barn. De er også på flukt. Sammen leier de et lite kott hvor de bor, stuet sammen. Hele tiden er de redd for å bli oppdaget. De er klar over at de får bare denne ene sjansen til å komme seg i sikkerhet. Men skjebnen vil ikke at de skal bli funnet, og familien kommer seg trygt til Norge. Til å begynne med bor de på et asylmottak, før de flytter til Kongsberg.
I 1998 var det ikke mange innvandrere i Kongsberg og Hawre kjente for første gang på det å være annerledes.
I Irak hadde hun vokst opp i en typisk middelklassefamilie, til tross for krigen. I Norge hadde de plutselig ingenting. Alle eiendelene deres lå igjen i Arbil.
– Vi var plutselig fattig, det var vanskelig å ta innover seg, sier hun.
Hawre begynte på skolen uten å kunne norsk. Det skulle bli begynnelsen på en ny krig; En krig mot seg selv.
– Jeg ble mobbet for å være annerledes og det var veldig tungt. Jeg ville bare være norsk. I stedet ble jeg holdt utenfor og banket opp regelmessig av andre barn.
– Hva gjorde det med deg, som en liten jente?
– Det gjorde jo at jeg fikk en identitetskrise. Jeg hatet meg selv og jeg ble nok et deprimert barn.
Selvhatet førte til at Hawre ønsket å endre alt ved seg selv for å slippe slagene og de vonde ordene. Derfor ble hun tøff. Ingen skulle se at mobbingen gikk inn på henne. Hun ble flink til å skjule tankene sine og fortalte ingen om hvordan hun virkelig hadde det.
– Jeg hadde en veldig tung barndom med krig og usikkerhet, og så noen veldig kjipe år til å begynne med i Norge.
Geir Kåre ble lam: - Jeg forsto på en måte at jeg var død
«Det skulle være oss»
Ungdomstiden ble både fin og tøff, som for de fleste. Men etter tre år på ungdomsskolen, som hadde vært gode, ble videregående tøft. Da det ble tid for å bestemme seg for hva hun ville gjøre videre, kjente Hawre at det var på tide å komme seg bort fra Kongsberg.
Hun reiser langt - til Tromsø. Der blir Hawre en kvinne med selvtillit. Hun begynner å ha krøllete hår igjen. Hun studerer til å bli lærer, jobber i Røde Kors, og forstår fordelene ved det å kunne flere språk, og ha opplevd vonde ting. Hun tør også å åpne seg. For siste året på studiet møter hun sin fremtidige ektemann.
Hun forteller at da de møttes, fikk hun ganske fort følelsen av at det var de to det skulle være.
- Vi møttes, og det var helt naturlig at det skulle være oss. Jeg elsker han over alt på jord. Hawre Gyth
De har ganske mye til felles, inkludert kjærligheten for strikking. Tor Arne Gyth står bak Instagramkontoen strikktilbabyen.
Hans kjærlighet for strikking startet i 2019, da Hawre hjalp han med å legge opp til en liten lue til deres kommende datter.
Tor Arne har vært en enorm støtte for Hawre under hennes bokprosjekt, og har dessuten teststrikket mange av oppskriftene.
«Ikke i det norske markedet»
Nå gir Hawre ut sin egen strikkebok, som første person i Norge med utenlandsk bakgrunn og håper å bidra til mangfold i design- og strikkemiljøet.
Hun er frustrert over at strikking i dag ikke inkluderer alle størrelser. Noen lager oppskrifter som bare går opp til størrelse large eller ekstra large. Selv bruker hun internasjonal standard for størrelser og sier at om hun ikke får til å lage noe, som favner alle størrelser, så dropper hun heller prosjektet. Hennes oppskrifter går opp til 5 XL. Hun ser stadig at noen spør designere om å få oppskriften til større størrelser, og at de får til svar at de må regne ut selv.
– Det er ikke greit at de skal regne ut det selv, for det er ikke forbrukerens jobb. De må betale det samme som andre, men gjøre en ekstra jobb for å strikke det samme plagget. Dessuten er det ikke alle som vet hvordan de skal regne ut størrelser.
Da hun for nesten to år siden sendte forslag til ulike forlag, fikk hun beskjed fra ett av dem at boken ikke passet inn i «det norske markedet». Noe som sved ganske lenge. Men så fikk hun svar fra Cappelen Damm forlag, de ønsket å gi ut boken hennes.
– Jeg prøver å tenke at jeg gir ut bok fordi jeg er god. Jeg legger sjelen min i detaljer, alt er nøye gjennomtenkt og det tror jeg at folk også vil legge merke til.
Hennes bok er også et bidrag til kampen for miljøet. Hawre er opptatt av at garnet hun bruker er fra gårder som behandler dyrene sine godt.
– Jeg bruker ull, silke og mohair fra gårder som setter dyrevelferd høyt, forteller hun.
Hawre bruker kun merinoull fra gårder som ikke driver med «mulesing»; Et inngrep hvor to store kjøttstykker skjæres fra baken på dyrene, uten bedøvelse. Dette for at urin og avføring ikke skal ødelegge ullen ved at fluer legger egg i hudfoldene rundt bakpartier.
Hawre oppfordrer alle til å ta bevisste valg om hvor de legger igjen pengene sine.
Var alene på sykehus som barn: - Det føltes utrygt
Strikking ble terapi
Men hvordan kan et lite barn utstå å gå gjennom krig, mobbing og utenforskap, og samtidig vokse opp til å bli et så ressurssterkt menneske?
En kveld, i 1996, mens borgerkrigen herjer så det rister i veggene på huset deres, starter en for tidlig fødsel. Moren hennes, som er gravid er i fare og trenger øyeblikkelig hjelp. Helsehjelp er vanskelig å skaffe under de forholdene de lever under. Men noen klarte likevel å få tak i en bil, og moren ble straks fraktet til sykehuset. Tilbake satt Hawre og begynte å kjenne på den grusomme angsten for å miste moren sin. Men før hun rakk å kjenne ordentlig på det, dukket flere av tantene hennes opp. Og den kvelden lærte de henne å lage mønster til bukser. Dette var starten på hennes håndarbeidskarriere.
Strikking ble en slags terapi for Hawre. Helt siden den hun satt i dunkel belysning tilbake i Arbil, som liten jente, hvor hun først lærte håndarbeid. Hun kan ikke huske en tid hun ikke drev med sying, hekling eller strikking.
Siden den gang har strikkingen, blant annet, hjulpet henne gjennom tøffe perioder i livet. Gjennom mobbing, ensomhet og depresjon.
Jeg er et preget menneske, og det igjen preger alt jeg gjør. Hawre Gyth
Da hun ble gravid, var det en opptur for kreativiteten. Hun ønsket at datteren skulle ha unike klær og skisserte og designet oppskrifter spesielt for sitt ufødte barn. Men da hun selv skulle føde, ble det en traumatisk opplevelse for henne.
– Det var en grusom fødsel, som traumatiserte meg. Jeg ønsket å føde naturlig. Men det endte med at jeg måtte gjennomgå et akutt keisersnitt. Og det var ikke for meg, forteller hun.
Ekte depresjon
Etter at datteren ble hjulpet til verden, ble Hawre rammet av en tung fødselsdepresjon. Hun er veldig tydelig på at det er underkommunisert hvor vanskelig det kan være å håndtere en sånn tid og at det er viktig å forstå at fødselsdepresjon er en virkelig tilstand.
– Det er en helt ekte depresjon. Det er lammende, mørkt, tungt og er fylt av plikt. Jeg ble sliten, nedfor og lei meg.
– Hvordan skjønte du at du begynte å bli bedre?
– Jeg visste at jeg var ute av depresjonen da jeg begynte å glede meg over livet igjen, sier Hawre.
Og glede seg over livet- det gjør hun. Datteren og nabobarna er modeller for Hawres strikkeoppskrifter i boken hennes. Plaggene er duse, myke og nusselige. Samtidig gir forfatteren gode råd om teknikker og materialer. Det er hovedsakelig oppskrifter til barn, men også noen til voksne. Samt tepper, hårstrikker og ammeinnlegg.
Og ammeinnlegg kan det kanskje bli ekstra behov for i tiden som kommer.. Hun er så vidt ferdig med bokprosjektet hvor oppskriftene til sin førstefødte får komme oss andre til gode. Nå venter hun og Tor Arne barn nummer to, forteller hun til KK.
– Nå er jeg i gang med strikk til nestemann, smiler hun.
