Rådebank

- Da pappa tok livet sitt, følte jeg at jeg hadde vært en grusom datter

Rådebank-forfatter Linn-Jeanethe Kyed brukte selvopplevde traumer i seriehandlingen.

RÅDEBANK: Serieskaper Linn-Jeanethe Kyed vet selv hvordan det er å miste et nært familiemedlem til selvmord. FOTO: Astrid Waller
RÅDEBANK: Serieskaper Linn-Jeanethe Kyed vet selv hvordan det er å miste et nært familiemedlem til selvmord. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Vinje i Telemark, sommeren 2020:

De intense barneskrikene borer seg gjennom veggene. Linn kjenner det presser på i brystene. Det er åpenbart at sønnens gråt fra etasjen under, påvirker henne slik at hun får melkespreng. Hun ser en våt flekk bre seg utover øverste del av toppen.

«Jeg skal bare fullføre det jeg skriver på, før jeg går ned til ham» sier hun til seg selv. Men hun vet jo at sønnen Sverre er i trygge hender, og at han både har pappa Magnus og mormor Runa ved sin side.

Manusforfatteren har gradert mammaperm, som betyr en kombinasjon av jobb og kvalitetstid med sin nyfødte sønn. Men akkurat denne formiddagen, mens hun sitter og skriver, er det egentlig ikke behov for at hun skal gå ned for å trøste sønnen som har kolikk. Det er ennå en stund til hun skal amme ham.

Linn forsøker å stenge de hjerteskjærende skrikene ute, men det er umulig. Mammahjertet skriker like intenst.

Hun ser på de hvite øreproppene som ligger ved siden av maskinen. En tanke kommer opp i hodet hennes: hva om jeg stapper proppene i ørene og setter på sinnsykt høy musikk - kanskje jeg da kan fortsette skrivingen?

Linn strekker seg etter øreproppene og dytter dem godt inn i øret. Endelig er de intense hylene og den krampaktige gråten borte. Mammahjertet dunker i normal takt igjen.

- Det var slik begravelsesscenen i Rådebank ble til, der karakteren Glenn Tore stikker proppene inn i øret for å stenge ute den uutholdelige situasjonen han er i, forteller Rådebank-forfatter Linn-Jeanethe Kyed (40) til KK.

EGENERFARING: Denne ikoniske begravelsesscenen ble til da den nybakte mammaen Linn måtte stenge ute gråtingen til sønnen. FOTO: NRK
EGENERFARING: Denne ikoniske begravelsesscenen ble til da den nybakte mammaen Linn måtte stenge ute gråtingen til sønnen. FOTO: NRK Vis mer

Ettbarnsmoren ler, men gremmes over at hun følte at hun måtte stenge babyskrikene ute for å klare å konsentrere seg om å skrive på sesong 2 av den populære NRK-serien.

- Det høres jo så fælt ut! Men jeg var jo på jobb, og visste at han hadde det bra sammen med faren sin og bestemor.

FRA SANG TIL SKRIVING: Lenge trodde Linn-Jeanethe Kyed at det var sanger hun skulle bli. Men så fikk hun øynene opp for skriving. I dag er hun kjent for å stå bak manuset til den populære NRK-serien Rådebank. FOTO: Astrid Waller
FRA SANG TIL SKRIVING: Lenge trodde Linn-Jeanethe Kyed at det var sanger hun skulle bli. Men så fikk hun øynene opp for skriving. I dag er hun kjent for å stå bak manuset til den populære NRK-serien Rådebank. FOTO: Astrid Waller Vis mer

La lokk på følelsene etter farens selvmord

40-åringen Linn-Jeanethe - eller bare Linn som hun blir kalt - vokste opp i en kjernefamilie på Ulefoss i Telemark, bestående av foreldrene og en yngre bror.

Barndomsårene går for det meste i sang og musikk, og pappa Egil er en sterk pådriver for å få datteren med på ulike auditions, slik at hun kan reise rundt og opptre med stemmen sin.

Det er også han som i all hovedsak kjører henne fra tensingfremføringer i kirken, til opptredener med barnestjernen Jannicke Abrahamsen rundt om i Norge.

Men det den unge pappajenta ikke vet på dette tidspunktet, er at faren hennes skal velge å forlate livet før hun har rukket å nå myndighetsalder. Og at hun, som en følge av dette, skal slutte helt med å synge for publikum.

Da faren Egil er 40 år begår han selvmord. Linn er selv bare 16 år, og midt i tenåringsfasen. Det første hun gjør er å legge lokk på følelsene sine.

- Noe som viste seg å være veldig usunt. Jeg burde ha tatt tak i det med én eneste gang, sier Linn med et snev av etterpåklokskap i stemmen.

På videregående har Linn behov for å late som at farens brå død aldri har skjedd. Hun vil ikke akseptere at livet er dritt og kjipt, og gjør alt for å komme tilbake til normalen.

- Det var det jeg gjorde, og på en ekstrem måte. Jeg ble en superstudent. Gikk «all in» i alle prosjekter jeg var med på, og tok på meg altfor mye. Jeg har aldri hatt så gode karakterer i mitt liv, som etter det året pappa døde, sier hun og ler litt oppgitt.

På videregående får hun kallenavnet «geniet», nettopp fordi at snittet på karakterkortet ligger helt i øverste sjiktet. Men samtidig sliter Linn med å stå på scenen.

Det å gjøre det hun elsker aller mest, å synge for et publikum, er nå blitt noe Linn synes er vanskelig å gjennomføre.

- Pappas sykdom og første selvmordsforsøk er knyttet til at jeg sang, og det å stå på scenen var av ulike årsaker veldig angstfylt for meg, forklarer hun.

Men likevel gir hun jernet, og lar seg ikke stoppe av angsten. Det går likevel så langt at hun en dag svimer av, etter å ha opptrådt på en huskonsert foran hele skolen.

- Jeg sang, men jeg husker ingenting av selve opptredenen. Jeg hadde blackout. Jeg må ha fullført på et eller annet vis. Men da jeg gikk av scenen datt jeg i bakken. Det må ha vært en blanding av mange følelser og mye stress, konkluderer hun.

Det var først da hun merket at noe var veldig «off», som hun beskriver det som.

- At jeg fikk en brist i fasaden. Hele kroppen kollapset. Men utenom dét var jeg på det sterkeste, og «on top of the world» hele det året.

Etter å ha blitt erklært geniet på skolen, og levert toppkarakterer i førsteklasse, kom andreåret på videregående. Det var da den store smellen kom.

- Jeg var så sliten, og syntes det var vanskelig å stå opp. Fysisk slo også angsten tilknyttet syngingen ut på kroppen min. Jeg hadde veldig mye vondt i halsen, og pådro meg streptokokkinfeksjoner hele tiden.

Et søskenbarn av Linn skjønner at noe må gjøres, og tar henne med på en to ukers ferie til USA midt i skoleåret.

- Endelig fikk jeg en pustepause.

Tenåringen kommer tilbake med nytt, friskt mot, og klarer å fullføre videregående til tross for de vonde opplevelsene på hjemmebane.

- Jeg skjønte ikke da at det hadde en sammenheng med at pappa var død. Det kan jeg se nå i ettertid, at det er en logisk forklaring på alt jeg gikk gjennom. Det sier også litt om at jeg kanskje burde ha oppsøk hjelp den gangen.

Linn snakker med moren og broren om farens død, men heller ikke de skjønner at dette kan ha en sammenheng.

- Det hadde jo gått ett år, og vi trodde at vi hadde sørget nok og at vi hadde kommet oss videre. Men sannheten var at jeg hadde vært i fornektelse et helt år. Det kom som et knyttneveslag mye senere, uten at jeg egentlig skjønte hva det kom av. Jeg sa at jeg ikke hadde det så bra og at jeg var sliten. Ordet «sliten» gikk igjen.

Felles prosjekt med faren

Skjebnen ville ha det til at Linn sluttet med sang og opptredener etter et år med grunnfag i musikk i Oslo. Siden blir ett friår, der hun jobber i en klesbutikk i Kristiansand, til to, før hun tar fatt på medier og kommunikasjon-studier på Høgskolen i Oslo.

Det var der det gikk opp et lys for henne, at det var manusforfatter hun skulle bli.

- Jeg trodde egentlig at jeg skulle drive med sang. Det hadde jo vært min identitet, og det hadde vært veldig sterkt knyttet opp mot pappa og vårt felles prosjekt; sangen.

Men etter et kurs i dramaturgi ble hun solgt.

- Jeg bare visste at det var det jeg ville drive med. Jeg tror ikke at jeg hadde tenkt på det før, at en visuell historie starter på papiret.

På skolen får de i oppgave å lage en kortfilm. De to prosjektene i klassen som er best, blir plukket ut og filmatisert. Linns kortfilmprosjekt er én av de to som får se dagens lys i filmformat.

- Det øyeblikket, og den rusen der, sier Linn euforisk, og nærmest smaker på minnene av rusen som dukker opp i kroppen.

- Jeg tror det må ha vært dét øyeblikket, dét beviset, som var avgjørende for meg.

PAPPAJENTE: Linn minnes mange gode barndomsår med faren Egil. Han kjørte henne fra sted til sted, for at hun skulle få leve ut drømmen som sanger. FOTO: Astrid Waller
PAPPAJENTE: Linn minnes mange gode barndomsår med faren Egil. Han kjørte henne fra sted til sted, for at hun skulle få leve ut drømmen som sanger. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Kortfilmen som Linn formulerer ned på papiret, og siden får leve ut på lerretet, får tittelen «Modellflyet». Kortfilmen handler om en jente som mister faren sin i en bilulykke.

I tiden før ulykken har far og datter puslet med et modellfly sammen. Men da faren dør, spør jenta: «hvem skal hjelpe meg med å fullføre dette flyet nå?».

- Hun plasserer flyet i kjelleren, fordi hun ikke klarer å fortsette på det alene. Men en dag bygger hun ferdig modellflyet selv, og henger det opp på veggen. Det var historien til broren min. Det var hans reaksjon etter at pappa døde. Han sa ingenting, plasserte flyet i kjelleren og tok det ikke opp igjen før mange år senere.

- Dette er egentlig skikkelig spesielt, og noe jeg ikke har tenkt på før akkurat nå. Det er litt vittig å tenke på at starten på hele min karriere var den lille kortfilmen der, som indirekte handlet om pappa det også.

Linns årvåkne blikk indikerer at det i dette øyeblikket er gått opp et lys for henne.

- Det har du ikke tenkt på før nå?

- Nei, egentlig ikke. Det å komme seg videre. Det har jeg ikke tenkt på før nå, at det var det første jeg gjorde av manus. Det var den historien. Og nå sitter jeg her og har fått fram noe av det samme budskapet gjennom Rådebank.

Linn siterer sitt eget mantra.

- «Vi må snakke sammen . Man må aldri legge seg som uvenner. I morgen kan det være for sent» sier hun med kraft i stemmen.

En dresskledd finansmann med munnbind haster forbi utekafeen som er badet i vårlig sollys. Han hever øyenbrynet, og kaster et nonchalant blikk i retning Linn.

Setningen «i morgen kan det være for sent» henger igjen i luften.

Var redd for smitteeffekt

I utgangspunktet var det som er sesong 2 av Rådebank, ment å være sesong 1. Men fordi det var et såpass alvorlig tema som ble tatt opp - selvmord - bestemte hun seg for, i samråd med NRK, å starte på historien et annet sted enn først planlagt.

- Jeg var klar for å være så personlig, men det var likevel noe inni meg som gjorde at jeg følte at jeg ville vente. Jeg var redd for at jeg skulle skrive noe som kunne bli oppfattet feil. Som etisk sett hadde blitt det motsatte av det jeg hadde tenkt.

Hun trekker frem at man har flere eksempler på serier og filmer med selvmord som tema, der man snakker om en smitteeffekt i etterkant av film- og serievisning.

- Jeg ville bare være helt sikker på at når det først skulle bli gjort, måtte det blir gjort helt riktig. Det var mitt forslag å starte på historien et annet sted. Men det betød at det var en risiko for at jeg aldri kom til å få mulighet til å fortelle den historien jeg egentlig ville fortelle.

For som Linn sier; det er ingen garanti for at man får seertall nok, slik at NRK ønsker å bestille en sesong til.

- Det var veldig mye som sto på spill, men jeg ble veldig glad da seertallene gradvis økte, selv om det tok litt tid.

Først var det fokus på å nå målgruppen.

- Vi ønsket først å nå de som var interessert i bil, burger og råning. Men så begynte jungeltelegrafen gradvis å spinne, og plutselig hadde over 500 000 mennesker sett serien. Nå har over én million sett Rådebank. Dét føltes som en seier, sier hun og smiler.

I researchfasen hadde Linn og kollegene kommet over mørketall når det kom til selvmord blant menn.

Et slags brev med introen: «Hallo unge mann, hvordan har du det egentlig?», ført i pennen av Tove Gundersen, generalsekretæren i Rådet for Psykisk Helse, skulle bli svært betydningsfullt for Linn.

- Videre sto det: «Tenk hvis bare flere, parentes menn, kunne ha snakket mer om det å ha helt vanlige liv, finne sin plass, takle kjærlighetssorg og økonomisk usikkerhet». Underteksten var at da ville mange fått det bedre med seg selv. Det traff meg så innmari hardt, og det sitatet har jeg tatt med meg hele veien. Det er blitt en slags grunnpilar i Rådebank, forklarer hun.

TØRRE Å ÅPNE SEG: Linn har hatt et mission med Rådebank om at hun vil at gutta skal tørre å snakke mer om følelser. Her fra sesong 2, med hovedrolleinnehaver Sivert (Sjur Brean) og hans far Johannes (Kyrre Haugen Sydness). FOTO: NRK
TØRRE Å ÅPNE SEG: Linn har hatt et mission med Rådebank om at hun vil at gutta skal tørre å snakke mer om følelser. Her fra sesong 2, med hovedrolleinnehaver Sivert (Sjur Brean) og hans far Johannes (Kyrre Haugen Sydness). FOTO: NRK Vis mer

For Linn er det blitt et mission med Rådebank å få unge menn til å snakke høyt om følelsene sine. Likevel presiserer hun at Rådebank ikke er historien om faren Egil.

- Fordi pappa var psykisk syk. Han fikk en diagnose. Manisk depressiv het det den gangen, nå heter det bipolar lidelse. Det er noe litt annet enn det vi skildrer i serien, forklarer hun.

- Men jeg har alltid visst at jeg vil lage noe på den tematikken, for det er blitt min livshistorie.

- Du ble jo nærmest dratt mellom to epoker i livet, med store kontraster, da du skrev på sesong 2 av Rådebank - hvordan var det å skrive noe så ekstremt personlig, da du akkurat hadde blitt mor og var hormonell og sliten?

- Når jeg ser tilbake på det nå, så skjønner jeg ikke helt hvordan det gikk til, sier hun og ler.

- Da jeg var i det, gikk det jo på et vis. Jeg tror også at hormonene hjalp meg. Man sier ofte at man er i ammetåka, som noe som nesten oppfattes som negativt. Det ligger i ordet «tåke», man klarer ikke å tenke klart eller å være til stede.

Men Linn er overbevist om at ammetåka hadde motsatt effekt på henne.

- Disse hormonene er jo der for at jeg skal tåle ekstremt lite søvn, produsere melk, og man er et supermenneske i en liten periode der det kreves mye av deg. Jeg tror jeg brukte det til skrivingen. Jeg opplevde det ikke som at jeg var i en slags tåke, mer at jeg var full av energi, og satt og jobbet store deler av natten.

Hun sov litt innimellom slaga, før pliktene kalte igjen.

- Jeg var i en slags runddans av skriving, amming, sove bittelitt, men akkurat nok til at jeg fikk sykt mye energi. Jeg tror ikke at jeg hadde klart det igjen. Hadde jeg vært i en slik pressa situasjon, uten å ha vært i den såkalte ammetåka blandet med hormonene, hadde det aldri gått, sier hun ærlig, og legger til:

- Det ble en veldig interessant opplevelse å skrive ut noe så personlig og så nært, og grave i det dypeste og det vondeste jeg har opplevd, og samtidig ha ansvar for en liten baby som skulle ha mat hver andre time, samt masse kjærlighet.

Utsatte babyplanene lenge

Linn ble mor som 39-åring, og sønnen Sverre var veldig planlagt - som hun sier. Til tross for at hun var midt mellom to sesonger av en av Norges mest populære dramaserier.

- Jeg hadde utsatt babyplanene lenge, for det er noe med den bransjen jeg jobber i. Det er mye tut og kjør. Man vet aldri hva som blir noe av, og man er livredd for å gå glipp av noe, erkjenner hun.

Heldigvis var det flere av kollegene i bransjen som betrygget henne med at tiden man er ute av drift kom til å gå fort, og at ingen en gang kom til å legge merke til at hun hadde vært borte.

- «Det passer aldri, og det passer alltid». Det var det som skjedde. Det er noe med den biologiske klokken som tikker også. Er det noe Magnus og jeg ønsket oss, så var det barn. Og egentlig flere barn, og da kunne vi ikke vente lenger.

For Linn har det vært et mål at hun skulle kunne leve av å skrive. Det betyr også at hun har skrevet på mye som aldri er blitt noe av.

- Tanken på å skulle hatt et barn i den prosessen ... at man mister muligheten til å kunne jobbe like hardt som «gutta boys» ...

Linn dveler.

- Har det gjort at du ikke har fått barn tidligere?

- For meg har det vært en slags angst, ja.

- Jeg ser jo nå at jeg skulle ha klapset til meg selv. Man skjønner ikke hvor fantastisk det er å ha barn før man har det, og at alt er mulig.

For hun mener at det er fullt mulig å få til det samme med et barn med på lasset, og at de naturlige pausene hun blir tvunget til å ta, er sunt for den kreative prosessen.

- Jeg merker at jeg de siste årene er blitt roligere på ting. Den stressa, lille spurven, som bare jaget og jaget, den har hatt sykt godt av å bli mamma. Nå var jeg jo veldig heldig å kunne bli mor. Men hadde jeg ikke blitt det, hadde jeg vært nødt til å ta noen grep.

Dramatisk fødsel

Linn og samboeren Magnus, som møtte hverandre gjennom felles venner, ble foreldre til lille Sverre 5. mars 2020 - helgen før Norge stengte ned. Det skulle vise seg at fødselen ble en del mer dramatisk enn forventet.

- Det var en fødsel på godt og vondt. Mest vondt. Det var en lang fødsel.

Linn kom til Ullevål sykehus, der de akkurat hadde oppdaget koronasmitte på øyeavdelingen, klokken 2 på natten, og klokken 23 samme dag var Sverre ute.

- Han kom ut helt naturlig og ble lagt på brystet mitt. Men så skjedde det plutselig noe; hele rommet ble fullt av mennesker. Alle virket som de hadde én spesifikk oppgave. Noen klemte veldig, veldig hardt på magen min med albuen, det ble gitt noen beskjeder jeg ikke fikk helt med meg, og det var mye frem og tilbake.

I ettertid viste det seg at Linn hadde mistet veldig mye blod, og at hun måtte få blodoverføring.

- Jeg skjønte ikke alvoret der og da. Men jeg er en av de få prosentene der alt ikke går slik man hadde tenkt, og at jeg skal være veldig glad for at jeg ikke hadde en hjemmefødsel.

Hun er veldig takknemlig for at hun var på et sykehus i Norge, og takker helsepersonellet for innsatsen de gjorde for henne og den nyfødte sønnen marsdagen i 2020.

- Jeg tror ikke at det var fare for livet mitt, men likevel, å kjenne på den følelsen av at det kunne ha gått galt, og at en fødsel egentlig kan være ganske farlig, det var litt skummelt. I tillegg kom korona midt oppi dette her, sier hun og ler oppgitt igjen.

- Alle har sin fødehistorie, og min er ikke unik sånn sett. Men det ble litt ekstra dramatisk der et øyeblikk.

- Hvordan tror du det hadde vært for deg, om du måtte ha født alene?

- Nei, gud, det hadde vært helt forferdelig å ikke ha Magnus der! Jeg hadde vært så redd. Han var en klippe for meg under fødselen.

Linn tror at mange menn kanskje kan oppfatte seg som overflødig i en slik situasjon, men at det i realiteten er stikk motsatt.

- Det de gjør, det at de er der, er helt avgjørende for oss som føder. Bare å få spørsmålet om man trenger du en kald klut, selv om det kan være irriterende der og da!

Hun minnes også øyeblikket da Magnus fikk sønnen Sverre i armene.

- Jeg snudde hodet bort og så på dem, da det var kaos i rommet. Det var så utrolig godt å hvile øynene på dem. Og det var også veldig avgjørende for at jeg var rolig mens det sto på som verst. Jeg er så takknemlig for at han rakk å være med på fødselen, før det ble bestemt at fedre ikke fikk være med på grunn av korona, sier Linn ydmykt.

Måtte flytte på bryllupet på grunn av graviditeten

Det er åtte år som skiller Linn og Magnus, men aldersforskjellen ofrer de ikke lenger en tanke. Fra det øyeblikket de møttes, i forbindelse med en bursdagsfest for en felles kompis, har de kun hatt øynene for hverandre.

Kjemien var til å ta og føle på, også for de andre i rommet.

- Vi satt og pratet og pratet hele kvelden. Folk begynte å slukke lyset. Vi ble sittende. Jeg merket at vi hadde en utrolig god kjemi, og at han var veldig interessant - og utrolig flott. Og så luktet han så sykt godt!

Linn snakker på inn- og utpust, som en nyforelska fjortis.

- Alle lurte på hva som foregikk mellom oss. Men jeg trodde ikke det var sjanse i havet for Magnus er ganske mye yngre enn meg. Da han spurte hvor gammel jeg var, fikk han hakeslepp. Ifølge ham så jeg hverken ut som, eller oppførte meg som, en som hadde bikka 35.

- Vi tuller med at han er 90 år i huet. Det er definitivt han som er den voksne i vårt forhold!

FORELSKA: Linn møtte sin fremtidige ektemann Magnus i en bursdagsfest hos en felles kompis. Nå er de foreldre til lille Sverre, og når pandemien er over står bryllupet. Her fra 17. mai 2017. FOTO: Privat
FORELSKA: Linn møtte sin fremtidige ektemann Magnus i en bursdagsfest hos en felles kompis. Nå er de foreldre til lille Sverre, og når pandemien er over står bryllupet. Her fra 17. mai 2017. FOTO: Privat Vis mer

Hun ler sin særegne, klingende latter igjen. Nå har de vært et par i fire år, og forlovet i to. Bryllupet skal stå når de får mulighet til å samle venner og familien til en stor fest igjen.

- Vi skulle egentlig ha giftet oss allerede, men så ble jeg gravid. Jeg hadde lyst til å være ferdig med den prosessen der, før bryllupet. Så kom korona. Nå er det litt sånn: «tør vi å si at det blir i 2022?».

Hun slår ut med armene og lar spørsmålet henge. For ingen vet jo hvordan fremtiden blir.

- Vi vil ha en stor fest med familien og alle vennene våre. Det er det vi drømmer om nå. Vi vil feire mange ting; selvfølgelig kjærligheten, men også livet generelt.

- Blir det rånetog gjennom Ulefoss for å markere bryllupet?

Linn legger hodet på skakke som om hun forestiller seg seansen, før hun bryter ut i latter.

- Hvem vet! Vi har ikke landet på alle detaljene ennå, men vi har ikke vært innom rånekortesje, Men en kul bil, det har vi tenkt å få til!

På samme alder som da faren gikk bort

Det er faktisk ikke gitt at Rånebank hadde blitt noe av, dersom skjebnen hadde villet ting annerledes.

Linn hadde nemlig sine første leveår langt unna råning, eksospotter og Wunderbaum. Nærmere bestemt Bygdøy - Oslos beste vestkant.

- Jeg tror jeg var to år da vi flyttet til Ulefoss, så jeg har aldri vært en skikkelig Oslojente. Men det er rart å tenke på hva som kunne ha vært. Men jeg er og blir en bygdejente.

- Ikke Bygdøyjente, men bygdejente, ja?

Linn ler av den tørre kommentaren, og sier at det er noe hun aldri har tenkt på før.

- Det eneste som har slått meg er at jeg er fra Ulefoss - og nå har havnet på Ullern.

Hun legger trykk på U-lyden.

Det er nemlig på Ullern i Oslo at Linn, Magnus og Sverre har slått seg ned - og dermed har bygdejenta returnert til Oslos vestkant.

REFLEKTERT: - Midt i alt dette her, kjenner jeg hvor trygg jeg føler meg inni meg. Jeg har det utrolig bra, sier Linn til KK. FOTO: Astrid Waller
REFLEKTERT: - Midt i alt dette her, kjenner jeg hvor trygg jeg føler meg inni meg. Jeg har det utrolig bra, sier Linn til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Du er nå 40 år, og faren din var 40 år da han valgte å avslutte livet. Er det noe du har gjort deg noen tanker om?

- Ja, shit. Det er veldig rart å tenke på.

Linn trekker frem timingen, og at alt bare er tilfeldigheter.

- Pappa var 40 år da han dro. Og her er jeg, 40 år med et lite barn og har skrevet en serie som tar opp tematikken selvmord. Det er så merkelig. I arbeidet med serien har jeg vært ekstra inni disse følelsene, og jeg kan ikke skjønne det. Han var jo så ung. Jeg er der nå hvor han var. Tenkt om jeg bare skulle ha ... Jeg har fått en sønn. Det blir for mye for meg, rett og slett.

Linn trekker pusten og senker skuldrene.

- Det er nesten sånn at man må begynne å bearbeide noen ting på nytt. Jeg ser ting i et helt annet lys nå, også på grunn av babyen jeg har fått.

- Du har skrevet ut mye, hvordan har det vært som en del av bearbeidelsesprosessen?

- Midt i alt dette her, kjenner jeg hvor trygg jeg føler meg inni meg. Jeg har det utrolig bra. Selv om ting har gått som det har gått, er det likevel ... jeg tror at de refleksjonene har gjort at jeg er blitt voksen.

Arbeidet med serien, og bearbeidelsesprosessen, har gjort at hun føler seg mer rustet til å møte de opp- og nedturene som kommer til å komme.

- Det kommer en dag i morgen som er en mulighet til å få det bedre. Det føler jeg at hele livet mitt har vært til nå. Jeg føler at jeg har landet skikkelig. Der pappa valgte å lette og å dø, kjenner jeg at jeg nå, som er i akkurat samme alder, aldri har hatt mer livsglede og mer behov for å være her og . Prøve å nyte alt det gode livet har å by på. Det er vel egentlig stikk motsatt av der pappa var, på akkurat samme tidspunkt i livet.

Ønsket at seeren skulle føle seg som etterlatt

Selv om Rådebank har høstet svært gode kritikker, også i utlandet, har flere reagert på og uttalt at det var for få advarsler om hva som var i vente for TV-seerne.

- Var det bevisst at dere ikke ønsket å promotere hva som kom til å komme med tanke på selvmordet?

- Det har vært mange diskusjoner på hvordan vi skulle gjøre dette. Vi valgte å gjøre på den måten, nettopp fordi at de som sitter og ser på skal føle seg som etterlatt.

Linn og Rådebank-kollegene har ønsket at seeren skal være med på reisen, for å virkelig skjønne hva det dreier seg om.

- Hvor alvorlig og fælt det faktisk er. Vi har fulgt alle retningslinjer, og viser for eksempel ikke metode. Karakteren Sivert kjører bokstavelig talt ut av historien. Det var valget hans. På slutten har vi et ganske tydelig statement, det det står på veggen at han var her, men at det så blir penslet over. For alle andre går livet videre, men ikke for ham. Vi romantiserer ikke døden, forklarer Linn.

Hun synes det er viktig at denne diskusjonen har kommet opp i etterkant av Rådebank-sesongen.

- Man kan aldri vite hvordan andre folk reagerer. Vi vil at man skal kjenne på følelsene, og snakke om dem etterpå. Rådebank er noe man kan bruke til å komme i gang med samtalen.

- Hvordan føles det for deg, at du har satt i gang en samtale for mange, som kanskje aldri hadde turt å snakke høyt om disse tingene før?

- Vi har fått utrolig mange tilbakemeldinger, og de går nettopp på sånne ting, enten at man sliter, eller kjenner seg igjen fordi man har opplevd å miste noen selv. Det er mange som sier at det føltes godt at noen andre forteller en sånn historie. Det har hjulpet dem å bearbeide ting. Og ikke minst at folk sier at de har innsett at de trenger hjelp etter å ha sett serien.

I researchfasen kom Linn og kollegene også over tall som viser at det i snitt er seks unge menn i måneden, i aldersgruppen 18 til 30 år, som tar livet sitt i Norge.

- Det er utrolig mange. Blant dem ser man at det ikke nødvendigvis er psykisk sykdom som ligger til grunn, men det oppleves som en spontan handling. Og det er også er sånn det oppleves for de som sitter igjen.

Linn forklarer at man tror at det skyldes en type machokultur, og fordi menn ikke har lært seg å lufte ventilen underveis.

- Alt hoper seg opp inni dem, slik at man ikke evner å takle følelsene sine, og ikke ser noen annen løsning enn å forsvinne. Det var det vi hadde lyst til å formidle dette. Sivert er ikke psykisk syk. Det er en rekke hendelser, og press han opplever både på indre og ytre plan, som fører til at han selv tror at han ikke har noe valg. Det er nettopp det som er så innmari frustrerende, når løsningen er rett foran deg. Det er alltid en løsning, bedyrer hun.

Igjen trekker hun frem at Siverts historie i Rådebank ikke er den samme som faren Egils historie.

- Det er veldig langt unna pappas historie, og hvordan han endte. Men som etterlatt er det likevel mange likheter. Midt i sesongen snur man kamera og følger de som er igjen. Det er der jeg virkelig har hentet frem meg og mine erfaringer.

Har kjent på skyldfølelse

Hovedkarakteren Glenn-Tore kjenner på en enorm skyldfølelse, dette er noe Linn selv har slitt med.

- Det har jeg også kjent på fordi jeg husker at da pappa for første gang prøvde å ta livet sitt, hadde vi en samtale etterpå der han sa til meg at dette var et rop om hjelp, og at han ikke skulle gjøre det igjen.

Men det tok ikke lang tid, og så kom det et nytt selvmordsforsøk.

- Jeg husker at jeg var så sint og fortvila, og skjønte ingenting. Jeg syntes han var slem som ville dra fra meg. Jeg kunne ikke forstå det i det hele tatt, og det førte til at jeg fikk et veldig dårlig forhold til faren min.

Linn beskriver det som at hun hadde store problemer med å snakke med faren sin, og at hun kviet seg for å besøke ham da han lå innlagt på psykiatrisk avdeling.

- Jeg distanserte meg fra ham. Vi hadde perioder der vi klarte å ha noen samtaler, men det var virkelig ikke det forholdet som vi en gang hadde hatt. Og jeg som hadde vært en skikkelig pappajente.

Linn tar en pause før hun fortsetter å beskrive den siste tiden med faren.

- Da han endte med å til slutt ta livet av seg, at det virkelig gikk, satt jeg igjen med en følelse av at jeg hadde vært en grusom datter. «Han visste ikke at jeg var glad i ham. Jeg burde ha besøkt ham. Stakkars, stakkars pappa. Jeg er verdens verste person. Jeg kunne ha reddet ham». Slike tanker gikk jeg rundt med. Det var så forferdelig, sier hun ærlig.

SINNE OG FORTVILELSE: Manusforfatter Linn har vært bevisst på å gi Rådebank-karakterene følelsestrekk hun selv har kjent på. Karakteren Hege (Maja Evenshaug Christiansen) viste sinne og fortvilelse etter selvmordet. Det har Linn selv kjent på etter farens død. FOTO: NRK
SINNE OG FORTVILELSE: Manusforfatter Linn har vært bevisst på å gi Rådebank-karakterene følelsestrekk hun selv har kjent på. Karakteren Hege (Maja Evenshaug Christiansen) viste sinne og fortvilelse etter selvmordet. Det har Linn selv kjent på etter farens død. FOTO: NRK Vis mer

Hun har derfor vært veldig bevisst på å gi karakterene i Rådebank hver sin følelse, som hun selv kan relatere seg til. Også Hege-karakterens enorme sinne og Nilsen-karakterens mørke og skjulte tanker, men som likevel tar det skritt og oppsøker hjelp, er noe hun kan relatere seg til.

- Det er et spekter av mange følelser, og ligger veldig nært til min egen erfaring. Det var ikke vanskelig for meg å hente det opp igjen heller. Jeg har lært meg å leve med det, men det var såpass voldsomt og brutalt den gang, at det bare er å knipse, og så er jeg tilbake i situasjonen.

Skal ta en velfortjent pause

Sesong 3 av Rådebank skal etter planen spilles inn sommeren 2021, og manuset er i sluttfasen. Når vi spør hva vi kan forvente oss av den kommende sesongen, trekker Linn frem «Hallo unge mann, hvordan har du det egentlig?»-sitatet fra Tove Gundersen i Rådet for Psykisk Helse.

- En del av det sitatet er blitt dramatisert allerede. Men det er noen ting som fremdeles gjenstår. Uten å avsløre av handlingen, kan det hende at det er noe som ligger i den setningen, sier hun kryptisk.

Men når ting har lagt seg, og den tredje sesongen har gått på lufta, skal Linn ta seg en velfortjent pause.

- Det har vært så mye på én gang, med baby og gradert mammaperm. Jeg trenger en liten pause for meg selv, men hvor lang den pausen blir det vet jeg ikke, sier hun og smiler lurt.

Men én ting er sikkert; og det er at hun er veldig tilfreds med at hun har fått formidlet budskapet hun har båret inni seg siden hun var i midten av tenårene.

Og uten at hun trenger å si det høyt, viser hun med kroppsspråket og den rake holdningen at hun gjentar sitt eget mantra inni seg.

«Vi må snakke sammen . Man må aldri legge seg som uvenner. I morgen kan det være for sent».

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer