KATRINE ENGBERG: Den danske krimforfatteren omtales som den "nye" store fra Skandinavia. Nå skal hun lanseres i 20 land. Foto: Privat
KATRINE ENGBERG: Den danske krimforfatteren omtales som den "nye" store fra Skandinavia. Nå skal hun lanseres i 20 land. Foto: PrivatVis mer

Krim

Da Katrine mistet faren, ble sorgen så voldsom at hun ville forlate mannen hun elsket

Krimforfatter Katrine Engberg tror vi alle kan oppleve å ramle utfor stupet. Hun vet, fordi hun har stått ytterst på kanten selv.

- Det var som om teppet ble revet vekk under føttene mine. Det var et fysisk sjokk som satte seg i kroppen. Etterpå klarte jeg ikke sørge.

Det er krimkometen Katrine Engberg (43), kvinnen som har solgt 150 000 bøker i Danmark og som står på trappene av en storstilt utenlandslansering, som forteller om sjokket da faren døde brått i 2013, bare 69 år gammel. For tiden etterpå, de rare, vonde månedene der hun ikke klarte å sørge - de har noe med selve skrivingen å gjøre. At det ble bøker i det hele tatt.

- Jeg pakket vekk sorgen i en skuff, forteller Engberg til KK.

I Danmark har hun vært kjent som danser og koreograf før hun begynte å skrive. Man skulle kanskje tro at en danser som henne hadde spesialkompetanse i å «slippe følelsene ut», men nei. Hun holdt tilbake. Gjenvant en form for kontroll og forsøkte å gå videre. Det var bare det at ingenting var som før.

KATRINE ENGBERG: Fra danser til suksessforfatter. I løpet av året lanseres bøkene hennes i 20 ulike land. Foto: Kjetil Skårdal Andersen
KATRINE ENGBERG: Fra danser til suksessforfatter. I løpet av året lanseres bøkene hennes i 20 ulike land. Foto: Kjetil Skårdal Andersen Vis mer

- Jeg kan huske følelsen av å komme inn i leiligheten min og tenke «bor jeg virkelig her?» Det var ikke dramatisk, det var bare helt dødt. Det var som om jeg observerte mitt eget liv, og ikke brydde meg om det. Og jeg skjøv alle vekk, inkludert mannen jeg elsket, forteller Engberg.

Det ble tre måneder i en «ute av kroppen»-opplevelse. Der hun var i ferd med å bryte opp familien sin, gå fra ektemannen som hun hadde vært sammen med i femten år, flytte vekk fra både han og deres felles sønn. Hun ville bare vekk. Vekk fra alt det hun ikke fikset, alle de trøblete følelsene rundt en komplisert far/datter-relasjon. Det brå dødsfallet hadde satt henne helt ut av spill, uten at hun selv forsto hvorfor.

- På et tidspunkt følte jeg meg helt forsteinet innvendig.

Det var en venninne som insisterte på at hun trengte hjelp. Engberg går med på å møte en traumeterapeut.

På behandlingsbenken sier det «bang».

- Det er vanskelig å forklare det. Han snakket på et vis til kroppen. Til de stedene i kroppen sorgen satt. Så kom det et kjempesmell, en følelse av noe som sprakk. Eller løsnet. Det var en sterk, fysisk opplevelse, beskriver Engberg.

TILBAKE: Katrine fant tilbake til seg selv og familien. Sønnen Cassius lurer til høyre i bildet. Foto: Privat
TILBAKE: Katrine fant tilbake til seg selv og familien. Sønnen Cassius lurer til høyre i bildet. Foto: Privat Vis mer

Sorgen blir satt fri. Og først da kom tårene.

- Jeg gråt i tre måneder, sier Engberg og ler litt over hvor dramatisk det høres ut. Men sånn kan det oppleves når man ikke tør kjenne på det som er vondt. Når man holder igjen helt til det renner over.

- Så ble jeg meg selv igjen, sier Engberg som fant tilbake til ektemannen og nå lever som tidligere i leiligheten på Østerbro i København, sammen med sønnen Cassius (9).

Den voldsomme sorgreaksjonen bragte med seg flere endringer. Blant annet begynte hun å skrive. For alvor. Skrivingen og lysten til å fortelle historier hadde i grunn alltid vært der. Men det var først nå hun tenkte at det kanskje kunne bli noe mer.

- Jeg har alltid vært opptatt av historiefortelling, sier Engberg som er vokst opp i et hjem tapetsert med bøker fra gulv til tak, med en mor som var professor i gresk og en far som var lingvist og fonetiker.

- Mine foreldre satt alltid med nesen i en bok, eller jobbet med egne tekster, sier Engberg og smiler.

Kanskje lå det et opprør i å velge det fysiske, det sanselige og det kunstneriske framfor det hun som ung oppfattet som langsomt, tørt og kjedelig.

- Jeg ville gjøre alt annet enn det de gjorde da jeg var ung, sier Engberg.

Det var bare det at hun likte å skrive. Teksten lå liksom der, selv om hun i mange år hadde valgt dansen. Det ble til at hun skrev for skrivebordsskuffen etter forestillingene. På et tidspunkt lot hun mannen lese, og han var ikke i tvil: Dette må du fullføre, dette er bra!

- Nå føler jeg at jeg har kommet hjem. At jeg har vendt tilbake til røttene mine. Jeg er et ordmenneske. Jeg er likere mine foreldre enn jeg var klar over, sier Engberg om veien fra den ordløse dansen til heltidsforfatter.

Resten er egentlig fortellingen om et forfatterskap som dundrer avgårde, med gode anmeldelser og høy kommersiell appell. Å bli omtalt som en kvinnelig Jussi Adler Olsen er muligens upresist - men det er definitivt ment som en kompliment. Med samme agentbyrå som Jo Nesbø i ryggen, skal hun nå lanseres i 20 land. At krim og påske hører sammen her i Norge, har hun fått med seg.

- Dere nordmenn er alene om denne tradisjonen, sier Engberg og ler. Hennes Norgesbesøk er ikke tilfeldig planlagt i så måte.

I disse dager et det boka Glassvinge som promoteres. Det er krim nummer tre i rekken med etterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner i hovedrollene. Denne gangen dukker det opp lik i en fontene midt i det mest hektiske handlestrøket i København. Politiet står overfor en drapsmetode de aldri tidligere har sett og et mysterium de ikke aner omfanget av. Jakten på morderen fører etterforskerne til helsevesenet, og en privat omsorgsbolig for psykisk syk ungdom.

«Engbergs Glassvinge kan minne om tryllekunst» skriver en av anmelderne. Og både språk, driv og intrige får ros. Det psykologiske aspektet, hvorfor karakterene gjør som de gjør, trekkes fram som spesielt velskrevet og troverdig.

- Det er vel kanskje det jeg har jobbet mest med i denne boken også. Hva er det som ligger i oss alle, som er så skjørt at det kan få oss til å utøve vold, eller gå utover egne grenser? Hva kan få oss til å bikke over kanten? Jeg tror ikke det er så mye som skal til. En serie uheldige omstendigheter, så kan man ende opp et sted man ikke hadde forestilt seg, sier Engberg og mener at hennes egen livskrise ga henne en utvidet forståelse for hvor skjøre vi mennesker er.

- Jeg tror det ligger i en sårbarhet i oss alle. Alle mennesker opplever på et eller annet tidspunkt i livet situasjoner der vi mister fotfestet. Jeg tror vi alle kan bevege oss ut i et parallelt univers.

I Glassvinge gir Engberg stemme til sårbare, utsatte mennesker, som sjelden blir hørt. Det de har opplevd bærer de med seg, og det får konsekvenser for andre enn dem selv.

- Det er dyrt å behandle sine svakeste dårlig, sier Engberg - uten å røpe for mye av handlingen. Men kan man si den er politisk?

- Den er nok mer indignert på et vis, og det mener jeg er en stolt skandinavisk tradisjon. Dette med å se på samfunnet vi lever i med et kritisk blikk, sier Engberg som selv har en viss erfaring med å jobbe med de som kan falle utenfor. For noen år tilbake jobbet hun som frivillig med utsatte barn og unge, som danselærer.

- Det satte jeg pris på å få være med på, sier Engberg. Målet var at barna skulle få et avbrekk fra det som antakelig var en tøff hverdag. En erfaring som godt med i researchfasen til boken.

- Jeg elsker å gjøre research. Det å få muligheten til å dykke ned i nye miljøer, det er noe av det jeg liker best med å skrive. Denne gangen har jeg møtt mange engasjerte mennesker som jobber på ulike institusjoner og i helsevesenet. Som sliter med få ressurser, men som gjør så godt de kan med det de har. Det ville ikke blitt bok uten dem, sier Engbergs som har en lang takkeliste til sist i boken.

Men selve tittelen - den får sønnen æren for.

- Det er altså så merkelig. Vi var på ferie på Bornholm, slik vi er hver sommer. Jeg satt og skrev hver ledige stund. Temaet hadde ikke sønnen min noen formening om, han var bare åtte år gammel. Men jeg skriver altså om sårbarhet og psykiske lidelser. En dag kommer han hjem med faren sin, etter å ha besøkt en sommerfuglpark som ligger på øya. Og han sier: «Mor, jeg har sett en sommerfugl som var helt gjennomsiktig. Men den var samtidig giftig. Og den het Glassvinge. Det syns jeg boken din skal hete.»

- Altså! Er det ikke spesielt?

Engberg beskriver det som en brikke som falt på plass. Hun var ikke tvil. Glassommerfugl var tittelen. Og selve insektet ble skrevet inn i handlingen.

- Det med at det aller mest skrøpelige også kan være livsfarlig ... Det fascinerer meg, sier Engberg.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: