Da hun fikk høre fra venninner at foreldrene deres ikke likte slike folk som pappaen hennes, begynte Ida Sabina Iversen Shahvand Shirazi å legge merke til at en del var annerledes hjemme hos dem, i forhold til i venninnenes hjem. Det luktet annerledes, og de spiste litt annen mat. De hadde persiske tepper på gulvene og Ida og broren ble oppdratt til alltid å vise høflighet og gjestfrihet. Dessuten hadde pappa litt mørkere hudfarge enn de fleste andre i Steinkjer, og han snakket gebrokkent norsk.
– Jeg begynte å få stygge kommentarer i fjerde klasse, og jeg gruet meg til skoleveien, sier Ida.
– Det var spesielt én elev som stadig vekk ropte etter meg og kalte pappa for en «jævla» etterfulgt av n-ordet. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå denne personen, uten at det nyttet. Jeg valgte lenge å ikke å fortelle noen om disse episodene.
- Jeg hadde vært død, om jeg ikke hadde møtt Kristin
Skjøv pappa fra seg
Da Ida gikk sammen med en venninne en dag hjem fra skolen, og fikk slengt n-ordet etter seg om faren, reagerte venninnen. Ida var glad for at noen sa fra om at dette ikke var greit, og snakket deretter med moren sin, Laila Iversen (55), som tok det opp med skolen. Læreren tok tak i problemet, det førte til mindre hetsing, men ikke alt ble helt bra.
– Alt jeg ville var å bli likt og passe inn, det var viktig å ikke skille seg ut på den tiden. Jeg syntes det var flaut å ha en far som ikke var som de andre fedrene. I stedet for å stå opp mot dem som snakket nedlatende om min far og slengte stygge ord mot meg, valgte jeg å ta avstand fra min egen far. Dette varte i flere år, og denne tiden får ingen av oss igjen, sier Ida.
Da hun gikk i sjette klasse, flyttet mamma og pappa fra hverandre. I pappas nye nabolag, skulle det også opprettes en bolig for flyktninger. Mange voksne var skeptiske til å få flyktninger i nærmiljøet, og deres holdninger smittet over på barna.
«Er ikke faren din også flyktning», fikk Ida høre opptil flere ganger, alltid med en negativ undertone. Dette førte til at hun skjøv pappa mer og mer fra seg, hun skammet seg over ham, til tross for at hun var veldig glad i faren sin.
- Jeg nektet ham å bli med på aktiviteter, der de andre vennene ofte hadde med begge foreldre. Jeg ville ikke engang gå i matbutikken sammen med pappa, sier hun.
I Idas hode dannet det seg en spiral av negative tanker, og alt var pappas skyld.
Reisen til Iran ble vendepunktet
En dag Ida og lillebroren var hos pappa, spøkte broren med at Ida ikke ville tørre å være med til Iran. Pappa hadde årlig reist til Iran i sommerferiene, og den julen Ida var 14 år, bestemte hun seg for å bli med, sammen med sin bror.
– Mener du det, spurte pappa med en stemme full av håp.
Det gjorde Ida, uten å vite at denne reisen skulle bli et vendepunkt.
– Jeg ble advart av foreldrene til flere av mine venninner, om hvor farlig det var å reise til Iran. De snakket blant annet om terrorisme og bilbomber, og ba meg være veldig forsiktig. Jeg var livredd før jeg dro, under reisen og da vi kom frem til leiligheten i Shiraz, kastet jeg opp av skrekk, sier Ida.
– Angsten slapp imidlertid snart taket, og i løpet av den måneden vi var i Shiraz, der jeg ble kjent med min familie og opplevde Iran på nært hold, snudde alt seg. Det gikk gradvis opp for meg hvorfor pappa var som han var, og jeg kjente på stolthet av å være en del av den iranske kulturen. Jeg lærte utrolig mye, kjente igjen lukter, høflighet, gjestfrihet og andre tradisjoner og normer som jeg har vokst opp med, og pappas kultur ble også min kultur.
Pappa, Daryoush Shavand Shirazi (61), kom til Norge i 1987. Han opplevde mye rasisme den gangen, og dessverre i dag også. Samtidig presiserer han at han har truffet utrolig mange gode og trivelige nordmenn, som har tatt ham godt imot.
– Jeg har blitt vant til hets og stygge ord, men diskrimineringen sårer meg fremdeles, sier Daryoush, som jobber som miljøarbeider på en skole.
– Jeg har gjort mitt beste for å være en god far for barna mine, uten å bestemme over dem. Da Ida valgte å stenge meg ute, var det tungt, men jeg respekterte hennes ønske.
For Daryoush ble den første reisen til Iran med barna bedre enn han noen gang hadde drømt om. Han er takknemlig for at Ida valgte å bli kjent med landet og alle tradisjonene, og ikke minst for den gode far/datter-relasjonen de har nå.
«Jeg har en dårlig nyhet. Datteren deres har blodkreft»
Genuin interesse for landet
Det å se pappa i en annen setting, og i et miljø der han hadde et stort nettverk og ble godt likt av alle, betydde mye for Ida, som syntes det var tøft da foreldrene skilte lag. Mamma har familie og et stort nettverk i Steinkjer, mens pappa har store deler av sin familie i Iran.
Under reisen til Iran, den julen Ida var 14 år, skulle de også hente pappas nye kone. Ida syntes det var flott å få en iransk stemor.
– Etter hvert ble jeg i større grad interessert i å lære mer, både om språket, kulturen, maten, ja om alt som hadde med pappas hjemland å gjøre, sier Ida.
– Inntil koronapandemien, reiste jeg årlig til Iran, og i 2022 kunne jeg endelig reise igjen.
Det var også i Shiraz Ida møtte han som nå er hennes mann, Farid, som i dag jobber som prosess- og designingeniør. Under jobb søkeprosessen, ble også Farid møtt med ugreie holdninger. Han fikk blant annet høre hos et firma at de ikke ansatte muslimer og personer fra Midtøsten. Paret er i dag bosatt i Oslo, og Farid holder nå på å øve til norskeksamen. De samme krydderduftene som Ida skammet seg over i barndomshjemmet, er hun nå takknemlig for å kjenne i sitt eget hjem, der de lager mye iransk mat.
Ida snakker nå flytende persisk. Etter hvert som hun ble flinkere i det persiske språket, forsto hun også hvorfor faren hadde en annen måte å ordlegge seg på.
– Jeg oppfatter at flere nordmenn har en tendens til å tro at innvandrere som ikke snakker godt norsk, er late eller dumme. Det er urovekkende at noen voksne mennesker ikke tenker lenger enn som så, sier Ida.
Bruker sin egen erfaring
Mamma Laila forteller at selv om de fleste var greie, møtte også hun noen fordommer da hun ble sammen med en iraner. Men da Ida ikke ville ha med faren sin på aktiviteter, forbandt ikke Laila det med rasisme. Ida fortalte ingenting, og Laila trodde det handlet om vanlige ungdomsnykker i en sårbar periode av livet, der barn innimellom skjems over foreldrene sine.
– Jeg har full tillit til Daryoush, dessuten hadde vi hatt besøk av både broren hans og søsteren hans, så jeg kjente familien litt og likte dem godt. Da barna ville være med til Iran, mente jeg de hadde rett til det, sier Laila.
Både Laila og Daryoush er stolte over den innsatsen Ida nå gjør for å bekjempe rasisme.
– Det er viktig å presisere at det jeg opplevde som barn, ikke er noen ting mot hva pappa har opplevd og fremdeles dessverre opplever. Pappa og jeg får aldri igjen tiden jeg skjøv ham vekk, og jeg er takknemlig for at han fremdeles var der for meg da jeg ønsket å bygge opp forholdet på nytt, sier Ida.
– Dette ble også starten på mitt engasjement i arbeidet mot rasisme.
Når Ida tenker tilbake på barndomsårene i Steinkjer, husker hun at det sjelden ble snakket om rasisme. Selv om vi snakker mer åpent om tematikken nå, enn hva man kanskje gjorde tidligere, mener Ida at vi likevel har en lang vei å gå for å bekjempe rasistiske holdninger. Dette gjelder både på strukturelt nivå, men også hverdagsrasisme, og vi alle har et ansvar for å gjøre noe med dette. Det er vondt å tenke på hvordan hun selv reagerte som barn, og Ida ønsker å bidra med mer kunnskap og mindre fremmedfrykt.
– Rasisme kan føre til negative konsekvenser for både den psykiske og fysiske helsen til den som blir utsatt. Vi har dessverre også sett at rasisme i verste fall kan føre til tap av liv. Det er tydelig mye uvitenhet, og noen mennesker har dessverre et skremmende, rasistisk tankesett, sier Ida alvorlig.
– Det er helt umulig å sette seg inn i tematikken rasisme uten å bli opprørt.
Jobber mot rasisme
Ida har mastergrad i religionsvitenskap, og like før koronapandemien ble hun med i ressursgruppa Unge antirasister hos Antirasistisk Senter. I dag jobber hun som nettverkskoordinator for Nasjonalt Antirasistisk nettverk, et partipolitiske uavhengig nettverk, som skal skape en samlet front og bidra til å synligjøre alle former for rasisme, blant annet ved informasjonsarbeid. Hun håper så mange som mulig ønsker å melde seg inn i nettverket, som blant annet er å finne på Instagram under brukernavnet «nasjonaltantirasistisknettverk».
Ida er også leder for prosjektet «Første gang jeg ble stoppa av politiet var jeg bare 12 år», et prosjekt som skal kartlegge hvordan ungdom rundt omkring i landet blir påvirket av etnisk profilering. Prosjektet er et samarbeid mellom Antirasistisk Senter og Redd Barna.
– Dette er et arbeid som engasjerer og motiverer meg. Rasisme forekommer i stor grad både i små og store byer og på bygda. Det at vi nå har et landsdekkende nettverk, som skal jobbe på tvers av fylkesgrensene er veldig bra, og ikke minst utrolig viktig, sier Ida.
Hun poengterer at det er viktig å si fra hvis vi ser at noen blir utsatt for rasisme eller diskriminering. Vi må slutte å lukke øynene og late som om dette ikke angår oss.
– Med tanke på hvor lite informasjon om rasisme jeg selv fikk på skolen, er jeg glad for at jeg i løpet av våren skal holde foredrag om rasisme sammen med en kollega på min gamle ungdomsskole, sier Ida.
– Skolen ønsker meg velkommen, og jeg håper å kunne bidra til at flere for opp øynene for hva som skjer, også i lille Steinkjer, og ikke minst bidra til holdningsendringer og større bevissthet. Jeg er kanskje idealist, men jeg har et håp om at Norge skal være et godt land å bo i, uansett hvor du kommer fra, hvilke klær du bærer eller hvordan du ser ut.
