- Pappa var alt jeg hadde. Min store helt.

Året er 2009. Christina setter på nedtellingen på mobilen. Først skal hun øve på gitaren, slik hun er nødt til som elev på Norges musikkhøyskole i Oslo. Når alarmen ringer, legger hun vekk gitaren og gråter. Hun har satt av femten minutter til å gråte alt hun har.

På øvingsrommet i femte etasje er veggene lydtette. Christina hyler. Vet at ingen kan høre henne. Hun har to minutter til å hente seg inn igjen. Så må hun tilbake til gitaren. Slik går dagene.

- Da jeg fikk telefon fra politiet om at pappa var død, kollapset jeg fullstendig. Jeg tenkte at dette kunne ikke skje. Ikke han også, sier Christina Sandsengen (33) til KK.

Hun vet mer om sorg enn de fleste på hennes alder. Og om hvordan komme seg videre til tross for at de som sto henne nærmest er borte, før hun selv har nådd voksenlivet.

- Jeg var syv år da presten kom på døra og fortalte at mamma var død. Jeg husker forklaringen var at hun hadde tatt for mye medisin. Senere fikk jeg vite at det var en overdose, forteller Christina rolig.

- Pappa ble min trygge havn

Det var jo ikke sånn det skulle være. En liten baby ankom verden ved Gjøvik, i 1987. Begge foreldrene slet med rus og stoffmisbruk. De to foreldrene fikk ikke forholdet til å fungere og gikk fra hverandre. Lille Christina flyttet mye. Bodde tidvis hos moren, men også andre familiemedlemmer som tro støttende til. Etter hvert ble det til at hun bodde mest hos far.