Blødninger:

Da Martine fikk svaret fra legen kom sjokket og tårene

– Jeg skjønte ingenting. Plutselig var jeg redd for å dø.

BLØDNINGER: - Som jente er man jo vant til en del slikt, sier Martine Halvorsen om blødningene og smertene hun gikk med. FOTO: Privat
BLØDNINGER: - Som jente er man jo vant til en del slikt, sier Martine Halvorsen om blødningene og smertene hun gikk med. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«I dag fikk jeg mitt første brev fra Kreftregisteret, angående livmorshalsprogrammet», skriver den norske bloggeren og forfatteren Martine Halvorsen (25) på Facebook.

Brevet inneholdt viktig informasjon til den som fyller 25 år, for å redusere risikoen for å utvikle livmorhalskreft. Og en av anbefalingene er å teste seg.

«Det er en viktig påminnelse, men allikevel blir jeg sittende med en bismak i munnen, skriver Martine.»

Hun er nemlig en av dem som tidligere har fulgt Kreftforeningens anbefaling om å teste seg ved mistanke om at noe var galt.

Det gikk ikke helt som hun tenkt.

- Er jeg ikke for ung?

KK møter Martine en iskald vinterdag i Oslo. Hun er her på lynvisitt fra Helsinki hvor hun og ishockey-kjæresten nå bor og arbeider.

– Det var da vi bodde i Stockholm, i februar i 2021, forteller Martine. Jeg var 23 år og hadde begynt å få rare mellomblødninger, og en god del smerter. Men som jente er man jo vant til en del slikt. Så jeg tenkte: «det er vel at det bare er sånn det er».

Men så i juli var hun på hyttetur med familien. Plagene var nå blitt så ille at hun ikke lenger klarte å ignorere dem.

– Jeg husker jeg satt i bilen med mamma, pappa og lillesøster. Plutselig følte jeg at nå må jeg bare bestille time for å sjekke hva dette er. Dette gikk ikke lenger.

Hun ringte fastlegekontoret. Det var ikke helt lett å komme igjennom til et halvveis sommerstengt kontor. Men på tredje forsøk kom hun igjennom. Bare for å få beskjed om at de ikke kunne bruke tid på dette nå.

– Da ringte jeg gynekologen min. Men der sa de bare at jeg var nødt til å ha henvisning fra fastlegen. Så da var jeg like langt, sier Martine.

Hun ga allikevel ikke gi opp. Men ringte til et privat sykehus. Og der fikk hun time direkte.

– Jeg ba legen der om å sjekke meg for alt, sier hun.

Da tar jeg nok en celleprøve også, svarte legen.

– Er ikke jeg for ung til det, spurte Martine, for det var det inntrykket hun hadde fått.

– Etter det du forteller, så syns jeg det er lurt å ta den, svarte legen.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

- Den helgen var jeg redd for å dø

Uken etter fikk Martine svaret. Prøvene viste HPV (humant papillomavirus) og celleforandringer grad 3. Det er den høyeste graden.

– Da begynte jeg å gråte, sier hun. Tenkte, det var det, ja! Jeg har aldri egentlig vært redd for å dø. Men den helgen! Jeg visste jo ingenting. Og så var jeg dum nok å Google det. Det gjorde det selvfølgelig bare enda verre.

– Jeg skjønte ingenting, sier Martine. Jeg ble jo vaksinert mot HPV på skolen. Trodde ikke jeg kunne få livmorhalskreft.

Påfølgende mandag ringte Martine til privatsykehuset. De vil ha henne inn fortest mulig.

– Men så tenkte jeg: Hvis det er noe alvorlig, kanskje det er lurt å gå gjennom det offentlige. Jeg ringte fastlegen. Og denne gangen fikk jeg hjelp med en gang.

Martine ble henvist til gynekolog. Fikk en henvisning til vevsprøve (biopsi). Den påviste ikke kreft. Men at det kunne bli kreft. Og derfor måtte 23-åringen inn til konisering. Det er et inngrep hvor tuppen av livmorhalsen blir fjernet som følge av alvorlige celleforandringer. Og en effektiv behandling mot utvikling av livmorhalskreft i fremtiden.

Da Martine endelig fikk innkallelsen til konisering var hun og kjæresten på vei til å flytte til USA. Hun ønsket egentlig å bli operert under narkose. Men da måtte hun ha holdt seg hjemme i flere uker etterpå. Dette var samtidig som USA hadde begynt å stramme inn for innreisende grunnet Korona. Martine var redd for ikke å komme inn i landet.

– Ikke søren at han skal måtte gjøre dette uten meg, tenkte jeg. Da får jeg heller bare bite sammen. Så jeg endte faktisk opp med å gjøre inngrepet uten narkose. Og det gikk greit, sier Martine.

- Må krangle seg til prøver

På veien lærte hun mye. Hadde noen fine samtaler med Kreftforeningen, som tok kontakt.

– Det var så mange følelser å bearbeide, sier hun. Jeg var takknemlig for å ha blitt kvitt celleforandringene. Men også sint. Tankene på hva som kunne skjedd dersom jeg ikke selv hadde kontaktet privat lege kvernet i meg.

Ja, hva ville skjedd hvis hun ikke hadde sjekket seg? Tenkt at hun bare var en som uroet seg unødvendig? Om hun ikke hadde møtt en gynekolog som tok henne på alvor og faktisk utførte en celleprøve. Tross at hun bare var 23 år. Det får hun aldri vite.

– Jeg var sint for å ha blitt nektet hjelp av fastlegekontoret. Et besøk hos en privat gynekolog er dyrt. Jeg var heldig som hadde de pengene, sier Martine.

– Vi kan bare beklage pasientens opplevelse av angitte hendelse, sier fastlegen på det aktuelle legesenteret til KK. Som fastleger stiller vi oss selvfølgelig bak Kreftforeningen og Legeforeningens uttalelse vedr ørende helsehjelp. Alle pasienter som henvender seg til et legekontor skal få hjelp og ivaretas.

Hun forklarer at kontoret sommeren det vises til; hadde rullerende legevakt med 40.000 potensielle pasienter.

– Hva som blir sagt til pasienter i møte med oss og hva som blir oppfattet kan variere. Det jobber to personer i resepsjon og det kommer mellom 150-200 telefoner daglig. Men vi bestreber oss til god kvalitetsmessig kommunikasjon og prioritering, sier hun.

Men var Martine et særtilfelle? Mens vi snakker, tikker det inn en melding på Martines telefon:

«Hvor bestilte du? Må man reise til storby for privat test? Er plaget med smerter i underlivet siden nesten et år. Nå har det spredt seg til korsryggen, men jeg blir fortsatt nektet på legekontoret.»

– Slike meldinger får jeg hver dag, sier Martine. Hun forteller at hun sikkert har fått tusen meldinger fra jenter som blir nektet prøve av fastlegen.

– Mange forteller at de må krangle med fastlegene sine for å få teste seg. Det er ikke alltid celleforandringer symptomer, så jeg forstår at det er vanskelig for en lege å avgjøre om det er behov for testing. Men jeg mener at man burde få teste seg, om man har et ønske om det.

– Jeg var sint for å ha blitt nektet hjelp av fastlegekontoret. Et besøk hos en privat gynekolog er dyrt. FOTO: Privat
– Jeg var sint for å ha blitt nektet hjelp av fastlegekontoret. Et besøk hos en privat gynekolog er dyrt. FOTO: Privat Vis mer

- Alle med symptomer skal få teste seg

Hun synes ikke muligheten for å få ta en celleprøve skal handle om hvilken fastlege man har. Hvor mye penger man har. Eller hvor gammel man er. Hun kjenner selv flere som har fått livmorhalskreft før de fylte 25 år.

– Denne enkle prøven kan i verste fall være forskjellen mellom liv og død, sier Martine.

Marte Kvittum Tangen er leder for Norsk forening for allmennmedisin og spesialist i allmennmedisin. Hun er ikke kjent med at de med symptomer avvises, men også hun tror det kan være noe med kommunikasjon rundt dette.

– Vi i Legeforeningen er helt tydelige på at alle med symptomer de bekymrer seg for, skal ta kontakt med fastlegen, sier hun.

Kvittum Tangen forteller at Legeforeningen har samarbeidet tett både med Kreftforeningen, og med livmorhalsprogrammet. De deltar aktivt i #sjekk deg kampanjen og skriver til fastleger om dette hvert år, senest nå i januar.

– Våre faglige retningslinjer er tydelige på at symptomer som blødninger etter samleie, vedvarende smerter i underlivet, blodig eller illeluktende utflod, smerter i korsryggen eller uregelmessige blødninger skal undersøkes, sier Kvittum Tangen. Noen ganger er det å ta livmorhalsprøve riktig undersøkelse, andre ganger kan det være riktigst å ta f.eks. klamydiatest. Og noen ganger henvises kvinnene videre.

Hun forteller også at det er gjort mange studier for å se på når screeningprogrammet for livmorhalskreft bør starte.

– Under 25 år er ulempene større enn fordelene om man ser på effektene av screening, sier hun. Det tar tid før en HPV infeksjon gir alvorlige celleforandringer.

Martine Halvorsen bor nå i Helsinki, hvor kjæresten, og snart ektemannen Christian spiller ishockey for Helsinki EKS. De siste fem årene har hun bodd i Sverige, Norge, USA, og Finland.

– Jeg er kjempeglad og takknemlig for at jeg har en jobb som jeg kan ta med seg verden rundt, sier Martine.

Jobben innebærer blogg og podkasts. Sosiale medier som skal oppdateres. Og nå også et nytt spennende bokprosjekt. Det blir hennes tredje.

– Så det er mer enn en fulltidsjobb, sier hun. Men jeg liker å arbeide. Det er egentlig det beste jeg gjør.

Hun legger til, at hun nå har lært å ta bedre vare på seg selv på veien. Sørge for, at hun sover nok, spiser bra, og er i fysisk aktivitet.

– Det er mitt hovedmål i år, sier Martine. I tillegg til å holde meg frisk!

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer