Skilsmisse:

Da Nanna (47) mistet jobben, bestemte hun seg for å skilles også

- Jeg måtte finne ut av hvem jeg egentlig var.

SKILSMISSE: – Da det kom til stykket, var vi enige om skilsmissen, men det var reelt sett jeg som gikk. Det føltes som å flytte hjemmefra, sier Nanna Lund. FOTO: Camilla Stephan
SKILSMISSE: – Da det kom til stykket, var vi enige om skilsmissen, men det var reelt sett jeg som gikk. Det føltes som å flytte hjemmefra, sier Nanna Lund. FOTO: Camilla Stephan Vis mer
Publisert

Nanna Lund levde et helt vanlig liv. Faktisk levde hun det livet som er målet for mange: kjernefamilie, god jobb, snill mann, de rette feriene og hus i en forstad. Men hun bar på en lengsel etter noe annet, som ikke kunne oppfylles. Og en dag vinket hun farvel til alt og flyttet hjemmefra. Som 47-åring.

– En dag gikk det opp for meg at det var lenge siden jeg hadde vært ordentlig glad. Det var en rystende tanke. Jeg var ­anspent og depressiv, men jeg forsto ikke hvorfor. Jeg var gift med en bra mann, jeg hadde en god jobb, barna var i ferd med å bli store. Vi hadde hus og bil, og vi reiste på familieferier. Hvorfor hadde jeg det ikke bra?

Det var spørsmålet Nanna Lund gikk og tumlet med for sju år ­siden, da nedbemanning på jobben brått rystet fundamentet i livet hennes. En utilfredshet og en ­lengsel etter noe annet hun ikke kunne definere, hadde ligget og ulmet lenge, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med den. Kunne hun, som hadde alt, virkelig tillate seg å være misfornøyd med livet? Og hvordan ville et annet liv i det hele tatt se ut?

Av og til tenkte jeg at jeg bare kjedet meg, og jeg feide følelsene mine til side, fordi jeg syntes at det var å sutre.

Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var som var galt. Jeg hadde heller ikke tid til å sette fingeren på det. Jeg hadde det travelt på jobb, og jeg hadde det ­travelt hjemme. Jeg var med årene gått hen og blitt hjemmets administrator, for mannen min var mye borte på jobb, og jeg hadde ikke ett sekund til å tenke over om ting kunne vært annerledes.

Å miste jobben var umiddelbart et sjokk

Nannas arbeid var på det tidspunktet ikke en hvilken som helst jobb. Hun var skjønnlitterær ­redaktør i forlaget Gyldendal. Det var ikke bare en krevende jobb, som hun aldri hadde fri fra, det var også en identitetsskapende faktor i livet hennes. Å være redak­tør i Gyldendal ga prestisje i de kretsene Nanna beveget seg i. Men forlagsbransjen var inne i en lang nedgangstid, og hun mistet drømmejobben i en lenge varslet nedbemanningsrunde.

Å miste jobben var umiddelbart et sjokk, men det skulle vise seg å være en «wake up call» på flere plan, for den startet en prosess hvor Nanna skulle definere seg selv ut fra nye parametre.

– Det var ikke bare det at jeg mistet jobben. Det var det at jeg mistet akkurat den jobben. Det satte i gang en masse tanker om hva jobben hadde betydd for min identitet, min selvfølelse og min plass i verden. Og det satte i gang noen vurderinger om jeg var på det ­stedet hvor jeg skulle være i livet mitt på andre områder også.

Nanna beskriver det som at hun hadde bygget to stillaser omkring seg selv. Det ene var det profesjonelle stillaset. Det besto av jobben og arbeidsidentiteten hennes. Det andre stillaset besto av alt det hun hadde bygget opp i privatlivet sitt: mann, barn, familieliv. Nå hadde det første rast sammen, og det andre sto og vaklet.

– Da det kom til stykket, var vi enige om skilsmissen

I stedet for å søke ny jobb begynte Nanna som selvstendig redaktør og oversetter, en usikker yrkesvei som få år tidligere ville ha vært utenkelig, men som nå føltes befriende.

Samtidig presset andre erkjennelser seg på: Kjærligheten i hennes 19 år lange ekteskap hadde utviklet seg til vennskapelighet, og følelsen av å ville noe annet presset seg på.

– Da det kom til stykket, var vi enige om skilsmissen, men det var reelt sett jeg som gikk. Det føltes som å flytte hjemme­fra, for jeg hadde laget disse identitetsskapende ­rammene rundt livet mitt, og da jeg forlot det, var det nesten som da jeg var ung og flyttet fra barndomshjemmet og skulle stå på egne bein for første gang. Jeg måtte finne ut av hvem jeg egentlig var. Og på det tidspunktet var jeg 47 år.

For mange er skilsmissen akkurat som en sorg, med usikkerhet eller sinne. Særlig hvis den er kommet uønsket. For Nanna markerte den starten på en periode med frihet og eufori. Selv forklarer hun det med at hun var blitt for lenge i ekteskapet, noe hun påtar seg ansvaret for. Men det er vanskelig å avslutte et familieliv som ingen andre i familien ønsker å endre.

Nå var imidlertid beslutningen tatt, og det føltes som om ­verden lå åpen foran henne med et vell av muligheter.

– Jeg surfet på verden. Jeg var i sinnssykt godt humør, og det føltes litt merkelig og egoistisk, for samtidig ­skulle jeg gi barna mine omsorg, og de hadde ikke bedt om ­dette.

Flyttet hjemmefra for andre gang i sitt liv

Det var ikke bare euforien som krasjet med Nannas ­tidligere selvbilde. Inn kom også en periode med et svært aktivt ­Tinder-liv. Et liv som hun, når hun ser tilbake, ­beskriver som hemningsløst og glimtvis uansvarlig, men også livgivende, ­bekreftende og morsomt.

Men hvordan passet det inn i bildet av en mor på 47 med to store barn og et ansvarsfullt ­arbeidsliv? Kanskje var det ikke hun som ikke passet til bildet, gikk det opp for henne. Kanskje var det bildet som var feil.

Venninnene mine mente det var naturlig at jeg var på Tinder, for jeg skulle jo finne en ny kjæreste, men det var slett ikke det dette handlet om. Det handlet om meg. Det dreide seg ikke om at jeg skulle etablere en ny ­orden. Det handlet om det motsatte. Det handlet om å vende tilbake til en tilstand av uorden og kaos, som jeg av en eller annen grunn trives utrolig godt i, men som hadde vært lukket for meg.

– Vi har på en eller annen måte bestemt at trygghet og orden er noe positivt. Det er målet med livet vårt. Du kan gjerne ha et kaotisk tenåringsliv og noen festlige år når du er i 20-årene, men så slår du deg til ro og finner hjem.

– Og det er ikke det at jeg angrer på at jeg levde et alminnelig kjerneliv. Men jeg lærte i den tiden, da min tilværelse var fast­låst, at det ikke fungerte for meg. Det kunne jeg av gode grunner ikke vite på forhånd. Men da jeg fikk sjansen til å kaste meg i avgrunnen i 120 kilometer i timen, så gjorde jeg det uten å se meg tilbake, og det føltes helt riktig.

– I mitt gamle liv var det ikke plass til å feile. Jeg hadde så mye jeg skulle ha kontroll på, sier Nanna. FOTO: Camilla Stephan
– I mitt gamle liv var det ikke plass til å feile. Jeg hadde så mye jeg skulle ha kontroll på, sier Nanna. FOTO: Camilla Stephan Vis mer

Etter at Nanna flyttet hjemmefra for andre gang i sitt liv, er hun ifølge seg selv blitt voksen. Bare ikke på den måten hun hadde forventet. Og faktisk heller ikke på den måten samfunnet forventer.

