BLE OVERKJØRT: Som liten var hun venneløs. Men da hun fikk hodet knust av en bil og ikke visste om hun kom til å leve eller dø, var det blant annet alle vennene som holdt henne oppe. FOTO: Astrid Waller
BLE OVERKJØRT: Som liten var hun venneløs. Men da hun fikk hodet knust av en bil og ikke visste om hun kom til å leve eller dø, var det blant annet alle vennene som holdt henne oppe. FOTO: Astrid Waller
Sunniva Gylver:

Da Sunniva ble overkjørt, og hun sto i fare for å dø, tenkte hun at hun ikke hadde noe ugjort

- Jeg kjente at jeg hadde levd det livet jeg ønsket.

Det var en mild fredags kveld i mai 2017. Sunniva syklet hjem fra jobben til en ventende middag med ektemannen. Hun skulle til å krysse en gate, da en bil smalt inn i henne. Det ene bakhjulet kjørte over hodet hennes, rev nesten av det venstre øret, knuste kjeven, lagde brudd på begge sider av hodet og punkterte en lunge.

I ti dager lå hun på Ullevål sykehus. Blødningene i hjernestammen var umulige å operere.

Ingen visste om hun kom til å leve eller dø. Selvsagt ville hun leve, elsket livet sitt, mannen, ungene, vennene, jobben. Men om hun skulle dø, tenkte Sunniva,så var det slik at hun på ett vis ikke hadde noe ugjort.

- Jeg kjente at jeg hadde levd det livet jeg ønsket. Jeg har både blitt bekreftet og utfordret av Gud. Radikalt utfordret hele tiden på å elske Gud og min neste som meg selv. Det har gitt meg en eksistensiell beredskap, en bevisst holdning til hva som gjør livet verdt å leve.

- Det er sjelden å høre om noen som brått står i fare for å dø og ikke har noe uoppgjort?

Hun trenger ingen betenkningstid, ingen spor av selvmedlidenhet er heller å se i det smale ansiktet under de hennafargede rastaflettene samlet i en hestehale bak på hodet.

- Jeg opplever at det er et stort frynsegode i jobben min: Jeg har hele tiden en bevissthet på hva som er viktig og mindre viktig. Jeg bruker lite energi på å finne retningen. Jeg kjenner mange som er så slitne, så mange kvinner som vil så mye. Da er det viktig å ha en god plattform og et tydelig kompass. Mange stemmer roper høyt om alt vi må prestere og få med oss - men som kanskje ikke er så viktig.

LES OGSÅ: Den tunge klumpen i magen slapp da hun kom seg ut i naturen.

Vakre vennskap

Sju uker med gjenopptrening på Sunnaas sykehus, sju måneder med sykemelding, så tilbake i halv jobb som prest i Fagerborg kirke. Så enkelt så vanskelig. Utenpå ser man ingen spor etter ulykken, her hun sitter på andre siden av kafébordet på Pust på Majorstua. Men hun er uten sidesyn, har dårlig dybdesyn, har ingen følelse i venstre halvdel av ansiktet og er alltid tørr i munnen. Å spise brød går ikke, Sunniva lever på yoghurt med müsli og middagsmat. Og hun kan ikke sykle eller danse lenger, to av mange ting hun elsker å gjøre.

- Det gjelder å være ærlig på at de detaljene spiller en rolle - og samtidig ha et perspektiv på at jeg har vært veldig, veldig heldig.

Det er likevel ikke henne det har vært verst for, mener Sunniva.

- Det har vært et traumatisk år, kanskje aller mest for de rundt meg.

Du må hvile, formante pleierne strengt, da den ene vennen etter den andre rant inn på sykehuset. De forstod ikke hvor mye hvile det var for henne i de gode samtalene. At det ved siden av troen, var nettverket som bar henne gjennom. Nå lener hun seg fram. Sunniva smiler ofte, men det aller største og varmeste smilet kommer nå.

- Vennskap er noe av det vakreste som finnes. Det er helbredelse i gode vennskap. Det er en enorm lindring i at noen ser deg og heier deg fram.

- Jeg får så mange meldinger fra folk som ikke blir sett. Mange av dem jeg møter, får bare en promille av den støtten jeg får. Som prest kan jeg forsøke å gi det videre. Og bevisstgjøre. Kanskje har du noen rundt deg som kjemper en slik usynlig kamp akkurat nå? Det er så uendelig mye helse i fellesskapet.

Den vonde mobbingen

Som prest, ekstremt ekstrovert og en som elsker å snakke om de store spørsmålene, kommer hun tett på andre menneskers liv. Hun betyr mye for mange, og er kjent for sin store vennekrets, er typen som har 5000 venner på Facebook. Men i barndommen var hun venneløs.

- Jeg kommer aldri til å ta vennskap som en selvfølge. Jeg ba aldri noen på Facebook om å bli venn med meg. Jeg hadde lovet meg selv å ikke tigge om andres vennskap.

Historien om mobbing har Sunniva fortalt flere ganger før i intervjuer. Skal jeg virkelig fortelle denne historien en gang til, spør hun seg. Hun kommer likevel aldri til å slutte med det.

- Jeg vet at mange opplever meg som trygg og suveren... jeg vil vise at det går an å komme seg til et annet sted, selv om man har hatt det dårlig.

PREST: - Jeg har verdens beste jobb. Det er et frynsegode å leve ti liv på en gang. Jeg får så mye tillit. Det skal godt gjøres å ikke bli klok. FOTO: Astrid Waller
PREST: - Jeg har verdens beste jobb. Det er et frynsegode å leve ti liv på en gang. Jeg får så mye tillit. Det skal godt gjøres å ikke bli klok. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hver dag før hun skulle på skolen gjennom både tredje og fjerde klasse, kastet Sunniva opp. Moren hennes har fortalt det, hun husker det ikke selv. Men hun husker hvordan hun ble lugget og dyttet, hvordan sekken ble tømt utover foran de andre i klassen.

- Det var en veldig opplevelse av å bli tråkka ned. Av og til kunne noen ha bestemt at ingen i klassen skulle snakke med meg på en uke. Da klyper du deg i armen og lurer på om du finnes.

I mobbehistorien finnes det et tydelig vendepunkt, eller som hun på sitt prestevis sier det; dette vendepunktet er en av grunnfortellingene i hennes liv.

Det handler om jenta som en dag valgte å komme bort til Sunniva og si: «I dag skal de andre ta deg, men jeg skal gå sammen med deg. »

Og det gjorde hun. Det forandret alt.

- Slik jeg husker det, var det første gang jeg virkelig opplevde jeg at jeg var en som var verdt å stå opp for. I tillegg fikk jeg et ideal å strekke meg etter - jeg ville bli som Hege, en som stod opp for andre.

- Å vokse opp med kjennskap til både det gode og det onde, sammen med det å få et ideal, har gitt et veldig driv, sier hun ettertenksomt, før hun bryter ut i et raskt, stort smil.

- Jeg var veldig redd for å være for mye.

- Hvordan er det for deg i dag?

- Nå er jeg over femti og ganske trygg. Men fortsatt kan jeg være redd for at det ikke skal komme noen, på boklansering for eksempel. Det er noen grunntema i livene våre vi ikke så lett bli kvitt. Men da klapper jeg meg selv på skuldra, og sier at «jaja, sånn tenker du enda. Det er greit, det går over.»

LES OGSÅ: Tre setninger fra en fremmed reddet Grethes liv.

En dødskjekk håndverker

Bortsett fra Jesus og de mange gode vennene, er det en annen som har stått last og brast med Sunniva: Ektemannen Lars Kristian - kunstneren som har tatt avstøping av kroppen hennes og dekket den med kaffebønner, og som en julaften leide en rugemaskin som fylte huset med nyklekkede gule kyllingnøster - fridde til henne etter bare tre møter. Han var 21, hun 20.

- Hva falt du for?

- Det var mange ting - men at han er en dødskjekk håndverker var nok et tungt argument. Han er en som evner å snakke med veldig forskjellige folk, han er klok og menneskegod. Han får meg til å le, og han dyrker meg. Jeg får fortsatt mange komplimenter. Det gir bensin til bålet.

I starten var det heftige runder: Hæ, tror du ikke på Gud? Hæ, stemte du ikke ved valget? Innimellom går det fortsatt en kule varmt. Med årene har de likevel utvidet repertoaret for hvilken vei en krangel kan gå.

Nå har de holdt sammen i tredve år. Såpass sjeldent at Sunniva ofte nøler med å fortelle det, det kan virke så selvgodt. Samtidig som hun synes det er viktig å trekke det fram, for å vise at det er mulig.

- Jeg kjenner mange som drømte om det samme. Vi har hatt en god del flaks - vi ante jo ikke hva vi gjorde da vi giftet oss. Utover det handler det om hardt arbeid, å være villig til å gå inn i de store vanskelige samtalene. Også er det den daglige smøringa, med små hyggelige meldinger, kaffen sammen på morgenen og knekkebrødet til kvelds.

Kampen for barna

Prest står det med store hvite bokstaver på den svarte t-skjorten hun har på seg. Sunniva er prest inn til margen. Hun snakker gjerne personlig - men som oftest løftes erfaringene opp til noe allment - i nesten alt hun sier ligger det en liten preken. Her kommer en liten en om samliv:

- Mange samliv utarmes av stadig mer nægging, og at man legger lidenskapen inn i andre ting. Gresset er jo sjelden grønnere på den andre siden - det er grønnest der det vannes. Det er ofte en skjevhet mellom hva vi gir i et forhold og hvor mye det gir å være i et godt forhold. De fleste bruker mye mer tid og energi på jobb enn på partneren. Samtidig er det ikke noe som tapper så mye som når et samliv ikke funker.

TRO: Hvordan det er å være prest i et land der stadig færre tror? -Det er spennende. Jeg tror jeg har verdens beste fortelling å fortelle. Hvordan kan du tror på Gud i 2018, blir jeg spurt. Jeg tenker: Hvordan kan du la være å tro på Gud i 2018? Det sekulære blikket er heller ikke er nøytralt, det er også en trosposisjon. Alle har noe de lener seg på. FOTO: Astrid Waller
TRO: Hvordan det er å være prest i et land der stadig færre tror? -Det er spennende. Jeg tror jeg har verdens beste fortelling å fortelle. Hvordan kan du tror på Gud i 2018, blir jeg spurt. Jeg tenker: Hvordan kan du la være å tro på Gud i 2018? Det sekulære blikket er heller ikke er nøytralt, det er også en trosposisjon. Alle har noe de lener seg på. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun drømte aldri om barn, med det var viktig for mannen hennes. De fikk tre - to av de hjertesyke, den tredje hadde en sjelden gastrosykdom ingen leger helt fant ut av. Alle måtte mates med sonde. Alle hadde hun dødsfrykt for. I dag er de 19, 16 og 15 år gamle - og det går bra med dem. Hun trives bedre med store barn enn babyer.

- Jeg liker bedre å snakke om livet og døden. Å få barn er en gave og en kjempeutfordring. Nå er de store, men trenger meg fortsatt, det er daglige store høyder og dype daler. De har også oppdratt meg.

- Hva er det viktigste de har lært deg?

For første gang trenger Sunniva litt betenkningstid. Hun stirrer konsentrert ned i kafébordet, før hun oppsummerer slik:

- De er så forskjellige, og har lært meg ulike ting i ulike faser. Som små lærte de meg å bare surre, og være i mikroperspektivet - jeg er jo en veldig effektiv person. Som store har de lært meg å leve med og elske forskjellighet.

Hun må reise seg, ryggen krangler litt og må strekkes på. Etter ulykken har hun også slitt med krystallsyken og er konstant svimmel. Tro ikke det stopper henne. Nå holder hun seg fast i kafebordet med begge hender, lett framoverbøyd, og snakker engasjert videre.

LES OGSÅ: Sønnen til Hilde måtte amputere begge beina: - Jeg skjønte fort at han var klar for å kjempe.

Et alvorlig menneske med et lyst sinn

Sunniva Gylver er et menneske som brenner, ikke bare for sin tro og det å dele den, men også for to av våre tids store spørsmål - klima og innvandring. Hun sier det selv. Det er tunge saker. Skal du virkelig ødelegge festen er det de to temaene du tar opp. Hvorfor gidder du, spurte en venn. Nå peker Sunniva tre fingre i været.

- For det første - hver dag er jeg bevisst på å se både det gode og dårlige i verden. Bjørneboe skriver at verden er full av stjerner og ekskrementer. Verden er full av Guds skjønnhet men også av dritt.

- For det andre: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det er frigjørende å gjøre noe jeg kjenner er riktig. Når ungene spør «hva drev dere med», da skal jeg kunne svare: Jeg gjorde det jeg kunne.

- For det tredje handler det om å legge livet mitt i Guds hender, som har sagt at alt skal bli godt og rettferdig en gang. Det er en bevisst aktivisme. Men jeg har mye fjas og tøys i livet mitt også.

- Fjas og tøys? Som hva da?

- Jeg har dårlig sans for humor. Jeg smiler mye, men jeg ler sjelden. Jeg er ikke så god på smalltalk, det tror jeg er en prestegreie - jeg elsker å snakke om de store spørsmålene.

Men det er fjas i den forstand at det er mye letthet i livet mitt. Mange gode samtaler, en god film, en fin tur i marka med mannen… Jeg er nok et veldig alvorlig menneske med et lyst sinn.

Å brenne uten å brenne ut eller brenne andre, er også et tema som opptar henne. Livsmottoet er fra danske Piet Hein: Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro mot det man tror på.

- Jeg øver meg på å være tro, det gjør det lettere å prioritere. Å være tro i en fantastisk og forferdelig verden, sier Sunniva og trekker fram et annet favorittsitat nå som hun først er i gang, fra Søren Kierkegaard: «Skulle jeg ønske meg noe, da ville jeg ikke ønske meg rikdom eller makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye som overalt, evig ungt, evig brennende, ser muligheten.»

- Min viktigste egenskap er at jeg er til stede der jeg er. En dag rommer hele spennet, fra å døpe et barn, til å begrave noen.

- Har du aldri brent ut?

- Aldri. Min erfaring er at så lenge jeg har plattform og kompass på plass, og er virkelig tilstede, får jeg nesten alltid mer enn jeg tappes.

LES OGSÅ: Utebryllup: Presten stilte i boblejakke under prestekjortelen.

Har tilgitt sjåføren

Hun slipper taket rundt bordkanten, setter seg ned igjen og tar en slurk av teen som nå må ha blitt lunken. Tross ulykken, framstår hun fortsatt som temmelig suveren.

Manglende sidesyn, labert dybdesyn og konstant svimmelhet til tross: Etter ulykken har hun ferdigstilt boka Tro på tvers - kristne og muslimske refleksjoner, som hun har skrevet sammen med sin gode venn Bushra Ishaq. Nå niskriver hun på doktorgraden Forestillinger om folkekirkefellesskapet, som hun har forsket på siden 2013.

- Doktorgraden er mitt Mount Everest. Jeg har alltid vært livredd for akademia. Jeg gråt meg gjennom sju års teologistudier. Jeg er ikke redd for å bli målt og veid som prest. Men på teorien, og det å ikke være god nok faglig. Nå ville jeg se det trollet i øyet.

- Det er min natur å ha tusen baller i lufta og korte deadlines - nå må jeg dykke dypt og holde tråden. Det er et dannelsesprosjekt. Men jeg vet ikke om det går.

Nylig falt dommen over sjåføren som kjørte på henne. Han overholdt ikke vikeplikten og ble dømt til 21 dager betinget fengsel samt å betale en oppreisning til Sunniva på 70 000 kroner.

Hun har tilgitt ham for lenge siden.

- Jeg var så utrolig heldig – det gjorde det enklere. Vi kan ikke tilgi når vi ligger nede. Tilgivelse er i beste fall noe som skjer på slutten av en prosess. Du kan ikke tvinges til å tilgi, det er en gave som må gis. Det krever også en erkjennelse av at noen har gjort noe galt. Hvis den ikke kommer, kan man tilgi for egen del, for å fastholde at det var galt det som skjedde, og ikke la det ha makt over deg.

KJÆRLIGHETSBUDSKAP: -Prosjektet mitt er å elske andre og Gud som meg selv. Hver dag går jeg ut med det doble kjærlighetsbudskapet - det gjør det lett å prioritere. FOTO: Astrid Waller
KJÆRLIGHETSBUDSKAP: -Prosjektet mitt er å elske andre og Gud som meg selv. Hver dag går jeg ut med det doble kjærlighetsbudskapet - det gjør det lett å prioritere. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun håper hun en dag kan sykle igjen. Elsker å kjenne vinden i håret, at hun kan stoppe opp og prate med de hun møter. Å gå går for sakte for henne, det er så mye hun skulle ha gjort, så mye å brenne for.

- Hva driver deg?

- Å dele min egen tro og pushe folk til å snakke fram sin egen tro. Man blir bedre rusta når man finner sin eksistensielle beredskap. For meg ligger den i det dobbelte kjærlighetsbudskapet - å elske Gud og sin neste som seg selv.

Neste sommer har hun satt fristen for seg selv til å få ferdig doktorgraden, da er også stipendpengene brukt opp.

- Er jeg ikke ferdig til da, må jeg bare la det gå. Jeg må ha en plan, jeg gidder ikke å ha det hengende over meg. Går det ikke, så får jeg uansett fortsatt være prest.

- Og det er jo en jobb jeg elsker. Mottoet vårt er «Mer himmel på jord.» Hvem vil vel ikke gå ut av døra om morgenen med det budskapet liksom?

LES OGSÅ: Moren døde av leddgikt. Allerede i begravelsen bestemte datteren seg for å finne ut hvordan det kunne skje.

Til forsiden