Ungdom med kreft:

Da Thea falt på håndballbanen, var smertene i håndleddet uutholdelige

– Røntgenbildene viste ingen tegn til brudd, så jeg endte til slutt på Radiumhospitalet. Der fikk jeg forklaringen.

KREFT: Thea hadde en såkalt kjempecelletumor i handleddet - og har operert flere ganger. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
KREFT: Thea hadde en såkalt kjempecelletumor i handleddet - og har operert flere ganger. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer
Publisert

– Hvorfor meg?

Dette var den første tanken som raste gjennom hodet til Thea Sofie Thode da hun fikk diagnosen kjempecelletumor på Radiumhospitalet i januar 2018. Hun hadde aldri hørt om denne krefttypen før.

– Nå mister jeg alt håret mitt!

Var den andre tanken. Theas verden falt sammen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg, satt bare apatisk på sykehuset og gråt lenge. Hadde ingen kontroll over tankene, og krisemaksimerte alt som kunne skje. Kom hun til å miste armen? Dø ung? En sykepleier var sammen med Thea. Hun har vært der for Thea hele tiden, og er der fremdeles.

– Det er godt å ha en som kjenner hele sykdomshistorien min. Bare det å vite at jeg kan ringe sykepleieren gir meg trygghet, sier Thea, som er fra Holmestrand, men som nå bor og studerer på Lillehammer.

Hun forteller om foreldre og søsken som har støttet henne så godt de har kunnet, om gamle venner som aldri har sviktet og om nye venner hun har truffet i det gode studentmiljøet på Lillehammer. Thea forteller også om håndballen, det var på håndballbanen alt startet.

SJOKK: Kom hun til å miste armen? Dø ung? Spørsmålene var mange for Thea da hun fikk diagnosen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
SJOKK: Kom hun til å miste armen? Dø ung? Spørsmålene var mange for Thea da hun fikk diagnosen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Håndball er lidenskapen

Hun begynte å spille håndball som fireåring, og ble hekta fra første stund. Leken gikk nesten umerkelig over i en mer seriøs fase, og Thea trente mye. Håndball, venner og snart russetid, livet smilte for den 17 år gamle jenta. Sent på høsten i 2017 falt Thea på håndballbanen. Smertene i høyre håndledd var nesten uutholdelige, og både Thea og de rundt henne regnet med at håndleddet var brukket.

– Jeg syntes det var veldig rart at legene sa røntgenbildene ikke viste tegn til brudd, siden jeg fortsatt hadde kjempevondt, sier Thea.

– Det ble mange undersøkelser hos ulike spesialister. En lege i Drammen henviste meg til Radiumhospitalet. Der fikk jeg beskjed om at jeg har kjempecelletumor i handleddet, noe som var sjelden.

Thea forklarer at en kjempecelletumor spiser opp beinet inne i håndleddet og ødelegger bløtvevet i hånden. Hun måtte holde armen helt i ro til hun ble operert i april 2018. Da ble vevet i den syke området skrapt bort. Thea var russ sammen med de andre, og hadde det supergøy, selv om høyre arm var gipset.

– Jeg håpet at sykdommen var over, men fikk tilbakefall allerede fem måneder senere. Jeg skulle på oppfølging med røntgen, og da ble det oppdaget at kreften var på vei tilbake. Det var en tung beskjed å få, sier Thea, og sier ærlig at den psykiske biten har vært den verste.

Hun forteller om tanker som ikke er sunne, men som har dukket opp når hun har vært helt nede i den svarte kjelleren.

Det andre tilbakefallet kom i januar i år. Thea merket en kul der håndleddet skulle ha vært. Røntgen og biopsi viste at kreften igjen var på vei tilbake, og det ble ny operasjon, der en bit fra hoftekammen ble transplantert inn i håndleddet. Thea er redd for flere tilbakefall, men prøver å unngå at angsten hindrer henne i å leve det livet hun ønsker.

Kreftpasient og i risikogruppen

– Da koronapandemien kom, ble det ekstra viktig for meg å følge alle smittevernregler. Vi som har hatt kreft i løpet av de siste fem årene, tilhører risikogruppen. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet å få korona, så jeg har hele tiden prøvd å skåne meg mest mulig mot smitte, sier Thea.

– Samtidig var det viktig at jeg ikke låste meg alene inne på rommet. Jeg har nok tanker å streve med, og trenger ikke ensomhet i tillegg.

Thea bor i kollektiv sammen med tre andre, og er i ferd med å flytte til en annen leilighet, som hun skal dele med én venninne. Hun begynte på studiet Sports management på høgskolen i fjor.

– Etter to års skolepause trengte jeg en ny start. Idrett, og spesielt håndball, har alltid vært min hovedinteresse, og det var naturlig å begynne her på Lillehammer. Jeg har hatt behov for å være for meg selv og takle det som har skjedd på egenhånd.

– Uansett hvor godt forhold man har til foreldrene, tror jeg det er greit å flytte hjemmefra når man passerer 20 år. Jeg vet at jeg kan komme hjem når jeg vil, enten det er på grunn av sykdom eller andre ting, og at mamma og pappa alltid vil heie på meg.

TABU: Det er fremdeles litt tabu å spørre, for eksempel om hvorfor jeg har et 20 centimeter langt arr på underarmen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
TABU: Det er fremdeles litt tabu å spørre, for eksempel om hvorfor jeg har et 20 centimeter langt arr på underarmen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Spiller fortsatt håndball

For Thea var det en stor sorg da hun måtte gi opp håndballen. Gleden var desto større da hun fikk muligheten til å begynne igjen, hun måtte bare endre posisjon på banen. Nå spiller hun for LSI (Lillehammer studentidrett) og ønsker å inspirere andre. Når Thea kan spille håndball med ett håndledd, er det meste mulig.

– Det verste med sykdommen var alt jeg fant ut da jeg var dum nok til å google. Dette, sammen med at legene ikke hadde noen konkrete svar angående prognosen min, gjorde meg veldig usikker.

– Jeg tenker at sånn kan det være for andre også, selv om de har helt andre sykdommer. Det er fremdeles litt tabu å spørre, for eksempel om hvorfor jeg har et 20 centimeter langt arr på underarmen. Her mener jeg åpenhet vil hjelpe både den som er rammet og de rundt.

Thea understreker at hun ikke vil sette sykdom i sentrum av livet, samtidig vil hun gi ærlige svar til de som tør å spørre.

– Det som gjør meg aller mest glad er å være sammen med venner og vite at jeg kan være helt meg selv. Som om det aldri har skjedd noe med meg, ingen kreft, ingen operasjoner, ingen angst for nye tilbakefall. Da er livet topp, sier Thea.

– Jeg stortrives også på håndballbanen, der jeg blir inkludert som en helt vanlig spiller.

Samtidig føler Thea en sorg over at hun ikke kan gjøre ting slik hun gjorde det før. Hvordan vil en fremtid uten håndledd påvirke resten av livet hennes?

TILBAKE: Thea trodde at hun måtte slutte med håndball, men er nå tilbake på banen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
TILBAKE: Thea trodde at hun måtte slutte med håndball, men er nå tilbake på banen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Det er meg det kommer an på

I andre klasse på videregående var Thea på et foredrag med Gyrid Beck Solberg. Hun snakket om at det er en selv det kommer an på. Disse ordene husket Thea da hun et halvt år senere fikk diagnosen.

– Jeg skjønte at det bare var jeg som kunne snu tankegangen min. Jeg måtte begynne å tenke på meg selv, på hva jeg kan gjøre for ikke å fokusere på begrensningene kreften gir, men på de mulighetene jeg faktisk har, sier Thea.

– Jeg forsøkte å tenke gjennom hvordan jeg vil prøve å leve livet mitt. På den måten ble jeg litt mer voksen. Selvmedlidenhet er ingen god medisin, men av og til dukker den opp. Slik tror jeg det er for alle. Selv om jeg fremdeles kan ha tunge stunder, prøver jeg å tenke positivt. Jeg er tross alt heldig som fortsatt har to armer og hender, selv om den ene siden ikke fungerer optimalt.

Thea forteller at den ene setningen, «det er meg det kommer an på» har hjulpet henne å takle livet. Hun vet det blir utfordringer, blant annet flere planlagte operasjoner, der pinner skal opereres ut og protese kanskje inn. Men hun velger å ta kampen når utfordringene dukker opp, ikke før.

Hun kan ikke gripe med høyre hånd og hun beveger armen med robotaktige bevegelser. Hun går til jevnlige kontroller, og har klare planer for fremtiden. Det blir fire år til med studier, Bachelor i Norge og Master i USA. Hun forteller at sykehuset har gjort alt for å hjelpe henne til å ha det så bra som mulig, både på det fysiske og mentale plan. Igjen nevner Thea sykepleieren som har fulgt henne fra dag én.

– Og på ett område tok jeg helt feil, noe som viser at det er dumt å ta sorgene på forskudd, sier Thea og ler.

– Jeg har sluppet både cellegift og stråling, og har ikke mistet et eneste hårstrå!

Kjempecelletumor

Kjempecellesvulster oppstår vanligst rundt kneleddet, er oftest godartede, men kan bli ondartede og metastasere. For at det ikke skal bli lokalt tilbakefall av en kjempecelletumor er det viktig å fjerne den helt, oftest ved utskraping av svulstvevet og deretter transplantasjon av benvev.
Kilde: Roald, Borghild; Sauer, Torill: knokkelsvulster i Store medisinske leksikon på snl.no.

Gyrid Beck Solberg

Gyrid Beck Solberg har 20 års erfaring som mental trener, foredragsholder og ikke minst motivator. Hun viser at det går an å utfordre seg selv, både mentalt og fysisk. Hun utfordrer tankeprosessen din, og får deg til å se løsninger der du tidligere så problemer. Foredraget hennes «Det er meg det kommer an på» vil gi deg en god mental treningsøkt, men også motivasjon og glede.
Kilde: gyrid.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer