Hedda Foss Five (47) har alltid vært en aktiv jente med mange jern i ilden. Hun hadde høye skuldre og stiv nakke på grunn av stress allerede som tiåring, og fikk hjelp av fysioterapeut. Hedda trappet da ned til fritidsaktiviteter «bare» tre dager i uken. Hun brukte også mye tid på skolearbeid.

Som voksen har Hedda trodd hun balanserte arbeid og fritid, blant annet ved å gå turer i skog og mark, toppturer og løpeturer.

– I etterkant ser jeg at dette likevel ikke var tilstrekkelig «Hedda-tid». Det å være ordfører er ikke noe man kan legge fra seg når man forlater kontoret, og jeg hadde stadig nye saker å ta stilling til.

- Jeg lider nok av «flink-pike-syndromet», og vil at alt jeg leverer skal være godt gjennomarbeidet på alle måter, sier Hedda, som har vært Skiens øverste leder de 12 siste årene.

- Jeg ble aldri fornøyd med meg selv som mamma

Hun er takknemlig for at folket har valgt henne så mange sammenhengende perioder. Men for et år siden sa hun fra at hun ikke stiller til valg flere ganger.

– Da jeg i tillegg fikk barn nummer fire i godt voksen alder, ble det en ny runde med nattevåk og sånt. Jeg trodde jeg kompenserte for den avbrutte søvnen ved å legge meg tidligere om kvelden.

Likte alt hun holdt på med

Hedda snakker med KKs journalist midt i sommerferien, fra en hytte der hun tilbringer dagene sammen med familien. Hun er opptatt av å formidle at alle er mer enn det man ser. Selv om ordføreren utad virker vellykket på alle områder og tilsynelatende mestrer enhver situasjon, er hun et menneske som alle andre.

– Jeg har nok vært mer opptatt av at andre skal bli fornøyde, enn å kjenne etter hva jeg egentlig trenger selv. Dette er ikke noe jeg tidligere har reflektert over, men jeg har strukket meg langt for ikke å skuffe andre, slår Hedda nøkternt fast.

– For eksempel kunne jeg be et familiemedlem eller en venninne bli med på fjelltur, fordi jeg hadde dårlig samvittighet for ikke å ha hatt tid til henne på lenge. At jeg kanskje burde tatt den turen alene, for å finne ro i meg selv, var ikke i mine tanker.

Hedda forteller at hun samtidig så at venninner og andre satte av tid til bare seg selv, og heiet på dem. Selv likte hun jo alt hun gjorde, både privat og på jobben, og så ikke på det som noe stress.

- Om vi er hjemme eller i Hellas, har ingenting å si for toåringen

– Det innvendige stresset bygget seg likevel opp over tid. Og når jeg tenker tilbake, innser jeg at jeg burde vært litt mindre opptatt av perfeksjonisme, sier Skiens ordfører.

Grubling, tanker og følelser

Hedda forteller om en krevende periode det siste året. Hun har fire barn i alderen tre til 19 år. Den eldste var russ i år, og kom hjem da Hedda sto opp med den yngste. De tre eldste barna er flinke til å være sammen med lillebror, men Hedda er opptatt av at hvert barn skal få rom til å utfolde seg i sin egen ungdomstid, ikke være bundet av barnepass.

Hedda ble alene året etter hun ble ordfører. Hun er glad hun som alenemor til tre små barn, fikk mulighet til å vise at kvinner mestrer topp-posisjoner like godt som menn. Da hun traff sin nåværende samboer, og valgte å bli småbarnsmor på nytt i en alder av 43 år, hadde hun barselpermisjon på lik linje med andre nybakte mødre i Norge.

– Jeg meldte meg inn i AUF som 15 åring, og politikk har vært en stor del av livet mitt. Det ble mange verv og mye politisk arbeid også før jeg startet ordførerkarrieren, sier Hedda.

– Etter at jeg bestemte meg for ikke å stille til gjenvalg som ordfører, har jeg nok vært mer emosjonell enn vanlig. Mye av fokuset ligger på hvor veien skal gå videre, samtidig som jeg vil gjennomføre de siste månedene som ordfører med fullt søkelys på arbeidsoppgavene der. Å være avtroppende føles som å ha halvannet års oppsigelsestid, og for meg er dette utfordrende.

Hedda tror kanskje folk blir litt overrasket når hun forteller om sin egen usikkerhet. Hun funderer på hvordan det skal bli å være vanlig arbeidstaker og hva hun skal gjøre. Livet har stort sett bestått av barn og politikk, og Hedda føler hun har et stort hull i sin CV.

– Jeg har søkt bistand hos karriererådgiver for å sortere og systematisere, sier Hedda.

Hun forteller om grubling, dårlig søvn og bekymringer for fremtiden og økonomien. Det å skulle «skilles» fra sin politiske «familie», føles nesten som et brudd, og Hedda er redd det blir vondt. Men sier samtidig at det er en tid for alt.

Ikke helt i rute

I tillegg til egne løpeturer, har Hedda gjerne gjennomført ett løp i året. I forkant av løpene har hun trent ekstra målrettet, for å stille best mulig forberedt.

– Jeg var litt sliten av all grublingen denne våren, og hadde ikke tenkt å stille i Byløpet 21. mai. Våren inneholdt også planlegging av min søsters bryllup i juni, der jeg var både vigsler og toastmaster, og planlegging av min fars 75 års dag hjemme hos oss tre dager etter bryllupet. Det hadde dessuten vært ekstra mye arbeid, også om kvelden, så jeg hadde ikke fått trent som jeg pleier, sier Hedda.

– Men da arrangørene ba så pent om jeg kunne stille, hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Jeg synes det er flott med alle aktiviteter som arrangeres i byen vår.

– Jeg tenkte: Å nei, tenk om jeg akkurat gikk glipp av mannen i mitt liv!

Hedda forteller at hun våknet tidlig den søndagen, nok en av de veldig varme dagene på Østlandet i mai. Hun hadde litt dårlig følelse for løpet, og skjønte at hun måtte ta med mye vann, og i tillegg løpe innom alle drikkestasjonene underveis i den ti kilometer lange løypa.

Samboeren og deres tre år gamle sønn sto på sidelinja som heiagjeng. Og Hedda var selvfølgelig klar over at hun, som byens øverste leder, ville ha alles øyne på seg. Hun ga som vanlig alt, og løp sammen med en kollega. Solen stekte, og en del av løypa gikk to runder rundt et vann.

Samboeren så Hedda passere én gang, men da hun ikke kom til syne på neste runde, skjønte han at noe måtte ha skjedd.

Husket ikke hva barna het

– Jeg kan fortelle hva som skjedde videre, ut fra det jeg har fått gjenfortalt, selv husker jeg ikke noe av det, sier Hedda.

Kollegaen reagerte på at Hedda løp rart og sjanglet, og da Hedda spurte om hun kunne gå i stedet for å løpe, var det tydelig at hun ikke var bra. Hun hadde verken gått eller avbrutt noe løp før.

Et par kilometer før mål ble Hedda fysisk stoppet og hjulpet ned i veikanten. Der svimte hun av. Noen ringte etter ambulanse og andre helte kald drikke på Heddas hode.

– Da jeg senere våknet på sykehuset i Skien, kjente jeg at håret var helt seigt. Det var nemlig fullt av sportsdrikk, sier Hedda og ler ved minnet om det klissete håret.

Heddas samboer kjørte sønnen til mormor, før han kjørte til sykehuset, der Hedda ble undersøkt på akutten. Hun forteller om en guffen følelse, fordi hun ikke skjønte hvem hun var, hvor hun var eller hva som hadde skjedd. Hun kjente ikke igjen samboeren da han kom.

– Jeg oppdaget at klærne mine var klippet opp, det vrimlet av mennesker rundt meg og jeg hadde ledninger overalt, minnes Hedda.

– Jeg ble redd fordi jeg verken forsto eller husket. Jeg ante ikke at jeg hadde vært med på et løp. Jeg visste jeg hadde barn, men husket ikke navnene deres.

