På et hjørnebord hjemme hos bestemor og bestefar på Høn i Asker, sto et tilsynelatende lykkelig barndomsbilde av ei lita tulle. Linda brukte å se på bildet når hun besøkte bestemor og bestefar. Den lille mammaen hennes var så fin, der hun satt på en stol i penstasen, med lubne hender og en ball i fanget.

– Da jeg var liten syntes jeg alltid syntes det var noe vemodig over det bildet, forteller Linda Lund Nilsson (47).

– Det var noe med mammas blikk. I dag skjønner jeg at jeg som barn fanget opp sorgen hennes. At jeg skjønte historien hennes, uten å vite om den.

Alt vi ikke vet

Hva vet vi egentlig om våre nærmeste? Hvorfor holder vi på familiehemmeligheter som aldri blir snakket om? Kan traumer gå i arv til neste generasjoner?

Ja, mener Linda Lund Nilsson, som bestemte seg for å nøste i bestemorens historie.

Linda er forfatteren bak boken «Kjære Bestemor. Alt vi aldri snakket om», og i hva hun selv beskriver som «en sann bok», forteller hun nettopp hvordan fortielse og familiehemmeligheter kan gå over til neste slektsledd, nærmest som arvesynden.

Boken fødtes ut av et brev hun skrev til bestemoren i 2016. Det kjærlige brevet skulle egentlig stått på trykk i Aftenposten mens bestemor ennå levde, men Linda kviet seg. Ikke før etter at bestemoren var borte, og Linda hadde holdt henne i hånden inn i døden, tok hun mot til seg. Kanskje nølte hun fordi hun visste at det var noe i bestemors historie? Noe mer, som det aldri ble snakket, men som hun likevel ante understrømmene av?

– Kanskje mamma forvekslet bremsen med gassen?

Kjølig forhold

I vare kapitler nøster Linda i bestemors liv, og reder ut floker av fortielse og hemmelighold. Det hun finner, dypt inni garnnøstet, står i sterk kontrast til det trygge bestemorsfanget og vaflene med plommesyltetøy i hagen.

– Jeg vokste opp i en familie som ikke snakket så mye sammen. Ting ble lagt lokk på. Jeg har alltid syntes det var rart at mamma og bestemor hadde en så kjølig tone seg imellom, og jeg syntes mamma var så kald mot bestemor.

Jeg ble veldig overrasket da jeg gikk opp bestemors historie, og fant ut hva som egentlig lå bak.

Klassereise

Linda tar leseren med på en klassereise. Fra en husmannsplass på Skogen i Vallset på Hedmarken, der bestemor Sigrid var yngst av 11 barn, og faren Anton i en karrig tilværelse var både barnekjær og nevenyttig. Yngstedatteren Sigrid hadde arvet hans driftighet, og dro til Oslo og tok seg utdannelse. Et sted på veien møtte hun en staut kar ved navn Hans Lund. De giftet seg og fikk en datter.

Så langt kjente Linda historien. Så langt kjente hun besteforeldrene sine. Så langt kjente hun moren sin, som hun alltid hadde opplevd som omsorgsfull og sterk, men også plaget, uten at Linda skjønte hvorfor.

Men etterhvert som hun snakket med slektninger, lette i arkiver og gransket brev og bilder, fant Linda det hun mener er forklaringen på forholdet mellom moren og bestemoren:

– Bestemor og bestefar satte mamma på barnehjem like etter at hun ble født.

– Det er først de siste årene jeg har kunnet tenke på Jørgen med glede

Snakket aldri om det

Linda beskriver krigsårene i Oslo. Ekstrem bolignød, bestemoren og bestefaren som ikke bodde sammen, og bestemor som leide rom i en leilighet der det ikke var lov til å ha barn.

– De ga mamma fra seg til noen som kunne sørge bedre for henne til de fikk bedre muligheter selv, det var ikke uvanlig.

Linda beskriver morens tid på barnehjemmet. En smårolling som stabbet rundt i korridorene. Først da hun var to år hadde bestemoren og bestefaren fått tak i et felles husvære og kunne hente henne hjem. Reparasjonen skulle begynne. Sår skulle leges.

– Ifølge mamma snakket de aldri om hvorfor hun var på barnehjem. Dermed diktet hun sin egen sannhet, den om at de ikke ville ha henne.

Først nå ser jeg hvordan det har preget oss alle. Det er vanskelig å være glad når man har en ulykkelig mor.

Linda legger til:

– Jeg visste at bestemor og bestefar var veldig strenge i mammas oppvekst, men det var først etter bestemors død at mamma fortalte at bestemor hadde lugget henne da hun var liten. For meg var det helt uforståelig, det var så langt fra den bestemoren jeg kjente. Jeg klarte ikke å se for meg bestemor lugge et barn, sin egen datter?

Store konsekvenser

– Problematiske eller konfliktfylte ting som ikke er satt ord på kan ha stor innvirkning på familien, sier par og familieterapeut Rune Zahl-Olsen ved Avdeling for barn og unges psykiske helse, Sørlandet Sykehus.

– Man omtaler det ofte som «elefanten i rommet». Alle merker det, men ingen snakker om det. Når viktige hendelser ikke blir omtalt blir de mystifisert, og spesielt for barn blir det vanskelig å plassere følelser og opplevelser, noe som kan skape vansker.

Zahl-Olsen mener det varierer hvor observante barn er, men understreker:

– Forskning har vist at barn får med seg langt mer enn hva vi som voksne tenker, eller til og med håper. Mange barn er meget observante og bruker både tanker og følelser aktivt. De lærer seg å tilpasse seg de familiemønster som er og dersom en alvorlig hendelse skjer.

- Overgrepene pappa ble utsatt for har påvirket meg også

Påvirker flere ledd

Familieterapeut Kate Elin Søyland mener folk som regel vil det beste for sine nærmeste, og at mange lever etter regelen «det vi ikke vet har vi ikke vondt av».

– Ny forskning viser at barn ofte har vondt av det usagte og at vonde opplevelser kan «arves», til og med i flere ledd. Som familieterapeut ser jeg at det er «noe» i alle familier.

Søyland mener uskrevne regler påvirker samspillet, og at familiedynamikken forringer livskvaliteten.

– Når vonde hendelser fortrenges og forties, kommer de til uttrykk på andre måter. I noen familier dannes allianser, mens noen får rollen som syndebukk. I andre familier snakkes det ikke om det vanskelige og alle er hyggelige og søte med hverandre. Ofte merker man en avstand i både relasjon og kommunikasjon uten å forstå hvorfor. Andre familier bruker humor for å skape trygg stemning. Kontakten er ofte overflatisk. Den usynlige arven blir «elefanten i rommet» som påvirker hele familien, samspillet og livskvaliteten.

Hun forteller at det vil variere hvordan en familie påvirkes:

– Men det er som en kreftsvulst: den blir ikke mindre bare fordi vi ikke snakker om den. Du får ikke svar på hvorfor det er dårlig kontakt mellom familiemedlemmer. Du får en følelse av at «det bare er sånn», fordi du mangler noen puslebrikker.

Når far drakk seg full til sjøs, måtte Marianne (10) ta over roret

Humørsyk og kontrollerende

Da Linda nøstet i historien var det flere i familien som viste seg å være annerledes enn hun hadde trodd. Hun husket en snill bestefar, en litt fjern skikkelse med dårlig helse, som måtte sette sprøyter før hvert måltid og ofte fikk føling om natta. I boken beskriver hun hvordan hun nå også så omrisset av en kontrollerende og humørsyk mann. Hvordan bestemoren pleide ham døgnet rundt, ved siden av full jobb og etter hvert et stort hus og hage å ta seg av.

Kunne det stemme at bestefaren var sånn? Hennes bestefar, som lekte hest med henne i hagen og fikk henne til å føle seg så elsket? Hvorfor hadde ingen snakket om det før?

Da Linda gransket brudebildet falt en avgjørende brikke på plass. Bildet og datoen. Den store buketten som dekket magen.

– Jeg skjønte at bestemor og bestefar hadde giftet seg fordi de måtte. Bestemor var gravid med mamma i fjerde måned. Det jeg hadde trodd var av kjærlighet, var et spørsmål om å gjøre «det rette». Kanskje var bestefar bitter for at livet hans ble som det ble? At det var derfor han var humørsyk?

– Min aller verste opplevelse var da faren min forgrep seg på meg første gang

Eventyrlig og toppløs

Bestemoren samlet på ugler. Hadde flere hundre. Hun og bestevenninnen kalte seg for «de kloke uglene», og i boken beskriver Linda hvordan de solte seg toppløse når ingen så på. Linda har et bilde fra da bestemor og venninnen var på fottur, tre uker etter at bestefaren døde. Ifølge Linda ser det ut som om bestemor plutselig hadde fått lyset tilbake i øynene. Akkurat som på fotografiet fra da hun var 17 år, og satt i enga. Den samme gnisten, over alt som lå foran henne.

– Bestemor var en veldig levende type. Hun søkte seg bort fra Skogen, hvor det ikke var noen muligheter for unge kvinner. Hun reiste til Oslo, skaffet seg en utdannelse. Det må ha vært en stor skuffelse å bli sittende fast i et destruktivt ekteskap, tror Linda.

Spesialister på kroppsspråk

Underveis i arbeidet med boken ble Linda redd for å trekke feil slutninger. På et tidspunkt fikk hun to kroppsspråkspesialister til å granske bilder av besteforeldrene. Hva kunne de lese?

– Det første de begge spurte om da de så brudebildet var om bestemor var gravid. Det neste én sa var at bestemor så ut som om hun var mer begeistret for bestefar enn han for henne. Da turte jeg å stole på det jeg selv så, og etter hvert begynte slekt og venner å fortelle mer, sier Linda.

Simone ba bestefar fortelle om krigen. Da kom den utrolige historien

Formet av det fortiede

Endret synet seg på bestemoren, nå som Linda mente seg å ha sett mindre flatterende sider ved henne? Linda rister på hodet. Hun mener man må se hele bildet. Forstå kampene. Og ikke minst tiden. For tider forandrer seg. Og menneskene med dem.

– Jeg er mest opptatt av å forstå, har ikke behov for å fordele skyld eller dømme noen. Tenker det er viktig å huske at alle har sine grunner.

Men jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget hvor mye jeg er formet av historiene som har vært fortiet i familien, og som jeg ikke trodde angikk meg.

Hun mener det gjerne er slik at pendelen slår tilbake. At ting som er sagt og gjort i beste mening, påvirker neste ledd. Også det fortiede har store konsekvenser for neste generasjon.

– Mamma sa alltid at det var viktig å snakke om ting, men hun snakket jo aldri om seg selv. Hun har alltid satt andre foran. Jeg tror hun har levd med en grunnleggende tro på at hun ikke teller.

Hun legger til:

– Hun har også alltid vært opptatt av å fortelle oss hvor sjelden vi hadde barnevakt da vi var små. Det er sterkt å tenke på når jeg nå vet mer om hva som ligger bak.

– Hvordan turte jeg å få de tre barna?

Mannen lettet

Linda selv er gift og mor til to jenter. Boken har blitt til i huset i Larvik. Mannen hennes er lege og Linda tror han er stolt, men også lettet over at hun etter fire år er ferdig med boken. Hun innrømmer at det har vært vanskelig å skrive så personlig og usensurert, og at hun har hatt smådjevler på skulderen hele veien. For ville noen føles seg støtt?

– Jeg hadde ikke klart å skrive boken om jeg ikke hadde hatt støtte fra mamma og familien, sier Linda og legger til at alle berørte har fått lese gjennom.

– Da mamma skulle lese boken, passet jeg på å markere i gult alt det som var ekstra viktig for meg å få frem. Som i etterordet: «Jeg elsker deg, mamma».

Passe på mamma

Ifølge Linda er moren hennes ved dårlig helse, og Linda ser frem til å kunne passe på henne nå. Men hva med bestemoren? Hva tror hun Sigrid Lund hadde syntes om å få livet sitt mellom to permer? Linda viser en melding fra en som har lest boken:

– Han skriver at bestemor nok ville strøket over permen og vært stolt av meg, og sagt: «Men er dette noe å skrive om, da?».

– Du forteller noe bestemoren din selv ville skjule?

Linda nikker, og innrømmer at etiske vurderinger til tider har holdt henne søvnløs.

– Men jeg synes det er verdt å fortelle historien for å vise konsekvensen av fortielsen. Det er ikke alltid livet blir som man har tenkt. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Mange tenker: «En dag skal vi snakke om det», men plutselig er det for sent.

– Selv om barnet er dødt, er man like stolt

Sceneskrekk

Linda mener pendelen har slått tilbake, også på henne. Sceneskrekken for eksempel. Hun forteller at hun jobber med å lære seg å ta plass, det er uvant å rekke opp hånda på denne måten. Men hva skulle hun egentlig ønske de voksne hadde fortalt henne i oppveksten? Hva ville hun visst?

– Jeg skulle ønske at mamma hadde fortalt meg at hun trodde hun var uønsket av foreldrene sine.

– Det hadde vært sterke ord for et barn å høre?

– Ja, men vesentlig informasjon, sier Linda.

Håpet hennes er at historien kan hjelpe andre.

– Skriveprosessen har vært hard, men jeg er glad jeg gjennomførte. Jeg vil oppfordre andre til å finne ut av familiehistorien.

Jeg ser hvor viktig det har vært å bryte den tause familieforbannelsen. Nå stopper det her.

Hun utdyper:

– Jeg har valgt åpenhet overfor mine barn. Jeg har fortalt dem at bestemor har vært på barnehjem, og at bestemor og oldemor ikke hadde et godt forhold fordi de ikke kunne snakke sammen.

Elton ble smittet av herpes ved fødselen. Har bare ti prosent av hjernen igjen

Så bestemor dø

I 2014 brakk Lindas bestemor lårhalsen. Siden gikk det bratt nedover. Det fører oss til sykehjemmet. Til en sykeseng med en kvinne som blir mindre og mindre, til hun ligner en fugleunge. I dagevis våker Linda ved bestemorens seng. Så er tiden er inne for Sigrid Lund. I boken beskriver Linda hvordan bestemoren gisper etter luft. De oppsperrede øynene. Forsoningen med datteren som ikke kom, selv på dødsleiet. Og Linda som stryker bestemor over pannen og forsøker å se trygg ut, mens hun messer: «Du kan slippe taket nå, bestemor. De du er glad i venter på deg den andre siden. Og jeg gleder meg til å se deg igjen».

– Jeg var livredd for å se bestemor dø, men jeg ville vise henne at jeg var der for henne.

Lindas blå blikk tar farge av høsthimmelen.

– Å være der da hun døde var en av de største opplevelsene i livet mitt. I selve dødsøyeblikket fikk jeg en styrke jeg ikke ante at jeg hadde. Men det er brutalt å se inn i øynene til en som dør, og jeg måtte stole på at det var meg hun ville ha der.

Fuglen over dødsleiet

Linda forteller om fuglen. Den lille kjøttmeisen som kom flygende på lette vinger like etter at bestemorens liv var over. Ja, egentlig ble det nesten litt dumt å la den få plass i boken, for det virket utrolig. Men det var slik det skjedde:

– Fuglen kom flygende inn vinduet, ble stående stille i lufta noen vingeslag, før den snudde og fløy ut. Det var akkurat som om hun tittet innom for å ta farvel, sier Linda.

Hviler i lunden

Bestemor hviler ved siden av bestefar nå. Lindas døtre var med å sette ned urnen i lunden og la ved tegninger. De lurte på om neglene vokser i jorden, og sånne ting. Linda svarte på alt hun kunne. For åpenhet er så mye.

Vi spør Linda om hun skulle ønske at hun hadde kjent hele historien om bestemors liv, før hun gikk bort?

– Ja, sier Linda.

– For da kunne jeg vært en bedre diplomat mellom mamma og bestemor. Boken min er like mye til mamma som til bestemor. Jeg ville at hun skulle føle seg sett og elsket før det var for sent.

Lindas mor og søsken har blitt presentert for innholdet i denne saken, og godkjenner at den står på trykk.