Beklager, men du har kreft». Viktoria husker legens beskjed ordrett. Selv sto hun i yttergangen og skulle til å følge sin ti år gamle datter og venninna hennes på pianotime. Det var en fredag ettermiddag. Nå ringte legen – etter stengetid – for å gi henne resultatet av en biopsi. «Beklager, men du har kreft», sa legen.

– Jeg forsøkte å holde roen, og sa til barna at de bare skulle gå på pianotimen. Så ringte jeg samboeren min, forteller Viktoria Lindberg (48) til KK.

– Først var jeg rasjonell. Jeg tenkte, noen får jo kreft hele tiden. Hvorfor ikke meg? Jeg hadde hatt unormale blødninger i lang tid, og har for vane å tenke det verste. Jeg kan fort føle meg som en hypokonder, og jeg håpet at jeg var det denne gang også. Men så var det altså kreft.

Noen dager senere ble hun innkalt til en legetime for å snakke om prøvesvaret fra biopsien. Utenfor var gatene julepyntet. Møtet inne hos legen husker Viktoria slik: en vikarlege som så på henne i alvor og sa at det ikke så veldig lovende ut. I ettertid har hun lurt på om hun husker det riktig, men der og da satt hun igjen med inntrykket av at kreften hadde spredd seg og var uhelbredelig.