Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Tarmkreft

- Da mamma døde mistet jeg meg selv

Mia (27) levde med morens kreftsykdom i syv år. Nå blogger hun om sorgen.

ALLERS.NO: «Alt stoppet! Nå hadde det skjedd, noe jeg alltid har visst, men har nektet for. Hva skulle jeg gjøre nå? Ingen framtidsplaner, ingen drømmer, ingen gleder. Alt forsvant med henne. Hun var planen min. Være med henne så lenge det var mulig. Nå er jeg offisielt alene, fra nå av er det bare meg», skriver Mia på bloggen sin.

Moren, Ann-Beate (42), var Mias beste venn. Det skulle alltid være de to – de to mot verden.

– Da mamma døde, mistet jeg ikke bare henne, men også meg selv. Først de siste tre årene føler jeg at jeg har funnet meg selv igjen, sier Mia Ruud (27).

GODE MINNER: Ann-Beate sammen med Nicklas (på fanget) og Mia (foran) på et av deres favorittsteder: Hytta i Hemsedal. – I dag ser jeg tilbake på disse turene med stor glede og takknemlighet, sier Mia.  Foto: Privat
GODE MINNER: Ann-Beate sammen med Nicklas (på fanget) og Mia (foran) på et av deres favorittsteder: Hytta i Hemsedal. – I dag ser jeg tilbake på disse turene med stor glede og takknemlighet, sier Mia.  Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Isabel (9) fikk nytt hjerte - to uker etter fikk hun påvist kreft

Startet blogg etter morens død

Mia begynte å blogge noen år etter at moren var død. Den har vært god å ha, nesten som en venn.

– Jeg startet å blogge fordi jeg selv så etter blogger og nettsider da jeg var i en situasjon med en kreftsyk og døende mor. Men jeg fant ingenting. Mitt mål med bloggen er å kunne være en ærlig stemme og en god lytter, forteller Mia.

Mia vet at det er mange der ute som har mistet noen i ung alder og har måttet takle sorg. Sorgprosessen begynner gjerne lenge før personen dør.

– Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger og historier, spesielt fra yngre jenter som er i en situasjon med et familiemedlem som er syk. Vi har fått kontakt og vi snakker sammen om tanker som kommer opp.

For et par år siden flyttet Mia til Göteborg. Hun studerer litteratur på Universitet og har fått seg kjæreste. Hun vet at moren ville ha vært stolt. Når det skjer noe, er moren den første hun tenker på og vil ringe til. Moren var mentoren hennes. Å ikke kunne ringe henne, er sårt. 

– Mamma var en person full av omsorg og kjærlighet. I løpet av de sju årene hun var syk, klaget hun aldri. Hun var en fighter og en ener, helt til slutt, sier Mia beveget.

VIKTIG STØTTESPILLER: Mormor Turid har alltid betydd mye for Mia. Etter at moren gikk bort, ble mormor tryggheten i livet. Foto: Privat
VIKTIG STØTTESPILLER: Mormor Turid har alltid betydd mye for Mia. Etter at moren gikk bort, ble mormor tryggheten i livet. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Sorgen over å miste et barn går aldri over.

Vond beskjed

Våren 2001 kom beskjeden om morens sykdom. Mia (13) skulle snart hjem fra skolen på Jessheim i Akershus da moren ringte: «Kan du komme innom mormor etter skolen, jenta mi?» Hun hørtes alvorlig ut.

Intuitivt forsto Mia at noe var galt. Hun hadde hørt det på stemmen, noe var annerledes.
Mia drar til mormor, slenger av seg sekken i gangen og går inn. Hun får øye på tanten sin, som også har kommet. «Jeg må fortelle deg noe, og du må ikke bli redd», sier moren. «Legen har funnet kreft i tarmen», fortsetter hun.

Mias verden stopper opp. Det er ikke mulig, tenker hun og løper ut av huset og bort til bestekompisen. Hun må vekk, dette orker hun ikke å forholde seg til. Hun blir først sint, forbanner moren som ikke har fortalt henne om at hun har vært på sykehuset. I ettertid har hun forstått at moren prøvde å skjerme henne.

SORGHJELP: På bloggen littlewoman.blogg.no skriver Mia om tankene og følelsene sine når det gjelder sykdom og sorg. – Hvis jeg kan hjelpe én eneste en ved å dele min historie, så er det verdt det, sier hun. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
SORGHJELP: På bloggen littlewoman.blogg.no skriver Mia om tankene og følelsene sine når det gjelder sykdom og sorg. – Hvis jeg kan hjelpe én eneste en ved å dele min historie, så er det verdt det, sier hun. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Da Ane fikk kreft, bel galgenhumor en viktig del av hverdagen.

Konstant frykt

I sju år levde Mia i beredskap. Frykten var konstant. Hun hadde alltid med seg telefonen. Ringte den, ble redselen sterkere – hun trodde at noe hadde skjedd. Og hørte hun lyden av en ambulanse, ringte hun moren med en gang for å sjekke at alt var bra.

Frykten til tross – Mia levde lenge med en illusjon om at alt ville bli bra. Håpet om at moren skulle bli frisk, holdt henne oppe, selv om hun innerst inne visste at moren levde på lånt tid.

For å slippe å forholde seg til virkeligheten – slippe å føle, fylte Mia tiden med mest mulig. Ved siden av skole, dans og fotball begynte hun å jobbe. Mia ville heller ikke at vennene skulle synes synd på henne. Hun ville ikke være en som folk tenkte «stakkars jente, moren hennes er syk» om. 

SØSKEN: Mia sammen med lillebror. Nicklas er en viktig del av Mias liv. Foto: Privat
SØSKEN: Mia sammen med lillebror. Nicklas er en viktig del av Mias liv. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Som barn passet Hanne på at moren ikke tok overdose. Det hadde nemlig faren gjort. 

Holdt motet oppe

Mias mor, Ann-Beate, var bare 35 år gammel da hun fikk kreft. Etter hvert fikk hun spredning til flere organer.

– Tiden hun var syk, ble ikke bare tung og trist, men også fantastisk, forteller Mia. – Tenk på dem som mister noen helt akutt, som ikke rekker å ta farvel.

Det siste året moren levde, gikk Mia på folkehøyskole i Stavanger. Først ville hun ikke, men moren overtalte henne til å dra. Da moren ble lagt inn på Lovisenberg sykehus i Oslo, dro Mia sporenstreks hjem. Hun flyttet inn på sykehuset for å være så nær henne som mulig. «Jeg skal bare være her til jeg blir bra», sa Ann Beate til datteren. Ann-Beate kom aldri hjem og døde etter noen få uker. 

– Mamma og jeg hadde et nært forhold hele livet. Heller 20 fantastiske år sammen, enn 40 dårlige, om hun hadde levd, sier Mia ettertenksomt.

På sykehuset snakket Ann-Beate mye om hva hun og datteren skulle finne på, så fort hun var frisk nok til å komme hjem. Sammen skulle de reise verden rundt. Så kom legen som sa at hun måtte innstille seg på å dø.

– Innerst inne tror jeg hun skjønte det, men det å ha noe å drømme om, holdt motet og humøret hennes oppe. 

Ann-Beate ville leve til Mia fylte 20 år og sønnen Nicklas ble 18. Hun døde i mars 2008, noen måneder før Nicklas’ 18-årsdag. 

– Jeg er stolt av Nicklas. Han er en god bror. I framtiden håper jeg vi kan bo så nærme at våre barn vokser opp sammen. 
 

KLOK MOR: – Som barn lærte mamma meg at jeg skulle være mot andre, slik jeg ville at andre skulle være mot meg. Mamma har formet verdiene mine, sier Mia.  Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
KLOK MOR: – Som barn lærte mamma meg at jeg skulle være mot andre, slik jeg ville at andre skulle være mot meg. Mamma har formet verdiene mine, sier Mia.  Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Latter får Emilie til å glemme smertene

Elsket av mange

Den siste natten var hele familien samlet hos Ann-Beate. «Nå kan du reise, jenta mi», sa Turid (70) til datteren sin. Så sovnet Ann-Beate stille inn.

– Kirken var helt full, folk sto, enda det var en stor kirke. For meg ble det en bekreftelse på hvem mamma var og hva hun betydde for folk. Hun var elsket av mange.

Da Mia sto der og så utover folkemylderet, skjønte hun hva som var viktig. 

– Mamma tok vare på andre, hun tok alle like åpent imot. Jeg vil også ha en fullstappet kirke den dagen jeg dør, sier Mia.

Som 22-åring reiste Mia ett år til Malmö for å jobbe. Hun trengte å komme seg bort, men innså ikke at det hun gjorde var å rømme fra følelsene sine.

– Jeg sov ikke, bare jobbet – nesten døgnet rundt. Til slutt smalt det.

Samtaler hos en psykolog hjalp. Hun fikk sortert følelsene sine.

LES OGSÅ: Ragnhild klarte å skape mening i det meningsløse

Felles blogg

– Jeg hadde ideen til bloggen lenge, men startet ikke opp før jeg følte meg sterk nok. Man må hjelpe seg selv for å kunne hjelpe andre. Det var viktig å ha fått et slags perspektiv på hendelsen, følelser og tanker. Nå skriver jeg som oftest det som faller meg inn den dagen, eller noe som har ligget begravet og dukker opp igjen, sier Mia.


Mia ser gjerne at bloggen hennes blir en felles blogg.

– Jeg vil gjerne at det skal være innlegg fra andre også, men det er ikke alle som vil skrive. Det respekterer jeg, så jeg fortsetter selv og ser om bloggen etter hvert kan vokse og bli til noe mer.

Mias mor er høyst tilstedeværende i datterens bevissthet. Og etter at hun flyttet til Göteborg, har hun pleid å invitere med seg venner for å spise på dødsdagen eller bursdagen.

– For å feire mamma og den hun var, sier Mia.

Til forsiden