- Jeg var vant til å snakke med pappa hver dag, men en dag fikk jeg ikke kontakt. Jeg ble veldig redd, sier Silje Bisgaard (31).

Silje var 15 år gammel, og livredd for pappaen sin, Roy. Han har vært tung rusmisbruker mesteparten av livet hennes, men det siste året hadde han vært i avrusning i ett år. Silje hadde endelig blitt kjent med pappaen sin – uten heroinrus.

- Det var et veldig fint år. For første gang så jeg pappaen min uten å være ruspåvirket – det var som natt og dag.

- Hvordan da?

- Han var veldig følsom. Men den største endringen, var at han satte meg i fokus, noe jeg ikke var vant til, fordi han stort sett var rusa og for det meste sov.

Silje bodde hos moren og stefaren sin i Eidsvoll, men hun hadde et ønske om å bo litt hos pappaen sin også. Endelig skulle det skje. Trodde hun.

Fant nøkkelen: - Nå vet jeg virkelig hva det betyr å være fri

Sporløst forsvunnet

Men så, tre måneder etter avrusning, var Roy borte, og ikke mulig å få tak i. Silje meldte ham savnet til politiet, og satte hele verden i bevegelse for å få tak i han.

Hun snakket med alle som muligens visste hvor han var. Etter å ha spurt alle hun kunne komme på, var det én person igjen.

Vedkommende sa at han hadde sett Roy tigge penger i Oslo.

- Omtrent før jeg la på røret sto jeg med skoene på, og sa til mamma at jeg skulle til Oslo nå. Jeg hadde tatt toget alene om jeg måtte, men mamma og stefar ble med.

Ønsket å ta hjelperollen

KK møter Silje i Halden, i et halvtomt lokale som ble åpnet 1. november 2022. Hun startet opp en kafé, sammen med kjæresten Timmy Johansson – som oftest kalt Tim. Hensikten med kafeen er at tidligere rusmisbrukere skal ha et sted å gå til ette endt soning eller behandling. Men på grunn av en vannlekkasje, ble de nødt til å finne nye lokaler.

Silje kan fortelle at hun er travel med veldig mye annet for tiden, og at hun ikke hadde regnet med å få en vannlekkasje på toppen av det hele. Likevel er hun ved godt mot, og ser frem til å starte opp i de nye lokalene.

Vi går til NEMUS, en kort spasertur fra kafeen, hvor Silje har kontor, og jobber som terapeut. Yrket hun har i dag, kan hun takke pappaen sin for. Det er jo ikke gitt at et barn av en rusmisbruker, som har vært så tett på miljøet, ikke havner der selv. Men allerede som 13-åring hadde hun bestemt seg: Hun skulle bli psykiatrisk sykepleier.

- Jeg sto og observerte de som jobbet på avdelingen for avrusning, og ble så fascinert og inspirert. Det fristet mye mer å bli en hjelper, enn å starte min egen ruskarriere. Og dersom jeg har bestemt meg for noe, skal jeg nå det målet. Staheten min har jeg arvet av pappa, smiler hun.

Vi besøker Silje for å prate om hvordan det er å vokse opp med en rusavhengig far, og hvordan det er å bli kjæreste med en person som har vært rusavhengig i 20 år.

Men først tilbake til hva som skjedde da 15 år gamle Silje skulle lete etter pappaen sin i Oslo.

«Farmen-Rob» mistet sine tre brødre til rus

Kjente ikke igjen datteren sin

Silje, mor og stefar parkerte bilen i et parkeringshus like ved Karl Johan i Oslo. Det første som møtte dem da de kom ut av bilen, var en person som satt i parkeringshuset og injiserte heroin. Hun forteller at det var vanskelig å se på, men hun hadde ingen tid å miste, og hastet av gårde.

Hun løp oppover Karl Johan, og det tok ikke lang tid før hun fant pappa Roy. Han gikk rundt i gatene og tigget penger. Først kjente han ikke igjen sin egen datter, fordi hun var så oppløst i tårer.

