- På en måte reddet mamma livet mitt, mens jeg prøvde å redde hennes. Jeg tror det er meningen at vi skulle kjempe kampen sammen, sier Danielle Draper (26).

Det var et besøk hos fastlegen som satte i gang det hele. Kristin Draper (59), fra Maryland i USA, hadde slitt mye kløe den siste tiden. Hun hadde også lagt merke til at hun lett fikk blåmerker, men bortsett fra det, var formen fin.

Fastlegen kunne fortelle Kristin at hun hadde et lavt antall blodplater. Hun ble derfor sendt til ulike spesialister den neste tiden, og til slutt måtte hun ta en benmargsbiopsi som bekreftet diagnosen: Hun hadde myelofibrose – en sjelden type blodkreft.

Glemmer aldri øyeblikket etter ektemannen kom inn døra fra løpetur: - Som lyn fra klar himmel

Ble veldig redd

Det ble et stort sjokk for familien. Datteren til Kristin, Danielle Draper (26), forteller at hun ble veldig redd for mammaen sin.

- Dama som aldri blir syk, hadde plutselig kreft?! Det var utrolig skremmende å se for seg et liv uten henne.

Kristin fortalte Danielle at hun hadde behov for stamcelletransplantasjon, en veldig intensiv behandling som krever flere uker med oppfølging ved sykehus. Danielle var ikke i tvil om at hun ønsket å være morens donor.

- Prosedyren krever at mine friske stamceller erstatter hennes. Jeg hater virkelig sykehus, men jeg trengte aldri å tenke meg om. Jeg vil ofre alt for mamma, og det var ingenting jeg heller ville enn å redde livet hennes, sier Danielle.

Kort tid etter startet prosessen. Legene måtte finne ut om Danielle egnet seg som donor, noe som krever mange tester og undersøkelser. Ettersom at Danielle, i likhet som sin mor, alltid har vært aktiv og opptatt av å ta vare på helsen, tenkte hun at det ikke ville bli et problem.

- Jeg begynte mitt dobbeltliv med hvite løgner om overtid og lydløs mobil

Helomvending

I desember 2021 hadde Danielle landet drømmejobben, og flyttet inn i ny leilighet med kjæresten. Hun hadde også slått seg til ro med morens kreftdiagnose. Det skulle jo gå bra – hun skulle være stamcelledonor. Det ville ordne seg.

- Jeg var ikke bekymret – jeg gikk jo aldri til legen. Jeg hadde ikke engang en fastlege.

Undersøkelsene gikk bra, alt så fint ut – frem til røntgenbilder ble tatt.

Legen satte seg ned med Danielle, og fortalte at de hadde funnet en stor svulst i brystet hennes, ved siden av hjertet. Den var på størrelse med en neve.

- Jeg fikk fullstendig sjokk – det var det verste øyeblikket i mitt liv. Jeg var jo ikke syk, jeg hadde ikke et eneste symptom. Det var umulig å forstå det. Jeg tenkte umiddelbart at jeg kom til å dø.

Danielle ble helt hysterisk, og gikk for å ringe moren sin, men hun var på jobb. Kristin jobber som flyvertinne, og det var rett før avgang til Roma.

Kristin spurte om alt var bra, og hvordan testene gikk. Danielle løy og sa at det gikk fint – hun ønsket ikke å ødelegge morens lange reise.

Deler rørende hilsen fra sykesenga

Ble helt knust

Da Kristin kom hjem, fortale Danielle hva legene hadde funnet, og at hun ikke kunne være donoren hennes lenger.

- Jeg vil aldri glemme ansiktsuttrykket hennes. Hun ble helt knust.

Kort tid etter at svulsten ble oppdaget, ble Danielle utredet videre. Det viste seg at hun hadde stadium 1 Hodgkin lymfom – en form for kreft i blod- og lymfesystemet.

- På den tiden hadde både mamma og jeg en form for blodkreft.

Fascinert

Legene var fascinert over sammentreffet, men de beroliget Danielle og Kristin med at sykdommene ikke hadde noen sammenheng. Det var bare veldig tilfeldig.

- Oddsen for at begge skal gå gjennom kreft på samme tid er urettferdig og ganske «mind-blowing». Det ser ut til at det å bekjempe kreft er noe som ligger i blodet vårt – bokstavelig talt, sier Danielle.

26-åringen fikk høre mange ganger hvor «heldig» hun var, da hennes sykdom ble oppdaget såpass tidlig.

- At det ble oppdaget tidlig var selvsagt en velsignelse, men samtidig er det vanskelig å føle seg heldig når du får en kreftdiagnose. Jeg var jo sikker på at livet mitt var over.

Wiviann vet ikke hvor lenge hun har igjen å leve: – Jeg prøver å gjøre det lett for mannen og barna mine

Kristin fikk endelig stamcelletransplantasjon

I januar 2022 begynte Danielle med cellegift. Tre dager senere, startet hun i sin nye jobb – i samråd med legen, som mente det kunne motivere henne til å kjempe videre.

Det var tøft for kroppen hennes, men hun valgte å stå i det så godt hun klarte.

Måneden etter fikk Kristin stamcelletransplantasjon, med søsteren sin som donor. Danielle fikk cellegift annenhver fredag, og da besøkte hun alltid moren sin. Åtte runder med cellegift bidro til at svulsten i brystet forsvant, og Danielles sykdom var i komplett remisjon. Kristin gjorde også store fremskritt.

- For å feire dette, hadde vi en veldig morsom fest sammen med familie og venner. Endelig begynte livet å bli som normalt, sier Danielle.

Dessverre skulle det ikke vise seg å bli så enkelt. I oktober 2022, fikk Danielle vite at kampen ikke var over likevel. En kontrolltime viste at sykdommen var tilbake.

- Nok en gang hadde jeg ingen symptomer, men svulsten i brystet var tilbake. Jeg innså at livet mitt aldri ville bli enkelt, og jeg var ekstremt lei meg. Samtidig visste jeg at om noen kunne klare å bekjempe kreften, ville det være meg.

Trine mistet tre barn til samme alvorlige sykdom

Aggressiv kreftform

Legene fortalte Danielle at hun hadde en aggressiv form for Hodgkins, som var behandlingsresistent mot cellegift. Den gode nyheten var at det likevel kunne behandles: I likhet med sin mor, var Danielle nødt til å få stamcelletransplantasjon.

Behandlingen var svært kostbar, og Danielle så seg nødt til å starte en innsamlingsaksjon via GoFundMe for å få råd til kreftbehandlingen.

- Jeg hadde trodd at jeg som 26-åring skulle spare penger til en kul ferie eller et hus, men slik ble det ikke.

Responsen var overveldende: I løpet av kun tre dager hadde hun fått inn nok penger til å fullføre behandlingen.

- Kjærligheten og støtten jeg fikk berørte meg dypt. Folks generøsitet og godhet ga oss styrke og håp.

Søskenkjærlighet

4. april 2023 var det dags for Danielles stamcelletransplantasjon.

- Min fantastiske lillebror ønsket å være min donor. Det betydde at han måtte gjennom en to timers operasjon. Nytt immunsystem er den største gaven du kan gi til en person, og jeg er evig takknemlig.

Takket være sine søsken, fikk altså både Kristin og Danielle den livreddende behandlingen.

Tiden på sykehuset var tøff, forklarer Danielle. Hun hadde ekstremt dårlig immunforsvar – noe som er vanlig etter stamcelletransplantasjon.

- Du må overvåkes hver eneste dag i 60 dager. Heldigvis hadde jeg venner og familie rundt meg – jeg hadde ikke klart det uten dem.

- Jeg la merke til at det piplet et par dråper blod ut av brystvorten

Ekstremt nervepirrende

100 dager etter stamcelletransplantasjonen, skulle Danielle ta en PET-scan for å se om resultatet var vellykket. Legen skulle ringe henne så raskt svaret kom.

- Alle som har hatt kreft, vet hvor mentalt utmattende det er å vente på prøveresultater. Man må bare vente og vente. Det er den verste tortur som finnes.

Det ble en ekstremt nervepirrende natt, hvor Danielle knapt klarte å sove. På morgenen sjekket hun tilfeldigvis e-posten sin, og så en e-post med følgende tekst: «Resultatet er som ønsket. Ha en god sommer!»

- Det var så nøkternt at det ble et slags antiklimaks, men jeg var selvsagt i ekstase!

Kristin var på vei til Danielle da hun leste e-posten, så Danielle bestemte seg for å overraske henne med de gode nyhetene, og filme reaksjonen.

Kristin rakk knapt å åpne døren før Danielle nærmest skrek ut de gode nyhetene.

- Jeg var så overlykkelig over å fortelle henne det. Hun ble utrolig overrasket, og ikke minst lettet. Vi bare gråt begge to. Hele situasjonen har vært et mareritt for hele familien og våre nære, så å fortelle henne at kampen var over føltes ut som å vinne livets største lotteri. Jeg kan virkelig ikke beskrive gleden jeg følte på.

Per nå er både Danielle og Kristin ansett som friske. Men de skal følges opp i lang tid, og de vet ikke hvordan behandlingene de har vært igjennom vil påvirke kroppen på sikt.

- Til tross for dette, er vi utrolig lettet og takknemlige for at vi har klart oss igjen den vanskelige tiden, forteller Danielle.

Linn var bare et barn da moren oppdaget den sjeldne tilstanden

Ønsket å være åpen

Danielle roser kjæresten sin for å ha stått stødig som et fjell ved siden av henne gjennom disse årene.

- Han har anerkjent følelsene mine, og grått med meg. Han gikk også til en støttegruppe for pårørende til pasienter med kreft, hvor gjennomsnittsalderen var 60 pluss. Han har håndtert det hele utrolig bra – han har vært oppofrende og modig. Jeg ønsker å bruke resten av livet mitt på å gjøre opp for ham.

Danielle har fortalt om kreftsykdommen på sosiale medier for å vise andre kreftpasienter, spesielt unge voksne, at de ikke er alene.

- Det er en klubb jeg absolutt ikke vil være en del av, men dessverre hadde jeg ikke noe valg. Jeg deler ikke for å få oppmerksomhet eller å knytte identiteten min til å være en «kreftoverlever», jeg er bare en helt vanlig jente som ønsker å gi håp og kjærlighet til de som strever og ikke ser lys i enden av tunellen etter å ha fått en kreftdiagnose.

Den tøffe perioden har lært Danielle hvor viktig det er med støtte og kjærlighet fra mennesker. Nå er hun i gang med å skrive en bok om sin historie.

- Du må aldri gi opp håpet. Velg alltid tro fremfor frykt, sier hun.