Å være voksen er å ta ansvar for seg selv og følelsene sine. Jeg har sluttet å innbille meg at jeg har kontroll på det, for jeg har ikke kontroll på meg selv. Hver eneste dag er en evig forhandling med meg selv om hvordan jeg skal navigere i verden i dag. Jeg kan saktens forstå dragningen mot trygghet, der man bare lukker kjeften på alle de stemmene som roper opp i en selv, men i mitt tilfelle førte det til en nedtur å leve på den måten.

– I mitt gamle liv var det ikke plass til å feile. Jeg hadde så mye jeg skulle ha kontroll på. Nå er jeg med vilje feilbarlig hver dag. Jeg ER feilbarlig og kaotisk, og det skal ikke gjemmes bort, tvert imot. Hvis jeg vil leve ærlig, er jeg nødt til å utsette meg for det kaoset, ­utsette meg for livet.

Nanna legger ikke skjul på at det hver dag er hardt arbeid å velge ­friheten og ærligheten.

– Jeg har lært at det er hardt ­arbeid å bli seg selv. Man må utfordre alle sine fastlåste ideer om hvem man er og hvordan man har det. Man må være parat til å treffe noen ordentlig store valg som kan ha konsekvenser for andre mennesker. Jeg kjemper stadig med at jeg havner i noen gamle mønstre som handler om kontroll. Og så er det utrolig fristende å vende tilbake til en tilstand hvor tilværelsen er kontrollerbar og mulig å håndtere. Men hver gang den melder seg, tar jeg tre skritt tilbake og sier: «Vær forsiktig med å gå dit, for det er ikke bra.»

Har fått seg ny kjæreste

Faktisk fikk venninnene til slutt rett. Nanna har fått en kjæreste igjen. Men hun er ikke i ferd med å bygge et nytt stillas. Det er ikke et forhold der man forsøker å leve opp til en lang rekke ytre forventninger. Nannas kjæreste er en del ­yngre enn hun selv, bakgrunnene deres er helt ulike, og de styrer ikke mot en ny kjernefamiliemodell.

Nanna og kjæresten er enige om å bygge opp et forhold hvor det skal være plass, og hvor ingen av dem skal sitte med følelsen av å gå på akkord med seg selv.

Det er et parforhold hvor vi unngår å kjøpslå om ting: «Hvis jeg gjør sånn for deg, må du gjøre slik for meg.» Det dreper kjærligheten. Så begynner man å korrigere seg selv for å unngå straff eller bebreidelser. Det høres kanskje hardt ut, men det ligger en forventning i mange forhold om at man hele tiden skal avlegge regnskap eller gjøre seg ­fortjent til noe. Man kan ikke ­programmere hvordan ens nære relasjoner forløper, men man kan være ærlig mot seg selv og all sin usikkerhet og all sin tvil.

For Nanna krevde det at hun rykket livet sitt opp med roten før hun fant inn til en kjerne av livsglede og ærlighet overfor seg selv. Å våkne opp til en ny dags uforutsigbarhet beskriver hun som den største lykke, mens det for andre ­ville trigge den største angst. Hun skulle bli 51 år før hun fant ro i kaoset sitt.

– Vi bebreider alltid menn for at de får en midtlivskrise. At de får George Michael-skjegg, ring i øret, motorsykkel og en yngre kvinne. Og vi ler litt av dem. Men jeg ser med ­mildere øyne på dem nå, for jeg forstår dem bedre. De var på gale veier, og så må det skje noe annet, så de ikke mister seg selv. Så er spørsmålet om de finner seg selv på den ­måten, men i det minste handler de, sier Nanna.

Og neste plan for en date i hennes nye liv? Strikkhopping med kjæresten. Selvfølgelig. Avgrunnen lokker.

– Vær ærlig

– Kvinner må være mindre flinke og mer ærlige hvis de skal ha det godt med seg selv, sier psykoterapeut Lea Rasmussen.

Psykoterapeut Lea Rasmussen møter ofte kvinner midt i livet som er i en krise som de skal finne en vei ut av. Krisen kan komme innenfra i form av en depresjon eller være forårsaket av et sjokk utenfra, som å miste jobben, en skilsmisse, sykdom eller dødsfall. Felles for de erfaringene kvinner gjør seg, er at de ofte opplever et behov for å skape noen fundamentale forandringer for seg selv.

– Når det skjer på det tidspunktet i livet, er det ofte et spørsmål om modenhet. Vi har fått ro i livet. De fleste av oss har ikke små barn lenger. Vi må ikke stå opp på natta samtidig med at vi har en full arbeidsuke. De fleste bor et sted hvor det er bra. De har et visst overskudd. Vi får også en større gjennomslagskraft på dette tidspunktet i livet. Vi har lettere for å si: «Nå finner jeg meg ikke i dette lenger.» Vi blir oppmerksom på den konflikten som oppstår inni oss når vi nok en gang har akseptert at andre har kjørt over oss.

– Vi er sunne og friske, barna har det godt, men vi føler en tomhet. Lengselen etter å bli den vi i virkeligheten er, blir vanskelig å holde nede. Vi lengter etter å høre til både hos andre og hos oss selv. Når kvinner midt i livet så ofte står med følelsen av å bli overkjørt – igjen – eller av å ha strukket seg så langt at de ikke lenger kjenner seg selv, henger det i stor grad sammen med at vi legger stor vekt på vår tilpasningsevne, og det av gode grunner, sier psykoterapeuten. Hun fortsetter:

– Vi er generelt sett en generasjon av flinke piker. Vi er blitt oppdratt til å tilpasse oss. Hvis du har vokst opp i en familie hvor du er blitt hørt fordi du var flink, så lærer du lynraskt at du må være dyktig hvis du skal være en del av flokken. Ofte er du også den som hjelper andre og har overblikk. Det gir svært gode poeng. Men det er en mynt med to sider. Verden trenger dyktige og empatiske kvinner, men vi må også passe på hvor mye vi ofrer oss, for det sliter på oss når vi hele tiden må strekke oss.

Følelsen av kontroll er ofte det første som forsvinner når man står i en krise, og det er sjelden en god følelse å miste kontrollen. Lea Rasmussen innrømmer at mange kvinner får kommentarer om at de er kontrollfriker. Og kontroll gir da også trygghet.

– Men så kommer krisen, og da opplever vi at vi ikke er guddommelige. Da må vi derimot starte fra scratch og etablere oss på nytt. Det er en vanvittig tøff prosess, men den gir rom for at du kan begynne å navigere ut fra hvem du selv er og ikke ut fra alt det du har tilpasset deg, sier hun. Det er hardt arbeid å komme igjennom den prosessen, men Lea Rasmussen understreker at det er et stort potensial for positiv forandring i de harde erkjennelsene.

– Vi må lære at det ikke er feil å feile. Det å feile gir erfaringer, men vi anklager oss selv for at vi burde visst bedre. Når vi klarer å akseptere vår egen feilbarlighet, kan vi begynne å elske oss selv. Og ja, det er en klisjé at vi skal elske oss selv, men det er vi rett og slett nødt til. Hvor radikalt man ommøblerer livet sitt, vil være opp til den enkelte. Det er ikke alle kvinner som nødvendigvis skal forlate mannen sin eller si opp jobben for å bli blomsterbinder på en thailandsk øy uten kloakk og helseforsikring, men for alle vil det handle om å forlate sikkerheten og tryggheten ved det velkjente.

– Mange av oss bygger en borg av trygghet rundt oss selv, men oftest ender vi med å stå der inne og skue ut. For utenfor, i usikkerheten, der ligger lengselen vår. Det tydeligste synonymet til usikkerhet er frihet. Det er friheten og veien til lengslene våre vi kan finne der utenfor borgens murer. Vi trenger ikke alltid å gå hele veien dit ut. Vi kan også ta noen turer ut dit og tilbake igjen, men det handler om at vi gjør det til en dedikert oppgave å ta vare på oss selv

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer