Grete Moen Hagen (54) er født, oppvokst og bor på Lillehammer, hun er gift og har en sønn på 20 og en datter på 24 år. Sønnen bor fortsatt hjemme, mens datteren bor og jobber i Bærum.
Som 19 åring begynte Grete i sine foreldres begravelsesbyrå. Grete har jobbet som gravferdskonsulent i 35 år, og er fjerde generasjon i begravelsesbyrået som ble etablert i 1893. Grete driver i dag firmaet sammen med sin mann, og jobber kun 20 prosent på grunn av ulike helseutfordringer. De har døgnvakt, og ferier har det blitt lite av.
Da Anne-Grethes sønn fikk kreft, forsvant vennene
– Denne sykdommen tåler ikke lungene dine!
Det var beskjeden Grete fikk av legen da koronapandemien kom til Norge. Full isolasjon har derfor vært nødvendig. Grete har en kronisk lungesykdom (lunge- og lymfesarkoidose) som gjør at det er vanskelig å puste. Hun har flere granulomer (knuter) i lungene og hovne lymfer både i og rundt lungene.
– Får jeg korona, som ofte angriper lungene, blir det sannsynligvis veldig problematisk å puste, sier Grete nøkternt.
– Jeg er også helt stiv i nakken på grunn av leddgikt. Å bli lagt i respirator vil i tilfellet også være utfordrende.
Grete har alltid vært en aktiv jente, og hun hadde mange smerter i kroppen allerede som barn. Diagnosen leddgikt fikk hun som 13-åring, og har operert inn flere proteser, skruer og plater. Hun har vært inn og ut av sykehus, og har til sammen hatt 26 operasjoner. Gretes bestemor, tanter, og begge hennes to søsken har også leddgikt.
– Jeg går på mange ulike medisiner, blant annet cellegift og biologisk medisin. Begge disse er immundempende, så mitt immunforsvar er derfor svært dårlig. Legen sa i mars i fjor at «denne sykdommen tåler ikke lungene dine». Siden den dagen har jeg vært redd for å bli smittet av korona, sier Grete.
Hun har flere andre diagnoser i tillegg, blant annet ekstrem allergi, høyt blodtrykk, søvnapne (bruker CPAP om natta), urinsyregikt og migrene. Grete går alltid med adrenalinpenn på seg, som hun kan sette hvis hun skulle få vepsestikk eller bli bitt av en hoggorm. Hun har hatt flere anafylaktiske sjokk, som er en akutt og livstruende allergisk reaksjon.
En gang Grete var på ferie i Praha, fikk hun lungebetennelse. Hun hovnet så mye opp i svelget, at hun nesten ble kvalt. Hun måtte holde tungen nede med en pinne, for i det hele tatt å klare å puste før hun fikk legehjelp.
– Det er den verste følelsen jeg noen gang har hatt, og denne opplevelsen forsterker redselen for å dø av korona, sier Grete.
– Jo nærmere fødselen, jo mer stresset er jeg blitt
Mannen sov blant gravsteiner
– Mannen min flyttet ut fra huset i mars i fjor og bodde på kontoret i huset ved siden av bolighuset, der vi har begravelsesbyrået. Han er daglig i kontakt med pårørende og andre, og han henter og steller døde. Selv om han tar smittevern på alvor, kunne vi ikke ta sjansen på å være sammen, sier Grete.
– Ungene holdt seg på egne steder i huset og jeg var isolert alene i egne rom. Jeg var kjemperedd og gikk bare rundt og gråt med en vond, voksende klump i brystet. Åpnet jeg en avis eller skrudde på tv, ble ikke saken bedre. Det meste dreide seg om korona, spesielt hva man skulle kjenne etter, og noen av symptomene har jeg bestandig.
Gretes mann og deres sønn tok seg av handling, og satte posene med varer på trappa. Grete vasket hver eneste vare med såpe og vann før hun tok de inn i huset, tok ingen sjanser.
Hun lagde middag til alle hver dag, og porsjonerte ut. Tallerken til mannen ble satt ut på trappa og hentet der, barna hentet sine tallerkener i trappa opp til andre etasje. Grete spiste alene i sin del av huset. Oppvasken ble desinfisert før den ble satt inn i maskinen.
Mannen flyttet inn i huset igjen på sensommeren, men da på eget rom. Der bor han fremdeles. Ekteparet omgås i huset, men de holder en viss avstand, og bruker hvert sitt bad.
– Vi har alltid hatt et åpent hus med mye besøk av venner og ungdom, og jeg savner så inderlig å ha ungdommene rundt meg. Før pandemien var det bestandig liv og røre i huset, nå er det helt stille. Jeg er i utgangspunktet sosial og liker at det skjer noe, selv om jeg har helsemessige utfordringer, sier Grete.
Ekteparet har fått første dose av koronavaksinen. Grete har tidligere fått anafylaktisk sjokk ved bruk av visse medisiner, og ble fulgt ekstra opp med lege tilstede da vaksinen ble satt. Hun følte seg trygg og godt ivaretatt, og alt gikk heldigvis bra.
– Jeg møtte etterhvert mannen min og barna ute på gårdsplassen og vi spiste noen middager sammen ute på verandaene, med god avstand til hverandre. Det føltes veldig godt å være sammen med dem, sier Grete, som gleder seg til å kunne klemme dem hun er glad i igjen. Alt er uansett enklere nå i sommerhalvåret, når det meste kan foregå utendørs.
Har det best ute i naturen
Grete beskriver seg selv som en sterk person, som alltid har klart å takle sykdom og samtidig være aktiv. Men pandemien som kom over natta, satte henne helt ut.
– Jeg kjente etter noen uker som isolert og alene at psyken min ble satt på en skikkelig prøve. Redsel, angst, usikkerhet og mye vondter i kroppen gjorde dagene tunge. Jeg hadde mange svarte tanker. Inntil jeg en dag pakket sekken og fant nye stier i skog og mark. Helt alene og ingen korona, forteller Grete med begeistring, for det var akkurat dette som skulle til for å gjøre hverdagene bedre.
– Dette ble min nye livsstil. Jeg oppdaget at jeg får mye mer vondt når jeg sitter enn når jeg beveger meg. Sykkel og truger er mine beste venner, ikke sofaen.
Time etter time er Grete ute i naturen, hele året. Hun legger merke til årstidenes skiftninger, lyder og lukter. Hun går opptil to mil daglig når det er bart, eller sykler seks, sju mil. Kun skogen og Grete i all slags vær. Hun kjøpte truger, slik at hun kunne legge ut på tur på snøen også. Det var en ny og fin opplevelse. Alltid med kaffe på termosen i sekken.
Grete har gått ned mange kilo, og er i dag i sitt livs beste form, både psykisk og fysisk. Hun har fire operasjoner på vent, men er ikke helt motivert, mest fordi hun vet det vil kreve lang rehabilitering.
– Etter noen måneder alene på turene tok jeg sjansen på å gå sammen med familien. Jeg går også med en god venninne, og det gjør veldig godt. Jeg trives ute, enten jeg går alene eller sammen med andre, med god avstand, sier Grete og smiler.
– Helsa mi setter noen begrensninger for turene. Men med vilje av stål klarer jeg det meste jeg har lyst til. Og psyken min har det aller best ute i naturen og aller helst ved et vann med god kaffe i koppen. Disse verdifulle stundene gjør livet mitt godt og dette kommer jeg til å fortsette med også etter korona.
