Og det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra den norske regjering om å holde avstand og holde ut. Ord som restriksjoner og munnbind snek seg inn i hverdagsvokabularet vårt. Det var grafer over smitte på tv, det var erkekonservative vinder over verden, det var vått, mørkt og ­stille i Oslo. Det var en urolig tid, en tid for å puste med magen og ta en dag av gangen.

Men inne på NRK gikk en høyreist kvinne rundt, rak i ryggen, i en slags kjeledress, flaskegrønn av ­farge. Hun lignet helt seg selv, med skrå, lys, lugg, skakk fortann og en latter og en oppdrift som kan røske tak i den mest høstslappe blant oss.

Fredagsdronningen

Hun gikk der inne og forberedte selve rosinen i pølsa i statskanalens fredagsunderholdning. Småkjeftet litt på kollegene for ikke å vanne plantene i redaksjonen, det gjorde hun, men ikke mer enn at stemningen holdt seg oppe.

– Du har ikke vanskelig for å bli glad?

– Å, nei!

Anne Lindmo småklapper i hendene, og utdyper:

– Jeg er veldig kveldstrøtt, men idet jeg ­våkner om morgenen, fyrer jeg meg opp. Hodet begynner å jobbe med det som skal skje gjennom dagen. Jeg skjøn­ner mer og mer hvor heldig jeg er, som har et liv der kalenderen domineres av ting jeg gleder meg til.

Her sitter hun, altså. Fredagsdronningen. Det er mandag, ute er det begynt å mørkne. Anne ­Lindmo byr på det hun kaller vond redaksjons­kaffe eller vann. Hun har en stor, elegant ring på fingeren, raffe boots på føttene, og er ellers blottet for pynt og sminke. Hun henter vann og holder i glasset med en papirserviett som beskyttelse – for å være på den sikre siden. Karantene ville vært ­veldig upraktisk midt i innspillingshøsten.

– Disse 14 ukene hvor vi spiller inn «Lindmo», bør jeg absolutt ikke bli syk. Og det blir vi sjelden, heldigvis.

Hun nikker mot kollegene på andre siden av glassveggen i møterommet.

– Det er som om kroppen går i et slags unntaks­modus, vi kjenner rett og slett ikke etter hvordan vi har det underveis.

Etter innspillingsukene ligger desember og langfri og venter. Advent og julefeiring. Eldstesønnen skal for første gang komme hjem til jul, med beret og skipssekk, rett fra tjeneste i Kystvakten. Da skal det blir jul som det alltid blir i det Lindmoske hjem. Anne skal lage russisk surkål fra ­oppskriften på det gulnede papiret bakerst i kokeboka. De skal bære inn julestjerna på en pute og småkrangle om hvem som skal feste den i toppen. En gang løftet hun små guttekropper opp for å feste stjerna, nå er hun snart minst i familien.

Så skal de dra til skogs og tenne bål på lillejulaften, som de alltid gjør. Fyre av kinaputter og krutt fra en høyde i Østmarka, mens de griller ostesmørbrød og pølser, og koser seg med tanken på hvor lite stresset de er. Så kommer de hjem til en leilighet vasket av vaskehjelpen, og Anne skal holde fast i sitt nesten krampaktige fokus: Her skal det ikke være noe stress og mas.

– Når jula blir en oppvisning i gaver, mat og pynt, da blir det nei fra meg, sier hun, og humrer.

På tur med Lars Monsen?

Men før alt dette skal Anne nullstille seg. Flerre av seg de elegante kjolene og krype inn i ullundertøyet. Så skal hun helst gå en hard skitur over flere dager, gjerne i norsk fjellheim, med nysnø uten løyper, lite dagslys og ubetjente DNT-hytter som ligger der iskalde og venter på henne. ­Etter hvert som sønnene er blitt eldre, har Anne Lindmo nerdet seg lenger og lenger inn i en friluftsentusiasme som gradvis strippes for effekter. Helst skulle hun nok sovet ­under en stein, sier en som kjenner henne.

– Du burde snart være med Lars Monsen på tur, du?

– Ja, det burde jeg, faktisk!

– Hva er det med turlivet som du elsker så høyt?

– Å komme ut i de landskapene som har stått der før oss og vil stå der i all evighet, gjør noe med meg. Jeg går inn i en tilstand som kanskje best kan beskrives med det nesten glemte ordet: henrykkelse. Jeg nyter å gå på snø og stein, mose og myr – svette, grave, kravle og skrubbe meg opp. Det handler ikke om erobringstrang eller prestasjon, men om å få brukt kroppen og finne den tilstanden der tida blir langsom og hodet tar fri.

Hun lener seg tilbake i stolen og tenker etter:

– Jeg vil rett og slett kjenne at det spraker på nye steder i hjernen. Og det gjør det på tur. Når man legger den ­optimale ruta og tar høyde for vær og føre, kommer fram til hytta akkurat i tide før tåka kommer sigende, kjenner at man har brukt alt av egne krefter og pakket akkurat det man trengte, så fyrer man i ovnen i den tomme hytta og har biff og to glass rødvin som venter – da blir jeg rett og slett henrykt.

- Hvem vil jeg være nå?

For noen kunne ordet midtlivskrise vært nærliggende her, men det er liksom ingenting som minner om krise når man dras inn i Anne Lindmos energiske aura.

– Nå som ungene blir eldre, har jeg tenkt: Hvem vil jeg være nå? Vil jeg være en som begrenser meg i livsutfoldelse? Nei. Jeg vil tvert imot at repertoaret mitt utvides, at jeg finner nye strenger å spille på, sier hun og slår bredt ut med armene.

Så hun pakket familien ut av huset på Oppsal og flyttet til byleilighet. Prosjektet «trygg oppvekst i koselig trehus med hage» var avsluttet, og ektemannen Hasse fant en ­leilighet med sjøutsikt midt i Oslo sentrum.

– Hasse er rå, det er han som er forretningsfører og strateg for flokken vår, en stødig bauta på alle vis. Han er jo objektivt sett veldig mye kjekkere enn meg, og det blir jeg så glad av å tenke på. Det er en slags vedvarende bonus i livet å ha en kjekk fyr traskende ved sin side.

Men nye vaner har hun skapt seg. Som å stå opp grytidlig, sykle til Operaen, ta morgenbad og sitte klar til badstu kl. 07.00. Helst alene. Sykkelen er en sånn flott sak med kurv, og den brukes til å frakte stadig større og flere ting gjennom byen, et helt bevisst valg fra Anne, all den tid hun har en sterk ambisjon om å bli en syklende bydelsoriginal.

Og skulle vi få en vinter uten snø, ser vi ikke Anne Lindmo med pulsklokke på kunstsnø i et eller annet anlegg. Nei, da snører hun på seg turskøyter og ispigger og går over vannene i Nordmarka, eller padler med tørrdrakt og kajakk i Oslofjorden. Eller hun trekker til fjells, med biff i bh-en (et ­velprøvd triks for å holde kjøttet varmt og mørt).

– Det mest uinteressante jeg kan tenke meg, er sånn luksuriøst spa-hotell i fjellheimen. Det er ikke for meg.

– Egenpleie er ikke hovedinteressen?

– Å nei. Jeg får jo god hjelp her i huset da, av de ­herligste fagfolka du kan tenke deg. De sørger for at jeg blir blank i pelsen og klar til sending og ler av at jeg alltid har et skrubbsår på kneet eller en knekt negl eller totalt sommerskadd hår. Jeg fniser godt av kjendisfrøkner som legger ut lange filmer i sosiale medier om sine kveldsritualer, øyebryns­regimer og hudrutiner med ørten produkter. Om sånt blir det en sjukt kort film fra meg, altså.

Anne lener seg tilbake i stolen og ler hjertelig.

– Ja, hva er ditt kveldsritual?

– Nei, altså, jeg vasker meg.

– That’s it?

– Ja, så smører jeg meg, jeg bruker ikke akkurat Spenol, men det er ikke langt unna.

– Hvordan ville du sett ut hvis du ikke jobbet med tv?

– Å, hoho … Jeg ville vært hun med altfor lang ettervekst og hår som et høsta fuglenek og alltid kledd i cargobuksa og ulltrøya som jeg bare luftet om natta. Det er altså en lykke at det kom noen inn i livet mitt og ga meg ­eksteriørestetisk oppdragelse.

- Jeg har vært bevisst på at jeg ønsker å oppdra robuste barn

En gang var Anne en jente med ryddige musefletter og hjemmestrikket Mariusgenser. Det var mens hun var ­prestedatter på Toten og bodde i den staselige presteboligen med utsikt over bygda – lenge før hun ble ­munnrapp P3-programleder i hovedstaden.

– Hvem var du i klassen?

– En satellitt som gikk i min egen bane. Jeg var prestedatter og innflytter, og fikk jevn påminnelse om at det ikke akkurat var beinhard sosial valuta. Men jeg gadd ikke å bli såret av at jeg ble avvist av fellesskapet, og det var aldri noen voksne som tok tak i det heller. Jeg fant meg noen få gode venner og kjente meg trygg med dem.

– Forpliktet det å være prestedatter?

– Nei, jeg kjente ikke på plikt til å prestere eller være sånn eller slik, ikke i det hele tatt. Jeg stilte bare til start hver dag, jeg. Jeg hadde bare høyt turtall, og var ivrig etter å lære. Og så var jeg del av en fin liten klan av likesinnede som tok vare på hverandre.

Annes mor var gymlærer og ledet turngruppa i den lille bygda på Toten. Anne var med, og var ifølge egne ord ­akkurat passe flink, ganske sterk, men ikke særlig grasiøs. Fysisk fostring var på en måte en selvfølge, men ikke med noe stort prestasjonsfokus. «Vi skal bygge en kropp som kan bære oss gjennom livet», er morens motto. Og Anne vil kanskje legge til: «Og ha nok krefter til å ha det gøy.»

– Fikk du mye skryt som barn?

– Nei, det var lite, som det var den gangen. Min far ­kaller skryt for øresørpe. Et deilig trøndersk uttrykk.

– Var det et savn?

– Nei, det tenkte vi ikke over. Jeg tror det stimulerer egenmotivasjon, det å være litt sultefôra på skryt.

Da Anne ble mor, videreførte hun mye fra sin egen ­barndom.

– Jeg vokste opp med en grunnantakelse om at du gjør så godt du kan, og da når du opp til et prestasjonsnivå som er ditt. Det har jeg videreført til mine egne sønner, tror jeg. Jeg har vært bevisst på at jeg ønsker å oppdra robuste barn.

– Hvordan gjør man det?

– Nei, altså, jeg har innprentet fra dag én at vi er en gjeng som funker bra når alle bidrar. Og så har det vært masse eventyr og opplevelser, fordi jeg har lange perioder fri. Men de har også lært seg å kjede seg og å ta ansvar for å aktivisere seg fra veldig tidlig alder.

– Men noen barn mestrer jo ikke tilværelsen sin så godt?

– Nei, og der er jeg ydmyk. Jeg har hatt flaks med de to gutta, de er robuste typer. Og så hadde vi et optimalt ­nærmiljø: Vi valgte å bo på Oppsal, som er solid gjennomsnittlig, dønn trygg østkant, jeg tror rett og slett det stedet oppdro dem på en bra måte.

Mammaen til Anne er lagret som «mami» på mobilen, det er en arv fra årene familien bodde i Sveits. Hun er 82 år og et stort forbilde for sin datter. I sommer sov de ute under åpen himmel og dro på fottur i Jotunheimen sammen.

