STERKERE SAMMEN: Cajsa, mannen Pelle og barna Max, Melina, Matteus og Marcus er alle enige om at det å fokusere på hverandre og samholdet har styrket familien.  Foto: Rickard L Eriksson
STERKERE SAMMEN: Cajsa, mannen Pelle og barna Max, Melina, Matteus og Marcus er alle enige om at det å fokusere på hverandre og samholdet har styrket familien. Foto: Rickard L ErikssonVis mer

Familie

- Da han sa «jeg elsker deg ikke», føltes det som et nær døden-øyeblikk

Firebarnsmor og helsepedagog Cajsa Tengblad trodde egentid og mange planer var nøkkelen til egen lykke. Men da ekteskapet sto ved kanten av stupet, skjønte hun at det var i fellesskapet lykken var å finne.

Helsepedagog, forfatter, foreleser og coach Cajsa Tengblad (46) bor i Kaxholmen, Sverige med Mannen Pelle, barna Max (18), Melina (16), Matteus (10) og Marcus (8). Hun er aktuell med boken «Tillsammans är det nya själv. Att leva ett gott liv som förälder», og har tidligere skrevet bøkene «Självbild», «5 minuters paus» og «Prestationsprinsessan – min revolt mot duktigheten».

LES OGSÅ: Få bedre flyt i hverdagen

Øyeblikket som forandret alt

Det var en helt vanlig søndag. Cajsa hadde fri og hadde tenkt å ta seg tid til å lage en god middag til familien. Endelig skulle de kose seg sammen alle sammen. På et tidspunkt stakk den eldste sønnen ut, og da han kom hjem igjen, sa han at han hadde vært og spist pizza med en kamerat. Cajsa ble så utrolig sint, lei seg og skuffet. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre med alle følelsene som veltet innover henne.

– Jeg smalt igjen døren i sinne og syklet min vei så fort jeg kunne. Det var motvind, og tårene bare rant.

Mannen hennes Pelle sendte en sms: «Hvor er du? Middagen er jo klar!» «Jeg kommer ikke hjem», svarte Cajsa og syklet videre. Etter en stund ringte telefonen, og da brast det for henne.

– Jeg hadde forventninger om at vi skulle være sammen og nyte dette måltidet, men jeg hadde ikke spurt de andre om de ville det. Jeg hadde et bilde i hodet av en bra og sammensveiset familie, men innså tvert imot at vi måtte finne tilbake til hverandre.
Hendelsen viste seg å være toppen av et isfjell, og et symbol på at det ikke sto bra til i familien. 

Tok hverandre for gitt

Å kjempe for å få livets puslespill til å gå opp, føle at man har mislyktes og så bli skuffet når det ikke blir slik man hadde tenkt, er det nok mange foreldre som kjenner seg igjen i. Hvorfor er det så lett å miste energien og samholdet i en familie. Og går det an å gjenskape den når den først er tapt?

For Cajsas del hadde hun og hennes mann levd livet parallelt, tatt hverandre for gitt og framfor alt alltid prioritert annet og andre foran tid med hverandre. Tiden til å være sammen i familien var de få tomme rommene i kalenderen som ikke var booket ennå. I stedet for å prate sammen, antok de at den andre skjønte hva de tenkte. 

– Vi rakk knapt å se hverandre i øynene, spørre hvordan dagen hadde vært eller prate om noe annet enn det praktiske.

Epletreet står i full blomst da vi treffer Cajsa, Pelle og deres fire barn denne solrike sommerdagen i vakre Kaxholmen sør i Sverige. Hit flyttet de for 15 år siden, etter fem hektiske år i Stockholm. Cajsa og Pelles ekteskap gikk nemlig mildt sagt på speed i begynnelsen. De hadde bare vært sammen i drøyt ni måneder (hvorav seks av dem på avstand) da de giftet seg. Under en periode som frivillig i Sibir ble Cajsa rammet av en spiseforstyrrelse, og da hun kom hjem til Sverige, tre måneder før bryllupet, hadde hun rast ned i vekt. Deres første sønn kom til verden året etter, og samtidig ble de kontaktfamilie for en tenåring som måtte bo på feltseng i den lille toromsleiligheten deres i Stockholm.
Ved første øyekast kan det å ta seg av en tenåring med vanskelig oppvekst virke som det minst hensiktsmessige i Cajsa og Pelles situasjon. De hadde ikke mye å tilby, verken økonomisk eller plassmessig. Likevel rakte de ut en hjelpende hånd. Lengselen etter å ta vare på andre var så sterk. Og for Cajsa ble det også redningen i hennes kamp mot uro og dårlig selvtillit.

– Ved å ta imot denne tenåringen, som jeg først trodde at det var vi som hjalp, fikk jeg selv hjelp. Jeg sluttet å være så selvsentrert og begynte å elske.

LES OGSÅ: Sølvi trengte mer tid med dem hun er mest glad i

De andre barna kom senere, i passelig tempo. Og livet rullet på. En stor familie, fosterbarn og gjester nesten hver helg.

– Vi rakk knapt å se hverandre i øynene, spørre hvordan dagen hadde vært eller prate om noe annet enn det praktiske.

Rutinene begynte å ta over alt. Den første forelskelsen hadde lagt seg, og det var så mange å tenke på.

– Vi som hadde ledd av par som booket inn kjærestetid, det har man vel hele tiden. Man bor jo sammen! Men det var nok nettopp det vi trengte. 

- Sluttet å prate sammen

Etter 17 år som gifte, brast det. Ekteskapet var ved å gå i stykker.

– Vi hadde sluttet å prate med hverandre. 

Den følelsesmessige kulden mellom Cajsa og mannen hadde vokst så mye at han ikke trodde hun brydde seg om ham lenger.

EKTESKAPSKRISE: Det måtte en krise til i ekteskapet før Cajsa forsto hvor langt alle i familien hadde drevet fra hverandre. Foto: Rickard L Eriksson
EKTESKAPSKRISE: Det måtte en krise til i ekteskapet før Cajsa forsto hvor langt alle i familien hadde drevet fra hverandre. Foto: Rickard L Eriksson Vis mer

– «Elsker du meg?» spurte jeg ham. «Se meg inn i øynene og si at du ikke elsker meg.» Jeg ville virkelig vite det. Da han sa «jeg elsker deg ikke», føltes det som et nær døden-øyeblikk. LES OGSÅ: -Det kom til et punkt der jeg tenkte: Var dette alt?

Tok i mot hjelp

De innså at de befant seg i en krise som var verre enn de først hadde trodd. Ekteskapet overlevde kun fordi de våget å ta imot hjelp. De våget å fjerne filteret som lå over livet deres, og innså at de ikke var sterke nok alene. Begge ønsket å finne tilbake til den sterke kjærligheten til hverandre, som de visste fantes der et sted. 

– Barna mine trøstet, klemte, var der for meg og bar det sammen med meg. Jeg merket at de ble flinkere til å vise hva de føler og fortelle hvordan de har det.

–  At voksne tar ansvar ved å ta imot hjelp til å takle problemene sine på en konstruktiv måte, tror jeg kan være redningen for mange forhold, men det kan også gjøre oss til bedre foreldre, sier Cajsa.

De gikk til en terapeut, både individuelt og sammen. Men de var også åpne om situasjonen innad i familien. Noe de aldri hadde trodd de kunne være.

– Før krisen hadde vi aldri hevet stemmen eller kranglet foran dem. Men nå tenkte jeg, heller sterke følelser enn ingen følelser. 

Sakte ble de mer ekte mot hverandre. De forklarte også, på barnas nivå, hvordan situasjonen var i ekteskapet. Plutselig var de ikke så ensomme lenger. 

– Barna mine trøstet, klemte, var der for meg og bar det sammen med meg. Jeg merket at de ble flinkere til å vise hva de føler og fortelle hvordan de har det, sier Cajsa og fortsetter: – Livet som kone og mor til fire barn er utfordrende på mange måter. Jeg har vært vant til å klare meg selv og vende følelsene mine innover, men i familien innser jeg at jeg er avhengig av andre og øver meg på å uttrykke hva jeg føler på en konstruktiv måte.

I tre år gikk Cajsa og mannen i terapi for å finne tilbake til hverandre. Og det gjorde de.
Så da Cajsa syklet bort fra hjemmet i full fart den søndagsettermiddagen, syklet hun ikke bort fra familien, men fra skuffelsen. Og det var da hun innså: Livet handler ikke om å fikse ting på egenhånd, og ha egenfokus. Det handler om å skape et godt fellesskap med de man lever med.

– Det vanskelige var ikke å stikke av fra middagen, men å komme tilbake og våge å være en familie. 

For Cajsa, som er helsepedagog og forfatter i Sverige, ble det en oppdagelse da hun leste selvhjelpsbøker midt i krisen med mannen. At du har så mye å vinne på å være opptatt av andre i stedet for deg selv. Ikke bare gir det trygge barn, det gjør også noe med selvfølelsen til mor og far. 

– Det er når vi slutter å være selvsentrerte og vier oss til menneskene rundt oss og deres behov, at vi blir varmere og liker oss selv bedre. Det er «sammen-følelsen» som må løftes fram, og ikke selvsentreringen, sier Cajsa.

Innsikten om «sammen-følelsen», gjorde at Cajsa, som tidligere har skrevet om selvbilde og prestasjonskrav, ville skrive den boken om å være foreldre som hun selv følte at hun trengte. I «Tillsammans är det nya själv» oppmuntrer hun til å tørre å blåse i kravene, være ærlig med andre om hvordan livet faktisk er, og ta tak i sine egne utfordringer når de dukker opp, for på den måten å bli et godt og ekte forbilde for barna, men også for å styrke båndene i familien.

– Når vi er tause og trekker oss unna, vokser problemene våre, men ved hjelp av ærlighet og relasjoner blir de mindre, sier Cajsa, som skulle ønske at hun selv hadde turt å ta imot hjelp oftere.

– Det kan høres ullent ut, eller som en selvfølgelighet. Men faktum er at i den stadig mer individualiserte verdenen vi lever i, der vi kan velge fritt hvilke deler av tilværelsen vi vil vise fram for andre, kan det være vanskelig for både unge og gamle å tørre å slippe mennesker inn i våre ufiltrerte liv, legger hun til.

Det er «sammen-følelsen» som må løftes fram, og ikke selvsentreringen.

«Den økende selvfokuseringen er en av risikofaktorene for psykisk uhelse», skriver forskeren Magnus Lindwall i boken «Självkänsla – bortom populärpsykologi och enkla sanningar».

– Vi er blitt best på å klare oss selv. Vi blir oppdratt til å være uavhengige og satse på oss selv. Til tross for at så mye i livet handler om å være gjensidig avhengig av og leve sammen med andre mennesker, sier Cajsa.

Å dele livet med en gruppe mennesker, uten noen fasade, hjelper en derimot til å få det bedre, mener Cajsa. Barnepsykologen Willy Tore Mørch er enig.

TID TIL HVERANDRE: Cajsa og familien prioriterer å gjøre ting sammen. Før hadde de alltid planer hver for seg, nå tilbringer de gjerne hele helgen hjemme – og sammen. Foto: Rickard L Eriksson
TID TIL HVERANDRE: Cajsa og familien prioriterer å gjøre ting sammen. Før hadde de alltid planer hver for seg, nå tilbringer de gjerne hele helgen hjemme – og sammen. Foto: Rickard L Eriksson Vis mer

– Normal sosial omgang der man snakker med venner om utseende, klær og prestasjoner, bygger opp en robust og normal selvfølelse hos unge mennesker. Da blir tilbakemeldingene nyanserte, og man blir mindre sårbar for kritikk, sier han. LES OGSÅ: "Når vi som familie har det hyggelig om dagen, er det ikke flaks. Det handler om ro."

