Fødselsdepresjon

– Da sønnen vår var fem måneder, skrev jeg avskjedsmeldinger til alle nære

Først da han begynte i barnehagen, skjønte Julianne at den lille sønnen hennes trengte henne.

ÅPEN: - Vi må våge å snakke om hvordan manglende omsorg fører til fødselsdepresjon og fødselspsykose, sier Julianne som selv ble hardt rammet. Her er hun med datteren sin. FOTO: Irene Lunde Photography
ÅPEN: - Vi må våge å snakke om hvordan manglende omsorg fører til fødselsdepresjon og fødselspsykose, sier Julianne som selv ble hardt rammet. Her er hun med datteren sin. FOTO: Irene Lunde Photography Vis mer
Publisert

Julianne Joakimsen Sperle-Rydberg er 33 år. Hun er gift og har en sønn på tre år og en datter på åtte måneder. Hun er fra Narvik, men bor på Skoppum i Vestfold og Telemark. Hun fremstår som en meget reflektert, veltalende og klok kvinne, og det er ikke noe som tyder på at hun har vært på randen til selvmord.

– Grunnen til at jeg engasjerer meg så mye i dette med kvinnehelse og spesielt barselkvinner, er opplevelsen jeg selv hadde som gravid og nybakt mor til mitt eldste barn, sier Julianne.

– Uten åpenhet kommer vi ingen vei, og vi mødre må fortelle historiene våre. Vi må våge å snakke om hvordan manglende omsorg fører til fødselsdepresjon og fødselspsykose, som igjen kan føre til selvmord, og er en av de absolutt største årsakene til mødredødelighet i verden, ifølge WHO, legger hun til.

SKAM: – Jeg følte på skam og dårlig samvittighet, fordi jeg ikke klarte det «alle» kvinner hadde greid før meg, sier Julianne her fotografert med sin sønn. FOTO: Privat
SKAM: – Jeg følte på skam og dårlig samvittighet, fordi jeg ikke klarte det «alle» kvinner hadde greid før meg, sier Julianne her fotografert med sin sønn. FOTO: Privat Vis mer

Skam og dårlig samvittighet

Lykken var stor da Julianne ble planlagt gravid for fire år siden. Hun og mannen ønsket seg barn, og alt gikk bra de seks første månedene av svangerskapet. Deretter begynte et fysisk og psykisk mareritt som Julianne ikke trodde hun kunne overleve.

Mannen hennes var redd, og gjorde alt han kunne for å støtte Julianne. Men han hadde, naturlig nok, verken kunnskap om eller erfaring med gravide kvinners plager, og Julianne lot ham heller ikke slippe helt til. Da hun fortalte om smertene og tankene sine på svangerskapskontroll og ved andre legebesøk, følte hun seg ikke trodd.

– En gravid kvinne må tåle litt plager, det skyldes jo hormoner, fikk jeg gang på gang beskjed om. Jeg skulle bare vente til seks uker etter fødselen, så ville alt være på plass, sier Julianne alvorlig.

– Det førte til skam og dårlig samvittighet, fordi jeg ikke klarte det «alle» kvinner hadde greid før meg. Hadde jeg i stedet blitt møtt med omsorg og forståelse, hadde det neste året trolig vært helt annerledes.

Julianne forklarer følelsen av håpløshet som om en svart rullegardin ble trukket helt ned, og ikke lot seg trekke opp igjen. Hun hadde bekkenløsning, ødemer og så mye smerter at hun knapt klarte å gå de ti meterne til vaskekjelleren i det gamle huset familien bor i.

Farlig for seg selv

Julianne satt alene hele sommeren 2019. Hun forsto ikke sine egne, rare reaksjoner. I løpet av studietiden hadde hun lært mye om mennesker, og etter tidligere erfaringer med depresjon, skulle hun takle eventuelle vansker, trodde hun. Men nå kjente hun ikke seg selv igjen.

– Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å stille opp som kjæreste. Dette som skulle være en lykkelig ventetid, ble det motsatte, sier Julianne.

– Den eneste måten jeg kom meg ut på, var å ta kjøreturer, også det ville jeg gjøre alene. Jeg var desorientert og stakk av mange ganger, til min manns store fortvilelse. Ofte kjørte han etter meg.

Julianne forteller rolig, og må tørke noen tårer. Det er vondt, men nødvendig at den usminkede sannheten kommer frem. Hun visste det ikke da, men hun vet nå at hun ikke er alene om å få barseldepresjon.

– Heldigvis forsto en god venninne, som selv er sykepleier og fembarnsmor, at jeg var så alvorlig deprimert, at jeg var farlig for meg selv. Hun støttet meg hele veien, ellers vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

UNDER GRAVIDITET_ - Jeg var desorientert og stakk av mange ganger, til min manns store fortvilelse. Ofte kjørte han etter meg. FOTO: Irene Lunde Photography
UNDER GRAVIDITET_ - Jeg var desorientert og stakk av mange ganger, til min manns store fortvilelse. Ofte kjørte han etter meg. FOTO: Irene Lunde Photography Vis mer

Funnet i siste liten

– Selv ikke under fødselen opplevde jeg å bli hørt og tatt på alvor. Fødselen ble satt i gang i uke 42, men endte i hastekeisersnitt, sier Julianne.

– Jeg fikk ikke babyen på brystet. Min samboer satt alene med sønnen vår i et annet rom, og ingen av oss forstod helt hva som skjedde. Jeg opplevde dette som svært traumatisk.

