FORHÅPNINGER: Lenge trodde Sandra Victoria at hun skulle få en lillebror fra Russland, men til tross for at lille Aleksej var godkjent og hadde fått en norsk adoptivfamilie, ble prosessen stoppet. FOTO: Privat
FORHÅPNINGER: Lenge trodde Sandra Victoria at hun skulle få en lillebror fra Russland, men til tross for at lille Aleksej var godkjent og hadde fått en norsk adoptivfamilie, ble prosessen stoppet. FOTO: PrivatVis mer

Da Victoria var 10 år startet jakten på lillebroren hun aldri fikk

Det tok 20 år før hun fant ut hva som hadde skjedd med gutten som skulle adopteres til familien hennes.

Ved et kjøkkenbord i Bergen sitter en 10 år gammel jente og nynner på russiske barnesanger, mens hun skriver ned russiske ord på gule post it-lapper. Kalenderen har akkurat bikket 1998, og lille Victoria har visst en god stund at hun skal bli storesøster til den russiske adoptivgutten Aleksej. For å korte ned ventetiden har hun gått inn for å lære seg guttens språk, slik at hun kan kommunisere med ham når han kommer til Norge.

«Hun lente seg framover med albuene bredt ut til begge sider. Tok seg god plass, og la lappene ut over hele bordet. Hestehalen vippet fram og tilbake mens hun jobbet fram ordene. Noen ganger skrev hun flere ord på samme lapp: «Vann. Er du tørst? Vil du ha vann?» (...) Alle ting fikk sin lapp. Tannbørstene og tannkremtuben, hårbørsten, såpebeholderen og håndkleskuffen på badet. Det samme på soverommene, i stua og på kjøkkenet. Snart var hele huset dekket av små, gule lapper med russiske ord på.», utdrag fra boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror», skrevet av Kristin Molvik Botnmark.

- Jeg var kjempeglad da jeg fikk høre at jeg skulle få en lillebror. Som barn hadde jeg vel et ganske rikt sjeleliv, så Aleksej ble min bror med én gang. Jeg hadde min egen lille verden i hodet, og pratet med ham på sengekanten og hadde en slags kommunikasjon med ham selv om han ikke var der fysisk, minnes Sandra Victoria Lahtinen når vi møter henne hjemme i Sarpsborg, 20 år etter at hun satt ved kjøkkenbordet i Bergen og lærte seg russiske gloser.

ALDRI GLEMT: I dag er Sandra Victoria bosatt i Sarpsborg med mann og barn. Hun sier til KK at hun aldri glemte gutten som kunne ha blitt en del av familien hennes. FOTO: Geir Dokken
ALDRI GLEMT: I dag er Sandra Victoria bosatt i Sarpsborg med mann og barn. Hun sier til KK at hun aldri glemte gutten som kunne ha blitt en del av familien hennes. FOTO: Geir Dokken Vis mer

- Han lignet jo på oss!

Men telefonen om at de kan reise til Russland for å hente Aleksej hjem til Norge kommer aldri.

Derimot ringer mamma Kristins jobbtelefon høsten 1998. Da har familien ventet i mange måneder på klarsignal.

«Jeg skvatt da ringelyden slo ut i rommet. Telefonnummeret til adopsjonsforeningen lyste på displayet. Beskjeden fra konsulenten var kort og uten omsvøp da hun med formell stemme fortalte om de nye russiske adopsjonsreglene som var kommet i løpet av sommeren.», utdrag fra boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror».

- På grunn av en ny lov, som sa at så lenge en av foreldrene var i live og ikke hadde skrevet under på et papir, så måtte de få en underskrift fra guttens forsvunnede far også, før adopsjonen kunne fullføres. Det kunne ta veldig, veldig lang tid, og dersom de ikke fant faren måtte han erklæres død. Det var det jeg ble fortalt, og det var kanskje derfor jeg syntes at det ble feil å gi opp, sier Victoria til KK.

For det siste Victoria, som hun omtales som i boken, ønsket å gjøre var å gi opp lillebroren hun aldri hadde møtt. 10-åringen hadde spesielt ønsket seg nettopp en lillebror, og hadde gjennom barnebildet familien hadde fått tilsendt fra den russiske adopsjonsforeningen knyttet et nært bånd med fireåringen.

LILLEBROR: Dette fotografiet fikk familien tilsendt ved tildelingen. Bildet er tatt på barnehjemmet han bodde på. FOTO: Privat
LILLEBROR: Dette fotografiet fikk familien tilsendt ved tildelingen. Bildet er tatt på barnehjemmet han bodde på. FOTO: Privat Vis mer

På fargefotografiet familien hadde fått tilsendt sitter den lille gutten på en stol, og smiler blygt til kamera. På forhånd hadde de fått beskjed om at det hadde vært alkohol med i bildet under svangerskapet.

- Jeg ble fortalt at utseende hans kanskje kunne være preget av det, men jeg syntes ikke han så rar ut i det hele tatt. Han så jo helt vanlig ut. Jeg husker at jeg syntes at han lignet på pappaen min Børre. Han lignet jo på oss!

For Victoria tenkte ikke over at den lille gutten ikke hadde familiens blod i årene.

- Det var en lillebror, og for meg var det samme hvor han kom fra. Jeg var vel kanskje ikke en veldig typisk jente-jente, da jeg var barn. Jeg var veldig aktiv, og likte å leke med biler og sparke fotball. Så en lillebror kunne jeg godt tenke meg, for det var litt mer action, sier hun og smiler.

Mamma Kristin gjorde alt hun kunne for å skjule skuffelsen over at Aleksej aldri kom til å bli en del av familien, og spesielt overfor datteren Victoria.

«De første ukene etter at vi forsto at Aleksej ikke kom til å bli vår, gikk jeg på do for å gråte slik at Victoria ikke skulle se meg. Vi bestrebet oss på at måltider, lekser og aktiviteter skulle foregå som før, som om alt var normalt. Litt etter litt sloknet Victorias sinne. Børre og jeg hadde masker på, og tok dem ikke av før Victoria hadde sovnet. Kveld etter kveld satt vi i stua og gikk gjennom det som hadde skjedd: Hadde vi gjort det vi kunne? Var det noe vi hadde oversett? Tvilen gnog oss, og vi slet på hverandre, men en ting var vi enige om: Fortvilelsen vår skulle ikke gå ut over Victoria.», utdrag fra boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror».

Da adopsjonen falt i grus fikk de tilbud om å adoptere et barn fra Sør-Korea

Men Victoria fikk med seg mer av det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger, enn det foreldrene kanskje innså.

- Jeg tror ikke mamma og pappa sa det direkte til meg, men jeg fikk det med meg. Jeg spurte dem om det, og da fikk jeg forklaringen om at det antakeligvis ikke kom til å gå. Siden ingen sa noe, hadde jeg en magefølelse på at det kom til å gå galt.

NY FAMILIE: Dette fotografiet av mamma Kristin, pappa Børre og storesøster Sandra Victoria sendte familien Botnmark til Aleksej i mai 1998. FOTO: Privat
NY FAMILIE: Dette fotografiet av mamma Kristin, pappa Børre og storesøster Sandra Victoria sendte familien Botnmark til Aleksej i mai 1998. FOTO: Privat Vis mer

Kort tid etter at familien ble klar over at adopsjonen falt i grus, fikk de tilbud om å adoptere et barn fra Sør-Korea. Etter litt betenkningstid sa Kristin og Børre ja til dette, og snart var lille Anders på vei fra Seoul. Kunne en ny, liten gutt fra andre siden av jordkloden bringe lysere tider inn i familien Botnmark?

For 10-åringen Victoria var det til tider vanskelig å omstille seg.

- Alt gikk veldig fort. Det var som om vi den ene dagen ga opp, og at vi den neste dagen skulle få et nytt familiemedlem. Jeg tror det var snakk om et fåtall uker, før vi fikk beskjed om at vi skulle få et adoptivbarn fra Sør-Korea. Jeg er veldig glad i Anders, det er ikke det.

- Jeg gråt meg selv i søvn i sikkert ett år etterpå, minnes hun.

Victoria erkjenner at hun var midt i en sorgprosess da hun ble storesøster til en helt annen gutt enn det hun hadde sett for seg, og innrømmer at hun følte et svik fra foreldrene med tanke på det at hun følte at de ikke sto på nok for å få Aleksej til Norge.

- Jeg var sur på dem til langt oppi tenårene. Det var ikke før jeg selv ble voksen, fikk litt mer innsikt og vi fikk pratet ordentlig ut om situasjonen, at jeg har fått mer forståelse for hva de tenkte og hvorfor de gjorde som de gjorde. Men jeg følte der og da at de sviktet, og det følte jeg ganske lenge, sier hun ærlig.

- Det ble bare lagt lokk på, og vi skulle ikke prate mer om Russland og de tingene der. Stilte jeg spørsmål om det, så fikk jeg beskjed om at det var noe vi var ferdig med. Jeg forsto ganske kjapt at her måtte jeg bare være blid og glad. Jeg brukte veldig mye energi og tid på å se på bildene av den søte, lille babyen fra Sør-Korea også. Men samtidig var jeg veldig lei meg, og da var det om å gjøre å skjule det for de voksne. Jeg har aldri vært den som gråter høylytt. Jeg skapte min egen verden hvor Aleksej fremdeles var min bror.

I boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror», erkjenner mamma Kristin at hun og ektemannen Børre ikke tok grep for å sette seg inn i hvordan datteren hadde det, og hvordan hun taklet situasjonen.

SKREV BOK: Sandra Victorias mamma Kristin Molvik Botnmark har skrevet boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror», hvor hun beskriver adopsjonsprosessen som ikke fikk det utfallet familien ønsket. FOTO: Anders Botnmark
SKREV BOK: Sandra Victorias mamma Kristin Molvik Botnmark har skrevet boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror», hvor hun beskriver adopsjonsprosessen som ikke fikk det utfallet familien ønsket. FOTO: Anders Botnmark Vis mer

«Børre og jeg snakket lite om hvordan vi trodde Victoria hadde det. Det var kommet noe mellom oss som vi ikke maktet å sette ord på. Vi skulle ha snakket ordentlig med henne om det som skjedde, og forberedt henne på gutten som skulle komme fra Korea. Kanskje utsatte vi det bare, eller vi var redde for at hun skulle anklage oss for å ha sviktet Aleksej. Kanskje tenkte vi at hverdagslivets gjøremål ville dekke til det vanskelige, og at tiden skulle lege såret som var påført oss.»

Etter hvert kom også lille Selma fra Seoul, og familien som for kort tid siden hadde vært tre, ble nå fem. Victoria var 13 år da hun fikk en lillesøster.

- Klarte du å gi samme kjærlighet, hengivenhet og engasjement som du hadde gitt til Aleksej, til de andre to andre adoptivsøsknene dine?

- Ja. Jeg føler det selv, i alle fall, sier hun og tørker noen usynlige smuler av stuebordet.

- Jeg var en hormonell tenåring på den tiden, og var helt ærlig kanskje ikke så veldig interessert i livet deres. Anders og Selma hadde hverandre også, så jeg følte meg egentlig bare veldig utenfor, selv om jeg også var veldig glad i dem, altså.

Hun kommer på en episode da Anders kom til familien i desember 1998.

- Jeg byttet rom da Anders kom, fordi jeg var veldig opptatt av å ta det rommet som Aleksej egentlig skulle ha fått. Anders skulle ikke få dét - så litt sånn var kanskje min omstilling til situasjonen. De tingene vi hadde kjøpt til Aleksej gjemte jeg unna, for de skulle ikke Anders få. Det var jo Aleksejs.

- Bærer du nag overfor adopsjonsmyndighetene for måten de håndterte situasjonen på?

- Ikke nå lenger, selv om jeg synes at de ikke opptrådte riktig. Det blir feil å avslutte én prosess og bare hive seg rett inn i noe nytt. Jeg synes det er hårreisende bare å foreslå det. Jeg sammenligner det litt med en graviditet. Det å gå og vente på et barn, bare at i dette tilfellet kommer barnet fra en annen plass. Men du knytter deg jo til det barnet likevel.

- De anbefaler jo det, hvis de har mistet et barn under graviditeten, at man prøver å få et nytt barn så fort man er klar igjen. Men det er noe med det at alle må være klar for det.

Victoria trekker også frem håpet som blir sådd hos barnet som skal bli adoptert.

- Den tanken gjør det nesten verre, synes jeg.

Brukte skoletelefonen flittig for å gjøre research

Mens foreldrene Kristin og Børre fokuserer på de to yngste barna Anders og Selma, bruker Victoria det meste av tiden på hester - og å jobbe mot målet sitt: å finne ut hva som skjedde med Aleksej.

Allerede som 10-åring hadde hun samlet sammen alt av adopsjonspapirer, som foreldrene hadde gjemt i en perm. Hun satt inne på rommet sitt med lukket dør og nileste gjennom papirene. Målet var å finne ut av hvor ting lå og hvilke personer som var innblandet.

TERAPI: Sandra Victoria brukte mye tid på hester i oppveksten, og den interessen har hun også beholdt i voksen alder. FOTO: Geir Dokken
TERAPI: Sandra Victoria brukte mye tid på hester i oppveksten, og den interessen har hun også beholdt i voksen alder. FOTO: Geir Dokken Vis mer

På slutten av 90-tallet hadde de fleste skolebibliotek fått datamaskin med Internett, og 10-åringen Victoria brukte søkemotorene som var tilgjengelig på den tiden, for å prøve å finne svar der. Men hun kom ikke spesielt langt noen av gangene, for det gikk nok noen år før Internett var såpass utviklet at hun fikk noe ut av det.

Victoria brukte også skoletelefonen flittig. Hun ringte rundt til de største TV-kanalene, i håp om å komme i kontakt med noen som hadde kjennskap til et innslag fra Murmansk som hadde blitt sendt på TV i 1998. Men alle svarene var negative.

- Jeg var bestemt på å finne ham, da jeg ble fortalt at han aldri kom til å komme til Norge. Aleksej var fortsatt min bror, selv om jeg hadde fått andre søsken.

Den unge jenta turte ikke å fortelle noen at hun holdt på med detektivarbeid på fritiden.

- Det foregikk i skjul. Derfor spurte jeg heller ikke om så mye hjelp heller. Hadde jeg spurt om det, hadde jeg kanskje fått det. Det var liksom noe jeg var litt flau over. Hvordan jeg kunne bruke så mye energi på noen jeg faktisk ikke kjente. For jeg skjønte det etter hvert, at han jo ikke var broren min egentlig.

Da Victoria skulle begynne på videregående skole, fikk hun hjelp av mamma Kristin til å søke på en skole som hadde utveksling til Russland - men det var faktisk kronprins Haakon som indirekte hadde satt henne på tanken.

- Jeg prøvde egentlig å ta alle tre årene i Russland, men det gikk ikke, og det hadde nok heller ikke min mor gått med på. Jeg leste tilfeldig om at kronprins Haakon hadde vært og plantet et tre på en norsk-russisk videregående skole i Moskva. Jeg fant ut at de hadde utveksling der, og at man kunne ta siste året på den skolen via den jeg hadde søkt på.

Nå fikk 18 år gamle Victoria bruk for de russiske glosene som hun hadde øvd så flittig på som barn. Uten at foreldrene visste det tok Victoria opp kampen om å finne adoptivbroren hun aldri fikk - og det på russisk jord.

La ut på en strabasiøs togtur til Murmansk

Gjennom sitt research-arbeid hadde hun funnet ut at Aleksej hadde blitt plassert på et nytt barnehjem. Men hvilket barnehjem dette var forble umulig å finne ut av. Da hun var i Russland ringte hun til barnehjemmet han tidligere hadde bodd på, men fikk beskjed om at dersom hun ønsket mer informasjon måtte hun troppe opp i egen person på barnehjemmet.

Barnehjemmet lå i Apatity, en over 30 timer lang togtur unna der Victoria var på utveksling, i retning Murmansk. På grunn av fraværsføring kunne ikke tenåringen reise på en vanlig hverdag, så valget falt på juleferien.

Victoria løy derfor til foreldrene og sa at hun var invitert med på skiferie sammen med en venninne. Etter den strabasiøse togturen, som tok over ett døgn, ankom hun togstasjonen i den russiske gruvebyen Apatity - den nest største byen på Kolahalvøya.

Da den norske 18-åringen steg av toget var hun omringet av snøtunge trær. På forhånd hadde hun studert kartet nøye, slik at hun sånn noenlunde hadde oversikt over hvor hun skulle gå. Den eneste eiendelen hun hadde med seg var en liten sekk med viktige papirer.

Etter å ha fundert over hvilken retning hun skulle ta, kjørte en bil opp på siden av henne. Den mannlige sjåføren i bilen spør om hun vil ha skyss. Noe i henne sier at hun ikke skal si ja. Det er jo det man er blitt lært opp til - å aldri sitte på med fremmede. Men Victoria nikker og setter seg i bilen. Mannen kjører henne heldigvis direkte til hotellet.

Victoria må le når hun nå tenker tilbake på den strabasiøse turen hun la ut på for 20 år siden.

- Jeg må ha vært helt avskrudd, og jeg håper ikke at mine barn gjør noe sånt!

Da hun selv ble mor dabbet research-arbeidet av

Det tok ikke lang tid før Victoria hadde funnet fram til barnehjemmet Aleksej hadde bodd på.

- På barnehjemmet fikk jeg beskjed om at jeg måtte henvende meg til barnevernskontoret, men at det var stengt i julen. Jeg fortsatte å gå fra barnehjem til barnehjem, for å se om jeg kunne dra kjensel på noen av barna, men gjorde jeg ikke.

Etter hvert fikk Victoria beskjed om at Aleksej bodde hos noen slektninger i den russiske republikken Kabardino-Balkaria, ved nordhellinga av Kaukasus-fjellene.

- Først tenkte jeg jo at det var kjempebra, men samtidig klarte jeg ikke å la være å lure på hvordan han egentlig hadde det. Jeg prøvde å si til meg selv at jeg skulle legge det bak meg. Der og da ble det veldig tomt.

I 2013 og 2014 ble Victoria selv mor, og aktiviteten rundt research-arbeidet dabbet naturlig nok litt av. Hun ble nødt til å bruke energien sin på andre ting. Men likevel klarte hun aldri helt å glemme Aleksej.

LANG VEI MOT MÅLET: Sandra Victoria brukte over 20 år på å finne lillebroren hun aldri fikk. I 2018 fant hun ham etter et iherdig research-arbeid. FOTO: Geir Dokken
LANG VEI MOT MÅLET: Sandra Victoria brukte over 20 år på å finne lillebroren hun aldri fikk. I 2018 fant hun ham etter et iherdig research-arbeid. FOTO: Geir Dokken Vis mer

I mai 2016 kommer svaret hun lenge har ventet på. Etter å sporadisk ha holdt seg oppdatert på blant annet de offentlige rettsprotokollene i Kabardino-Balkaria, innser hun at Aleksej, som på dette tidspunktet er 22 år, sitter i fengsel.

- Jeg ble ordentlig lei meg på hans vegne, men jeg ble ikke overrasket. Det var trist, for da hadde jeg jo rett i det jeg ikke hadde lyst til å ha rett i.

«I dommen går det fram at også i mars 2015 ble Aleksej tatt sammen med en kamerat «for konspirasjon og tyveri av annens eiendom». De hadde stjålet et grantre. Dommen forteller at kameraten flere ganger er domfelt for liknende forhold, og derfor ble dømt til fengsel med strengt regime. Aleksej, derimot, er ikke tidligere domfelt, har ikke fullført utdanning og har ikke jobb. Under disse formildende omstendighetene ble han derfor dømt til ett år og seks måneder med «korreksjonelt arbeid».», utdrag fra boken «Hva skjedde med Aleksej - Jakten på en lillebror».

Aleksej slapp ut av fengsel for andre gang våren 2019.

- Per nå er han ikke veldig kriminell, men han kan nok godt bli det igjen, i og med at ting er som de er i Russland. For det er jo ikke noe ettervern der. Hadde man gjort noe av samme type her i Norge, hadde man kanskje fått en advarsel eller en bot, men der blir man bura inne, sier Victoria oppgitt.

- Hva er inntrykket ditt av personligheten hans, nå som du har lært å kjenne ham i voksen alder?

- Han virker som en snill fyr. Han er veldig høflig og virker omsorgsfull, men kanskje på et litt overfladisk nivå. Han sier at han har det bra, men så vet man at han ikke har det, fordi man er blitt fortalt at det har skjedd noe. Han vil ikke at vi skal bekymre oss for ham. Aleksej er en gutt som hadde hatt et veldig bra utgangspunkt, men som jeg nå er redd for at det er kjørt for, rett og slett.

Victoria og foreldrene har kommunisert med Aleksej via telefon og Skype, og har fått opplyst at han har flyttet sammen med en av sine tidligere fengselskamerater. Målet er å komme seg i arbeid, men forholdene der han bor er problematiske for en som ham.

Til tross for at hun ønsker å møte Aleksej ansikt til ansikt, er hun usikker på om det kommer til å skje.

- Det er andre i livet mitt som jeg må ta hensyn til. Jeg skulle gjerne ha tatt meg en tur og hilst på ham, men det må klaffe med alt det andre. Jeg skulle gjerne ha funnet ham tidligere, for da hadde det kanskje vært lettere å hjelpe ham.

- Det ble en besettelse

Når vi spør henne om det er voldsomt å bruke ordet «besatt» om måten hun angrep saken på, avbryter hun og bekrefter at det var akkurat det hun ble.

- Jeg var besatt. Det ble en besettelse, sier hun bastant.

- Veldig mange av de valgene jeg tok frem til jeg ble voksen var på grunn av det der, så jeg var besatt. Uten tvil.

- Hvorfor ble du ble det?

- Det er et vanskelig spørsmål... Jeg har spurt meg om det samme mange ganger. Hvorfor lette jeg? Jeg vet ikke. Jeg tror bare at det ble sådd i meg da jeg var såpass ung, og så bare vokste det i meg. Jeg skulle finne ham, for det hadde jeg sagt til meg selv. Det lovet jeg ham i mitt lille hode. Jeg hadde på følelsen av at det ikke hadde gått bra.

Hun erkjenner at hun synes det er sårt å tenke på at Aleksej mest sannsynlig hadde hatt et helt annet liv i dag, dersom ikke adopsjonsprosessen hadde blitt avbrutt for 20 år siden.

- Jeg kjenner på det, og det jeg kanskje har hatt litt skyldfølelse for er at jeg på mange måter har vært så pysete. Jeg har ikke turt å be om hjelp, og det er visse steder jeg ikke har turt å ringe til fordi jeg har litt telefonskrekk og fordi jeg har følt at russisken min ikke har vært perfekt.

INNRAMMET: Bildet av den smilende fireåringen Aleksej, som familien fikk ved tildelingen i 1998, er innrammet og skal etter hvert få en sentral plass blant de andre familiebildene i stua. FOTO: Privat
INNRAMMET: Bildet av den smilende fireåringen Aleksej, som familien fikk ved tildelingen i 1998, er innrammet og skal etter hvert få en sentral plass blant de andre familiebildene i stua. FOTO: Privat Vis mer

Sammen med ektemannen og de to barna har Victoria nettopp flyttet inn i et nytt hus i Sarpsborg. Bildet av den smilende fireåringen Aleksej, som familien fikk ved tildelingen i 1998, er innrammet og skal etter hvert få en sentral plass blant de andre familiebildene i stua. Victorias barn på fem og seks år er klar over at Aleksej er lillebroren som mamma aldri fikk.

- Jeg har fortalt dem at gutten på bildet en gang skulle bli mammas lillebror, akkurat som at Anders er mammas lillebror, men at det ikke skjedde. Men jeg har også sagt at han fortsatt på mange måter er lillebroren min likevel.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: