Linda Syvertsen bor i Horten. Det gjør også datteren hennes, Jenny (29). Linda har alltid vært fysisk frisk, inntil hun brått ble rammet av hjertesvikt i 2013. Hun har slitt med angst nesten hele livet, og gikk i psykoterapi i ti år før hjertesvikten. Likevel kjente hun på en indre uro.
Linda forteller nøkternt om sin tøffe helsereise. Hun er ikke ute etter medlidenhet, og hun sier tvert imot at hun kanskje ikke hadde vært der hun er i dag hvis hun ikke hadde måtte gå den kronglete veien dit. Hun leter litt etter ord når vi snakker, og må ta noen pauser. Hun husker heller ikke nøyaktig når alt som har skjedd faktisk skjedde, men følelser er hun god til å beskrive. Og hun har vært gjennom hele følelsesspektret, også følelser hun var totalt uforberedt på å møte.
– Da jeg gikk til legen i 2013, kjente jeg at noe var galt. Jeg kunne ikke beskrive det, men var sikker på at noe ikke stemte i kroppen min, sier Linda.
Pia fikk et angstanfall mens hun fridykket: - Jeg måtte kare meg opp på et skjær
Sterk hodepine
Hun husker at hun brukte boblejakke, men ikke hvilken dag eller måned det var.
– Legen konstaterte at jeg hadde voldsomt høyt blodtrykk. Det kunne skyldes flere ting, som arv, angsten min og at jeg den gangen røyka. Jeg fikk blodtrykksmedisiner og dro hjem.
Utover ettermiddagen følte Linda seg svimmel og rar. Om kvelden fikk hun sterk hodepine og hun følte at bakken kom nærmere og nærmere. Det var vanskelig å bevege seg, som å gå i sirup. Allikevel klarte Linda å karre seg bort til naboen i kulda. Han kjørte henne til legevakten. Der handlet de raskt. Linda ble kjørt med ambulanse til Tønsberg sykehus. Det var ikke lange strekningen. Ambulansen brukte blålys, ikke sirener.
Hjertesvikten slo henne ut
Linda ble lagt inn med malign hypertensjon. Det er en tilstand med veldig forhøyet blodtrykk, hvor det er risiko for organsvikt og blødninger. Det ble påvist øyebunnsforandringer, enkelte små hjerneinfarkter, småkarssykdom i hodet, nyresvikt og forstørret hjertekammer. Hun fikk operert inn en stent på grunn av en tett blodåre i hjertet.
Den neste uken husker Linda lite av. Hun ble sløv av medisinene, og sov mye. Hun ble glad da hun så Jenny sitte på sengekanten de gangene hun våknet. Datteren hadde med seg bøker og gjorde lekser. Hun tok bussen fra Horten til Tønsberg for å være hos mamma.
Etter en uke var Linda hjemme igjen, men hun var langt fra frisk. Hun hadde synsforstyrrelser, det så ut som alt gikk i sikk sakk rundt henne, verken dører eller lister var rette lenger.
– Jeg ble fulgt opp av legen, hadde jo en alvorlig angstdiagnose i bagasjen. Men det var i øynene skaden satt, sier Linda.
Da hun, etter flere måneder, ble seg selv igjen, oppdaget Linda at angsten var borte. Tidligere følte hun at hun sov 20 centimeter over senga, nå lå hun rolig og avslappet under dyna. Kanskje var det psykoterapien hun hadde hatt de siste ti årene som nå virket? Ingen kunne si med sikkerhet hva som hadde skjedd. Men Linda tenker at uten organsvikten, hadde hun kanskje fremdeles gått rundt med det dirrende, indre stresset.
Ingen trodde Kristin hadde ADHD, hun var jo lege
Skal livet mitt bli sånn?
Linda var vant til et aktivt liv. Hun hadde studert både sosiologi og helsepsykologi, og hatt flere ulike jobber. Nå ble hun uføretrygdet, 47 år ung. Hun gikk tur med en psykiatrisk sykepleier én gang i uken og hun gikk på Hjerteskolen på sykehuset i Tønsberg. Faren var mye hos henne, de gikk i butikken og gjorde hyggelige utflukter sammen. Datteren var stadig hos Linda, og de to har et svært godt og nært mor-datter forhold. Linda følte seg bedre og bedre, og begynte å kjede seg.
– Skal livet mitt bli sånn?
Tenkte hun.
– Det er da ikke over ennå, jeg er jo bare halvveis.
Det var da faren kom med forslaget om å ta et kurs. Linda hadde lyst til å lære italiensk, men etter hjertesvikten slet hun med konsentrasjonen.
– Jeg må finne noe jeg kan gjøre uten å tenke, mente hun.
Dermed falt valget på et malekurs i regi av Folkeuniversitetet i Tønsberg. Senere ble det flere kurs andre steder. Endelig hadde Linda funnet den lidenskapelige aktiviteten hun hadde lett etter hele livet.
Opplevde mestring
– Jeg syntes det sklei fint og jeg kjente på en fantastisk følelse av mestring. At jeg kunne få til male, startet en langvarig prosess i meg. En prosess som ga meg både friheten og selvtilliten tilbake, sier Linda.
Hun begynte å male konkrete ting, før hun gikk over til det mer abstrakte. Å male ansikt ble Lindas vei til friheten. Alt trengte ikke å være perfekt, hun behøvde ikke å male innenfor streken.
– Jeg slo meg løs, og ved å male følelsene inni meg, skapte jeg unike bilder. Først bare for meg selv, etter hvert ble andre også interessert i kunsten min og ville kjøpe bilder, forteller Linda med et stort smil.
– Jeg følte at jeg endelig hadde landa på rett sted. Jeg kunne uttrykke absolutt alle følelser på lerretet, det ville aldri bli feil. Ikke kunne lerretet ta igjen med meg og kritisere heller.
Linda følte at livet var snudd på hodet, hun hadde det gøy og kunne holde på med det hun brente for. Hun fikk leie atelier i et stort kultursenter, der det fantes mange kreative mennesker. Linda opplevde miljøet som inkluderende og inspirerende, og folk fra inn- og utland tok kontakt etter å ha sett instagramkontoen hennes, @bylindasyvertsen.
Linda laget blant annet platecovere, der hun malte ut fra teksten til artistene. Hun fikk nye ideer og ambisjoner, og stilte ut bilder på gallerier både i inn- og utland. Linda ble også kontaktet av kreative malerspirer som ønsket å lære å male annerledes, å formidle følelser med bildene. Kunstneren ble også innlemmet i Norsk forening for uavhengige kunstnere, nfuk.no/artist/linda-syvertsen.
– Dette var min beste tid ever, sier Linda.
– Denne perioden endret mitt syn på verdier og mennesker rundt meg. Jeg ble en gladere og mer åpen person, fri for angst, og jeg så muligheter fremfor begrensninger.
I en alder av 53 bestemte Cecilie seg for å bytte yrke
Da kom kreften
Så smalt det, midt i moroa. Linda fikk litt eksem på den ene brystvorten for et par, tre år siden. Alt var normalt da hun tok mammografi like etterpå. Allikevel tenkte Linda på all kreften i farens familie, og hun bestemte seg for å følge godt med.
– En morgen i oktober 2020 merket jeg at jeg hadde klødd på eksemet mens jeg sov, slik at skorpen hadde falt av. Da kjente jeg den. En bitteliten klump som ikke skulle være der.
Den var bare åtte millimeter, men Linda forberedte seg mentalt på at det kunne være brystkreft. Jenny ble med da hun tok vevsprøve på brystsenteret i Tønsberg. Resultatet var entydig: En hissig variant av brystkreft med spredning til lymfer. I to uker nærmest bodde Jenny hjemme hos mamma. Det var bare datteren Linda orket å være sammen med. De ble enige om å kose seg, og ikke fokusere på det verste.
– Jeg fikk ganske raskt operert både brystet og lymfene under armen. Så ventet to harde cellegiftkurer, som jeg ble skikkelig dårlig av.
Småprat ut vinduet
Linda var ut og inn av sykehuset. Hun måtte bruke rullator for å klare å komme seg til do. Koronapandemien gjorde ikke ting lettere. På grunn av lavt immunforsvar, og også fordi hun ikke orket mye, levde Linda ganske isolert. Leiligheten hennes ligger på bakkeplan, og vinduet ble brukt til både matleveringer og småprat. Heller ikke den psykiatriske sykepleieren fikk komme inn, det ble i stedet en telefonsamtale i uka. Det samme med kreftkoordinatoren.
– Både datteren min, mamma og søsteren min, pluss de nærmeste venninnene stilte opp så godt de kunne. Men det var ikke så mye de kunne få gjort, sier Linda.
– Månedene med cellegift ble en ensom reise. Jeg kjente på dødsangsten der jeg lå alene. Jeg mistet aldri håpet, men jobbet også med å akseptere. Jeg kunne ikke drepe kreftcellene selv, og jeg aksepterte etter hvert at døden kunne bli utfallet. Med denne aksepten i kropp og sinn, falt jeg mer til ro. Når kroppen var så syk at ingenting fungerte, planla jeg dødsøyeblikket mitt. Jeg var og er åpen for alle følelser som kommer.
Vil finne igjen den glade jenta
Linda hadde forberedt seg på de fleste fysiske utfordringene, men ikke de psykiske. Datteren var svært mye hos henne, det er hun fremdeles. De to ble enige om å gjøre det de var best til, å være mor og datter. Så fikk legene gjøre det de kunne for at kreften skulle bli borte.
Da Linda fortalte at hun ikke likte speilbildet sitt, at hun syntes hun lignet en stygg zombie, forsikret Jenny henne om at hun var en like fin mamma nå. Kreftsykepleieren forklarte at det er vanlig å oppleve en følelse av å miste seg selv ved en slik påkjenning.
Da KK snakker med Linda, har håret kommet tilbake og hun har en kort, stilig sveis. Hun er fremdeles under kreftbehandling ved at hun hver tredje uke får en sprøyte som skal forhindre tilbakefall. Denne medisinen skal Linda få til mars 2022. Hun forteller at hun er redd for tilbakefall, men tenker mindre og mindre på det.
– Malingen har på en måte vært med meg hele veien, jeg fikk til og med rigget opp litt malerutstyr i senga, da jeg var på det sykeste. Og selv om jeg måtte si opp leieavtalen til atelieret da jeg fikk kreft, håper jeg å komme tilbake med eget atelier i kunstnermiljøet igjen.
– Jeg har begynt på keramikk-kurs, og har planer om et prosjekt som har med brystkreft og følelser å gjøre.
Linda har 40 000 følgere i sosiale medier. Hun skriver åpent om følelsene rundt kreften, og får mange heiarop. Dette begynte som en terapi for Linda selv, men hun skjønte fort at hun også hjelper andre med kreft. Allerede før Linda ble syk, begynte Jenny å studere for å jobbe med forskning innen kreftsykdom. Dette gjør Linda både stolt og glad.
– Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli den glade jenta jeg var for et år siden, og jeg setter min lit til at legene gjør sitt, sier Linda og smiler.
– Mer enn det kan ingen av oss gjøre.