Sakte, men sikkert falt ting litt mer på plass i løpet av de neste timene. Men Hedda har fremdeles et hukommelsestap fra tiden like før og etter kollapsen.

Hun er takknemlig for den grundige utredningen hun var gjennom, og ikke minst for at legene ikke fant noe alvorlig galt, verken med hodet eller kroppen, og konkluderte med dehydrering. Senere har Hedda hørt om flere andre som også brøt løpet på grunn av varmen, men med litt mindre dramatikk.

Redd for å være til bry

– Da jeg ble flyttet til en sengepost, var det ingen ledige senger på rommene, så jeg fikk oppleve å være korridorpasient, sier Hedda.

– Jeg var svimmel, hadde hodepine og kastet opp i mange timer. Det var skremmende å føle seg så rørete, og jeg spurte stadig om noen kunne fortelle hvorfor jeg lå i den sengen.

Hedda forteller at hun hvisket, for ikke å forstyrre de andre. Og da hun senere oppdaget at de andre korridorpasientene var eldre mennesker, fikk hun dårlig samvittighet på grunn av bråket hun hadde laget da hun kastet opp. Hun lå der bak en tynn gardin, og ville bare hjem.

– Samtidig er jeg takknemlig for at alle behandles likt på norske sykehus, sier Hedda.

– Vi er heldige som bor i Norge.

Det ble stadig tatt nye blodprøver og Hedda fikk tilført masse væske. Etter to døgn fikk hun lov til å reise hjem, med beskjed om å ta det rolig.

Rett før Mariann (40) mistet mannen sin, ga hun ham et helt spesielt løfte

Den pliktoppfyllende delen av Hedda ville helst gå på jobb med en gang, men hun kjente at hun ikke orket, og begynte for første gang å lytte til det kroppen prøvde å si henne. Hedda jobbet redusert frem til sommerferien, trengte tid til å komme seg. Hun skal tilbake i jobben som ordfører frem til valget i september.

– Jeg kommer til å utføre jobben like helhjertet som før, men er mer åpen for å delegere ansvar og melde forfall til enkelte møter. Alt stopper ikke opp selv om jeg ikke er til stede. Og hvis jeg ikke tar vare på min egen helse, kan jeg heller ikke være noe for andre, sier Hedda, som har fått mye støtte fra både familie, kolleger og venner.

– Jeg velger å tro at det ordner seg til det beste med ny jobb. Noen har sikkert bruk for meg, jeg ser frem til mange fine år i arbeidslivet fremover.

Jobber med det mentale

Hedda følges opp av fastlegen etter hendelsen i Byløpet. Hun jobber med å tørre å stole på sin egen kropp igjen, og virker overrasket over hvor mye kollapsen preger henne.

– Jeg har blitt skremt. Var vant til å ha en frisk kropp jeg kunne styre, sier Hedda.

– Nå prøver jeg å lære meg å samarbeide med kroppen på dens premisser.

Hedda forteller om fastlegen som ba henne ta på seg joggeskoene og komme seg ut i skogen, ellers ville hun blitt redd. Det var tøft å ta på de samme skoene som hun hadde brukt under løpet, og Hedda lovte skoene at hun skulle gå, ikke løpe.

Hun ler litt når hun forteller dette, men er samtidig seriøs når hun forteller hvordan hun sakte, men sikkert har turt å gå/løpe litt lengre turer.

Hun jobber fortsatt med det mentale og reflekterer over hendelsen i mai.

– Det stemmer at dehydrering var en del av årsaken, sier Hedda.

– Men jeg kaller det en emosjonell kollaps. Presset og uroen fra tiden før løpet, påvirket formen min både fysisk og mentalt. Jeg har tidligere ikke hatt omsorg for min egen kropp. Jeg er takknemlig for at det ikke ble oppdaget alvorlig sykdom eller skade, og for all støtte jeg har fått i ettertid.

Heddas samboer, hennes kollega og hennes fastlege har godkjent at de blir nevnt i artikkelen.