VANSKELIG: – Det var vanskelig for meg å akseptere at jeg måtte trøste deg, sier Sara til moren Heidi. Sammen har de nå skrevet boken «Snefnug i mørket» om det å håndtere sorg i en familie. FOTO: Runolfur Gudbjørnsson
VANSKELIG: – Det var vanskelig for meg å akseptere at jeg måtte trøste deg, sier Sara til moren Heidi. Sammen har de nå skrevet boken «Snefnug i mørket» om det å håndtere sorg i en familie. FOTO: Runolfur Gudbjørnsson
Sorg:

Da Saras mamma mistet sin mor, ble hun som et knust barn

- Jeg lå ofte i sengen om morgenen og kunne høre mamma gråte.

Selv om det var Sara på 12 som var barnet, ble Heidi også barn da hennes mor forsvant. Derfor var det vanskelig å innse at Sara også ble påvirket. Nå er begge voksne, og Sara kan sette ord på den sorgen hennes mor slett ikke forsto at hun følte den gang. Noen misforståelser kunne kanskje vært unngått hvis de hadde visst mer om hverandre og sorgen. Derfor tok de for to år siden initiativ til å skrive en bok om forløpet. En bok de fikk utgitt på eget forlag. Og gjennom arbeidet med den har Heidi og Sara fått snakket igjennom tingene.

Sara: – Jeg gikk fra å ha en mor til å bli datteren til en kvinne i sorg. Men jeg hadde jo behov for at du trøstet meg og var min mor. Jeg var tolv år gammel, og vennene mine hadde ikke mistet noen. Det var ingen jeg kunne ty til. Jeg hadde ikke mange å dele det med utover deg, og det var også vanskelig noen ganger fordi du var så trist.

Heidi: – Jeg klarte ikke å leve opp til den tryggheten det er i at mor og far alltid er der. Jeg var jo bare et barn som hadde mistet sin mor. Det betydde mye. Vi skjøv hverandre bort. Jeg tror du mistet noe av respekten for meg, Sara, og du mistet nok også litt kjærlighet.

Sara: – Ja … men både òg, for vi fikk også et tettere forhold fordi vi delte så mye. Vi hadde mye bruk for hverandre, samtidig som at vi ikke helt klarte å finne ut hvordan vi skulle være der for hverandre. Jeg følte meg sviktet, og ja, jeg mistet respekten for deg i en periode.

LES OGSÅ: «Ane» må gi mannen sin lommepenger

Fant en kreftkul på størrelse med en knyttneve

I 2010 fant legene en kreftkul på størrelse med en knyttneve i den ene nyren til Heidis mor, og Saras mormor, Lisi. Etter at den var blitt fjernet, begynte hun å miste følelsen i den ene siden av kroppen. Hun ble innlagt, og kreften viste seg å omkranse hele ryggvirvelen. Deretter ble det bare verre. Heidi kjempet en kamp for å holde orden på sykehus, journaler og leger – for å være sikker på at hun fikk all informasjon.

Heidi: – Jeg hadde behov for å fortelle om alle de spekulasjoner og frustrasjoner jeg hadde, men jeg klarte ikke helt å fortelle det til andre enn Sara. Jeg ble utrolig ensom i den perioden.

Vi sitter i Saras leilighet der hun bor med sin kjæreste. Moren har lånt kjøkkenet og bakt boller til oss. Sara sitter i en stripe sollys fra den åpne altandøren, og rundt halsen hennes henger et gullkjede med et anheng med tolv steiner som glinser i solskinnet. Hun fikler litt med anhenget mens hun forteller. Hun har fått det av sin mormor, og det henger der for å minne Sara om henne.

Sara: – Det var ikke bare mormor jeg mistet. Jeg hadde mye med henne å gjøre, og vi hadde et nært forhold. Da hun ble syk, ble jeg plutselig redd for ikke å huske hvordan hun så ut, snakket og luktet. Jeg hadde ikke lyst til å møte venninner etter skolen. Jeg hadde aldri lyst til noe, og jeg var aldri ordentlig glad.

– Visste du det, Heidi?

Heidi: – Nei, jeg visste ikke at hun isolerte seg fra venninnene. Mannen min, Allan, og jeg var på jobb, så vi så ikke hva hun gikk glipp av. Og når jeg kom hjem selv, var jeg helt ferdig. Jeg var trøtt og lei av det, jeg måtte google alt mulig, jeg skulle besøke min mor. Så jeg fikk aldri tid til å finne ut av hvor Sara var i alt dette. Nå når jeg har lest Saras kapitler i boken, forstår jeg at hun også har vært ufattelig ensom. Jeg trodde ikke at man kunne bli så hardt rammet av det i så ung alder. Det høres helt fjernt ut i dag.

– Klarer man å være mor i den situasjonen?

