Kari legger ut med rutinerte stavtak oppover de snøkledde løypene i Måneskinnsløypa på vestsiden av Sognsvann i Oslo. Å bruke betegnelsen «løyper» her er vel kanskje å overdrive, for de bratte strekkene består for det meste av pudderaktig nysnø og spor av tidligere skigåeres fiskebein.
Det er tydelig å se at Kari har gått her før - for hun tar seg fremover på en så galant og akrobatisk måte at jeg er overbevist om at hun kunne ha gjort dette med bind for øynene.
Måneskinnsløypa er en av favorittløypene til skientusiast Kari J. Spjeldnæs (52), avtroppende forlagsdirektør for Aschehoug Litteratur. I 2018 kom boken «På ski fordi», som Kari har skrevet i et forsøk på å forklare ektemannen Thomas Hylland Eriksen (57) hvorfor hun elsker å gå på ski - og hva det er ved langrennssporten som gir henne overskudd og glede.
Vi har invitert med Kari på skitur for å prøve å få en dypere innsikt i hva hun mener. Det er Kari som har bestemt skiruten, og valget falt altså på en av favorittløypene hennes i Nordmarka.
LES OGSÅ: - Derfor er langrenn er gunstig for hele kroppen!
- Litt trist at jeg ikke kunne dele det skisporten med ham
Etter at ektemannen, som er professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fikk påvist kreft sensommeren 2016 ble det enda viktigere for henne å sørge for at han forsto hvorfor hun flere ganger i uken prioriterte skiløypene. Thomas på sin side, er nemlig ikke like betatt av skisporten som Kari.
- Jeg var opptatt av at han skulle forstå hva det å gå på ski betyr for meg, og ikke nødvendigvis få ham til å like det. For det var på en måte også litt trist at jeg ikke kunne dele det skisporten betyr for meg med ham, forklarer Kari meg når vi tar en pause i skisporet.
- Jeg ønsket at han skulle skjønne hva det betyr for meg. Nå sier jeg ting jeg ikke har formulert før, men dypest sett så handler det sikkert om et ønske, som vi vel alle har, om å nå frem. Nå frem med den vi er. Den jeg er, sier hun ærlig, før vi setter på tur oppover bakkene igjen.
Jeg kommer plutselig på en setning jeg leste på Skiforeningens nettside da jeg gjorde research til skituren: «Vi kan ikke garantere måneskinn i Måneskinnsløypa, men turen er fin uansett». Men akkurat denne kalde januar-onsdagen lyser månen opp skiløypene. Både Kari og jeg stopper opp for å beundre den gylne kulen som er 384,400 kilometer unna der vi står med skiene spent fast på føttene.
Kari og Thomas har vært gift siden 1995 og vært et par i 25 år. Sammen har de to barn.
I mange år kunne Kari komme hjem etter endt skitur og fortelle lystig om alle de fine naturopplevelsene hun hadde hatt, hvordan skiene sørget for at hun hadde sust ned bakkene og ikke minst beskrevet, nærmest i detalj, de vakre omgivelsene.
Men så en dag gikk hun lei.
- Etter hvert lot jeg være å snakke om turene mine når jeg kom hjem, fordi jeg ikke gadd å bli møtt med et uinteressert «åja.». Da kunne jeg heller ta vare på opplevelsen for meg selv, for den var jo fin uansett. Men det var likevel som om det var litt feil, at vi ikke kunne dele det. Utgangspunktet her er at dette betyr mye for meg, og hvis han ikke kan forstå det, så er det jo en del av meg som jeg ikke deler - og det kjennes ikke riktig, for han er jo mitt liv, sier hun ærlig.
LES OGSÅ: - Ingen fortalte meg at dersom man velger smørefrie ski, velger man også ski med dårlig glid
- Forskjellighet er bra
Underveis i arbeidet med å skrive boken erfarte Kari at hun også legger noe av ansvaret på seg selv. Hun er blitt mer bevisst på forskjellene og likhetene, og som Thomas har lært henne: Forskjellighet er bra.
- Det jeg først trodde var et prosjekt for å forklare Thomas hvorfor jeg er så glad i å gå på ski, viste seg å føre til en erkjennelse av at det kanskje ikke er mulig. Kanskje må man dele gleden over den fysiske gjennomføringen for fullt ut å kunne forstå.
Hun ser klarere nå at hun ikke kan forvente at ektemannen skal bli like begeistret over å suse nedover bakkene som henne.
- Jeg tror det er sånn at når man går på ski, og har den mentale innstillingen om at dette er forferdelig kaldt, dette er noe jeg ikke liker noe særlig, og noe jeg gjør bare fordi jeg føler at noen andre synes jeg må, så kommer man aldri dit. Da er det vanskelig å ta innover seg den følelsen jeg får når jeg hengir meg til sporet. Den tror jeg rett og slett at Thomas ikke kan flytte inn i.
For Kari ble bokprosjektet en tankevekker, og hun innså etter hvert at hun måtte snu speilet.
- Hvis jeg ønsker at han skal forstå meg og min skiglede, så må jeg spørre meg selv hva har jeg gjort, og hvor langt har jeg gått, for å forstå det han brenner for og er interessert i? Da kan jeg bli litt fælen over meg selv. Herregud, du er toogfemti år, Kari, dette kunne du ha skjønt litt før!, sier hun og ler.
Etter hvert som årene har gått har hun forstått at det ikke er helt sånn livet er - at det å gå inn i et forhold, er å gå inn i et fellesskap der alt er likt.
- På mange områder i livet har jeg lært mye av å leve med min kloke mann. Som det å ta innover seg hva det virkelig betyr at det å være forskjellige kan være en god ting. Det er noe av det jeg er glad for at jeg har lært av Thomas, erkjenner hun.
- Jeg skal ikke fremstå som en superdame som vet hvordan man møter vanskelige ting i livet
Etter en liten time i strålende måneskinn har vi ankommet serveringsstedet Ullevålseter, som på folkemunne er beskrevet som et knutepunkt i Nordmarka der skiløyper, turveier og stier møtes.
Inne i den varme stuen - som umulig kan ha endret seg spesielt mye de siste 100 årene - er det bare oss og et par andre skientusiaster. Jeg nikker et lite «hei» til en av de andre gjestene som går forbi - slik som faren min har lært meg at man skal gjøre når man møter på folk i skogen og i fjellet.
Kari kler av seg ytterjakken og forteller meg viktigheten med å kle av seg det ytterste laget når man er inne, slik at man ikke blir kald når man går ut igjen. Vi finner oss en plass ved den glødende peisen og bestiller en kaffekopp. Rosene i Karis kinn indikerer at gradestokken utenfor er under nullpunktet.
For Kari er skigåing en form for meditasjon, og hun begrunner det med at det er en mental komponent der.
- Da Thomas ble syk ble vi introdusert for et alvor og en usikkerhet som var helt reell, og som man kan bli ganske sliten av, til tross for at vi prøvde å holde livet vårt mest mulig som vanlig. Det finnes ikke noen oppskrift, og jeg skal ikke fremstå som en superdame som vet hvordan man møter vanskelige ting i livet, for det er jeg ikke, men det å gjøre ting som kan gi en selv overskudd, eller som man kan hente energi fra, det tror jeg er viktig, sier hun og tar en slurk av kaffen.
Når ting blir vanskeligere enn vanlig, da skylder man seg selv at man tar litt ekstra vare på seg selv, mener hun.
- I vår lille familie er vi heldige. Det at hovedpersonen selv hele veien har levd etter devise at han er mer opptatt av den friske, enn den syke delen av seg har gjort møtet med sykdom lettere for alle fire. Effekten av det har vist seg å være mye større enn det jeg tenkte da jeg hørte Thomas si det første gang.
Hun tar en kunstpause.
- Får du noen ganger dårlig samvittighet for at du prioriterer skisporet?
- Svaret er «ja», sier hun nesten før jeg har stilt spørsmålet ferdig.
- Det er umulig å ikke stille seg spørsmålet om man er litt vel egen noen ganger, som når man bruker veldig mye av lørdagen og søndagen til å gå på ski. Jeg er en person som er flink til å gi meg selv dårlig samvittighet, på linje med mange andre. Men, jeg er også ganske flink til ikke å plage meg selv mer enn nødvendig med det, så jeg kommer raskt til konklusjonen at det likevel er riktig. Der har Thomas alltid støttet meg, og sagt: «nå må du komme deg ut på ski», for han vet hvor mye glede det gir meg.
Hun ler og sier at det hun kanskje har hatt mest dårlig samvittighet for har vært trivielle ting som at hun heller burde ha prioritert å vaske huset eller fokusere på jobbrelaterte oppgaver.
- Da har det å gå på ski føltes i overmåte luksus. Og så har jeg tenkt at jeg kan gjøre det andre etterpå. Det har aldri vært en gal prioritering. Hvis jeg kan være med på å gi noen andre en følelse av at det er lov å gjøre valg på vegne av seg selv, og nettopp kanskje fordi man mer enn noen gang trenger å sanke litt overskudd, så er det bra.
Hun presiserer også at det å legge ut på skitur når man er trist, er en av de beste tingene man kan gjøre for å lette på trykket.
- Hvis man er litt lei seg, og det kan man jo erfare av mange ulike grunner i livet - møte med sykdom er én ting - vil jeg påstå at det knapt finnes noe sted det er bedre å være lei seg enn alene ute i skogen. Hvis man først skal være lei seg, så vil jeg anbefale dét. Det rare er nemlig at hvis man er ute på tur, så går det ofte over, sier hun med et smil.
LES OGSÅ: Maten som gir påfyll etter skituren
- Jeg trenger ingen andre for å gå på ski. Den friheten som ligger i dét, er en fantastisk opplevelse
I boken «På ski fordi» stiller Kari spørsmålet «hvorfor ble det å gå på ski så viktig da livets alvor skrudde seg til?». Under skriveprosessen fant hun svaret.
- Det er noe med å være alene med seg selv når man opplever at man står i vanskelige ting. Det er mye bedre å være i bevegelse ute på ski, enn å ligge på sofaen og være lei seg. Ute i frisk luft opplever man en slags tankesortering. Tankene er fri, fordi jeg likevel gjør noe, jeg går jo på ski.
Kari mener at denne tankesorteringen, som hun ikke oppnår på samme måte gjennom andre aktiviteter, er noe av det beste med det å gå på ski.
- Jeg opplever ofte at jeg finner løsninger på ting, får opp bilder og små historier i minnet, som gjør at jeg alltid er i bedre humør når jeg er ferdig med skituren. Derfor har Thomas alltid likt at jeg kommer meg ut på ski, ettersom jeg alltid er i bedre humør når jeg kommer tilbake igjen. Han har aldri vært imot det, han har jo bare ikke villet høre om det, sier hun og ler igjen.
Når skisesongen er i gang, prøver Kari å komme seg ut i skisporet mens dagslyset fremdeles er til stede, og hun legger mer enn gjerne ut på skitur alene. Da nyter hun at tankene løper løpsk og mestringsfølelsen over ikke å være avhengig av noen andre.
- Jeg trenger ingen andre for å gå på ski. Friheten som ligger i dét er en fantastisk opplevelse. Det å kunne gjøre noe som sikrer et overskudd når ting er vanskelig - uten å være avhengig av andre - det er en egen tilfredsstillelse.
Et annen stikkord ved skisporten, som hun har funnet ut er viktig for henne, er å være i bevegelse.
- For det er nå en gang sånn, at du er til de grader i bevegelse når du går på ski. Det er blitt mye tydeligere for meg, etter at jeg begynte på denne boken, at jeg synes det er utrolig gøy når det går fort. Jeg har aldri vært noe fartsfantom, men nå kan jeg skjønne de som driver med motorsport og andre aktiviteter der fart har alt å si. Fart i seg selv er en komponent som gir opplevelse av frihet, sier Kari energisk.
Og akkurat her er ekteparet Kari og Thomas på samme bølgelengde.
- Thomas er en person som alltid er i bevegelse. Vi har nok begge et ganske høyt energinivå og er raske i takten, og det å ha en type driv i det man gjør, det har vi nok til felles - men vi tar det ut på litt ulike områder. Det at man er i noenlunde rytme med den man deler livet med er en stor fordel, og hvis man er det kan man godt holde på med forskjellige ting. Jeg tror at rytmeforskjeller kan være verre enn interesseforskjeller. Nå er det hobbypsykologen som snakker, sier hun og ler.
Kari titter ut av vinduet og påpeker at himmelen har begynt å få et lillaaktig preg. Jeg ser det i øynene hennes - at hun sier det med kjærlighet. For i likhet med meg blir hun aldri lei av en billedskjønn himmel med et vakkert fargespill.
- En trolsk skjønnhet som man bare finner dypt ute i skogen, sier jeg, og får et anerkjennende nikk.
Når Kari nyter den knallsterke kaffen på Ullevålseter, er det bare to dager siden hun gjorde det offentlig kjent at hun til sommeren slutter i jobben som forlagsdirektør for Aschehoug Litteratur - en jobb hun har hatt de siste femten årene.
- Jeg har tenkt om meg selv at jeg alltid må sørge for å lære noe nytt. Det er nok dét drivet som får meg ute i skogen også. Jeg er 52 år og begynte å kjenne på at dersom jeg skal lære noe nytt nå, så må jeg flytte på meg. Det er ikke alltid det man skal gjøre som er annerledes, men kanskje heller omgivelsene, forklarer hun.
- Det er en relativt modig avgjørelse - å gå fra noe så trygt og stabilt, til noe helt ukjent?
- Ja, det vil jeg si, og nettopp det gjør at jeg føler meg litt stolt. Jeg er jo ikke bare glad i å suse nedover på ski, jeg er også veldig glad i å gå oppover. Når jeg føler at jeg har gjort ting en del ganger, og jeg kjenner meg trygg i tilværelsen, er det for meg mer fristende å teste nye utfordringer - som både kan være ubehagelig og krevende - men jeg kjenner at jeg er klar for det.
Siden avgjørelsen ble kjent har det haglet med tilbakemeldinger i innboksen hennes, og det er noen som nå lurer på om hun skal gjøre karriere ut av skisporten.
- Flere har, med glimt i øyet, spurt meg om jeg nå skal bli skiløper på heltid. Men det er ikke det jeg skal, altså. Jeg er opptatt av å være i bevegelse, ikke bare i skisporet, og dét har jeg tenkt til å fortsette med.