- Han så bare dumt på meg, helt til mamma kom. Da skjønte han at det var meg, og da kom tårene hos han også. Han kjente meg jo godt, da han alltid har vært til stede i oppveksten min – på sine egne premisser, sier Silje.

Den største overraskelsen kom da han fortalte Silje at han bodde på gata, og at han hadde det bra. Det var dette livet han ønsket å leve.

- Hva mer får man gjort da? Det begynte å gå opp for meg at jeg ikke fikk gjort noe med situasjonen.

Skamfull

Roy bodde på gata i to år. Silje begynte å jobbe tidlig, og hun husker godt da hun reiste til Oslo med kollegaer, og fikk se pappa komme syklende forbi, i møkkete klær med soveposen hengende på sykkelstyret. Smilet gikk omtrent rundt da han så Silje, og hun var også kjempeglad for å se han, men likevel var hun utrolig skamfull.

- Jeg ble så flau over at kollegaene mine så at det var pappaen min, og at han bodde på gata. Det var så ille at jeg måtte reise hjem. Jeg måtte jobbe mye med den skammen, forteller hun.

Til tross for skammen, reiste Silje mye til Oslo for å være med pappaen sin. Han oppholdt seg i parkeringshus og under broer, men han fikk lov til å dusje på Blåkors, og oppbevarte gjenstander hos noen kamerater som bodde på hospits.

- Jeg husker at vi satt og tigget sammen. Innimellom ble jeg med på hospits, men en 15-åring har ikke noe der å gjøre. Jeg husker den ene gangen, hvor fem personer satt i ring og injiserte heroin på hverandre. Det ble veldig sterke inntrykk for meg, og jeg måtte bare dra derfra.

Silje forteller at moren hennes ikke var så glad for miljøet hun vanket i da hun var med pappa, men at hun heller ville la Silje ha kontakt med faren sin, enn å nekte henne det.

- Jeg var en ganske vanskelig tenåring. Mamma visste at hun ville ødelagt forholdet vårt om hun skulle begrense meg og nekte meg å se pappa.

Har sonet i ni ulike fengsler. Slik er livet bak murene

Beste minner med pappa

I 2008 gikk Silje marihuanamarsjen sammen med pappaen sin – totalt uvitende om hva det egentlig innebar.

- Jeg var bare med. Jeg var sammen med pappa, og det var helt topp.

- Hva er ditt beste minne med pappa?

- Noe av det hyggeligste vi gjorde sammen, var å sitte på brygga, spise reker og drikke glasscola. Jeg husker at han pleide å se på Animal Planet, og så tegnet han mye. Mest hasjplanter. Og hester, sier Silje, og ler godt.

- Han var veldig flink til å tegne. Bortsett fra det, sov han for det meste.

Etter hvert skapte Silje og Roy noen gode rutiner: Hver gang Silje kom på besøk, dro de på Bingo. Silje ga ham 50-100 kroner av sine egne penger. Om han vant, fikk han beholde pengene, så lenge det kun gikk til bingo eller telefonen hans. Etterpå spiste de mat på restaurant.

- Jeg husker at vi fikk veldig mange blikk. Det var ikke vanskelig å se at pappa var rusavhengig, og bodde på gata.

Måtte kjempe for å bli sett

Når Silje tenker tilbake på barndommen og ungdomstiden, dukker det opp både gode og vonde minner. Å vokse opp med en pappa som er så lite til stede, selv om han er fysisk til stede, gjør noe med et barn.

- Jeg måtte hele tiden kjempe for å bli sett, få oppmerksomhet og bli forstått. Jeg følte meg veldig stigmatisert og annerledes. Å bære på disse tankene alene, er ganske tøft. Jeg hadde perioder hvor jeg ikke hadde lyst til å leve lenger.

- Hvor gammel var du da du fikk disse tankene?

- Syv-åtte år. Da kjente jeg på følelsen av å ikke ville være der noe mer, og jeg syntes alt var veldig urettferdig. Det hjalp heller ikke at jeg ble mye mobbet på barneskolen. Jeg følte aldri at jeg passet inn.

Ble banket opp

En gang gikk mobbingen så langt at Silje fikk fysisk juling. Hun gikk i sjetteklasse, og to jenter gikk løs på henne, hevder hun.

- Jeg ble holdt nede og sparket. Livredd og full av adrenalin løp jeg til mamma, og hun ble fly forbanna. Jeg trodde at hun var sint på meg.

Denne hendelsen gjorde noe med Silje. Hun var mye redd og usikker, helt til hun i siste halvdel av syvendeklasse fikk bytte skole. Da ble situasjonen litt bedre.

- Jeg bestemte meg for at dersom hun fortsatt var full når jeg kom hjem fra skolen skulle jeg dra og aldri komme tilbake. Og det var hun.

Trodde pappa skulle dø

Da Silje var liten, forsto hun ikke hva som var galt med pappaen sin. Men omstendighetene førte stress og konstant tankekjør i mange år.

- Hva som var galt med pappa, ble veldig hysjet ned i starten. Jeg fikk bare høre at han var syk, og jeg lurte på om han skulle dø. Jeg gikk lenge og tenkte at pappa skulle dø, og bekymret meg for det også, sier hun, og tilføyer:

- I voksen alder har jeg fått vite at jeg slet med stress helt fra jeg var veldig liten. Jeg klarte ikke å sove, og besvimte til slutt av ren søvnmangel. Jeg fikk sovepiller da jeg var tre år gammel.

Heldigvis hadde Silje et nært bånd til mor, mormor og farmor. Farmoren hennes ble på et vis pappa nummer to, som alltid passet på, forteller hun.

- Ingen av dem har rusa seg, og mamma har alltid vært min trygge havn. Hun har stått i mye alene, og gjort så godt hun kan.

Prøvd narkotika én gang

Silje har aldri rørt noe annet enn hasj – én gang. Hun var 17 år gammel, og prøvde det sammen med en kjæreste hun hadde på den tiden.

- Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv – jeg fikk totalt angst, og lå bare i senga og gråt, mens jeg angret på det jeg hadde gjort.

Hun turte ikke å si noe til moren sin, men hun innrømmet det til pappa. «Hvis du gjør det der én gang til, skal jeg henge deg på en knagg, så får du henge der til du forstår alvoret» svarte han.

- Jeg var trygg på pappa – han var bare godhjertet og snill, det fantes ikke en vond celle i ham. Han kunne bli sint, men han ville aldri gjort meg noe. Han ville bare passe på meg, og jeg vet at han var veldig stolt av meg.

Silje setter bort den tomme kaffekoppen, og finner frem en Pepsi Max-flaske. Det er stort sett alkoholfri drikke det går i.

- Jeg er ikke så glad i alkohol. Liker ikke rusen. Det minner meg vel om pappa. Jeg har heller ikke et behov for å være borte fra virkeligheten – det er mye deiligere å ha beina på jorda, mens jeg koser meg med brus eller juice, ler hun.

Marias pappa levde som sprøytenarkoman i flere år

Mange skuffelser

- Hvordan er det å bli skuffet gang på gang av sin egen far?

- Jeg fikk nok noen ganger. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kjefta på pappa og han har sagt til meg: «Jeg er ikke noen jævla supermann». Han var håpløs å diskutere med, sier Silje med et forsiktig smil.

- Vurderte du noen gang å kutta han ut helt?

- Nei. Jeg var for glad i han til å gjøre det. Men jeg var mye sint.

En gang sa moren til Silje: «Hadde jeg kunnet, skulle jeg ha valgt en annen pappa til deg, men det kan jeg ikke».