Heidi: – Det er nettopp det. Jeg gjorde mitt beste. Hva er det å være mor? Er det å leve opp til en rolle? Eller er det å forsøke å være åpen og involvere seg? For jeg prøvde å vise mine barn at det er greit å være trist. Det ble bare for mye. Men jeg var så presset, og jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg hadde skjønt det.

Sara: – Mamma lagde mat til meg hver dag, og jeg ble kjørt til fotballtrening, så på det punktet led jeg ingen nød. Jeg manglet bare en mor til å trøste meg. Vi trøstet hverandre, men det var vanskelig for meg å akseptere at jeg måtte trøste deg. Det var smålig, men jeg var sur på deg fordi du hele tiden var så lei deg og fordi det tok så stor plass. Jeg lå ofte i sengen om morgenen og kunne høre deg gråte. Det var frustrerende at når alt i utgangspunktet var vanskelig og når jeg endelig var i godt humør, så gråt min mor.

Heidi: – Det var også en misforståelse. Du trodde jeg trengte trøst, men egentlig hadde jeg bare behov for å gråte. Det var først mye senere at jeg fant ut hvordan du hadde det.

Sara: – Jeg kunne spørre og snakke med deg om alt. Det eneste som skulle være mindre åpent, var din sorg.

Heidi: – Jeg prøvde å ta det til meg. Når jeg kjørte hjem fra pleiehjemmet eller sykehuset, forsøkte jeg å gråte hele veien og så tørke øynene før jeg kom hjem. Andre ganger klarte jeg ikke å kontrollere det i det hele tatt hvis jeg satt alene og fikk tid til å tenke.

Når man står på den andre siden og kjenner en som er i sorg, er det vanskelig å vite hva som er det riktige å si. Og som sørgende kan man ikke alltid meddele hva man har behov for.

Heidi: – Jeg har mange venninner, men ingen jeg kunne dele det med, for jeg hadde rett og slett ikke overskudd til det. Det var heller ikke mange som ville orket å høre om det.

– Hva skal man si?

Heidi: – Jeg tror det eneste man kan si, er: Det gjør meg vondt, og hvordan har du det nå? Eller: Er det noe jeg kan gjøre?

Sara: – En av venninnene mine aksepterte at jeg var trist, men hun klarte ikke å snakke om det. Hvis jeg gråt, ble hun ille til mote. Til gjengjeld ble jeg overrasket da min venninne fra barnehagen kom og spurte hvordan jeg hadde det. Det var en stor omveltning at noen spurte. Det ville ha gjort det lettere hvis alle vennene mine hadde gjort det. Det er sånn jeg prøver å oppføre meg overfor venner nå hvis noen har det vanskelig.

– Hva gjør du da?

Sara: – Jeg spør. Selv om vi snakker om kjærester, fester studier og alle de glade tingene. Jeg spør hvordan de har det, hvordan familien deres har det, alt mulig.

LES OGSÅ: Theodor ble født i uke 32: - Du skal være takknemlig for hver eneste dag frem mot termin

DATTER TIL EN KVINNE I SORG: – Jeg gikk fra å ha en mor til å bli datteren til en kvinne i sorg, sier Sara Bjerre Sørensen (20) om det som skjedde da hun mistet sin mormor og da moren, Heidi Bjerre Olsen (47), mistet sin mor. FOTO: Runolfur Gudbjørnsson
DATTER TIL EN KVINNE I SORG: – Jeg gikk fra å ha en mor til å bli datteren til en kvinne i sorg, sier Sara Bjerre Sørensen (20) om det som skjedde da hun mistet sin mormor og da moren, Heidi Bjerre Olsen (47), mistet sin mor. FOTO: Runolfur Gudbjørnsson Vis mer

Det er viktig å snakke om dem man har mistet, for å holde liv i dem

Etter Lisis død begynte Heidi å gå til en terapeut. Og ektemannen Allan var også med et par ganger. I dag er alt lettere, selv om det har tatt tid. Det er viktig for Heidi å snakke om dem man har mistet, for å holde liv i dem.

Heidi: – Vi snakker om de morsomme og de gode tingene. Det skal man ikke være redd for. De som hjalp meg den gang, var de som bare lyttet og var der. De som støttet meg uansett om jeg var pessimistisk og bekymret. Det siste man skal gjøre, er å flytte fokus og si at det skal nok gå.

Sara: – Ofte er man kanskje litt tilbakeholden hvis man har mistet noen, men hvis man blir spurt mange nok ganger, vil man nok åpne opp.

– Hvorfor er det viktig å skrive en bok om sorg?

Sara: – Ingen kommer utenom det å miste noen. Man håndterer det så forskjellig, og det er jo tabu. Da vi begynte med boken, tenkte jeg ikke på hvor viktig det er at man kommuniserer innad i en familie. Det tenker jeg på nå. Det er viktig at foreldre får et innblikk i hvordan deres barn har det. Vi har alltid vært ærlige og har bearbeidet ting sammen. Hvis en familie som vår kan bli så hardt rammet, hva så med familier som har det vanskelig i utgangspunktet.

Heidi: – Ja, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har undervurdert hvor mye et slikt lite menneske går med i hodet. Det er også viktig at folk får høre at man kan finne sammen igjen.

– Ville dere ha gjort noe annerledes når dere ser dere tilbake?

Heidi: – Før min mor døde, spurte jeg henne hvorfor hun aldri gråt da hun mistet sin mor. Hun fortalte at hun gråt hver morgen når hun var ute med hunden. Det at jeg ikke så henne gråte, gjorde det lettere for meg, for da trodde jeg ikke at det var så vondt. Jeg ville gjerne ha vært flinkere til å kontrollere det når jeg ble trist. Du har alltid vært veldig moden, Sara, og det føles som om du nesten kunne føle hvordan jeg hadde det. Det brukte jeg litt som en unnskyldning for å fortelle deg om det. Samtidig syntes jeg det var vanskelig at moren min aldri viste når hun var trist.

Sara: – Jeg har lært noe som menneske av å se at min mor er et menneske, men jeg er overbevist om at forløpet ville ha vært lettere for meg hvis jeg ikke hadde sett henne være så trist. Det beste hadde vært å få vite det jeg fikk vite om sykdommen, men uten den enorme sorgen som var her hjemme. Da ville mitt hjerte vært et frirom.

Det kan endre hverdagen og familiestrukturen når vi mister en av våre nærmeste. Men hvordan takler vi sorgen best mulig i en familie med barn? Pernille Hornum er prest og sier at barn saktens kan tåle ærlighet, men at vi skal passe på ikke å bruke dem som kosebamser.

Hva kan skje med en familie hvis kommunikasjonen ikke fungerer i sorgen?

– Hvis vi ikke får dannet et fellesskap i familien, blir sorgen det eneste som er der. Da får vi ikke opplevd livet sammen, for det kan gå utover lysten til å være sammen, og vi klarer ikke å støtte hverandre. Vi skal huske å leve, selv om vi sørger. Det betyr ikke at vi skal fjerne minner og savn, men vi må etter hvert kunne gå litt inn og ut av sorgen.

– Hvordan takler man det som familie hvis man står dypt nede i sorgen?

– Vi vet ikke hvordan vi reagerer på sorg før vi står i den situasjonen. Og det kan være vanskelig å se hva vi bør gjøre hvis vi er helt nede. Det er viktig å sette ord på det i familien, men vi bør også ha et nettverk utenfor den nære familien eller noen profesjonelle som kan ta av for den belastningen sorgen er. Det er lett å tro at mennesker finner sammen i sorgen fordi de har et felles anliggende, men det er veldig individuelt hvordan vi reagerer og hvem vi har behov for å snakke om det med. Jeg har møtt flere foreldrepar i krise der den ene velger å snakke med en prest eller en god venn og den andre en psykolog.

– Hvor mye bør man dele med barnet?

– Det er aldri bevisst at vi legger sorgen over på et barn, men kjærligheten mellom foreldre og barn gir en trygghet når vi mister. Så griper vi desperat etter dem vi har. Uten å mene noe vondt kan vi komme til å klemme barnet som om det var en bamse, og vi kan glemme at også barnet trenger luft. Noen kan miste overblikket når de er så preget av sorg. Det blir en form for unntakstilstand.

– Omvendt kan det være merkelig hvis foreldrene slett ikke virker triste. Da kan det se ut som om det mennesket ikke betød noe for dem. Senere i livet kan de barna komme til å skamme seg over at de blir trist, fordi de aldri har lært hvordan de takler sorg. Jeg tror at når vi deler for mye, er det lettere å reparere det senere enn hvis vi ikke deler noe. Så del, men ikke så mye at barnet blir overbelastet.

– Barn kan saktens tåle ærlighet, men den skal gis hensiktsmessig. Vi må huske at barnet også har sin sorg. Et barn i sorg har behov for at foreldrene står fast så alt ikke velter. Hvis vi ikke er i stand til å gjøre det, må vi hjelpe våre barn via noen andre, for eksempel en lærer, psykolog eller prest.

– Vi må både kunne lytte til barnet og vise at vi sørger, men samtidig være så voksne at vi kan søke hjelp. Barn gjør ofte det de ser deres foreldre gjør. På den måten lærer barnet å søke hjelp framfor å fortrenge det. Hvis vi ikke tar oss av sorgen, kan vi få en forsinket sorg eller i verste fall kronisk sorg.

– Hva skjer hvis man viser barnet for mye sorg?

– Barn vil så gjerne at deres foreldre skal være glade, for da er de også bedre foreldre. Hvis foreldrene er ulykkelige, føler barnet kanskje at det er nødt til selv å passe på sine foreldre, og kommer derfor til å sette sin egen sorg til side. Hvis foreldrenes sorg konstant tar all plass, hvordan skal da barna få fortalt om sin sorg?

LES OGSÅ: Helene var så preget av depresjon og sosial angst at hun ikke kom seg ut. Dette ble redningen

Til forsiden