HARALD OG VESLEMØY ZWART: Harald måtte fri til Veslemøy tre ganger. Ikke fordi hun ikke ville ha ham, men fordi hun ville at begge skulle være trygge nok på forpliktelsen. FOTO: Astrid Waller
HARALD OG VESLEMØY ZWART: Harald måtte fri til Veslemøy tre ganger. Ikke fordi hun ikke ville ha ham, men fordi hun ville at begge skulle være trygge nok på forpliktelsen. FOTO: Astrid Waller
Harald og Veslemøy Zwart:

Da Harald skulle fri til Veslemøy måtte han til pers flere ganger - på tredje forsøk nailet han det

Midt i havgapet, på en enslig holme, våknet Harald og Veslemøy Zwart opp på bryllupsnatten for nøyaktig 20 år siden. Det ble starten på et norsk Hollywood-eventyr.

I all hemmelighet hadde to gode venner fraktet en dobbeltseng ut hit. En osp på holmen hadde blitt formet av vinden som et grønt, lite tak over naturens egen bryllupssuite. Begeistret hadde de dandert myggnettingen som et brudeslør over himmelsengen og listet seg tilbake til festen.

– For en morgen det ble. Med morgendugg og lyden av sommer, sier Veslemøy. Det var som å våkne til en THX-akkord på kino, lydeffekten som starter alt når det røde teppet er dratt til side. Suget i magen av naturen som slår seg på.

I bryllupet hadde Haralds forlover kalt Veslemøy en Beatle, en som ikke ble en outsider eller inntrenger i guttegjengen, men som var like gøy å være sammen med som bestekompisen Harald. Det var Harald som fridde. Han måtte til pers flere ganger. Ikke fordi den fineste dama fra Sarpsborg sa nei, men fordi hun følte at de ikke var klare.

TRE GANGER: Harald måtte fri til Veslemøy tre ganger før hun sa ja. FOTO: Astrid Waller.
TRE GANGER: Harald måtte fri til Veslemøy tre ganger før hun sa ja. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

– Du bør helst kunne holde blikket når du frir, sier Veslemøy.

Tredje gang satt det som en kule. Det var i nysnø på en gate i Wien, sprintende til en konsert. Ring var ikke nødvendig. På båtturen hit har begge spontant fortalt meg den samme historien om bryllupsnatten uten at den andre har hørt det. Nå sitter vi på et blankskurt svaberg rett utenfor Hankø i Østfold-skjærgården. Deres velbrukte Goldfish – en ribbåt – har sklidd rett inn i en naturlig parkeringsluke.

Horisonten skifter sakte farger fra hundre shades of grey til dyster film noir. Alt de ønsket seg for intervjuet, var jordbær på en holme. Norske bær med vaniljesaus. Veslemøy og sønnen Zander på 14 år startet sommeren i Norge for noen dager siden. Hytta deres, rett bak kong Olavs Bloksberg, er allerede stappet full av venner og familie de ikke har sett på mange måneder. Karoline Krüger og Sigvart Dagsland kommer av og til og spiller på det gamle flygelet i hytta – som egentlig er et sveitserhus fra 1872. Harald og broren arvet det i sin tid etter bestefaren. Nå kan ungene oppleve vedfyrt badestamp, rutsjebane, zipline og nattkino i lyse sommernetter. Et lerret spennes opp mellom furutrærne.

Harald kom fra Los Angeles i går kveld med 40 kilo hund, datteren Stella på 12 – og den offisielle traileren til krigsdramaet «Den 12. mann». Mens han viser meg den spektakulære thrilleren fra nordnorsk vinter, lager Veslemøy piknik med rutete teppe, kaffe på termos og melk i en kjær, barndomsblå drikkeflaske med motiv fra Kardemomme By.

– Ungene er blitt store nå, like gamle som du var da moren din døde?

– Ja, jeg tenkte på det da Zander ble 12. At nå er han like gammel som da moren min gikk bort, sier Harald.

Han forfulgte ikke tanken. Selv var han bare 15 år da han bodde alene på hybel i toppetasjen av barndomshjemmet i Fredrikstad med storebror John-Anker. Faren, som var fødselslege, hadde flyttet med Harald til ny jobb i Lærdal etter begravelsen. Det var også der Harald ble konfirmert. Men han lengtet hjem til Fredrikstad. Harald ville være hos gamle venner, gå på Frydenberg skole og være der moren hans hadde levd livet sitt. Hun hadde vært syk helt siden han var åtte.

– Da vi flyttet til Lærdal, hadde vi en klausul om at vi skulle få disponere øverste etasje til vi var ferdig med gymnaset. Det er som om min Zander skulle ha flyttet for seg selv nå… Hm.

I flere intervjuer tidligere har Harald forklart hvordan han som barn rømte inn i filmene på kinoen Den Blå Grotte. Star Wars-filmen som kom da moren døde, ble han helt oppslukt av.

– Uansett hvor mørkt det ser ut, er det en løsning et sted der ute, sier Veslemøy i dag.

- Norsk likestilling er eksportvare

Det er ekteparets felles mantra. Se framover, ikke bakover. Hun er selv datter av en gründer som opplevde å miste livsverket – og en mor som var flink til å fokusere og bli ferdig med ting. Som liten satt Veslemøy under skrivebordet til faren for å være nær ham. Da alle arbeidsplassene han hadde vært så stolt av å skape, forsvant, ble moren pillaren som gjorde at Veslemøy best husker en trygg, morsom og fin oppvekst med gode venner og vindsurfing på Tunevannet.

– Det som skjedde, har preget meg. Våre liv ville sett annerledes ut hvis hun ikke hadde mobilisert alle gode krefter. Det er henne jeg kan takke for at vi overlevde og fikk en lykkelig barndom. Jeg er blitt opptatt av å fylle tilværelsen med kvalitetstid og være tilstede med familie og venner, sier Veslemøy.

Faren hennes fikk hjerteinfarkt i 1992. Veslemøy visste at han var far til fire jenter, og at han ikke bare var hennes og søsterens pappa. Hun tok mot til seg og ringte dem da faren lå på sykehuset og alt plutselig var blitt ramme alvor.

– Det møtet var en utrolig opplevelse. Jeg så meg selv i dem! De hadde de samme faktene og trekkene som meg og min far. Faren min rakk å oppleve at vi fire jentene ble nære venner før han døde to år senere, forteller Veslemøy.

POWERCOUPLE: Veslemøy og Harald er blitt et av Hollywoods «powercouples». FOTO: Astrid Waller
POWERCOUPLE: Veslemøy og Harald er blitt et av Hollywoods «powercouples». FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun er blitt opptatt av å følge intuisjonen, slik Michael Douglas har lært hennes mann alltid å stole på den første magefølelsen. Veslemøy vil gå dypt. Hun vil fokusere på meningen med livet, snakke om likestilling og like muligheter. Derfor har hun for lenge siden kjøpt filmrettighetene til 1970-tallsklassikeren Egalias døtre av Gerd Brantenberg.

Boken om likestilling revolusjonerte hennes egen ungdom og åpnet øynene til en ung jente som hadde ambisjoner om å bli noe.

– Norsk likestilling er eksportvare. Jeg har lyst til å lage et rent kvinneprosjekt av denne fantastiske historien, som handler om et omvendt univers i landet Egalia, der kvinnene har makten, og mennene blir undertrykt.

Det var Veslemøy som i sin tid kjøpte rettighetene til den spektakulære, sanne krigshistorien om Jan Baalsrud og de som reddet ham, skrevet av Tore Haug og Astrid Karlsen Scott. 1. juledag kommer fluktdramaet på norske kinoer med Thomas Gullestad i hovedrollen. Marie Blokhus og Mads Sjøgren Pettersen spiller Marius og Gudrun Grønnvoll, et nordnorsk søskenpar som satte sitt eget liv i fare for å redde den sårede motstandsmannen som var på flukt fra tyskerne.

– Dette er ikke en mannefilm. Kvinnenes innsats var like viktig, og det er på tide at det kommer fram. Det var faktisk flere tilfeller hvor kvinnene var sterkere enn mennene, både psykisk og fysisk. Dessverre er de sjeldnere nevnt i krigshistorien. Og det er den type innsats vi ønsker å få fram i filmen, sier Harald ivrig.

Anmeldelse av «La La Land»: - Det skulle vise seg å bli en langdryg affære - men Ryan Gosling skuffer oss aldri!

- Mye som sies om Hollywood er en myte

Han er spent på mottakelsen. Tar ikke suksessen for gitt selv om Zwarts filmer i følge Box Office Mojo har omsatt for 602 millioner dollar hittil (over 5 milliarder norske kroner).

Haugesund, år 2000: Ari Behn og Harald Zwart møtes under filmfestivalen i Haugesund. Ari Behn skulle intervjue Harald for Østfold-versjonen av Natt & Dag. Fotograf Per Heimly nærmest «antastet» Veslemøy med kunstens misjon i verden. Det ble et intervju som godt kunne vært merket med 18-årsgrense. En nytatovert Ari Behn, høy på terningkast 6 og slett ikke trist som faen, hadde nådd sitt mål. Han fikk høre ansikt til ansikt hva som gjorde Zwart til det han er, «et unikum, en seirende enhjørning som har spiddet verden med sin vilje og sin kløkt», som Ari Behn senere beskrev ham.

Selv filmregissører fra Fredrikstad og Hollywood faller for slik smiger. Følelsen av at andre oppfatter dem som larger than life. Ari og Harald var nøyaktig like høye, hadde begge grått hår ved ørene, og elsket detaljene i filmen Back to the Future og tidsreisebilen DeLorean. Harald Zwart var aktuell med One Night at McCool’s på den tiden. Han hadde før det fått den magiske telefonen fra Steven Spielberg. Senere skulle han jobbe med superstjernen Michael Douglas og gjøre Fredrikstads fotballvimpel til sin hemmelige signatur i kinosuksesser som Agent Cody Banks, Karate Kid og The Mortal Instruments. «Fyren er en folkehelt.

Jeg mener, det er mange kjipinger der ute som er misunnelige og sånn. Små mennesker som tenker at det å lykkes ute i den store verden ikke betyr en dritt. Ja, pussige vesener som hele tida drømmer om å oppnå akkurat det samme som Harald Zwart, men som isteden ramler rundt på fester og spyr ut drittpreik om at fyren har solgt sjela si og er en falsk faen som burde bli tatt for det han er. Nemlig en jævla forfører og kommersiell tulling som lager filmer ikke en kjeft kommer til å huske,» skrev Ari Behn i intervjuet.

Skjebnen ville at de to skulle bli hyttenaboer på Hankø bare to år senere. Det resulterte i kulturfestivalen Føling i fjæra, en intimfestival mot snobberi som fylte hele Hankøbukta med kjendisartister og flere tusen jublende østfoldinger. Musikk er viktig for Harald. Han er selv en habil pianist, har komponert mye musikk – og maler når han får ånden over seg. Allerede som tenåring leverte han tegneseriestriper til trykk i lokalavisa Fredriksstad Blad. No nonsense-land kaller han dette lokalmiljøet.

– Folk i Fredrikstad synes fortsatt jeg holder på med mye rart, men jeg slapper så godt av her hvor det ikke er andre som har lyst på samme jobb som deg. Her er det ikke noe synsepoliti, men en jordnær og real holdning til det jeg holder på med. Alt må ikke forklares eller intellektualiseres, sier Harald.

– Det er store kontraster i livet ditt. Du omtales som en jordnær og jovial kæll fra Fredrikstad, men skal hele tiden selge deg inn i en kynisk filmbransje?

– Jeg opplever ikke den kynismen alle snakker om. Mye som sies om Hollywood er en myte. Fellesnevneren for å nå gjennom er entusiasme for historien. Du må være primus motor og den folk tør satse på, sier Harald.

LES OGSÅ: Kongens nei: - En film jeg har ventet på hele livet

Han forguder kona

Veslemøy har observert ham i møter med investorene og de store filmselskapene. Det er som å gå opp til eksamen hver gang. Du må ha forberedt deg ekstremt godt og ha gjort historien til din egen. Ingen kaster bort andre folks tid og penger. Blir det ikke deg de velger, må du ikke ta det personlig. Du må videre. Harald har flyttet klippebordet hjem til huset i Los Angeles for at han og familien skal få mer tid sammen. Barna var også med på filmingen av Den 12. mann i Lyngsalpene sist vinter. Der fikk de oppleve tjuesju bitende minusgrader, isbading, skremmende snøskred og et nordlys verdt å skrive hjem om.

– Du kommer ikke der og tror du kan erobre naturen. Et øyeblikk spiller elementene på lag, neste øyeblikk korrigerer de alt, sier Veslemøy.

Hun sitter som regel ved rattet når de skal et sted. Skifter dekk sjøl om hun punkterer. En gang stoppet hun fordi hun så en påkjørt kanin i grøfta. Den rørte på seg. «Hva gjør vi?» spurte mannfolka i bilen. Dyr skal ikke pines. Det er barnelærdom, tenkte Veslemøy. Så hun rygget, stoppet bilen, gikk ut, fant en tomflaske og slo den hardt i hodet.

– Ho bare knærta’n, sier Harald stolt.

Han elsker konas handlekraft. Forguder henne for at hun står opp hver morgen, bretter opp ermene, får hjula i gang og gjør det hyggelig rundt seg uansett hvor hun er. Har de leid ei dårlig hytte, har hun vasket den og tatt opp et duftlys fra veska før han rekker å tenke at det var litt stusselig der.

– Hva har du pakket? spør han alltid når de drar et sted.

– Alt du kommer til å spørre om etter en time, svarer Veslemøy.

Livet som regissør handler om å få hele staben til å gi alt. Leve seg så inn i fortellingen slik at du fra kinosetet kan se helt inn i sjelen deres.

– Skuespillerne Marie Blokhus, Thomas Gullestad, Mads Sjøgren Pettersen og Jonathan Rhys-Meyers gjør det. De jobber så intuitivt, bruker hele seg og går hele veien med historien og karakteren. Will Smith sa til meg da vi jobbet med Karate Kid: «Grensen mellom patetisk og genialt er syltynn.» Derfor må ingen sensurere seg selv før de har gitt alt, så kan vi heller klippe bort noe. Jeg misliker når forståsegpåere sier «Er ikke det litt mye da?» før jeg har prøvd ut hva som kan fungere. Det er som å kjøre hundre mil for å se Grand Canyon – og så stopper du ti meter fra kanten til Grand Canyon og sier: «Jeg stopper her jeg, blir ikke dette litt mye…?!».

LES OGSÅ: Er dette verdens mest trendy familie?

- Jeg er avhengig av en partner som godtar og forstår premissene for mitt yrke

Harald Zwart har alltid vært fritatt for den norske tvangstrøyen når det gjelder hva andre mener og forventer. Hadde han ikke lyst til å gå i 17. mai-tog i Fredrikstad som barn, droppet han det – og spilte heller gitar på taket av huset. Kritikk preller av på ham. Veslemøy er ikke lik. Hun var oppriktig opprørt da Bergen filmklubb ikke ville vise den første filmen hans. De var ikke kjærester engang. Tidlig i forholdet hadde Veslemøy invitert moren og hennes venninner hjem. Fornøyd så hun fra kjøkkenvinduet hvordan Harald underholdt hele gjengen. «Dette går skikkelig bra», tenkte Veslemøy. Så kom moren inn.

– Du, Veslemøy, er du helt sikker på at Harald ikke har drukket? Han hadde ikke det. Han gjør aldri det. Ikke fordi det er noen stor sak for ham. Han kaller seg heller ikke avholdsmann, det er bare det at han lar seg rive med uten. Han kan være den siste som går fra festen, midtpunktet som jammer og rangler til morgengry.

– Jeg har aldri prøvd hasj eller narkotika. Jeg lærte meg å jobbe hardt på filmskolen i Nederland og er helt avhengig av at maskineriet mitt funker og gidder ikke presse meg gjennom noe jeg ikke nyter.

De skal på ferie til Bordeaux i sommer. Veslemøy elsker vin. Men hun tar det aldri som en selvfølge at hun har sjåfør. Hver eneste gang de blir servert alkohol, spør hun sin mann høflig om det er greit at han kjører. Det er en gest Harald liker.

– Jeg kan være borte på location en måned av gangen. Da er jeg helt avhengig av en partner som godtar og forstår premissene for mitt yrke. Ringer jeg fra Dubai eller Cape Town og forteller at det er endrede planer eller at jeg må bli litt lenger, svarer hun: «Ikke tenk på det! Det går bra!». Jeg vet om kolleger som gruer seg for å ringe hjem. Men Veslemøy er alltid positiv og sier hyggelige ting. Når jeg ringer hjem, blir jeg alltid glad. Man bør være klar over hvilken utrolig effekt man kan ha på et annet menneske.

LES OGSÅ: - Jeg spurte: Har du noen planer for de neste 70 årene?

Lyngsalpene, vinteren 2017: Samen Johan Anders Oskal i Lyngseidet hadde sovet på snøscooteren sin om natten. I sprengkulden – under åpen nattehimmel – hadde han bare tredd seg inn i en sovepose, lent seg rolig bakover på kjøretøyet og lukket øynene. Da han våknet og møtte regissør Zwart, diskuterte de den mest spektakulære scenen i «Den 12. mann», der en hardt skadet Jan Baalsrud skal flykte over grensen til Sverige på båre, og forsvinne for nazistene gjennom en gigantisk reinsdyrflokk.

– Du, Harald, kor mange reinsdyr skal du ha? spør Johan Anders. – Tusen? – Tusen reinsdyr? Gi meg litt tid. Så får du tusen reinsdyr til opptaket, svarer samen.

Én eneste liten hund gjør jobben når reinflokken skal dundre i riktig formasjon over de snødekte viddene noen dager senere. Samene dirigerer reinen fra Oskal-siidaen mens Harald Zwart filmer det historiske dramaet. Det er en fantastisk symbiose mellom det de kan og det han kan. Sammen lager de en sluttscene i det historiske dramaet som skal få nakkehårene til å reise seg hos publikum. Etterpå står samen staut og rolig ved regissørens side og sier:

– Men du, Harald, jeg forstår det er hun Veslemøy som er sjefen.

LES OGSÅ: Disse 13 kinofilmene gleder vi oss SÅ mye til i 2017!

Til forsiden