- Vi jobbet mye med at jeg skulle klare å akseptere det. At han var som han var. Men jeg synes det har vært fint, jeg, sier Silje, og ser nesten overrasket ut selv over det hun nettopp sa.

- Jeg har fått så mange erfaringer og opplevelser bare av å være datteren til pappa. Det er noe jeg verdsetter veldig nå. Jeg har klart å bruke de vonde følelsene og opplevelsene til noe bra i dag, som kan bidra til noe positivt for andre også.

- Jeg ble født rusa

Ble veldig syk

I september 2017 fikk Silje en telefon fra Ullevål sykehus. Roy hadde vært i litt dårlig form den siste tiden, og hatt mye smerter på grunn av et magesår. Denne dagen hadde han begynt å kaste opp blod. Spiserøret hadde sprukket, men legene klarte å tette det igjen.

Men det var ikke det eneste som begynte å svikte i den slitne kroppen. Han fikk også hjertestans, men legene klarte å få liv i ham igjen etter en halvtime.

Da Silje kom til sykehuset, og fikk se pappaen sin, så hun at han var rød på halsen og nedover. Som sykepleier, skjønte hun at det ikke var et godt tegn.

Det viste seg at Siljes elskede far hadde blitt hjernedød. Hun tok beskjeden med fatning. Den største sorgreaksjonen kom først lenge etterpå.

- Jeg sa at vi skulle slå av respiratoren. Jeg lå i sengen med han hele tiden, helt til det ble stille, forteller hun, og fester blikket på et av bildene som henger på veggen.

Roy døde 17. september, 53 år gammel. Og rusen fulgte ham helt til det siste.

Silje er veldig takknemlig for at hun var der den aller siste tiden. Tross alle skuffelser, er hun ikke bitter.

- Det var en veldig fin opplevelse å være med på, og jeg er glad det gikk så fort. Det beste for han var å få slippe. Men det var en tung sorg å bære.

- Jeg levde alltid i håpet om at mamma skulle slutte å drikke, men ble skuffet gang på gang

Måtte gjøre en endring

Det kan virke som at situasjonen forverret seg kraftig for Roy da han kom ut av avrusning, og havnet på gata. Silje spurte han om hvorfor det skjedde.

- Han sa det var fordi det ikke finnes noe ettervern. Han ansvarliggjorde andre, og det hadde han helt rett i: Når du er en så sårbar sjel som kommer ut av behandling, og står der uten erfaring eller nettverk – hva skal du gjøre da? Da pappa døde, tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe med det, for sånn skal det ikke være.

I november 2022 ble drømmen en realitet. Prosjektet startet i 2021, og tanken var egentlig å begynne med gårdsdrift for å gi tidligere rusavhengige arbeidstrening, men da de ikke mottok noe støtte, ble det istedenfor kafé og second hand-butikk.

- Vi ser en oppblomstring hos dem som jobber hos oss, og de har kommet på løpende bånd. Vi får inn så mange kreative, ressurssterke mennesker, sier Silje.

Følelsene kom snikende

Tim kommer inn på kontoret, med et stort smil, og en hoste som ikke helt gir slipp. Silje forteller at han ikke er helt i form, men at det ikke hindrer ham fra å jobbe.

I tillegg til å jobbe sammen, er Silje og Tim kjærester. Da Silje først møtte Tim, hadde hun aldri trodd at de kom til å bli et par. De ble kjent mens han fortsatt var aktiv rusbruker. Han er opprinnelig fra Sverige, men kom til Norge i 2017.

- Jeg dro til Norge for å feste litt. Det ble en lang helg, sier han med en latter.

Til tross for at Tim hadde rusa seg i 20 år, og vært i fengsel for kriminalitet knyttet til rus, så Silje et stort potensiale i ham.

- Jeg så veldig mange positive ressurser i Tim. Han er kreativ, og gir seg ikke om han møter på motstand. Og så er han like sta som meg, ler Silje.

