Det var julen 2018 og Harry Whittaker gjorde som han pleide, satt foran peisen med en god bok og drakk mulled wine. Men noe var annerledes denne julen. Moren hans, hele verdens bestselgende forfatter Lucinda Riley, hadde fått påvist kreft i spiserøret i 2017 og var preget av sykdom. Hun hadde fortsatt å skrive romaner mens hun var i behandling, og sammen med Harry hadde hun skrevet en barnebokserie, som nettopp var ferdig.
Men nå, mens det spraket i peisen og julemusikken fylte gatene, var noe annerledes. Et slags punktum skulle settes. Eller var det muligens også et kolon?
– Mamma ba meg komme opp på soverommet sitt, og sa: «La oss snakke om hva som skjer i tilfelle jeg skulle dø». Og så snakket vi sammen i fem timer, forteller Harry Whittaker (29) til KK.
Fant nøkkelen: - Nå vet jeg virkelig hva det betyr å være fri
Stolt og glad
KK møter ham til intervju i Oslo, bare uker før boken «Atlas – historien om Pa Salt« har verdenslansering 11. mai 2023. Nå skal alt nøstes opp, alle snubletrådene som moren Lucinda så sinnrikt har lagt ut i de sju foregående bøkene. Snart er det avsluttende bindet ute, ført i penn av Lucinda OG sønnen Harry – i lag.
Lanseringsdatoen er lik verden over, og for Harry er en årelang prosess, som begynte på mamma Lucindas soverom den dagen i julen 2018, snart over.
Hva Harry og moren snakket om? Vi kommer tilbake til det. Men først, hvordan føler han seg nå, bare dager unna slippet av boken som 50 millioner lesere verden over har ventet på?
– Jeg kommer til å være stolt og glad og sove godt den 11. mai, bare jeg vet at leserne er fornøyd, sier Harry og puster ut:
– Fram til det, er jeg bekymret, som hvem som helst i mine sko ville vært.
Skuespiller
Lucinda Rileys sønn er langt fra ukjent med rampelyset. I tillegg til barnebokserien «Følgesvenner» som han skrev med moren, har han eget radioshow på BBC York, og turnerer med en teatersport-gruppe. Likevel, når han nå tar over stafettpinnen og skal videreføre morens «De syv søstre»-univers, som millioner av lesere verden over har elsket, føler han muligens på presset?
– Uten tvil! sier Harry og legger armene i kors.
– Men det har vært så mye press, at det til slutt ikke ble noe press. For egentlig er det jo helt latterlig, med 50 millioner lesere og flere tiår med oppbygde mysterier. Men jeg har forsøkt å ikke tenke på det, for om du begynner å tenke, får du mest lyst til å krype sammen til en ball og gråte.
Trikset hans ble å ha verken anmeldere eller lesere i tankene mens han skrev:
– Jeg skrev denne boken for kun én person, og det var for mamma. Jeg skrev den på vegne av henne, og da ble det kun en glede og et privilegium.
Da Karoline fikk vite at hun ventet trillinger, måtte hun ta et svært tøft valg
Visste hvordan det skulle slutte
Harry ble født i Irland. Foreldre skilte seg da han var 6 år, og han flyttet til England med moren og hennes etter hvert nye mann. Begge foreldrene var skuespillere som senere ble forfattere, og Harry har sånn sett gått i deres fotspor. Han beskriver et nært forhold til moren, og mener han og moren var like som typer. På spørsmål om hvorfor det var nettopp han blant søsknene som ble spurt om å føre forfatterskapet videre, drar Harry på det. For journalister har spurt ham før, om det muligens har ført til splid i søskenflokken?
– Jeg kommer fra en veldig kreativ familie, men ingen av søsknene mine skriver, og siden jeg allerede var forfatter, ga mamma meg oppdraget.
Ifølge Harry hadde moren allerede i 2016 skissert opp handlingen for serien, i forbindelse med at Hollywood ønsket å kjøpe filmrettighetene:
– På det tidspunktet hadde hun kun skrevet tre av bøkene i serien, men nå gikk hun på rommet og skrev ned 30 sider dialog mellom to av karakterene, og en klar retning for hvordan det skulle slutte.
Harry smiler, og beskriver det som et under at moren i det hele tatt skrev noe ned.
– Hun kunne ikke skrive på grunn av en skulderskade, og dikterte alle romanene sine med diktafon. Det er et godt eksempel på hvor ukuelig mamma var. Hun hadde denne skulderskaden etter år med skriving, men tenkte: «Greit, ikke noe problem. Jeg bare dikterer istedenfor».
- Det var ei helvetes ensom tid
Garantert gjort feil
Ifølge Harry har han og moren hatt mange samtaler om «De syv søstre» i løpet av de siste ti årene, noe han mener har rustet ham. Men hvordan var det som mann å gå inn i et mer typisk kvinneunivers? Harry utdyper at størstedelen av romanen har form av en dagbok, fra et mannlig perspektiv.
– Og mamma hadde allerede laget så fyldige og vakre karakterer, så å gi stemme til dem var min minste bekymring. Faktisk var det noe av det jeg likte best, for karakterene levde videre, og det var fint å være del av det.
Han forteller om uvurderlig hjelp fra oversettere på 40 forlag verden rundt, som har sendt ham vennlige e-poster om de har oppdaget hull i kontinuiteten. Som for eksempel da en av karakterene Lucinda hadde beskrevet som veganer, i hans bok plutselig langet innpå på med pølser:
– Med sju foregående bøker er det umulig å ikke gjøre feil. Så det ble en slags internasjonal laginnsats og jeg er så takknemlig for alle som har gitt meg tilbakemeldinger.
Harry smiler megetsigende:
– Men jeg er sikker på at den observante leser kommer til å finne noe. Senest mandag etter utgivelsen kommer jeg sikkert til å ha fått e-poster fra folk rundt i verden som påpeker at hårfargen til noen er feil.
Derfor sang eksen i morens begravelse
– Mareritt
På den meste skrev han ti sider om dagen. Andre dager mindre. Deler av boken ble til mens han turnerte som skuespiller.
– Det var et mareritt, sier Harry med en latter.
– Jeg skrev mye av boken på dårlige hotell eller på tog, og lærte at du egentlig kan skrive hvor som helst når du virkelig må. Det er det som gjør deg til forfatter. Jo da, det er nydelig med utsikt og flotte omgivelser, men du trenger det egentlig ikke.
Selv bor han i leilighet i historiske York, og trekker frem de norske forbindelsene, gjennom vikingene. Han forteller at moren elsket å besøke Norge, og at hun så på forlaget her som sine venner.
– Mamma hadde et spesielt forhold til Norge.
Han forteller om oppveksten, og morens evne til å brette opp ermene, til tross for gjentatte avslag:
– Da jeg var yngre og vi hadde lite penger, kunne mamma si: «Ta det med ro. Jeg skal finne å noe. Jeg skriver en bok». Hun gikk på med krum hals hver gang. Og vær du trygg, jeg vet akkurat hvor tungt det er følelsesmessig å skrive en roman og få avslag, og reise seg om og om igjen. Men mamma fikk alltid rett. Hun hadde en egen evne til å forutse hva som ville skje.
– Hvordan turte jeg å få de tre barna?
–Trodde hun ville klare seg
«Jeg skal klare det», sa Lucinda i et intervju da hun hadde fått påvist kreft. Men så, i juni 2021 kom beskjeden om at Lucinda Riley var død, 56 år gammel. De færreste hadde fått med seg at hun i det hele tatt var syk, for bøkene fortsatte å komme på løpende bånd. Harry mener det er beskrivende for moren:
– Mamma ga aldri opp. Hun trodde ikke at hun kom til å dø, ikke en eneste gang mens hun levde.
– Hva med deg? Trodde du hun ville dø?
– Nei, sier Harry.
– Jeg trodde hun ville leve. Du vet, hun var moren min, og jeg så på henne som en superhelt. Jeg tenkte ikke på døden hennes i det hele tatt. Sannsynligvis fordi jeg ikke ville. Det var helt utenkelig at hun skulle dø.
– Det må ha vært et sjokk når hun fortalte deg at hun var alvorlig syk?
Harry nikker.
– Ja, men hun skrev fem romaner mens hun var syk, og levde livet fullt ut. Hun elsket livet og tok ingenting for gitt, og var en superhelt til det siste.
Han beskriver moren som livlig med «en stor personlighet», og at folk som møtte henne husket henne.
– Det er en bemerkelsesverdig egenskap som jeg prøver å minne meg selv på. Den mest verdifulle valutaen i livet er måten du får andre til å føle seg. Og mamma fikk alltid folk til å føle seg strålende.
Begravelsen
Lucindas begravelse var kun for familien, og asken ble spredt på hemmelig sted. Harry mistenker at fansen ellers kunne begynt å valfarte. Men til minnemarkeringen ett år senere, kom både forlagsfolk, venner og slekt, til sammen hundrevis av mennesker. Harry forteller om livet etter at moren gikk bort:
– Det er veldig trist, men også en slags feiring. Jeg mener, det faktum at denne boken eksisterer er litt av et mirakel. At serien nå har en slutt, og mammas historie vil bli ferdig. Det er virkelig noe å feire.
Han smiler.
– Og mamma ville virkelig elske det. Selvfølgelig er det trist at hun er borte og at jeg ikke kan snakke med henne. Men jeg prøver å huske at boken egentlig ikke er et minnesmerke. Den er en fest, og jeg håper mamma ville vært stolt av den.
Hva slag reaksjoner har han fått fra fansen, på at han overtar morens forfatterskap?
– Noen på fanplattformene hennes har sendt e-post: «Hvordan våger dere! Dette er ikke hva Lucinda Riley ville ha ønsket», forteller Harry og røper at han er spent på lesernes tilbakemeldinger.
– Folk har forhåndsbestilt og sluker bøkene, selv om de er på 800 sider, og jeg får nok vite bare etter et par dager hva de synes.
– Jeg sa «Ikke tenk på det», så snudde jeg meg og gråt
Den viktige samtalen
Harry gikk på kostskole fra han var 12, og har dermed ikke vokst opp med verken morens klimpring på tastaturet eller dikteringen. Men i feriene kunne han høre henne. Det gjorde han også i julen 2018, da moren kalte ham opp til seg på soverommet, for å snakke om hva som ville skje, i tilfelle hun ikke greide seg gjennom kreften:
– Hva vi snakket om vil for alltid være en privat samtale mellom oss, sier Harry om de avgjørende ordene:
– Men det er den viktigste samtalen jeg noen gang har hatt. Vi snakket aldri om det igjen. Én prat var alt vi trengte, for nå visste vi begge hva som ville skje dersom hun døde.
Han nikker.
– Men vi måtte begge håpe og tro at hun ikke ville dø, og at hun ville få fullført serien selv.
– Du må ha følt deg nær moren din mens du skrev boken ferdig. Nå som punktum er satt, var det vanskelig å gi slipp på henne?
Harry blir blank i øyene:
– Jeg har savnet henne mer de siste to månedene enn noen gang før. Jeg tror dette er den mest ensomme tiden. Alle har jo opplevd å miste noen, eller kommer til å gjøre det. Og du vet at du ville gitt hva som helst for bare en dag til med den du har mistet.
Han legger hånden på boken, som har navnet til ham selv og moren på omslaget:
– Jeg ville gitt hva som helst for en ettermiddag til med mamma, og drikke gin og tonics, og snakke om alt som har skjedd. Eller bare å få en klem av henne, spesielt i denne stressende perioden. Når du har et problem, hvem ringer du? Moren din. Ingen kan elske deg som moren din. Selvsagt begge foreldrene, men spesielt moren. Det er et så spesielt forhold.
Til mammas hus i Irland
Selv har Harry foreløpig ikke egen familie, men håper han en dag skal få det. Om han får egne barn, hva tar han med seg fra moren? Hva vil han føre videre?
– Å gripe øyeblikket. Uten tvil. Det å leve hvert øyeblikk som om det var det siste. Det er nøkkelen til lykke. Om du lever i øyeblikket, bekymrer du deg ikke for fremtiden eller fortiden. Ikke at jeg alltid klarer det, men jeg prøver.
– På publiseringsdagen, hva skal du gjøre?
Harry smiler.
– Jeg vokste jo opp i Irland og mamma flyttet tilbake dit i 2015 og bygde drømmehuset sitt i West Cork. Jeg tror jeg skal dra opp dit når boken slippes.
Vigdis Hjorth: – Skulle jeg skjære i meg selv for at en mann skulle like meg?
Om de intime scenene: – Det var helt utrolig
