FØR OG NÅ: Som storesøster har Kimhye Iversen (35) alltid kjent på et stort ansvar - og har på sett og vis alltid båret lillesøster Anniken (33) på ryggen. Foto: Privat og Astrid Waller
FØR OG NÅ: Som storesøster har Kimhye Iversen (35) alltid kjent på et stort ansvar - og har på sett og vis alltid båret lillesøster Anniken (33) på ryggen. Foto: Privat og Astrid Waller Vis mer

Søstre

Da moren døde, ble søstrene Kimhye og Anniken endelig forsonet

De kom sammen til Norge fra Sør-Korea, bare fire og to år gamle. Men det er først nå de har funnet sammen.

I et stort fly sitter to små svarthårede jenter, på vei fra Sør-Korea til Norge. Kimhye er fire år, lillesøster Anniken bare to. Det eneste de eier, er klærne de går i. Det eneste de har, er hverandre. For fra faren deres, den fattige lastebilsjåføren som ikke lenger klarte å ta vare på dem, var dette den siste fortvilte bønnen til barnehjemmet - som sjelden adopterte bort søsken sammen: De to må aldri skilles.

Hos sine nye foreldre, skuespillerparet Karin Maanum og Frank Iversen på Oppsal, ble den ekstreme ansvarsfølelsen raskt synlig. Mens lillesøster Anniken knyttet seg til sine nye foreldre og lekte slik små barn skal, gikk fire år gamle Kimhye rundt og brettet klær og vasket det hun fant i en plastbalje. Hele tiden mens hun snakket og sang til Anniken på koreansk. 

– Jeg kunne ikke leke. Bare vaske og rydde klær. De måtte lære meg å leke. Det er helt sprøtt når jeg ser på mine venninners fireåringer i dag, at jeg brettet klær da jeg var på deres alder.

Kimhye må le. Men legger ettertenksomt til: 

– Pappa har fortalt at jeg gjemte mat rundt i huset. Jeg kunne spise og spise, og hadde nok opplevd sult.

Det biologiske

Til sin nye mamma hadde søstrene ulik tilnærming:

– Da jeg vokste opp, følte jeg aldri at mamma var «den ekte» mammaen min, spesielt i tenårene var jeg veldig opptatt av det biologiske. Men det handler om frykten for å bli forlatt. Det er mitt store livstema – ikke å tørre å elske av redsel for å bli forlatt, forteller Kimhye. 

- Jeg hadde et veldig sterkt bånd til mamma. Jeg var så liten, så det var nok lettere for meg å knytte meg til henne. Jeg var med henne overalt, satt på fanget hennes når hun satt på do og hang på ryggen hennes i et sjal. Vi fikk veldig mye kjærlighet og omsorg. Jeg husker hun alltid pakket oss godt inn i dynene når vi skulle sove, og sang alltid for oss, minnes Anniken, som i dag selv er mamma til datteren Lia Jin på sju.

- Hun er helt spesiell. Hun er et krystallbarn, gløder det fra tante Kimhye. 

Selvsagt kranglet Anniken og Kimhye slik søsken flest gjør.

- Vi er veldig forskjellige personligheter. Det har vært mye krangling og slåssing, bekrefter Kimhye. 

– Jeg husker jeg beit deg i ryggen en gang, fniser Anniken.

– Du har vært mye mer opprørsk enn meg og veldig temperamentsfull. Jeg er superintrovert. Da jeg var liten, holdt jeg alt inne i meg selv og var «flink pike». Jeg trodde jeg måtte det for å bli elsket. 

LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Ikke lenger en søster

I tenårene skled søstrene inn i hvert sitt miljø, Kimhye i et dansemiljø – Anniken i et rebelsk ungdomsmiljø. I en tid med store identitetsspørsmål og sterk indre uro, begynte hun å søke mer spenning.

– Jeg var en ramp. Mye skyldes nok at jeg sluttet med friidrett og dans. Men jeg var aldri redd, og hadde alltid en indre ro på at det gikk bra, forteller Anniken.

Den turbulente perioden skulle imidlertid gi seg utslag i mange konfrontasjoner mellom søstrene – og skape en isfront dem imellom.

– Hun hadde mye sinne, og jeg var veldig følsom. Det var mange år med direkte hat fra min side, forteller Kimhye — som en dag ga sin lillesøster en beskjed hun aldri trodde hun skulle si: «Du er ikke lenger søsteren min».

Et nytt kapittel

En natt skulle alt igjen forandre seg. Anniken er russ da det blir oppdaget at moren deres har kreft – og har hatt det lenge. Det går raskt nedover med henne. Det er sittende ved hennes seng på sykehuset at Kimhye ringer Anniken, og sier det eneste man av og til trenger å si til en søster: «Du må komme».

– Jeg husker jeg hørte mamma skrike i smerte da jeg kom inn i korridoren. Vi satt der helt til hun døde, sier Anniken stille.

– Vi holdt henne i hver vår hånd. Ti på halv to den natten døde hun. Etter det var det ikke så mye å snakke om. Det ble et nytt kapittel. Fra da var det oss to, sier Kimhye.

Anniken flyttet inn til Kimhye den gangen – da pappa Frank valgte å selge huset etter å ha mistet sin kone. I dag er det hos Anniken de som regel samles. Sin far har de et godt og nært forhold til. Og mamma Karin er alltid med dem. Hver jul lager Anniken og datteren et eget pepperkakehjerte også til henne. Og når Kimhye dekker på til familieselskap, får mamma Karin også bordkort. For selvsagt elsket Kimhye sin mor. Hun forsto det bare litt for sent. 

– Det er min store sorg at hun døde uten at jeg fikk sagt at jeg elsket henne. 

VELDIG CLOSE: Kimhye, Anniken og hennes datter Lia Jin utgjør en sterk treenighet. Jin betyr førstefødt. Foto: Astrid Waller
VELDIG CLOSE: Kimhye, Anniken og hennes datter Lia Jin utgjør en sterk treenighet. Jin betyr førstefødt. Foto: Astrid Waller Vis mer

Hvem er dere for hverandre i dag?

– Lillesøsteren til Kimhye, ler Anniken, og legger til: 

– Hun er en veldig støtte, min aller nærmeste … vi er der bare for hverandre. Anniken og Lia Jin er grunnsteinene i livet mitt. Jeg har hatt mange nære relasjoner, men Anniken og Lia Jin vil alltid være der. Det er de som er familien min.

Hvordan er dynamikken dere imellom?

– Jeg har en veldig sterk omsorgsfølelse, ikke bare overfor Anniken, jeg tar alltid et stort ansvar for at ting skal gå bra. 

– Mens jeg er veldig bekymringsløs. Jeg tenker alltid at det ordner seg, sier Anniken.

At de en gang ble sendt vekk, har de aldri sett på som trist eller forferdelig, tvert imot har de begge en dyp takknemlighet. 

– Vi ble sendt vekk i kjærlighet. Det vet jeg. Det er det ikke alle som blir. Vi kom til fantastiske foreldre, smiler Kimhye varmt.

Å gi noe tilbake er en sterk drivkraft hos begge søstrene. I 2012 startet Anniken sin egen frivillighetsorganisasjon «Prosjekt gateplan», der hun var ute på gata og bisto dem som trengte det aller mest. Idag er hun leder for en juniorklubb på Oppsal i Oslo, der erfaringene fra en tøff ungdomstid kommer godt med.

– Man kan ikke lure en luring, ler Anniken, som også jobber med et prosjekt for barn og ungdom innen psykisk helse.

Kimhye har også fulgt hjertet i arbeidslivet. I 2006 bygde hun opp Oslo Streetdance Studio, landets første skole for streetdance. Nå er hun i gang med å bygge opp livstilssenteret The Studio Fitness & Lifestyle og Kraft Forlag, i tillegg til at hun driver med eiendomsutvikling. I bunnen av all jobbingen ligger dette:

– Ønsket om økonomisk trygghet har vært veldig sterkt siden jeg var liten. Jeg tror det handler om ønsket om aldri å trenge å sulte igjen.

LES OGSÅ: Line lette etter sin biologiske familie i 10 år

Tilbake til Sør-Korea

Mens Anniken har vært nysgjerrig og tenkt mye på om de har flere søsken i Sør-Korea, har Kimhye ikke hatt noe behov for å spore opp de biologiske foreldrene. Kanskje fordi hun allerede føler at hun vet det hun trenger å vite?

– Vi vet at moren vår dro fra faren vår etter at hun fikk meg. Men så kom hun tilbake og de fikk Anniken – så jeg vet at det må ha vært kjærlighet der. Faren vår prøvde å beholde oss, men klarte det ikke. 

I et stort fly, på vei til Norge, satt det en gang to små svarthårede jenter. Til sommeren drar de for første gang tilbake til Sør-Korea, sammen med Annikens datter, Lia Jin på sju. Det en venninne sa til Kimhye for en tid tilbake, har truffet henne hardt: «Om faren din ga dere vekk av kjærlighet – tenk på hvor godt det ville ha vært for ham å få se dere igjen?»
En ting er sikker: Om de sporer opp ham, som da alle andre utveier var prøvd, sendte sine to døtre vekk – vil han raskt kunne se at hans høyeste ønske ble innfridd den gangen. At ingenting har kunnet skille de to søstrene.

Denne artikkelen har også stått på trykk i KK nr. 8.

redaksjonen@kk.no