Hun visste at de kunne skape noe bra sammen. Og etter hvert som de jobbet sammen mer og mer, kom følelsene snikende.

- Jeg ble jo glad i han, da. Han var så stabil og trygg, og han godtok meg for den jeg er. Jeg har jo ofte fått høre at jeg kan være litt mye.

- Alt jeg tenkte på var at mamma måtte slutte å drikke

Søker det som er trygt

- Hvorfor falt du for en rusavhengig, tror du?

- Jeg tror man søker det som er trygt, og rusmiljøet har alltid fascinert meg på et vis. Jeg følte meg aldri utrygg der – jeg hadde jo pappa.

Likevel var det fullstendig uaktuelt for Silje å innlede et forhold til Tim mens han rusa seg. I november 2021 bestemte han seg for å slutte, og da tok han jevnlige urinprøver.

- Jeg satte veldig klare grenser på grunn av barna mine. De skal ikke lide for at noen er rusavhengig. Barna går først – alltid. Men de har blitt veldig glad i deg, da, sier Silje, mens hun ser på Tim og smiler. Silje har to barn fra tidligere forhold.

To overdoser

Selv har Tim fire barn fra tidligere forhold, som han har prøvd å skåne så godt det lar seg gjøre.

Tim prøvde dop for første gang da han var 18 år, og da gikk han rett på amfetamin. Siden har han levd et hardt liv.

- Jeg har tatt to overdoser, med kun et par måneders mellomrom. Så jeg var død, men jeg ble gjenopplivet begge gangene, sier Tim, og i måten han legger det frem på kunne det like gjerne ha vært en samtale om hva han skulle handle på butikken etterpå.

- Hva tenker du når du våkner etter en sånn opplevelse?

- Da kjører vi på igjen, da! Jeg klarte meg denne gangen, så da klarer jeg meg sikkert neste gang også.

- Den tankegangen er ikke tull engang, sier Silje, som har god innsikt i mentaliteten til rusmisbrukere.

For folk flest er det jo fullstendig uforståelig å ta slike sjanser, når man har et ønske om å leve.

- Det er klart jeg ble redd, men så våknet jeg og skjønte at kroppen fortsatt fungerte, så da var det ikke så farlig likevel. Det var bare hjertet som tok en pause, sier Tim.

- Rus går gjerne i arv. Det stopper med meg

Fikk sprøyter kastet etter seg

Men til slutt valgt altså Tim å slutte med rus. Han forteller at han kom til det punktet hvor han ikke fikk effekt av rusmidlene lenger. Han klarte ikke engang å treffe sin egen blodåre med sprøyta. Da begynte det å bli stusselig.

- Det var det samme hele tiden. Finne penger til dop, prøve å oppnå rus... jeg ble bare lei.

De to første ukene besto av ekstremt mye svetting, kløe, rastløshet og mengder av godteri. Attpåtil valgte han å slutte mens han fortsatt var i rusmiljøet, som den eneste i gjengen.

- Tim fikk jo sprøyter kastet etter seg da han sa at han skulle slutte. Men jeg så at han virkelig var motivert for å slutte, og han kastet bokstavelig talt sprøytene i do, sier Silje.

Redder andre fra samme skjebne

Må du drikke i dag, mamma?

Det er ikke første gang Tim har prøvd å slutte, men tidligere har han ikke vært klar.

- Om det finnes en minste lille tvil, er det bare bortkastet tid. Du må være sikker på at nok er nok, mener han.

Og Tim klarte det – helt på egenhånd, og med hjelp fra Silje. Hun er veldig stolt over innsatsen Tim har lagt ned, og at de har klart å starte et ettervern sammen – slik hun skulle gjøre for å redde andre rusavhengige fra samme skjebne som pappa Roy.

- Det er ikke mange som klarer å gjøre det Tim har gjort. Det står det stor respekt av, sier hun med et smil.