GOD MOR: – Man må fortelle seg selv mange ganger om dagen at man er en god mor for selv å tro det, sier Sofie Linde. FOTO: Ulrik Jantzen
GOD MOR: – Man må fortelle seg selv mange ganger om dagen at man er en god mor for selv å tro det, sier Sofie Linde. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Sofie Linde:

Da programlederen kom tilbake på jobb to uker etter fødsel, lot ikke reaksjonene vente på seg

- Heldigvis vet jeg at jeg er en god mor.

Sofie Linde Ingversen viser fram bilder av sitt nye hus på landet og sier leende at mannen hennes, Joachim, er «sykt dårlig» til å male. Det var for eksempel den gangen han skulle male toalettgulvet i deres gamle leilighet og glemte å flytte en essensiell ting først.

– Han malte rundt toalettbørsten!

Så i det nye huset i «provinsen» fikk Sofie profesjonelle malere til å gjøre jobben. Men Sofies far blir likevel deprimert når han kommer inn i sin datters nye hjem. For der er det et gult rom. Et rosa rom. Og et lilla rom. Med blått tak. Han føler seg hensatt til 1970-tallet.

– Joachim og jeg prøver oss bare fram – og noen ganger går det galt. Men så maler vi bare over igjen. Vi synes at det er strålende å bo sånn. Hvitt er så kjedelig.

Livet er godt for de tre som bor i leiligheten.

– Det er hektisk, men det er gøy. Og det er jo én sjef hjemme hos oss, og det er Trine. Hun har det bra, og det er det viktigste. Hvis hun er glad, så er vi glade. Vi får det til å henge i sammen, og vi har begge en fin hverdag. Joachim har pappaperm nå og elsker det.

DATTEREN: – Det er hun som kommer først i alt jeg foretar meg og i alle beslutninger jeg tar, sier Sofie om datteren Trine. FOTO: Ulrik Jantzen
DATTEREN: – Det er hun som kommer først i alt jeg foretar meg og i alle beslutninger jeg tar, sier Sofie om datteren Trine. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Da Sofie fikk Trine, oppdaget hun noe: at moderskapet ikke bare er ens eget. Plutselig synes alle mulige mennesker at de har rett til å mene noe om deg som mor. Det ble bråk.

– Jeg har vært kontroversiell, fordi jeg begynte å jobbe bare to uker etter at jeg fikk henne. Og jeg sa opp den faste jobben min for å bli frilanser midt i barselperioden. I tillegg har jeg også delt permisjonen med mannen min. Jeg har jo jobbet mye. Det har vært riktig for oss å gjøre det slik, men jeg har opplevd at svært mange kvinner, noen av dem ikke mødre, har stukket sine store, usolidariske pekefingre i min retning og kalt meg en dårlig mor. Man kan gjerne kalle meg en dårlig vert, man kan også kalle meg tjukk og stygg og åndssvak og teit å høre på, og at jeg har en stygg stemme. Det har jeg slått meg til ro med for mange år siden, for det er en del av jobben min.

– Men det er ingen som skal si at du er en dårlig mor?

– Nei, pokker heller. Det er faktisk mitt eneste svake punkt. For når man er mor, er det ikke fordi det ligger et spedbarn og sier: «Takk for at du skiftet på meg, og takk for at du lagde mat, og takk for at du ikke sov i natt.» Man må fortelle seg selv mange ganger om dagen at man er en god mor for selv å tro det. Så når andre angriper meg på grunn av det, kan det få meg fullstendig opp i «rød sone». Heldigvis vet jeg at jeg er en god mor. Og jeg vet at jeg gjør det på den riktige måten. Men jeg kan bli så forarget over det usolidariske i nettopp å si det.

Hun ble også sint da flere mødre på sosiale medier beskyldte henne for å gi Trine et forkvaklet forhold til alkohol og narkotiske stoffer, fordi Sofie og Joachim liker å høre Gasolins låt «Rabalderstræde» mens Trine er i rommet. Saken er kanskje at vi lever i en tid som er preget av det Sofies far kaller «konsensusfascisme», og som Sofie selv kaller «innrett deg, eller hold kjeft»-retorikk.

– For vi skal alle være like gode, og vi skal alle mene og gjøre det samme, og så blir vi enige om at dette er den riktige måten. På en eller annen merkelig måte er det blitt slik at de som er mest enige, er de som har mest rett.

Fordi de roper høyest, selv om de er i undertall. Men Sofie og Joachim spiller fortsatt «Rabalderstræde» for Trine.

– Hvorfor flyttet dere ut på landet?

– Joachim ville ha gress. Og så er det bare noen rent praktisk ting når man får barn. Vi slepte ting opp og ned trappene til leiligheten. Så det var deilig å flytte ut. Jeg har selv vokst opp i en liten by, og når jeg ser tilbake, så var det mye bra med det. Bare det at det var noen som ringte til moren min da de så meg røyke. Det var utrolig irriterende da jeg var ung. Men det var en kjempekvalitet i det, fordi det egentlig er uttrykk for at det er noen som passer på deg. Og i dag har jeg en vennekrets som primært består av mennesker som jeg vokste opp med, noe som er ganske spesielt.

Sofies familie er prototypen på «kjerne». Far, mor og fire barn. Sofie er eldst. Hennes etternølerlillesøster ble født da Sofie var 14. Foreldrene er fortsatt sammen.

– For meg ble det klart at målet er å finne en å være sammen med for alltid, akkurat slik mine foreldre gjorde. Jeg er ikke blitt gift for å bli skilt, og jeg synes det er noe veldig fint ved at det plutselig blir enormt komplisert å gå fra hverandre når man blir gift. Folk snakker alltid om at «hvis det ikke holder …» Det er overhodet ikke med i mitt ordforråd. Jeg har giftet meg fordi det er ham jeg skal være sammen med resten av livet. Det er jo målet. Vi var også kjappe til å si: Det skal være oss to. Og vi var superraske til å kjøpe en leilighet. Vi har hatt felles økonomi fra vi var et halvt år inn i forholdet, noe som også er ufattelig umoderne.

Det er mye latter mellom de gule, rosa og lilla veggene.

– Vi kan også kjefte ganske så heftig, men vi lar aldri solen gå ned over vår vrede, vi er alltid gode venner når vi går til sengs. Jeg kommer fra et hjem der vi kjeftet vilt mye, men til gjengjeld var vi aldri uvenner. Som voksen kan jeg se at det er en kjempegave. Jeg er rask til å fly i flint, for når man kommer fra en familie der alle snakker og mener noe, så eksploderer det. Og når jeg og min søster hadde pms samtidig, var det rimelig heftig, men man sørger alltid for å si unnskyld om kvelden – å snakke ut og løse det. Jeg er utrolig glad for å ha lært det.

– Hadde Joachim det også slik?

– Nei, i hans familie har de aldri ropt til hverandre, men de ble heller aldri uvenner. Så han kom også med noe som jeg kunne lære sinnssykt mye av: at man ikke nødvendigvis trenger å fly i flint, at man kan slappe litt av og se situasjonen utenfra. Slik har jeg også fått mye ro. Og han har lært at når man roper til hverandre, så er det bare lidenskap.

– Hvorfor ble det Joachim?

– Det klaffet bare. Jeg har som alle jenter alltid sagt at jeg gjerne vil ha en mann med mørkt hår. Og han skulle være fra Jylland, og han skulle ikke gjøre det samme som meg. Nå har jeg fått en lyshåret mann fra Sjælland, og han gjør det samme som meg. Jeg er kjempeglad for at mine forestillinger om hva jeg ville ha, ikke forhindret meg, at jeg lot meg rive med, for jeg ble forelsket som aldri før, og jeg visste bare at dette var dét.

OMVELTNING: – Da jeg gikk ut fra fødestuen, var jeg ikke den samme lenger, sier Sofie. FOTO: Ulrik Jantzen
OMVELTNING: – Da jeg gikk ut fra fødestuen, var jeg ikke den samme lenger, sier Sofie. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Sofie var høygravid da hun og Joachim giftet seg i rådhuset.

– Fordi han hadde null rettigheter hvis jeg skulle gå hen og dø uten at vi var gift. Jeg vil gjerne ha det store bryllupet en dag. Jeg drømte jo ikke om å bli gift på rådhuset.

– Hvorfor ikke?

– Jeg ville jo ha full pakke. Det skal være stor fest og hvit kjole. Joachims søster er brudekjoledesigner.

– Så dere gjør det en gang til?

– Ja, det gjør vi. Når vi får overskudd til å planlegge. Det kommer nok bare til å bli en stund til.

Ikke desto mindre: Bryllupet på rådhuset ble spesielt. Og det var Sofies mors skyld.

Jeg var gravid og sur på hele verden. Det var kjedelig, og det var ikke denne måten jeg ville bli gift på. Så jeg hadde egentlig sagt: «Vi skal ikke ha gjester, vi skal bare bli gift uten at det skal være noe styr.» Men moren min sa: «Skal datteren min bli gift, skal jeg være der, og dere skal invitere noen, for hvis ikke vet jeg at du vil angre.» Så hun hadde invitert mine venner og den tette kjerne, og hun hadde sørget for at det var mat. Vi hadde vært ute og handlet champagne, og hun fikset brudebukett.

– En bra mor?

– Ja, og det viste seg jo at det ble helt spesielt.

Og selv om Sofie bor et godt stykke unna foreldrene sine, holder hun tett kontakt med dem.

– Jeg snakker med dem hver dag og savner dem utrolig mye.

– Hver dag?

– Det har jeg gjort siden jeg flyttet hjemmefra, og deres mening er viktig for meg. Jeg har ikke et venninneforhold til min mor. Mine foreldre er min mor og min far. I tillegg har de fått en utrolig viktig rolle i mitt liv etter at jeg fikk barn, siden de er leger. Man tror jo hele tiden at det er noe galt, og da er det fint bare å kunne ringe på Facetime og spørre: «Hva er det slags kul hun har fått, er det kreft?» Så jeg snakker med dem hver dag. Også når jeg skal kjøpe en sofa: «Er det for dyrt?» Og da Trine skulle døpes: «Skal jeg leie en pølsevogn?» Hva de mener, betyr mye for meg. Dermed ikke sagt at jeg gjør det de sier. Men jeg vil høre hva de synes.

Sofie hadde også med moren sin under fødselen – som mor og som lege.

– Hvordan har Trine endret ditt syn på livet?

– Det gjelder alt. Da jeg gikk ut fra fødestuen, var jeg ikke den samme lenger. Det var bare noe som var viktigere. Jeg kom fra en periode der jeg nærmest hadde dyrket at jeg hadde det tøft og syntes det var utrolig irriterende å være gravid. Men alt var tilgitt og nullstilt fra det øyeblikket. Alt ga mening da hun kom. Det var jo derfor det hadde vært så tøft – det var fordi hun skulle bli så perfekt og fin og god som hun er. Og så kom det bare en ny sjef til byen. Det er hun som kommer først i alt jeg foretar meg og i alle beslutninger jeg tar. Og det er oss tre som er det viktigste. Og så er man bare et annet menneske.

Da Sofie var tilbake på tv-skjermen bare 14 dager etter fødselen, manglet det ikke på beske kommentarer om hennes påkledning i sosiale medier. «Hvorfor er hun kledd i en tipi?» var en av de snillere.

– Jeg la jo på meg 35 kilo da jeg var gravid. Jeg veide over 100 kilo, jeg var kjempestor. Så da jeg skulle jobbe på tv bare to uker etterpå, er det klart at jeg ikke kunne ta på meg noen stramme kjoler. Så jeg var litt sånn: Vi går «all in». Det må gjerne være fjollete, jeg kan gjerne se tjukk ut, fordi jeg er tjukk. Vi skal ikke prøve å skjule det. Så det er jeg ikke redd for, fordi jeg vet at de som er tettest på meg, liker meg uansett.

– Det er jo et sunnhetstegn.

– Ja, men det er jo også den letteste ting i verden å si: «Du skal bare elske deg selv.» Jeg blir faktisk forbannet når jeg noen ganger hører noen av de mannlige popmusikerne som går ut og sier: «Kvinner skal bare elske seg selv, og kvinner er vakre i alle størrelser, og jeg synes en fyldig kvinne er ufattelig pen og fin, og jeg ser slett ikke på kroppen.» Som om! Du har selv en supermodell som kjæreste. Hold kjeft, eller lev etter det du sier! Sånn kan jeg ha det noen ganger. Det er så lett å si det som er riktig på papiret.

– Og det var tungt å slepe rundt på 100 kilo?

– Ja, og det er sinnssykt lett å gå ut og si at man bare skal elske seg selv og ikke bry seg om hva andre sier. Jeg var kjempestor og fant ikke klær som passet meg. Jeg måtte gå inn i butikker for store kvinner, det var også en barriere for meg. «Pokker, er jeg kommet hit? Passer ikke vanlige klær meg lenger?» Jeg ble ufattelig lei av kroppen min. Og sånn har jeg ikke hatt det før. Jeg har alltid hatt en pen kropp.

LIKE SEG SELV: - Det er en vanskelig, men viktig prosess å prøve å lære å bli glad i seg selv, sier Sofie. FOTO: Ulrik Jantzen
LIKE SEG SELV: - Det er en vanskelig, men viktig prosess å prøve å lære å bli glad i seg selv, sier Sofie. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Og det irriterer meg når folk sier: «Dere må bare elske dere selv.» Ja, det vet jeg da godt, men hvordan …? Og så har det kommet en bølge med mange naturlige jenter som opptrer i undertøy og danser og har det gøy. Men det er likevel så ekstremt, for det får en også til å føle seg feil, hvis man er en stor kvinne og ikke tør det. Så kan vi for pokker ikke bare få være i fred? Hva med å gi folk lov til noen ganger å si: «Jeg hater å ha bestemorarmer!» «Jeg hater at jeg ikke klarer å gå ned i vekt!» «Jeg skulle ønske jeg var en størrelse 36, for det synes jeg er penest.» Det betyr ikke at man er uintelligent, har svak ryggrad eller har en spiseforstyrrelse eller at man er blitt ødelagt av sosiale medier. Jeg tror kvinner alltid har vært sånn, og jeg synes faktisk at det er ok å være lei av måten man ser ut på. Det er en vanskelig, men viktig prosess å prøve å lære å bli glad i seg selv.

– Hvordan har det vært for deg etter fødselen med de ekstra graviditetskiloene?

– Det har vært vanskelig. Jeg er jo egentlig ikke tjukk, jeg synes bare at det har vært grenseoverskridende ikke å kunne passe inn i klærne mine og ha vanskelig for å finne størrelser og klær som er pene. Jeg vet jo godt at hvis jeg skal ta av de ekstra kiloene, så må jeg mosjonere. Men det gjør jeg ikke, for jeg prioriterer å være hjemme. Som min mor sa: «Hør her. Du har lagd et menneske, selvfølgelig kan man se det, og du vet godt hva som skal til hvis du skal gå ned de kiloene.» Jeg skulle ønske jeg gjorde noe, men jeg får det bare ikke gjort. Så jeg må lære å akseptere at det er sånn jeg ser ut. Men jeg ser ikke på meg selv og synes at jeg er pen. Det er første gang i mitt liv jeg opplever det, og det er surt. Jeg er ganske avslappet i forhold til mange ting etter at jeg er blitt mor. Men når jeg ser meg selv stå i undertøy – aarh, det synes jeg ikke er pent. Det kommer overraskende på meg. Det overrasker meg også at jeg ikke gjør noe med det. Men altså: Lev og la leve, ikke sant?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: