Sorg

- Da pappa døde, kollapset verden

Da Christina var syv år døde moren av overdose. Hvordan skulle livet gå videre da også faren ble borte - femten år senere?

For tre år siden ble det siste familiemedlemmet med direkte slektskap til Christina Sandsengen (33) borte. – Etter at farfar døde, har jeg sluttet å feire jul, forteller hun. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
For tre år siden ble det siste familiemedlemmet med direkte slektskap til Christina Sandsengen (33) borte. – Etter at farfar døde, har jeg sluttet å feire jul, forteller hun. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer
Publisert

- Pappa var alt jeg hadde. Min store helt.

Året er 2009. Christina setter på nedtellingen på mobilen. Først skal hun øve på gitaren, slik hun er nødt til som elev på Norges musikkhøyskole i Oslo. Når alarmen ringer, legger hun vekk gitaren og gråter. Hun har satt av femten minutter til å gråte alt hun har.

På øvingsrommet i femte etasje er veggene lydtette. Christina hyler. Vet at ingen kan høre henne. Hun har to minutter til å hente seg inn igjen. Så må hun tilbake til gitaren. Slik går dagene.

- Da jeg fikk telefon fra politiet om at pappa var død, kollapset jeg fullstendig. Jeg tenkte at dette kunne ikke skje. Ikke han også, sier Christina Sandsengen (33) til KK.

Hun vet mer om sorg enn de fleste på hennes alder. Og om hvordan komme seg videre til tross for at de som sto henne nærmest er borte, før hun selv har nådd voksenlivet.

- Jeg var syv år da presten kom på døra og fortalte at mamma var død. Jeg husker forklaringen var at hun hadde tatt for mye medisin. Senere fikk jeg vite at det var en overdose, forteller Christina rolig.

- Pappa ble min trygge havn

Det var jo ikke sånn det skulle være. En liten baby ankom verden ved Gjøvik, i 1987. Begge foreldrene slet med rus og stoffmisbruk. De to foreldrene fikk ikke forholdet til å fungere og gikk fra hverandre. Lille Christina flyttet mye. Bodde tidvis hos moren, men også andre familiemedlemmer som tro støttende til. Etter hvert ble det til at hun bodde mest hos far.

- Det er mange som hjalp til, og som gjorde sitt ytterste for at jeg skulle få bli hos pappa. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg nok vært et helt annet sted i dag, sier Christina som vokser opp ved Krokstadelva, utenfor Drammen.

- Heldigvis klarte pappa mot alle odds å bli rusfri noen år før mamma døde. Han snudde totalt om på livet sitt, og på den måten ble han min trygge havn og min store forbilde, sier Christina.

Hva husker hun om sin egen tidlige barndom?

- Jeg har mange gode minner om mamma. Jeg husker henne som kjærlig og omsorgsfull, og at hun lagde god mat til meg, blant annet noen forseggjorte smørbrød, forteller Christina og smiler.

Hun understreker at tilværelsen også var preget av uforutsigbarhet. For rusen tar plass. Stjeler tiden, fokuset og oppmerksomheten til den du søker trygghet hos. Christina kan huske at hun ikke skjønte hvorfor moren var så trøtt og uklar. Noe stemte ikke. Mormoren var ressurspersonen for den lille sårbare familien, men døde i en ulykke da Christina var fire år. I etterkant har hun tenkt at det brå dødsfallet kan ha gjort tilværelsen enda mørkere for moren.

- Mamma tok det fryktelig tungt. Selv husker jeg en tristhet. At jeg gjemte meg når beskjeden kom og skjønte at dette var alvorlig, forklarer Christina.

Da moren døde av overdose omtrent tre år senere, skjønte Christina mer av hva døden betyr. Men det var først i begravelsen at tårene kom. Og erkjennelsen av at mamma, den ene av de to hun elsket høyest i verden, aldri skulle komme tilbake.

- Den vonde klumpen i brystet løsnet i begravelsen. Jeg kan huske at det føltes forløsende på et vis, forteller hun og fortsetter:

- Etter at mamma døde, var det pappa og jeg. Med mye støtte fra farfar også. Pappa var min trygge havn, store helt og forbilde. At han klarte å bli rusfri var en helt enorm prestasjon, og han var en helt fantastisk pappa for meg gjennom barndommen og ungdomstiden, sier Christina.

En mørk periode i livet

En trygg, rusfri pappa i full jobb som var flink til å fortelle hvor glad han var i Christina, kunne likevel ikke fjerne alt det vonde.

- Jeg bar på mye sorg, sier Christina og forteller at hun på ungdomsskolen kjente på en følelse av å ikke strekke til. Tanker om at moren hadde valgt rusen og ikke henne, gjorde at hun følte seg valgt vekk. Var hun ikke verdt å elske? I tillegg følte hun seg annerledes. En mor som var død av overdose. Ingen andre hun kjente hadde den bakgrunnen. Skulle det gå sånn med henne også?

- Det var en mørk periode i livet. Jeg ga helt faen i skolen, og så ingen framtid for meg selv. Jeg husker lærerne tok det opp med pappa, om det ikke var noe jeg kunne interessere meg for, nå som jeg etter hvert skulle søke meg til videregående.

- Og det var jo noe. Det var musikk. På den tiden spilte jeg bass i et jenterockeband, og det var vel det eneste jeg egentlig likte å holde på med, sier Christina og forteller at hun nærmest ble advart mot å søke musikklinja, ettersom det var så vanskelig å komme inn.

– Gitaren og musikken har reddet meg, vil jeg si. Det er mitt anker i livet nå. Å berøre med musikk er det jeg lever og ånder for nå, og det oppleves som meningsfullt, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
– Gitaren og musikken har reddet meg, vil jeg si. Det er mitt anker i livet nå. Å berøre med musikk er det jeg lever og ånder for nå, og det oppleves som meningsfullt, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

- Det er litt rart, men i det øyeblikket jeg fikk høre at jeg mest sannsynlig ikke ville klare karakterkravene eller opptaksprøven, ble jeg helt besatt av å få det til. Jeg tror jeg på et vis jeg klarte å kanalisere alt det mørke og vonde inn i det prosjektet, forteller Christina som bestemte seg for å søke seg inn med gitar som instrument, og jobbet beinhardt med skolen og med gitartimer for å ha sjanse til å komme inn.

- Og jeg klarte det!

Christina smiler når hun gjenforteller.

- Pappa grein og jeg grein. Jeg fikk en følelse av at alt var mulig, sier Christina.

Og musikklinja blir et vendepunkt.

- Jeg fikk en lærer som betydde så mye for meg, og fortsatt gjør det, forteller Christina om den mannlige læreren som åpnet øynene hennes for klassisk gitar, den klassiske musikken, nyansene i fingerspillet, - og for en verden av toner som beveger henne og de som hører på.

- Det var en følelse av å komme hjem. Instrumentet ble noe jeg kunne uttrykke alle følelsene mine gjennom. Og det er da jeg bestemmer for å vie livet mitt til klassisk gitar, sier hun og forteller at hun fra da av legger all energi inn i musikken. Det er dette hun vil gjøre. Dette hun vil holde på med, for alltid.

Stadig når hun nye mål. Stadig får hun bekreftelser på at hun utvikler seg. Og da hun kommer inn på Musikkhøgskolen rett etter videregående, er faren den første hun ringer.

- Dette hadde jeg ikke klart uten deg, pappa. Denne viljestyrken har jeg fra deg, husker jeg at jeg sa. Og jeg merket at han var så stolt.

- Jeg falt helt sammen

Å komme gjennom nåløyet til Norges mest prestisjefylte musikkskole på første forsøk var unektelig en stor prestasjon, særlig med tanke på at de andre elevene i de fleste tilfellene var blitt introdusert for instrumenter og øvingsrutiner mye tidligere enn henne selv. Nivået på de andre gitarelevene var høyt.

- Jeg var den dårligste teknisk, sier Christina oppriktig og ler litt.

Hun forteller om hvor mange tusen timer med øving som skal til for å virkelig mestre et instrument. Og hvor dedikerte studentene ved skolen er. Hun selv inkludert.

- Det var en stor overgang fra videregående, sier Christina. Både det å flytte til Oslo, bosette seg i kollektiv og få tid til all øvingen mellom en full timeplan.

Siste året på skolen er det mest intense. Christina er tjueto år, og øver og øver. Ønsker virkelig å nå de karaktermålene hun har satt seg. Så ringer telefonen.

- Det er politiet. De står utenfor døra.

Christina forklarer at ringeklokka ikke virker fordi hun etter det som skjedde med med mormoren og moren ikke tålte at det ringte uforvarende på døra. Angsten slo ned i henne som en klo hver gang.

Derfor nådde politiet henne på telefonen. Ba henne komme ut.

- Det har vært et dødsfall, fortalte to sivilkledde politimenn meg. Jeg husker jeg rakk å tenke at det var farfar, før beskjeden kom om at det var pappa.

- Jeg falt helt sammen. Som om noen helte en bøtte med flytende bly over meg. Totalt kaos. Total angst. Jeg klarte å si at de måtte bli med meg inn og fortelle meg hva som hadde skjedd. At jeg var redd for at jeg skulle kollapse der ute.

Faren har dødd brått, mens han sov over på besøk hos farfaren til Christina.

- Det var så ulogisk. Spreke pappa. Han var helt rusfri femtiåring, nøye med kosthold og trening. Senere skulle obduksjonen vise en åreforkalking, forteller Christina.

- Men det var ikke noe vi kunne vite.

Christina går nærmest på autopilot de første dagene etter dødsfallet. Det er hun som må ta seg av alt det praktiske. Ringe rundt. Kontakte begravelsesbyrå. Hun drar til farfaren. Møter tanter og kusiner. Klarer ikke å være alene.

- Jeg bestemmer meg også for å spille en sarabande av Bach i begravelsen. Et stykke jeg hadde øvd på mens var hjemme hos ham, og som jeg husker at han stoppet opp og lot seg bevege av. Han satte seg ned og bare lyttet, forteller Christina.

- På skolen var det vanskelig å konsentrere seg. Fra jeg var liten hadde jeg lært meg å gråte lydløst. Det gjorde jeg nå også. Kjente jeg tårene kom, lot jeg dem bare renne. Det var ikke noe andre la merke til, forklarer Christina.

Hun husker ikke alt. Men at hun satte av tid til å gråte på øvingsrommet er et klart minne. Hjalp det?

- For meg har det vært viktig å ikke holde sorgen inne. Det er en fysisk følelse av at det må ut, forklarer Christina.

De første årene tar hun opp telefonen på refleks for å ringe faren. Det var jo han hun delte alt med, som fulgte henne tettest. Og da farfaren døde for rundt tre år siden, var det siste familiemedlemmet med direkte slektskap til Christina, borte.

Sluttet å feire jul

Hvordan preges hun i dag av å være uten nære familiemedlemmer?

- Jeg har et veldig nært forhold til tanten min og søskenbarna mine, og det er jeg takknemlig for, sier Christina.

- Men det er klart, etter at farfar døde har jeg for eksempel sluttet å feire jul. Det ligger ikke noe dramatikk i det, men det føles godt for meg å ha så vanlige dager som mulig, med rutiner, øving og alt som jeg har godt av, sier Christina oppriktig.

Hun pynter ikke til jul. Hører ikke på julemusikk. Markerer ikke høytiden på noe vis.

- Det er ikke så lett for andre å forstå, men ensomhet kan faktisk oppleves sterkere sammen med andre noen ganger, for meg er det mindre ensomt, og deilig fredfullt å være alene i julen, sier Christina.

– Til dem som står midt i sorgen, kan det være en trøst å vite at det på et vis blir lettere med tiden. Det blir flere pusterom mellom slagene, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
– Til dem som står midt i sorgen, kan det være en trøst å vite at det på et vis blir lettere med tiden. Det blir flere pusterom mellom slagene, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

I dag har Christina nådd målet om å leve av musikken. En periode drev hun klassisk gitarskole i Oslo. Den ble solgt, for å få tid til musikken. Som turnerende musiker har timeplanen blitt endret av Korona-pandemien. Før verden stengte ned, fløy Christina til festivaler i Sør-Amerika, Asia, og USA med gitaren i bagasjen. Levende lys på scenen er signaturen. Med publikum som spenner fra en håndfull lyttende til flere tusen tusen.

- Nå har jeg vært hjemme i Norge i flere måneder. Det har jeg ikke vært på mange år. Det føles i grunn godt, sier Christina.

Snart kommer en plate nummer to. Denne gangen ikke bare ren klassisk musikk, men også egenkomponerte stykker.

- Jeg gleder meg skikkelig til den blir ferdig, sier Christina entusiastisk.

Har hun det bra nå?

- Jeg har gode dager og dårlige dager. Og jeg har mange ganger ønsket meg profesjonell hjelp uten å få det. Det syns jeg har vært skuffende. Livet mitt har vært preget av flere sjokk og tap, og etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg også skjønt at mye av det jeg sliter med i dag kan relateres til at mamma ruset seg, sier Christina som blant annet beskriver seg som høysensitiv.

– Jeg har mange ganger ønsket meg profesjonell hjelp uten å få det, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
– Jeg har mange ganger ønsket meg profesjonell hjelp uten å få det, sier Christina. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

- Men jeg kjenner ikke på sinne for det der. Jeg vet så mye mer i dag om hva mamma slet med, og jeg vet at hun elsket meg, sier Christina.

- Gitaren og musikken har reddet meg

Farens evne til å kjempe, kjærligheten han viste henne, den bærer hun også med seg. Og tryggheten hun følte hjemme hos farfaren. Likevel tør hun ikke tenke på hvor hun hadde vært uten musikken.

- Gitaren og musikken har reddet meg, vil jeg si. Det er mitt anker i livet nå. Å berøre med musikk er det jeg lever og ånder for nå, og det oppleves som meningsfullt, sier Christina. Hun tror på åpenhet. Også om det som gjør vondt, og mener mennesker som opplever å stå i sorg må tørre å prioritere seg selv.

- Gjør det som oppleves som riktig og viktig for deg. Pass på å få nok søvn. Drikk vann og forsøk å få i deg mat. Det er konkret, men har mye å si. For meg har rutiner vært viktig. Men dette er individuelt. Sorg kommer også i bølger, og kan dukke opp når du er uforberedt, sier Christina og legger til:

- Til de som som står midt i sorgen kan det det være en trøst å vite at det på et vis blir lettere med tiden. Det blir flere pusterom mellom slaga.

Sorg kan utløses av et minne. En assosiasjon. En merkedag.

- Ofte føler man at sorg ikke passer. Det gjør det bare verre. Jeg har tro på å slippe ut følelsene. Om det handler om å puste med magen eller gråte, er forskjellig fra person til person. Men å anerkjenne at den er der, og at du ikke skal forsøke å pakke den vekk, det er viktig, sier Christina.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer