Solheim Cup 2019: Rolig og behersket på utsiden - men på innsiden skjedde det mye på én gang. Presset blant publikum trykket stemningen ned og hjertet hamret i brystet hennes. Suzann måtte jobbe hardt med pusten og konsentrere seg om å gjøre alt i riktig rekkefølge.
Hun var aldri i tvil om at hun skulle sette den siste avgjørende putten, men den enorme jubelen fra tilskuerne og gleden fra lagkameratene fjernet en enorm byrde fra skuldrene hennes da seieren omsider var i boks.
- Og plutselig så jeg Christian i folkemengden, med sønnen vår Herman (2) i armene. Da skjønte jeg at ingenting annet vil noen gang bety mer for meg. Jeg sa «nok er nok».
Spontan avgjørelse
KK gjør et intervju med Norges største golfstjerne i forbindelse med karriereslutt og den nye boken, «Uten mot, ingen ære». Suzann «Tutta» Pettersen var 11 år gammel da hun sa til faren sin at hun skulle bli verdens beste golfspiller. Noen år senere skrev hun sin egen fremgangsfilosofi.
- Det lignet mer en bakeoppskrift. Det morsomme er at det jeg rablet ned i 1996, ble på en måte selve fundamentet for hele min karriere. Jeg var nok litt klokere enn jeg trodde.
I Oslo golfklubb var hun definitivt minstemann i starten. Og en av få jenter blant flere og eldre gutter.
- Det hjalp meg å bli fysisk sterkere og litt tøffere i trynet.
- Er det viktig å være tøff i trynet når du spiller golf?
- Det er nok ikke en ulempe å ha en tøff i trynet-mentalitet. Stiller du til start og virker iskald overfor konkurrentene dine, har jeg erfart at de blir livredde. Det har konkurrenter sagt til meg også. Jeg kan pushe grensene ganske langt når de allerede vet hva jeg er god for.
Dominert idretten
Siden karrierestart har Suzann vunnet en rekke medaljer fra mesterskap verden over, og nådd annenplass på verdensrankingen flere år på rad.
- Hva var egentlig det store målet ditt da du var aktiv?
- Å dominere kvinnegolfen.
- Føler du at du har gjort det?
- Ja. I en god uke visste jeg at jeg var god nok til å vinne, i en medium uke var jeg også god nok til å vinne. Når ting ikke stemte, var jeg akkurat utenfor seierskampen.
Det har med andre ord kun gått oppover siden hun begynte å satse for fullt. Suzann har alltid vært opptatt av å være i utvikling, føle at hun blir bedre, beherske mer og utvide reportoaret.
- I golf blir du bedre jo eldre du er. Mye av det handler om erfaring.
– Det klikket fullstendig for meg. Det er ikke noe annet ord for det
Golfkølla på hylla
Når hun ser tilbake på alle høydepunktene er det Solheim Cup som ble det største - og også slutten på den eminente golfreisen til 39-åringen.
Det var en spontan avgjørelse å legge golfkølla på hylla der og da.
- Men det gjenspeiler personligheten min godt: Jeg får en idè og går alltid all in for at det skal bli akkurat sånn. Det var dessuten deilig å gå av med flagget til topps - jeg har ikke angret ett sekund etterpå!
- Hvorfor er du så god, tror du?
- Jeg tror det har mye med oppvekst å gjøre. Støtten fra familien og det at jeg spilte med folk som var større og bedre. Og så er det selvfølgelig talent. Jeg er veldig glad i idrett og har behersket alt jeg har prøvd godt. Noen ville si at om jeg hadde drevet med tennis, så hadde jeg blitt like god i det også.
- Men golf var nok mitt beste kort, altså.
- Man blir koko
Å leve som profesjonell golfspiller beskriver hun først og fremst som «et egoliv uten like». Dagene går ut på å stå opp, bruke all din tid på deg selv og på å dyrke det du elsker å drive med, for så å legge seg igjen.
- Og det er ikke bare fryd og gammen. Bak seierene ligger det mye hardt arbeid, og når man er så perfeksjonistisk som jeg er, ligger det en konstant frustrasjon der. Jeg har hatt uendelig mange søvnløse netter og ringt trenere klokken 03.00 for å finne svaret på en teknisk golfsving. Man kan bli litt «koko».
Hun ler.
Men først og fremst har hun elsket det hun har drevet med. Suzann har hatt en struktur i hverdagen hun aldri vil få igjen, noe hun allerede savner.
- Jeg visste alltid hva jeg skulle gjøre til enhver tid og fulgte timeplanen til punkt og prikke. Det er vanskelig å gjenskape, mest fordi det ikke er jeg som er i sentrum i livet mitt lenger - og det er helt fair.
- Har du noen gang tenkt at jobben du har lagt ned ikke er verdt det?
- Det har skjedd veldig få ganger at jeg har tenkt at jeg ikke orker mer. Èn gang i California, da jeg hadde spilt dårlig, ringte jeg hjem til pappa og sa «nå gidder jeg f*** ikke mer». Men også da våknet jeg opp neste dag - like motivert på nye arbeidsdager og treninger som tidligere.
Cecilia Brækhus: - Jeg fikk kanskje ikke den beste starten, men den har gitt meg så mye
En mer «normal» hverdag
Nå har Suzann flyttet tilbake til Norge med den lille familien sin, klar for å slå seg til ro og bli vant til en langt mer «normal» hverdag. Hun glad for å ha funnet drømmehuset og ønsker å gi Herman en trygg og fin oppvekst med riktige verdier.
- Hverdagen i dag er sikkert lite spennende, men det føles utrolig bra. Herman leveres i barnehagen rundt kvart over åtte, så styrer jeg med ting jeg synes er gøy frem til tre. Da plukker vi han opp mens han fortsatt har energi, spiser middag alle sammen hver dag og når kvelden kommer slapper vi av.
I helgene er de mye ute og ofte på fjellet. I tillegg har hun mer tid til å gjøre ting hun har gått glipp av tidligere. Det har blant annet vært lite rom for å delta på sosiale sammenkomster, og ifølge Suzann har hun tatt mange kyniske valg for å oppnå de hårete målene hun har satt seg.
- Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært mye ensomhet og avkall på sosial moro i livet mitt.
- Jeg har stort sett forsvart det med at om vennene mine hadde fått de samme mulighetene som jeg fikk, ville de gjort det samme. Jeg er ikke sikker på om det stemmer, men det har hvert fall vært unnskyldningen for meg.
Gått glipp av mye
Hun har takket nei til utallige bursdager, begravelser og bryllup fordi hun heller skal trene.
- For min del har det vært et lett valg, men det er det å forsvare det som har vært stress.
- Er det noe du angrer på at du har gått glipp av?
- Nei. Jeg hadde tatt akkurat de samme valgene igjen, noe som bekrefter at det jeg har gjort har vært det riktige. I starten av ungdomsårene var jeg veldig sosial, men desto mer seriøs golfen ble, jo mer seriøs ble jeg. Det var en selvfølge hva jeg skulle velge.
Til slutt følte hun seg nesten ubekvem i sosiale settinger hvor golf ikke var det sentrale.
- Jeg tror det hadde noe med at jeg alltid ble definert som «hun golfspilleren». Jeg har alltid vært mest komfortabel på treningsfeltet med en golfkølle i hånden - når jeg ikke hadde det å støtte meg på, føltes det plutselig litt ubehagelig.
- Hvordan er det i dag?
- Det sitter fortsatt i. Nå som jeg ikke spiller golf lenger må jeg oftere ut av komfortsonen og møte folk fra andre miljøer, det er annerledes enn det jeg er vant med. Jeg har blitt bedre på det, men dette er nok et resultat av de valgene jeg har tatt, sier hun åpenhjertig.
Møtte Christian
Suzann har bodd i Orlando i Florida siden 2004. Hun har gjennom mesteparten av livet vært singel og bodd langt unna familien. Viktigheten av å bygge sitt eget team rundt seg har vært desto mer sentral.
- En ting jeg lærte tidlig: Du blir ikke best alene. Du er nødt til å ha et apparat rundt deg. Det var som voksen jeg begynte å tenke at det hadde vært hyggelig å ha en partner å dele ting med. Det begynte å bli kjipt å legge ned alt arbeidet som jeg gjorde, vinne og så gå tilbake til et tomt hotellrom, sier Suzann.
Det ble kjæreste - Christian Ringvold. De er gift og har i dag en sønn på to år sammen.
- Det gikk forøvrig lang tid før jeg begynte å si «vi» i stedet for «jeg». Det ble en helt annen verden for meg, men det har vært et utrolig tilskudd å ha de med på reisen.
Satte livet i perspektiv
Det var da hun stiftet familie og fikk barn at hun begynte å tenke litt annerledes.
- Å få barn setter ting i perspektiv. Du ser hvor lite viktig idrett egentlig er. Det er hvert fall ikke livsviktig - sånn som det hadde vært i hele min tidligere karriere. Plutselig føltes det helt meningsløst å spille uten Christian og Herman på sidelinja - en gang ringte jeg hjem og sa at hvis jeg skulle spille, måtte de være sammen med meg. Jeg klarte ikke å spille uten Herman rundt meg.
- Det var sunt for meg å kjenne på den følelsen. Spiller det noen rolle om jeg ikke vinner den og den turneringen? Jeg vil ikke si at jeg var helt likegyldig, men jeg oppdaget at jeg kunne glede meg over andre ting dersom det ikke gikk bra på idrettsbanen.
Om barn
Suzann har i tidligere intervjuer vært åpen rundt sine vanskeligheter med å få barn. Christian og Suzann hadde prøvd en stund uten å lykkes med å bli gravide. De startet derfor på en in vitro-befruktningsbehandling og fikk en serie injeksjoner som forberedte kroppen hennes på graviditet.
- Vi tok kontakt med en klinikk i Oslo, søkte råd, kjørte behandling og alt gikk på første forsøk. Man blir nesten litt bortskjemt. Jeg tenkte liksom «Oi, var det så lett!» - det er så mange som prøver mange ganger, og mange det ikke går for i det hele tatt, sier Suzann.
- Vi har prøvd oss på barn nummer to nå, og det har ikke lyktes - det er da jeg merker hvor heldige vi var med nummer èn.
- Så du vil ha flere?
- Ja, jeg har alltid vært bombesikker på å få flere barn, men jeg startet jo litt sent, siden det i en idrettskarriere aldri vil passe. Jeg var ikke interessert i at barnets oppvekst skulle være på hoteller og flyplasser. Jeg ville ha en trygg base - og det skulle være Norge.
Småbarnsmamma
39-åringen beskriver tilværelsen som småbarnsmor som helt fantastisk. Hun føler på en kjærlighet hun ikke trodde var mulig tidligere.
- Herman kom som et brak tre uker for tidlig. Han er en lystig bløffmaker som sprer utrolig mye glede. I dag er det rart å tenke på hva livet ville vært uten barn - det er den beste gaven livet har gitt meg.
Nå gleder hun seg mye over at han vokser og omsider blir en stor gutt med mye personlighet. Han snakker såvidt og er tydelig på hva han mener.
- Jeg skjønner hva de mener med 2-årsalderen. Vi har mange gode stunder med han om dagen. Han var virkelig ønsket.
Hedersprisen
Helt i starten av 2020 fikk Suzann Pettersen hedersprisen på Idrettsgallaen.
«Suzann Pettersen har til de grader gjort det på sin egen måte. Hun har aldri lagt skjul på sine ambisjoner, aldri skjult sine følelser, i den grad hun har virket som om hun har hatt dem. Hennes målbevissthet har til tider tendert til kynisme. Men det har sannsynligvis vært nødvendig», var noe av det som ble sagt fra scenen før hun mottok prisen.
- Da jeg fikk den prisen, ble jeg tatt ordentlig på senga. Jeg liker å være forberedt og vite hva som skjer - det gjorde jeg overhodet ikke her. Samtidig er jeg veldig takknemlig for å ha fått en sånn pris - jeg har hele idrettsnorge å takke. Jeg har hentet så mye inspirasjon fra andre utøvere og systemet gjennom Olympiatoppen i Norge, sier Suzann.
- Hvordan har nordmenn vært som støtte gjennom karrieren?
- Jeg har hatt enormt fin støtte gjennom hele golfkarrieren. Golf har på mange måter vokst med meg her i Norge - og det er veldig gøy å ha en påvirkning på idretten her hjemme.
Hun snakker videre om at vi nordmenn er oppvokst med langrenn på skjermen og ski på beina - idrettshelter gjennom OL og VM. Alt dette har hun brukt som inspirasjon:
- Og så er det utrolig kult at Norge hevder seg i idretter hvor vi før ikke har vært så gode.