– Mamma har en nydelig livsappetitt og en deilig trass i seg. Hun og venninna hennes synes det var så gøy at alle mennesker plutselig skulle ut og campe i marka her i våres, så da ville de prøve det også. Det ble en legendarisk ­overnatting med hengekøyer, soveposer, et herremåltid ­tilberedt på primus og samtaler om livet og kjærligheten til langt utpå natta.

Da Anne selv ble mor, ville hun gjøre noen ting anner­ledes enn sine egne foreldre. Hun ville dele mer på omsorgen.

– Jeg klarte heldigvis å unngå å bli eneveldig sjefs­forelder og supermamma. Det er lett å falle for fristelsen, for det er på en måte smigrende og stas å være sola i ­universet til sånne småttiser. Derfor ble jeg veldig bevisst på å dele på oppgaver, vi tok like mye permisjon, vi tok ­annenhver natt og annenhver møkkableie. Hasse gikk på foreldre­møter, mens jeg var materialforvalter. Det ble bra, vi har vært veldig stolte av det at vi fiksa de knallharde åra der sammen.

- Hvilken halvgammel dame vil jeg være?

Nå er mye av jobben gjort. I sommer reiste eldstemann i militæret, og i høst konfirmerte yngstemann seg. Lenge levde Anne Lindmo i troen på at hun skulle takle det ganske smertefritt at russegutten, som ikke fikk være russ, skulle ut i verden. Hun begynte raskt å gjøre om ­guttens rom til kontor, for et museum over svunnen barndom trengte de ikke. Så hadde hun gått en femdagers ­fjelltur uten dekning, og kanskje var hun ekstra sliten og sårbar da hun kjørte hjemover, og mannen Hasse ringte henne og sa: «Ja, nå driver vi og pakker her, for nå er det jo bare noen dager til Eivind drar.»

– Da slo det ned i meg at sønnen min er blitt voksen, og da tenkte jeg: «Ok, la meg rett og slett gi meg over til sentime­n­taliteten, la meg rett og slett boltre meg i mamma­minner og se hvor det bærer.» Så satte jeg meg i bilen og ­manet fram alle de rare små hendelsene: fra jeg fikk ham i ­armene på sykehuset, til den første jula og den første dagen i barnehagen, ­sykkelen han elska, de merkelige tegningene han alltid lagde – alle disse små og store hendelsene som er en barndom.

– På Randsverk ringte jeg Hasse og hulket fram: ­«Husker du hvor liten han var?» Så ringte jeg fortsatt ­strigråtende fra Beitostølen halvannen time senere og ­spurte: «Kan du huske den båtturen der vi hadde sju unger i den ­lille snekka?» Da spurte Hasse litt alvorlig: «Går det bra med deg, Anne?» «Ja da», sa jeg. «Jeg er så glad for at jeg er lei meg for at han skal dra!»

Nå er det gått noen måneder, og Anne sier at hun gleder seg over at sønnen får se Norges kyst fra sjøsiden. Og igjen – denne takknemligheten for at hun kan glede seg over å få ham hjem. At det ikke gikk et sånn lettelsens sukk gjennom huset da den unge voksne endelig fant det for godt å ta ­steget ut av gutterommet.

– Jeg synes brytninger er interessante. Jeg koser meg med at alt har sin tid, sier Anne, og er tydelig rastløs i kroppen.

Hun skal snart ta på seg islenderen og sparkesykle ­hjemover. Først skal hun ringe sin mor, minne kollegene om at i morgen må de plantene vannes, hun gjør det gjerne selv, hun skal svippe innom polet før det stenger, for «vi trenger en skarp en i glasset i disse tider», og så gir hun oss den Lindmoske oppskriften på nye livsfaser:

– Det gjelder å være våken. Hvordan vil jeg ha det nå i denne fasen hvor barna mine ikke trenger meg så mye ­lenger? Spørsmålet er altså: Hvilken halvgammel dame vil jeg være?

- Det blir ikke skikkelig jul før vi har pyntet mammas protese