Henter krefter hjemme

Den lyse sommerdagen går mot kveld, og Cajsa og Pelle sparker fotball mellom seg og sine barn ute. De ler, vitser – og det merkes at de trives med hverandre. Prioriteringene er helt annerledes i familien nå enn da de var på sitt travleste.

– Vi har for eksempel familiemøte hver søndag kveld. Da får alle mulighet til å fortelle om hvordan uken har vært, hvordan den kommende uken ser ut, og om det er noe man trenger hjelp til. At vi setter oss rundt kjøkkenbordet eller i sofaen og ser på hverandre, lytter til hverandre, forteller hverandre hvordan vi har det, og ber hverandre om hjelp, har styrket «vi-følelsen» i familien, sier hun og legger til: – Vi prøver også å fordele det praktiske arbeidet hjemme på både de voksne og barna, noe som også gir en følelse av tilhørighet og sammenheng.

– Vi må tørre å strekke oss mot hverandre, løfte blikket, si hei og bry oss, i stedet for å booste egoet vårt litt først og bli flinkere på egen hånd.

LES OGSÅ: Hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?

Å legge fra seg telefonen til bestemte tider på dagen er noe som er blitt viktig for dem.

– Hvis jeg har telefonen avslått til barna har dratt på skolen, hjelper det meg med å konsentrere meg om dem og være mer til stede. Vi har heller ikke telefonen med oss ved middagsbordet. Jeg tror det er viktig for sammen-følelsen å spise sammen og snakke om hvordan dagen har vært. Vi prøver også å ha en skjermfri dag i uken for å kunne være mer til stede sammen i stedet for avskjermet fra hverandre. Dette har det kommet mye godt ut av.

– Nå tenker vi ikke alltid at vi må reise et sted for å hvile og hente oss inn igjen – nå gjør vi det hjemme i familien. Vi prøver å se på hjemmet som et sted der vi kan puste ut og få nye krefter og energi av å være sammen med hverandre. Tidligere inviterte vi alltid folk hjem til oss, og foran hver helg spurte barna: «Hvem kommer på besøk i helgen?» Vi er blitt flinkere til å ta vare på hverandre og bare være sammen som familie.

Snart feirer Cajsa og mannen 20 år som ektepar, og det har de virkelig tenkt å feire. Takket være at de våget å ty til det livsviktige ordet «Hjelp» da det sto på som verst. Og takket være at de begynte å prioritere familien og dele livets opp- og nedturer med hverandre. 

– Vi må tørre å strekke oss mot hverandre, løfte blikket, si hei og bry oss, i stedet for å booste egoet vårt litt først og bli flinkere på egen hånd. For da skaper vi muligheter. Da skaper vi «friskfaktorer» i stedet for «risikofaktorer».

Da våre veier skilles, skal Cajsa og familien videre til en skolegårdsfest. Og selvsagt skal de dit hele gjengen. Sammen.

4 tips til å skape sammen-følelse 

Bruk sansene dine for å få et sterkere fellesskap med andre mennesker.
1. Se: Møt andres blikk og legg merke til hverandre. Løft for eksempel blikket fra telefonen eller dataen når noen kommer inn i rommet eller går forbi.
2. Hør: Lytt oppmerksomt og gi hverandre udelt oppmerksomhet. Slå av lyden på tv-en og la være å svare på telefonen når du snakker med noen. 
3. Kjenn: Strekk ut hånden og berør hverandre fysisk. Ta hverandre i hånden eller gi en klem når du hilser på noen. 
4. Snakk: Si hei og gode og bekreftende ord til hverandre. For eksempel en kompliment om den andres klær, egenskaper eller noe den andre gjør. 
Kilde: «Tillsammans är det nya själv. Att leva ett gott liv som förälder» av Cajsa Tengblad (Libris förlag)

redaksjonen@kk.no Cajsas ektemann har lest og godkjent teksten, men ønsket ikke å gi sin kommentar. Denne reportasjen står også i KK nr 32, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: