SPORTY DAME: - Sport er min identitet. Jeg har alltid vært en sporty type, og kombinerer det med slør, sier Fatimah Mahdi når vi møter henne på Oslo Bokseklubb, der hun trener flere ganger i uken. FOTO: Astrid Waller
SPORTY DAME: - Sport er min identitet. Jeg har alltid vært en sporty type, og kombinerer det med slør, sier Fatimah Mahdi når vi møter henne på Oslo Bokseklubb, der hun trener flere ganger i uken. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Third Culture Kids:

Da Fatimah kom til Norge som åtteåring, sa faren at hun burde kvitte seg med hijaben

Men 26-åringen Fatimah Mahdi valgte å beholde den på. Også i bokseringen.

En kald vinterdag i år 2000 ankommer en mor og hennes fem barn Gardermoen. Familien har pakket sammen alle sakene sine, og forlatt hus og hjem i Irak til fordel for et nytt liv i Norge. På flyplassen venter far, som allerede har bodd to år i det nye hjemlandet.

En av de første tingene han foreslår overfor døtrene sine er at de tar av sjalet de har på hodet, og at de senere selv kan bestemme om de ønsker å bruke det eller ikke.

- Jeg var jo veldig ung, men jeg syntes at det var veldig rart at han mente det. Jeg hadde allerede gått med det i to år, og blitt veldig vant med det. Jeg satte spørsmålstegn ved det pappa sa, og lurte på om det var veien å gå. Pappa mente at det kom til å bli kultursjokk og at jeg kom til å oppleve det som ubehagelig å gå med hijab i Norge, forteller 26 år gamle Fatimah Mahdi til KK.

- Det føltes veldig nakent å gå uten

Hun er en av 30 unge mennesker som deler sin erfaring om det å vokse opp mellom kulturer i antologien Third culture kids, utgitt på Gyldendal forlag.

Fatimah var bare åtte år da hun, moren og de fire søsknene ble gjenforent med faren i Norge. Hun fulgte farens råd om å kvitte seg med sjalet, men etter kort tid var det på igjen.

- Det føltes veldig nakent å gå uten. Det kan sammenlignes med sesongskiftet vi opplever ved de ulike årstidene, der man går med boblejakke og plutselig tar den av. Da føler man seg smånaken, og det var sånn jeg følte det uten sløret. Så da valgte jeg å ta det på igjen.

503 Service Unavailable

Familien på syv ble plassert på et asylmottak i Oslo sentrum. Her gikk Fatimah på skole i ett år før familien ble flyttet til Søndre Nordstrand. Der har de bodd siden.

- Hva var førsteinntrykket ditt av Norge?

- Kaldt, for svarte! utbryter hun spontant og ler rått.

- Det var så mye snø! Det var hvitt overalt, men det var helt magisk. Det var drømmen om et bedre liv. Ikke det at vi ikke hadde det bra i Irak, vi hadde det kjempebra, men det var bare det at vi visste at dårlige tider var på vei. Jo raskere man kom seg ut av landet, jo bedre. Pappa tok flyktningreisen, og vi lurte lenge på hva som kom til å skje. Får vi komme etter? undret vi.

I Irak hadde familien på syv bodd i et stort hus. Her i Norge fikk de tildelt en liten leilighet. Omveltningene var mange.

- Vi sov på samme rom alle sammen, og så delte vi kjøkken med andre. Det var ikke helt vanlig for oss. Men vi satte pris på hvert eneste øyeblikk.

Fatimah og søsknene begynte raskt på norsk skole, og for en åtteåring som ikke snakket språket ble det utfordrende.

- Det var vanskelig å begynne på skolen, fordi vi ikke forsto noen ingenting. Vi fikk ikke noe oppfølging sånn sett. Men vi var supergira og klare for å smelte inn. Det var ikke spørsmål om noe annet. Foreldrene mine sa: «ta til deg språket raskest mulig. Lær kulturen raskest mulig. Dette er ditt fremtidige hjem». Da var det ikke noe tvil, minnes hun.

Fant ut at hun hadde hjerteproblemer - måtte bytte treningsform

503 Service Unavailable

26-åringen har alltid vært interessert i sport og idrett, og har testet ut det som testes kan. Fatimah og søsknene deltok i ulike aktiviteter av sosiale årsaker, men også for å kjenne tilhørighet. I barndommen spilte hun blant annet fotball, men da hun fant ut at hun hadde hjerteproblemer, gikk hun over til å bruke et treningssenter for kontrollert trening.

- Så begynte jeg med olympiske løft, og det var kjempegøy en periode, men så fikk jeg prolaps i korsryggen. Jeg blir fort veldig lei av ting, fordi jeg prøver å bli veldig god i det, og så mister jeg interessen etter hvert fordi det blir så teknisk.

For å styrke kjernemuskulaturen begynte hun å bokse på sekk. Det ble starten på en langvarig relasjon til boksesporten. Nå bokser hun to ganger i uken, og tar støtteøvelser som styrker boksetreningen hennes.

- Jeg ble trigget til å vise hvor god jeg er, og følte nærmest at sekken snakket til meg. Jeg hadde lyst på progresjon og brukte videoer fra YouTube for å lære meg mer teknikk.

- Begynte du med boksing som en form for selvforsvar?

- Ikke egentlig. Men det kom på en måte litt etter hvert. Etter å ha begynt med boksing, har jeg fått selvtillit til å ta utfordringer på strak arm. For jeg vet hva kroppen min klarer å gjøre. Jeg vet at kroppen min klarer å gi et hardt slag hvis det trengs, sier Fatimah selvsikkert.

EN FIGHTER: - Etter å ha begynt med boksing, har jeg fått selvtillit til å ta utfordringer på strak arm, sier Fatimah Mahdi til KK. FOTO: Astrid Waller
EN FIGHTER: - Etter å ha begynt med boksing, har jeg fått selvtillit til å ta utfordringer på strak arm, sier Fatimah Mahdi til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

De siste to årene har hun trent fast på Oslo Bokseklubb på Galgeberg. I likhet med mange andre jenter som driver med sportslige aktiviteter, dukket Fatimah opp med sminke på trening de første gangene - men det tok ikke lang tid før hun forsto at det ikke kom til å funke i lengden.

- Helt i starten bruker man sminke på trening, men så merker man at det er en sykt dårlig plan. Man svetter det jo bare vekk uansett, og får et slag eller to i ansiktet som gjør at den maskaraen går rett inn i øyet på deg. Så til slutt blir det til at jeg droppet det, og kjørte min egen greie.

503 Service Unavailable

Og det å kjøre sin egen greie har hun alltid gjort. For Fatimah er det naturlig å bokse med sjal på hodet.

- Jeg begynte å bokse med hijab. Før gikk jeg i heldekkende hijab med hals og hele pakka. Det ble ekstremt varmt, men det er det veldig mange damer som tåler. All kreds til dem. Jeg hadde ingen treningshijab, og den jeg brukte på trening i starten var ment for penbruk.

Deler av hijaben falt stadig av under trening, og dette gjorde at hun ikke klarte å konsentrere seg om sporten.

- Jeg brukte energien på var å holde sjalet på plass, og å ikke få et slag som gjorde at plagget falt av. Derfor begynte jeg med en bandana, eller et tørkle uten stretsj, og den tåler mye mer.

- «It doesn't suit you», liksom

Under masterstudiet gikk hun bort fra å bruke heldekkende hijab til fordel for turban.

- Det var fordi det var så lange dager på skolen. En dag bandt jeg det opp i en turban, fordi jeg var så varm. Jeg hadde tatt feil type tekstil på feil dag, rett og slett. Det var noen som så meg og sa at jeg kledde det veldig godt. Fra da av begynte jeg å gå i turban, og det ble på en måte en naturlig overgang å gjøre det på trening også.

- Er du blitt møtt med fordommer fordi du bokser med turban?

- Ikke på det treningssenteret jeg er på nå. Her gir man faen i hvem du er. Sorry språkbruken, sier hun og ler forlegent.

- Her kan man komme akkurat slik man er - gammel, ung, ingen erfaring, masse erfaring, overvektig, underernært. De har sett alt på dette senteret, og det er kjempefint. Da jeg begynte var jeg den eneste i gruppen min med slør. Så kom det flere etter hvert, og det blir jeg så glad av!

Hun smaker på spørsmålet hun akkurat er blitt stilt.

- Fordommer? Nei.

- Men i begynnelsen hadde jeg ikke stor nok bag til boksehanskene mine, så jeg hadde dem slengende, knytt fast med skolisse, over skuldrene. Da fikk jeg mange blikk på gata og på kontoret der jeg jobbet. For det er jo et tegn på at man er tøff.

IN YOUR FACE: Til KK forteller Fatimah at hun lar seg trigge av motgang, og at det er her hun henter styrke. FOTO: Astrid Waller
IN YOUR FACE: Til KK forteller Fatimah at hun lar seg trigge av motgang, og at det er her hun henter styrke. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Folk i omgangskretsen har dratt litt på det, og sagt: «dette er ikke helt din sport, hvorfor gidder du?», og Fatimah mener at den type utsagn henspeiler at hun går med slør.

- Så sånn sett har det kanskje vært litt fordommer. «It doesn't suit you», liksom. Men jo mer folk misliker det, jo mer gjør jeg det.

- Er du litt rebelsk?

- Det var en periode jeg gjorde det bare på trass, fordi jeg ville si «in your face». Det går fint, la meg lage mine egne kombinasjoner. I senere tid har jeg gitt litt mer faen. Man blir jo eldre, og etter hvert tenker man at jo, jeg har på meg slør, men jeg lar ikke det være et hinder for noen ting. Er jeg keen på å drive med sport, så gjør jeg det. Er jeg keen på å pynte meg og være helt dolla, så gjør jeg det. Og jeg gjør begge deler.

Hun hever hodet en millimeter og retter opp holdningen, som om hun ubevisst ønsker å utstråle attitude.

- Jeg kan tenke meg at folk hadde mer fordommer før, men så er man ung og så er man ekstra sensitiv for det. Vi lever akkurat nå i en tid hvor det er kvinnelige verdensmestere med slør i alle mulige sportsgrener, og det har jo selvfølgelig gjort det mye lettere for mange unge jenter som meg.

- «Du burde ta vekk den duken som du har på hue»

I midten av april skrev BBC News om den kvinnelige iranske bokseren Sadaf Khadem (24), som deltok i en amatørbokserkamp i Frankrike ikledd shorts, singlet og uten hodeplagg. Det ble utstedt en arrestordre i Iran - fordi hun ble beskyldt for å ha brutt den iranske kleskoden.

- Det er trist. Personlig har jeg ikke tenkt så mye over akkurat dét, fordi jeg aldri har aldri møtt den type politisk motstand som Sadaf Khadem har. Jeg har egentlig aldri tenkt på det som et privilegium at jeg kan gjøre sånt, det har bare kommet veldig naturlig. Men det er det jo åpenbart at det er et privilegium.

- Kan du prøve å forklare hvorfor du går med slør, til de som tror at du blir tvunget til å gå med det?

- Dette er veldig rart å si, men det er etter hvert blitt en del av identiteten min og har vært med å bygge meg opp som person. Sløret har bidratt til å styrke meg. Jo mer motstand jeg har fått, som på starten av 2000-tallet da jeg fikk høre: «du burde ta vekk den duken som du har på hue» og opplevde noen episoder hvor jeg ble spyttet på, jo mer fikk jeg lyst til å si: «klapp igjen, dette er noe jeg velger å bære selv».

Hun forteller at hun har ønsket å vise at verden er så mye større der ute - uavhengig av hva folk ønsker å gå kledd i.

- I Norge har vi dessverre en form for en sosial uniform, som jo selvfølgelig er veldig trendbasert. Jeg ønsket bare å bryte med det. Jeg er veldig annerledes enn mange andre, og ønsker å uttrykke meg med min egen stil. Det at jeg før hadde hijab på hodet gjorde at jeg skilte meg ut. Hvorfor jeg personlig går med det, handler om at jeg ønsket å leke voksen.

- Du nevner at det i Norge finnes en form for sosial uniform, men er ikke også hijabbruk en form for sosial uniform?

- Med det mener jeg en norsk «sosial uniform» av den ikke-utfordrende typen. Det at noen går for den «trygge» versjonen for å ikke fremstå som annerledes. Det ser du allerede på flyplassen, at nordmenn kler seg annerledes enn andre nasjonaliteter. Hijabruk er også en form for sosial uniform, men mer en religiøs uniform, som er også kulturelt fargelagt, mener Fatimah.

Fatimah begynte med slør som seksåring, fordi hun syntes det var gøy å gjøre som de voksne gjorde. Leke voksen, som hun sier. Kvinnene i Fatimahs krets brukte alle slør, og da ble det til at hun følte seg voksen når hun også gjorde det. Til tross for at hun ikke egentlig visste hva det innebar.

- Det startet jo selvfølgelig ubevisst som en religiøs greie, det kan jeg ikke se bort ifra, men så ble det kjennetegnet mitt. Det er mange som heter Fatimah, men jeg ble Fatimah med turban. Det ble min identitet, og spesielt da jeg begynte å rulle den opp i turban.

Storesøsteren har valgt å slutte å bruke slør

Hun innrømmer at hun elsker den forvirringen som oppstår når folk vurderer om det er et religiøst plagg eller et fashionplagg.

- Den spenningen synes jeg er veldig interessant. Når folk stusser over det. Vi er jo så veldig flinke til å ville plassere hverandre i ulike båser. Hvem er du? Hvor jobber du? Hvor kommer du fra? Vi er visuelle mennesker, og det ser jeg ikke vekk fra, det ligger innebygd i oss.

- Har du noen gang vurdert å ta den av permanent?

- Selvfølgelig har jeg vært innom tanken. Men når jeg skal utfordre meg selv, med tanke på om jeg skal gidde å ha den på eller ikke, så får jeg skikkelig identitetskrise. Når tankene kommer opp, og jeg tenker: «åh, nå er det så varmt at jeg kunne ha kvittet meg med den» eller «ja, den har vært med å forme identiteten min, men jeg kan være meg selv uten den også», så innser jeg raskt at det ikke kommer til å skje.

For som hun sier: å bruke masse tid på å stelle håret, bruke penger på produkter og de tingene der - dét gidder hun ikke.

- Jeg får helt seriøst identitetskrise hver gang jeg stiller meg det spørsmålet. Det er stadig innom tankene mine. «Hvorfor gidder du det her, egentlig?». Men jeg ender alltid opp med å fortsette å bruke sløret. Det er en bit av meg jeg kommer til å miste, av en eller annen sær grunn.

Og dersom noen fremdeles skulle være i tvil - om Fatimah blir tvunget til å bære slør eller ei - så har storesøsteren hennes valgt å ta den av.

- Jeg har spurt henne om hun noen ganger føler seg naken, og hun bekrefter jo det. Det er noen settinger hvor hun føler at hun lyst til å ha den på, og at hun misunner meg litt. Det er faktisk ganske ironisk, for hun ble lagt mye mer merke til i den perioden hun hadde på seg slør, enn nå. Nå smelter hun inn i mengden.

Fatimah opplever at folk kaster nysgjerrige blikk når hun og storesøsteren går side om side - hun med slør, og storesøsteren uten.

- Det gjør meg enda mer stolt. Vi kommer fra samme familie, men jeg har valgt å beholde den og hun har valgt å ta den av. Se på dette som at jeg faktisk kunne ha latt være, men jeg velger å ikke gjøre det. Søsteren min pleier å si: «jeg har muligheten, men jeg velger å ikke bruke den». Det er noe veldig fint med den kombinasjonen, synes jeg.

STOLT BÆRER: Fatimah Mahdi hadde valget - men turbanen er og blir en del av hennes personlighet. FOTO: Astrid Waller
STOLT BÆRER: Fatimah Mahdi hadde valget - men turbanen er og blir en del av hennes personlighet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Hva tenker faren din nå om at du valgte å fortsette å bruke sløret?

- Akkurat der og da, da han foreslo at vi skulle kvitte oss med det da vi kom til Norge, så ville han at vi barna skulle få mest mulig tilhørighet, og ikke kjenne oss så annerledes.

Fatimah innrømmer at det er første gang hun har fått det spørsmålet, og at hun ikke har tenkt så mye på det før nå.

- Pappa ville bare vårt beste, på samme måte som at han tok oss med fra et land til et annet, for å gi oss en bedre fremtid. Han ville kjøre den tanken fullt ut, sånn at vi skulle føle at det ble en komfortabel reise. Også en reise i en annen kultur. Hva han tenker om at jeg bærer den i dag? Selvfølgelig er han fortsatt stolt.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg:

503 Service Unavailable