Julianne forteller at hun slet med ammingen og tilknytningen til babyen. Da han tok flaske, tenkte hun at han ikke trengte flere enn pappa. Den svarte rullegardinen gikk overhodet ikke opp, alt ble bare verre. Operasjonssåret på Juliannes mage grodde ikke og depresjonen var altoverskyggende. Babyen var ekstremt aktiv, han reiste seg da han var fem måneder og gikk da han var ni måneder.

– Da sønnen vår var fem måneder, skrev jeg avskjedsmeldinger til alle nære, og dro hjemmefra for å ta livet av meg. Mannen min skjønte at jeg ikke var meg selv, han ringte politiet, som stoppet meg like før det var for sent.

Tårene triller nedover Juliannes kinn mens hun forteller om det aller vondeste kapitlet.

– Politiet kjørte meg til legevakta, og der traff jeg en lege som heldigvis tok psykisk helse på alvor. Han mener at selvmordstanker er like akutt som hjerteinfarkt, og fikk i gang helseteamet rundt meg.

Julianne forteller at det ble ordnet med avlastning, for det var helt nødvendig at hun fikk sove. Hun begynte hos en mannlig psykolog, som hun straks fikk tillit til, og som nøstet opp en del gammelt grums fra tidligere.

– Vi fortsatte samtalene via teams eller ute på tur da pandemien kom. Psykologen hjalp meg å bearbeide følelsene, og det han sa ga mening. Sakte, men sikkert bygget dette meg opp igjen.

– Men først da sønnen vår var elleve måneder og begynte i barnehage, skjønte jeg at han trengte meg som mamma. Da kunne jeg kjenne på savnet etter ham, og tilknytningen var på plass. I dag har vi et nært og varmt forhold.

Den gode barseltiden

Da Julianne ble gravid igjen to år senere, og tidlig ultralyd viste to fostre, ble Julianne og samboeren redde. Ved neste ultralyd var det bare ett foster igjen, det hadde sterk hjertelyd og utviklet seg fint.

– Dette svangerskapet var helt annerledes. Jeg ble fulgt nøye opp, både når det gjaldt det fysiske og det mentale, og fikk ikke lov til å jobbe. Bekkenløsningen kom allerede etter fire måneder, og legene ga meg streng beskjed om å sette egne behov først, sier Julianne, som kun hadde et snev av depresjon helt mot slutten av svangerskapet. Dette ble øyeblikkelig fanget opp av helsevesenet. Julianne erfarte at når riktig hjelp settes inn til rett tid, er virkningen god.

– Jeg skulle rett og slett være hjemme og bygge rede, og jeg gjorde det ekstra koselig til jul. Storebror ble flinkere og flinkere til å uttrykke seg, og fikk følge med på den voksende magen.

Denne gangen følte Julianne seg hørt og møtt på sine følelser. Det ble planlagt keisersnitt i januar, den lille jenta kom på brystet og festet seg med en gang. Tilknytningen og morsfølelsen var der fra første sekund og ammingen gikk som en drøm. Storebror har hele tiden vært med på alt lillesøster gjør, og Julianne passer på å lage spesielle stunder bare for mamma og sønnen også.

Sørger over tiden hun mista

– Nå som jeg vet hvor fin barseltiden kan være, og hvor viktig den første tilknytningen er, sørger jeg over alt jeg mista med sønnen min. Jeg er svært bevisst på at han ikke skal føle seg tilsidesatt, og forteller min historie i håp om at den kan hjelpe andre barselkvinner, sier Julianne.

– Kropp og hode henger faktisk sammen. Enten kvinnen har et ukomplisert svangerskap eller får fysiske og/eller psykiske plager i svangerskapet eller i barseltiden, trenger hun omsorg. Vi må få bukt med at gravide mistenkes for å utnytte systemet hvis de blir sykmeldte. Graviditet er ingen sykdom, men uten nødvendig støtte, kan det føre til alvorlig sykdom.

SORG: - Jeg sørger over tiden jeg mistet med sønnen min. FOTO: Irene Lunde Photography
SORG: - Jeg sørger over tiden jeg mistet med sønnen min. FOTO: Irene Lunde Photography Vis mer

Vil hjelpe andre

– Helt siden Hippokrates’ tid, har kvinnehelse vært knyttet til tanken om at kvinner er irrasjonelle av natur. At vi ikke evner å ta gode beslutninger, og at vår overdrevent manglende følelsesstyring er knyttet til livmoren vår. Også kalt for «hystera» på gresk. Gjennom tidene, fram til opplysningstiden og Freuds tid, har mange kvinnelidelser blitt forvekslet med det å være nevrotisk og irrasjonell, sier Julianne engasjert.

Hun har gått grundig til verks for å dokumentere fakta om kvinnehelse gjennom tidene, og ønsker å hjelpe kvinner som selv i 2022 lider i det stille, og strever med å bli hørt på legekontorene.

– Jeg har flere tusen følgere på min Instagramkonto @historiskmorskap. Jeg har spurt 300 mødre om de savnet støtte i barseltiden, 80 prosent svarte ja, sier Julianne.

– I tillegg til å bruke min egen kunnskap og erfaring, ønsker jeg å knytte til meg fagpersoner og lage en medlemsportal, der vi kan tilby kursing og coaching. Liggetiden på sykehusene går ned, fødselsdepresjonene opp, og jeg vil fortsette å rope høyt for økt barselomsorg. Det fortjener alle mødre. It takes a village to raise a child.

Juliannes ektemann har lest og godkjent reportasjen.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer