FOSTERFAMILIE: – Jeg ønsker å gi fosterbarn selvtillit. At de skal føle stolthet, ikke skam, sier Ann Kristin. Som fagarbeider i barneskolen møter hun ofte fosterbarn i jobben sin. FOTO: Astrid Waller
FOSTERFAMILIE: – Jeg ønsker å gi fosterbarn selvtillit. At de skal føle stolthet, ikke skam, sier Ann Kristin. Som fagarbeider i barneskolen møter hun ofte fosterbarn i jobben sin. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Fosterfamilie:

Da Maria (17) åpnet døra i barndomshjemmet, stod hennes nye søster på trappa

– Jeg hadde ikke med meg noen eiendeler, jeg hadde bare rukket å få med meg jakken, sier Ann Kristin.

Publisert

Den dagen Ann Kristin sto på døra hjemme hos dem i vintermørket, hadde 17 år gamle Maria skrevet i dagboken sin: «Kjære dagbok, nå er det lenge siden jeg har skrevet i deg.» Hun fortsatte å skrive om gutter hun tenkte på, og om festen på lørdag, hva ville skje der? Helt nederst hadde hun lagt til: «Og forresten fikk vi en ny jente i huset i dag.»

– Det sier så mye om livet vårt. Det unormale var det normale, forteller Maria Besseberg (44). At det kom barn som ble boende, var nettopp noe hverdagslig for henne og de tre biologiske søsknene hennes. I løpet av tiden foreldrene drev med fosterhjemsvirksomhet, var det rundt 20 fosterbarn som fikk bo hos familien Besseberg i Svelvik.

– Det var barn som trengte et besøkshjem, eller det kunne være en baby som trengte å sove hos oss om natten, eller det var ungdom som trengte et mer trygt og permanent fosterhjem.

Maria smiler det store, åpne smilet, det samme som møtte Ann Kristin i døra denne desemberkvelden for snart 30 år siden. For Ann Kristin var det alt annet enn en normal dag. Hun var blitt akuttflyttet fra hjembyen Bergen. Fra hennes tidligere fosterfamilie, der hun hadde bodd sammen med sine tre søsken de siste fire årene, fra stedet der hun på tross av kaoset hun hadde innvendig, hadde slått rot, fra byen hun elsket. Der også hennes biologiske foreldre bodde. Alt 14 år gamle Ann Kristin ville, var å passe på småsøsknene og redde den alkoholiserte moren. Nå skulle hun akuttflyttes fra fosterhjemmet, uten sine søsken, til en familie på den andre kanten av landet, 50 mil unna.

Jeg hadde ikke med meg noen eiendeler, jeg hadde bare rukket å få med meg jakken. Det var forferdelig, jeg ville bare hjem, forteller Ann Kristin Nilsen (41).

– Jeg visste allerede den kvelden at jeg kom til å trives, sier Ann Kristin Nilsen (bak) om det første møtet med fostersøster Maria Besseberg. FOTO: Astrid Waller
– Jeg visste allerede den kvelden at jeg kom til å trives, sier Ann Kristin Nilsen (bak) om det første møtet med fostersøster Maria Besseberg. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun ser ut over Drammensfjorden fra stua hjemme i Svelvik. Her, i Drammens egen hvite «sørlandsby», bor hun med mann og to barn. Det var her hun skulle bli. Det ville hun neppe trodd den ettermiddagen hun ble kjørt hit av barnevernskonsulenten som 14-åring. Han hadde tatt en svipptur igjennom sentrum for å vise bergensjenta «byen». «Skal jeg bo her!» hadde hun tenkt. Så øde, mørkt og trist.

For Ann Kristin var det en skjebnedag. Derfor husker hun alt helt tydelig. Også det første møtet med Maria. Som skulle få kloen hun kjente i brystet, til å slippe taket. Marias foreldre var på et møte da de fikk beskjed om akuttplasseringen, og ga derfor eldstedatteren ansvaret med å ta imot Ann Kristin den kvelden. Huset var fullt, de hadde en fostersønn fra før, og Maria måtte re opp til henne på en madrass på gulvet på rommet sitt.

– Jeg husker til og med hva du hadde på deg, smiler Ann Kristin mot «storesøsteren», som sitter på den andre siden av stuebordet.

Døra ble åpnet av en jente i grønn skjorte med brokademønster og hestehale, og dette store, smittende smilet. Og ikke minst husker hun den gode følelsen hun fikk da de satt på kjøkkenet litt senere og skravlet og spiste brødskiver med syltetøy.

– Vi fikk en slik umiddelbar kontakt. Kjemien med hele familien var også god. Jeg visste allerede den kvelden at jeg kom til å trives.

I NOVAS forskningsnotat «Barn av fosterforeldre. Hva sier forskningen?» fra 2018 vises det til at fosterforeldrenes egne barn er svært viktig i et fosterhjem, fordi de blir «med-oppdragere» og i stor grad delaktig i fosterbarnets utvikling, mestring og trivsel. Flere forskningsbidrag sier dessuten at barna og fosterbarna ofte får et søskenlignende fellesskap.

Familien Besseberg skulle være et midlertidig hjem i tre dager før Ann Kristin skulle videre til en fosterfamilie i Tønsberg. Men hun ble i stedet her i fire år og fikk etter hvert rom i underetasjen.

Maria har ofte tenkt i ettertid på den første natten. Hva tenkte den lille jenta som lå på madrassen på rommet hennes på? Hva foregikk inne i hodet hennes? Jenta som kom på døra uten bagasje, hva hadde hun egentlig med seg?

– Selv lå jeg og grublet på om han gutten kom på festen i helgen. Våre verdener var så totalt forskjellige, og her lå vi plutselig på samme soverom.

Slik starter deres felles historie. Den kvelden de lå i hver sin seng, og stirret opp i det samme taket. De har ofte mimret om dette første møtet, slik de gjør i dag over en kaffe hjemme hos Ann Kristin i Svelvik. I dag ønsker de at deres tilfeldig sammenvevde historie kan hjelpe andre fosterfamilier til å ivareta hensynet til både fosterbarn og biologiske barn. Sammen holder de derfor foredraget «To historier under samme tak», for at andre lettere kan gripe tak i suksessfaktorene og ikke minst hoppe over snubletrådene.

Ann Kristin var bare ti år første gangen hun og søsknene ble plassert i fosterhjem. Slik husker hun kvelden som ga henne traumer for livet: De blinkende lysene fra politibilen som lyste opp stua i nattemørket. Naboene som sto i vinduene da hun ble dratt ut av huset. Hun hadde nektet å bli med, låst seg inne på badet.

Hun skulle ønske de var blitt forberedt. At noen hadde snakket med dem om omsorgsovertakelsen, at familien hadde fått mer hjelp til den. At foreldrene var blitt behandlet med mer forståelse og respekt. Som fagarbeider ved barneskolen møter hun i dag ofte fosterbarn, barn med lignende traumer. De forteller at de har følt seg kidnappet.

Så lenge Ann Kristin kunne huske, hadde hun hatt ansvaret for at hjemmet skulle fungere. Begge foreldrene var alkoholikere. Faren tok seg ofte sammen når han jobbet på sjøen, men når han kom hjem, kunne det skli ut.

Mamma hadde mange gode sider, hun var snill mot oss barna og ga oss kjærlighet. Men hun klarte ikke å ta vare på oss. Stort sett sov hun ut rusen på dagtid. Det var jeg som sto opp med søsknene, skiftet bleie på den minste, ga henne melk. Det var også jeg som satt med babyen om natten. Når jeg kom hjem fra skolen, sto hun ofte i lekegrinda og gråt. Hun hadde verken fått mat eller ny bleie. Samtidig fikk jeg kjeft av læreren fordi jeg ikke hadde gjort lekser.

Hun husker også at det var helger, dager som begynte godt, hvor moren var blid, hadde hatt overskudd, pyntet huset, og de kunne kose seg i mange timer. Men Ann Kristin satt med en klump i magen, fordi hun visste at før kvelden kom, ville alt bli ødelagt. Moren ville før eller siden sprekke.

– Når pappa kom hjem fra jobben i Nordsjøen, ble han fortvilet av det som møtte ham. Jeg husker han gikk fram og tilbake i stua, kjeftet på mamma og sa «ungene ikke kunne ha det sånn». Det endte ofte i drikking, krangling og bråk.

Mens lille Ann Kristin gikk imellom og prøvde å hysje på dem, slik at naboene ikke skulle høre dem og at politiet ikke skulle komme, igjen. Det var ikke tid til å være barn. Da hun kom i sitt første fosterhjem, endret hun seg fra å være et stille og pliktoppfyllende barn til å bli et uromoment.

Jeg ble utagerende. Klarte ikke sitte i ro på skolen, i hodet var det kaos, jeg forstyrret i alle timene.

Den første fosterfamilien gjorde så godt de kunne. Hun har god kontakt med dem i dag. Men det ble for mye. Familien hadde fire egne barn fra før og fikk ansvaret for en traumatisert søskenflokk på fire. Ann Kristin følte det ekstra vanskelig fordi barna fikk minimal kontakt med sine biologiske foreldre i denne perioden.

Hun forstår i dag at det ikke var et alternativ å bli boende hos foreldrene. Etter at politiet kom og hentet dem den natten da de var 12, 10, 8 og 2, flyttet de aldri tilbake. Men etter at det private barnevernet tok over ansvaret for søskenflokken og Ann Kristin flyttet til Svelvik, ble det lagt bedre til rette for samvær. Også fosterforeldrene ble med på besøk til Bergen, og Ann Kristins biologiske far kom også på besøk til Svelvik.

– Det var veldig fint. Jeg har også erfaring fra det kommunale barnevernet, og føler at det private barnevernet lyttet bedre til alle partene og at de behandlet foreldrene mine med en større anerkjennelse og aksept, forteller Ann Kristin.

På den andre siden av landet, i en annen virkelighet, vokste Maria opp. I et hus som alltid hadde døra åpen, et rom eller en seng for dem som trengte det. Hun var ti år da hun første gang fikk en fostersøster og hennes forestilling om en trygg verden begynte å slå sprekker.

– Det var en virkelighet som slo hardt inn. At noen ikke kunne bo hjemme fordi foreldrene deres ikke var snille? Det var hjerteskjærende. Og et regnestykke som jeg ikke fikk til å gå opp. Jeg husker jeg som liten satt og smuglyttet i trappa for å finne ut hva det virkelig var som hadde skjedd.

– Jeg husker til og med hva du hadde på deg, sier Ann Kristin om det første møtet med Maria. FOTO: Astrid Waller
– Jeg husker til og med hva du hadde på deg, sier Ann Kristin om det første møtet med Maria. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Som Ann Kristin ble også Maria stilt overfor et stort ansvar allerede som barn, og hun ble tidlig voksen. Hun husker at hun som tiåring nesten kuttet kontakten med venninnene fordi hun gikk så opp i den nye fostersøsteren.

– Dette var verdier vi vokste opp med. Å hjelpe andre ble familiens prosjekt, og jeg ville ikke vært det foruten, forteller Maria.

– Det var stas, det gjorde meg stolt at vi gjorde noe annerledes. Det var alltid noe som skjedde. Alltid mange rundt bordet. Det var noe som var større enn oss selv, det har styrket oss som familie.

Maria var aldri sjalu på fosterbarna. Men å dele foreldrene med andre barn har ikke bare vært lett.

Det hendte at jeg som liten ønsket meg en jul der vi bare var oss. Det kunne ligge et savn der. Men det at vi gjorde noe viktig, gjorde det verdt det.

Maria ønsker likevel ikke å rosemale oppveksten.

– Det var jo også ville tilstander. Heftige caser. Hvis ungdom ble flyttet via privat barnevern, var det jo ofte fordi det var vanskelig å finne andre hjem til dem, forteller Maria.

Selv ble hun aldri sint. Hun kan heller ikke huske at søsknene slamret med dørene eller satte seg opp mot foreldrene.

– Bøllekvoten var brukt nok opp. Det var ikke rom for å lage krøll.

NOVAs forskningsnotat trekker fram studier som viser at barn av fosterforeldre ofte framstår som altruistiske, altså menneskevenner, og at de setter fosterbarnets interesser foran sine egne. Det vises til tidligere forskning om at barna ofte inntar en «mentorrolle» overfor fosterbarna, som kan innebære at de strekker seg langt for å bli et forbilde for fosterbarnet. Fosterbarn med store behov kan også påvirke vennerelasjonene til barn av fosterforeldre.

Maria kjenner seg igjen. Hun ble det tilpasningsdyktige barnet, på grensen til selvoppofrende.

– Jeg har alltid årsaksforklart, prøvd å forstå at folk har en grunn til å oppføre seg som de gjør. Men man kan også forstå seg i hjel. En slik oppvekst har også gjort det vanskelig for meg å sette grenser, noe jeg har jobbet med i voksen alder. Andres behov har nok ofte fått forrang for egne.

Hun ønsker derfor å gi en stemme til de biologiske barna.

– For det er ikke de som har tatt valget om å bli fosterfamilie, det er foreldrene. I søknadsskjemaet finner man en rute der man krysser av at biologiske barn er informert, "men hva betyr det krysset? spør hun retorisk.

Ingen barn har forutsetning for å si: «Ja, dette er en veloverveid avgjørelse, dette synes jeg vi bør gjøre.»

NOVAs forskningsnotat peker også på at flere studier viser at foreldre ofte forventer at barna inkluderer fosterbarna i aktiviteter, og blir skuffet om dette ikke skjer. Som igjen kan påvirke barnas atferd og føre til dårlig samvittighet, stress og usikkerhet hos barnet. Annen forskning framhever at barna hyppig opplever misunnelse, sjalusi og sinne. Ofte behandler barna disse følelsene alene, fordi de tror at foreldrene har mer enn nok av utfordringer med fosterbarnet.

Notatet konkluderer med at for å oppnå stabilitet i fosterhjemmene, bør man i høyere grad inkludere de biologiske barna i hele prosessen, fra oppdragets begynnelse til slutt. Maria er enig.

Hun oppfordrer foreldre til å ha en åpen dialog med barna, forberede de biologiske barna, spørre hvordan de opplever det, tørre stille spørsmålene de er redd for å høre svarene på.

– Foreldre bør sørge for at barna har en arena der det er lov å vise sjalusi eller frustrasjon, og der all agering er greit.

Så hva tenkte den lille jenta som lå på madrassen inne på Marias rom på denne første natten? På hvordan hun skulle komme seg hjem. Så gråt hun seg stille i søvn, slik hun hadde gjort i mange år.

– Jeg savnet søsknene mine, og jeg ville hjem og hjelpe mamma. Jeg trodde hele tiden at jeg kunne få henne til å slutte å drikke, at jeg var den eneste som kunne klare det. Jeg var grenseløst lojal.

Savnet slapp aldri, men varmen som møtte henne i den nye familien i Svelvik, gjorde at hun litt etter litt fant roen. Umiddelbart følte hun seg inkludert og behandlet som en av familien. Særlig knyttet ble hun til Maria.

Ann Kristin bekreftet verken myten om det innesluttede eller det aggressive fosterbarnet.

– Jeg hadde lett for å tilpasse meg, var veldig sosial, og virket nok stort sett glad og fornøyd, smiler Ann Kristin.

Maria nikker bekreftende.

Nå sitter de her som to barndomsvenninner og mimrer om en ungdomstid på et lite tettsted på 90-tallet, der fritidstilbudene ikke akkurat ble kastet etter rastløse tenåringsjenter. Der de gikk tre kilometer inn til sentrum for å trene aerobic eller for å ta 30 minutter sol. Der de kunne bruke hele veibredden når de gikk hjem igjen fordi de lo og fniste sånn. Ann Kristin husker de kunne skravle i timevis. Men hun husker også uroen hun kjente på da Maria var blitt 18 og fikk lov til å dra på fest. At det var stille i huset, gjorde henne redd. Da kom tankene.

– Jeg husker at jeg kunne sette meg i kjellertrappa og vente til jeg hørte henne snike seg inn i tretiden. Å høre skrittene til Maria over gulvet kjentes trygt, minnes Ann Kristin.

Det skulle gå bra med Ann Kristin. Det skulle også gå bra med hennes tre søsken, som vokste opp i ulike fosterfamilier i hjembyen Bergen. De har alle oppfylt drømmer om utdannelse, jobb og egne familier. Til tross for at de ble splittet i oppveksten, har de tette bånd. Hun husker at hun i voksen alder leste en av bekymringsmeldingene som ble sendt barnevernet den gangen, der sto det at ungene «ikke hadde en sjanse i livet».

Allerede da hun kom til Svelvik som 14-åring, hadde hun satt seg klare mål: at hun skulle klare seg. Ikke havne i feil miljø. Gjøre det beste ut av det.

– Jeg dveler ikke ved fortiden, det tror jeg har vært viktig, forklarer hun.

I dag er foreldrene til Ann Kristin døde. Men hele tiden hadde de kontakt. Moren rakk å møte sitt første barnebarn. Ann Kristin bærer ikke nag, det hjelper ingen å være bitter. Ann Kristin er opptatt av å formidle nettopp dette: at fosterbarn skal vite at det er mulig å få det bra.

– Det ligger mye stigma rundt fosterbarn. Og jeg håper at åpenhet kan være med på å endre synet på disse barna. Det skal ikke definere dem.

I jobben som fagarbeider møter hun fosterbarn som sperrer øynene opp når de får vite at hun selv har vokst opp i fosterhjem.

Jeg forteller dem at de ikke skal skamme seg over egen familie. At foreldrene er kommet opp i problemer det har vært vanskelig å takle. Jeg ønsker å gi dem selvtillit. At de skal føle stolthet, ikke skam.

Barn av fosterforeldre

  • Fosterfamiliens egne barn er svært viktige i et fosterhjemsoppdrag, fordi de blir «medoppdragere» og bidrar til fosterbarnets utvikling, mestring og trivsel.
  • Barna og fosterbarna får ofte et søskenlignende fellesskap. Men barna kan også oppleve en mangel på privatliv og «egne ting» – både eiendeler og venner.
  • Barna inntar ofte en «mentorrolle» overfor fosterbarna, som kan innebære at de strekker seg langt for å bli et forbilde for fosterbarnet.
  • For å oppnå stabilitet i fosterhjemmene bør man i høyere grad inkludere de biologiske barna i hele prosessen.

Kilde: NOVAS forsknings notat «Barn av fosterforeldre. Hva sier forskningen?» fra 2018

– Å være fosterhjem var noe som var større enn oss selv, det har 
 styrket oss som familie, sier Maria. FOTO: Privat
– Å være fosterhjem var noe som var større enn oss selv, det har styrket oss som familie, sier Maria. FOTO: Privat Vis mer
– Det gjorde meg stolt at vi gjorde noe annerledes. Det var alltid noe som skjedde. Alltid mange rundt bordet, minnes Maria. FOTO: Privat
– Det gjorde meg stolt at vi gjorde noe annerledes. Det var alltid noe som skjedde. Alltid mange rundt bordet, minnes Maria. FOTO: Privat Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer