Beklager, men du har kreft». Viktoria husker legens beskjed ordrett. Selv sto hun i yttergangen og skulle til å følge sin ti år gamle datter og venninna hennes på pianotime. Det var en fredag ettermiddag. Nå ringte legen – etter stengetid – for å gi henne resultatet av en biopsi. «Beklager, men du har kreft», sa legen.

– Jeg forsøkte å holde roen, og sa til barna at de bare skulle gå på pianotimen. Så ringte jeg samboeren min, forteller Viktoria Lindberg (48) til KK.

– Først var jeg rasjonell. Jeg tenkte, noen får jo kreft hele tiden. Hvorfor ikke meg? Jeg hadde hatt unormale blødninger i lang tid, og har for vane å tenke det verste. Jeg kan fort føle meg som en hypokonder, og jeg håpet at jeg var det denne gang også. Men så var det altså kreft.

Noen dager senere ble hun innkalt til en legetime for å snakke om prøvesvaret fra biopsien. Utenfor var gatene julepyntet. Møtet inne hos legen husker Viktoria slik: en vikarlege som så på henne i alvor og sa at det ikke så veldig lovende ut. I ettertid har hun lurt på om hun husker det riktig, men der og da satt hun igjen med inntrykket av at kreften hadde spredd seg og var uhelbredelig.

Viktoria Lindberg er i juni 2023 bokaktuell med novellesamlingen «Festen for Marias smerter». Hun skildrer et persongalleri som i likhet med henne selv forsøker å håndtere sykdom, død og sorg. Det er ikke hennes egen historie, forsikrer hun, men sine egne opplevelser hun behandler gjennom andre. Med følsom penn bruker hun som bakteppe de to ukene hun trodde at hun skulle dø, fra de to små barna sine – og mannen som hun hadde vært sammen med siden hun var 24 år.

– Jeg fikk kreftbeskjeden like oppunder jul, forteller Viktoria og skisserer røde dager på løpende bånd, som forsinket videre undersøkelser på Radiumhospitalet.

Mens hun ventet, gjorde hun sitt beste for å lage julestemning, kjøpe de siste julegavene og gå på barnas juleavslutninger.

– Det ble en jul på godt og ondt. På juleavslutningene til barna satt jeg og tenkte: Kanskje er dette siste gang? Kanskje er jeg ikke her neste jul? Det var en vond og vakker tid samtidig. Jeg hadde en vanvittig sorg over å skulle dø fra barna mine. At jeg skulle volde dem så stor sorg. Jeg tenkte mye på at jeg ikke kunne være der for dem i livet. At jeg ikke fikk se dem bli voksne.

– Plutselig gikk det opp for meg at vi ikke hadde mange dagene igjen

– Redd for å påføre barna sorg

Døden jobber i de små tingene. I minner, i klemmer og i det hverdagslige. Alt det som man nå ser med nye øyne. Allerede dagen etter legens beskjed, skulle datteren til tannlegen. Tannlegen ba tiåringen gape, og smilte og sa at det var mulig hun ville trenge regulering, men at de «skulle se det an», og da gikk det opp for Viktoria: Se det an?

– Jeg tenkte: Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å være der når hun får regulering. Kanskje jeg aldri får se datteren min med regulering? Jeg levde i to uker i den tro at jeg skulle dø fra barna mine. At jeg skulle påføre dem den sorgen å vokse opp uten moren sin.

Viktoria og samboeren fortalte ingenting til barna i disse to ukene. Hun forsøkte å trøste seg med at hun tross alt var heldig som bodde i Norge. Det kunne jo vært verre.

– Men samtidig tenkte jeg at jeg skulle dø. Jeg har alltid vært litt svartsynt og trodd at dette kunne ramme meg. Kanskje var det derfor jeg aksepterte døden så fort? Jeg tenkte: Det er alltid noen som dør fra barna sine, så hvorfor ikke meg?

«Lev livet som om hver dag var den siste», lyder klisjeen, som et bilde på det å nyte livet. For Viktoria ble livet nå alt annet enn en nytelse.

– Jeg var helt oversanselig i de to ukene, så jeg husker dem ikke som bare vonde, men også som veldig vakre, ladet med en hyperaktiv årvåkenhet. Jeg tok masse bilder av barna, og tenkte at jeg samlet på minner for å ta med meg inn i døden, før det hogg til i meg: Til og med minnet om barna mine skal døden ta fra meg.

Hun beskriver mannen som en god samtalepartner, til tross for traumet de nå delte.

– Tidligere i livet hadde det alltid gjort meg så trist å tenke på at alle skal dø. Nå tenkte jeg: Om hundre år er ingen her, ingen av vennene mine. Det er bare tid, og jeg dør før tiden.

- Jeg blir nok ganske upopulær når jeg sier dette

Ventet på brevet hver dag

I boken beskriver Viktoria hvordan en ung kvinne som skal dø begynner å se eldre damer over alt, og at det største ønsket hennes nå er å selv få lov til å bli gammel. Viktoria forteller at scenen er hentet fra hennes eget liv.

– Som ung kvinne er eldre damer ofte usynlig for deg, men nå så jeg eldre kvinner over alt. Alt jeg ville var å selv få lov til å bli gammel. Å være en av dem.

Av legen hadde Viktoria fått beskjed om at hun ville få innkalling til time på Radiumhospitalet. Et fysisk brev skulle leveres av et postbud i postkassen. Innimellom alle de røde juledagene voktet Viktoria nå over postkassen som en hauk. Kom det ikke snart? For de handlet vel raskt, om de visste at det sto om livet til folk?

Viktorias historie er egentlig to historier. Én om da hun var sikker på at hun kom til å dø – og én om at hun faktisk hadde livmorhalskreft. Hun hadde blødd kraftig over flere år, og hadde tatt utallige celleprøver, som aldri viste noe galt.

– Siden det ble fortalt at livmorhalskreft kan unngås hvis man følger screeningprogrammet, bestemte jeg meg tidlig for at det i det minste var én kreftform jeg kunne unngå, og tok celleprøver oftere enn man trengte.

«Pilotfrue» stengte kommentarfeltet under bilde av bursdagsgaven til sønnen (5)

Celleprøver med feilmargin

Det siste året ble blødningene så kraftige at hun ikke klarte å være på jobb, men Viktoria forteller at hun fikk beskjed av legen om at blødningene nok skyldtes stress. Hun var jo småbarnsmor og på den tiden i full jobb som lærer.

Ifølge Viktoria var det hun selv som insisterte på å få tatt biopsien, selv om celleprøven ikke visste noe galt. Den samme biopsien legen hadde ringt henne om, den fredagen før jul, og som bekreftet at hun hadde kreft.

– I ettertid har jeg fått medhold i at det har vært mange feiltolkede celleprøver. Helt tilbake til 2004 har prøver vist celleforandringer som burde ha blitt fulgt opp allerede da. Da ville det kanskje bare holdt med en konisering og aldri utviklet seg til kreft. Celleprøvene ble en livsfarlig falsk trygghet.

Hun drar på det. Velger sine ord med omhu.

– Jeg visste ikke om at det var så stor feilmargin på celleprøver. Jeg vet at det kanskje er litt farlig å si, siden kvinner oppfordres til å ta celleprøver, og jeg oppfordrer også absolutt til det. Men jeg håper og tror at systemet har blitt bedre i dag, og at leger som tar celleprøver selv er informert og informerer videre om at prøvene ikke er hundre prosent sikre. Og at dersom man hartilleggssymptomerr må disse følges opp.

Hun utdyper:

– Jeg tror det har satt noen spor i meg, at jeg måtte insistere på flere prøver. Jeg følte meg både kravstor og hypokonder, men hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag.

«Flink til å dø»

«Skriv som om du er i ferd med å dø», hadde hun en gang fått som skriveråd for å få teksten til å flyte. Men Viktoria erfarte det motsatte.

– Da jeg ble syk ble jeg veldig oppmerksom på at det eksisterer mange sykdomsidealer. Og jeg fikk et ønske om å skrive noe rundt dette. Du hører jo om kreftpasienter som er så sterke. Som har humor og ikke er selvmedlidende, og som gir håp om støtte til dem rundt seg. Man skal være flink pike også når man er syk og skal dø. Jeg følte meg ikke flink i det hele tatt.

Hun utdyper:

– Jeg har følt skam over at jeg gjorde mine nærmeste så redde, at jeg var så sikker på å dø. Og jeg er litt bitter, og bitter får man jo høre at man for all del må unngå å bli. Det er fy, fy. Nå tenker jeg at bitterhet bare er en form for sorg og ikke burde være så uglesett.

Viktoria førte dagbok helt fra hun fikk kreftbeskjeden, som et verktøy for å holde seg fast i livet. Spare på det. Men dagboken ble for nær til å behandles litterært. For å skrive om sine opplevelser var hun nødt til å ha distanse.

Det fikk hun langt senere.

- Legen anslo jeg hadde seks måneder igjen å leve

Legens beskjed

I disse dager er novellesamlingen hennes i hyllene. En bok som har sittet langt inne, og som gjorde at hun sto unødvendig lenge fast i smerten, som hun beskriver det. Når vi påpeker at vi har lest den, blir Viktoria tatt på senga:

– Har du? Det er så abstrakt for meg at noen skal lese den. Mange av novellene er skrevet for lenge siden og jeg la det bort i mange år. Det føles rart å se boken ferdig nå. Jeg har et veldig ambivalent forhold til den, for den tar meg tilbake til den tiden.

Etter to uker med ulidelig venting, fikk Viktoria endelig komme på Radiumhospitalet til videre undersøkelser. To lange uker, og en jul hun aldri kommer til å glemme, men som samboeren ikke husker særlig mye av. Men nå var de på vei. Etter den første undersøkelse kom legen inn til en fortumlet Viktoria, som nettopp var våknet fra narkose. Nå var hun klar til å få bekreftet det hun allerede visste, at hun var uhelbredelig syk og skulle dø.

– Legen så på meg og smilte og sa at med min kreftform var det en ganske god prognose. «Dette skal gå greit», sa han.

– Hvordan reagerte du?

– Nei, jeg har sjelden følt meg mer euforisk, sier Viktoria.

– «Dette skal gå greit». Det var den vakreste setningen jeg har hørt i mitt liv! Jeg følte en enorm lykke. Da vi kom ut derfra var det som om jeg lettet og så alt ovenfra. Jeg ville bare rope til verden: Jeg er en av dere igjen!

Viktoria og mannen feiret med å spise på en hverdagsrestaurant. Ikke tilfeldig, for det var nettopp hverdagen de hadde fått tilbake. Den enkle hverdagen som bare den som har vært i ferd med å miste den, kan se gullet i.

– Jeg husker at jeg ringte venninnen min og sa at jeg ikke skulle dø likevel. Etterpå ville jeg bare hjem til barna og se på dem. Kjenne på den vidunderlige følelsen av at jeg mest sannsynlig skulle få se dem vokse opp likevel.

Venner begynte å gråte

Viktoria hadde fortsatt kreft, og skulle få behandling. Men hun skulle ikke dø. Nå fikk barna vite at mamma var syk, men at det kom til å gå bra. De kommende dagene gikk Viktoria gledestrålende ut i verden og fortalte venner at hun hadde kreft. «Å nei!», sa vennene og begynte å gråte. «Juhu!», jublet Viktoria, for hun hadde jo «bare» kreft.

– Da jeg fortalte folk at jeg hadde kreft, begynte jo noen å grine, mens jeg bare var glad fordi jeg ikke skulle dø.

Men med gleden ble det også rom for å endelig ta sorgen innover seg. Viktoria forteller om en lang prosess i årene som fulgte, med senskader, smerter og fatigue.

– Jeg var så glad for at jeg overlevde, men tungsinnet kom i bølger.

Hun utdyper.

– Etter å ha vært så nær døden greide jeg ikke å slippe døden i lang tid. Jeg håpet at jeg i det minste skulle bli en bedre forfatter av erfaringen, men det gikk i stå. Jeg gravde meg ned i erfaringen, men kom ikke videre. Jeg sto fast i opplevelsen og ble ikke ferdig, siden boken ikke ble ferdig. Jeg ble stående fast i smerten. Erfaringen ble litt som en kjærlighetssorg jeg begynte å dyrke.

Dyrket døden

I boken begynner en av personen å gå i begravelser til vilt fremmede for å føle seg levende:

«Maja kunne kjenne et snev av denne etterlengtede takknemligheten ved andre unge menneskers død. Og den følelsen, den var så mye mer å foretrekke fremfor ikke å føle noe, føle seg nummen. Likevel ga den Maja følelsen av å være en tyv, der hun lusket seg innpå de andres sorg, stjal de unges død for å føle seg levende.».

(Utdrag fra Festen for Marias smerter av Viktoria Lindberg, Gyldendal)

Viktoria innrømmer at scenen er inspirert av hennes eget liv. At hun selv gjorde noe av det samme:

– Jeg ble veldig opptatt av andre unge som døde. Det ble litt som en dop å lese om unge mennesker som døde. Som om jeg ruset meg på det. Jeg var nok deprimert uten å skjønne det helt selv, og lengtet etter å kjenne på den euforien fra da jeg fikk vite at jeg ikke skulle dø likevel. Den bare forsvant, og jeg satt igjen med en tomhet, en utmattelse.

Hun utdyper.

– Jeg oppnådde litt av den samme euforien over å overleve ved å lese om uhelbredelige syke og døende. Eller ved å oppsøke provisoriske minnesteder der unge døde hadde mistet livet. Jeg ble litt snever i interessene mine en stund, sier Viktoria og ler.

– Jeg har holdt den interessen helt for meg selv inntil nå, som jeg har skrevet en novelle om den.

Eksklusivt i KK: Øyunn Krogh røper at hun lider av vanskelig sykdom

– Kunne vært død

Viktoria forteller at hun etter hvert ble bitter over at alt kanskje kunne vært unngått. Hadde hun ikke selv insistert på å ta den biopsien tror hun kanskje at hun ikke hadde vært her i dag. Det har vært en tung erkjennelse:

– Vi mennesker er avhengige av å glemme at vi skal dø. Om ikke holder vi det ikke ut. Jeg er glad for at jeg lever, men har jo vært i helspenn og blitt påminnet om døden lenge.

Hun forteller at hun har fått erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE).

– Jeg er blitt tilkjent erstatning fordi kreften trolig kunne vært unngått. Det ble en kreft jeg ikke hadde trengt å få, sier Viktoria.

Hva ble egentlig sagt inne på legens kontor? I ettertid har Viktoria begynt å tvile på seg selv.

– Jeg kan være litt dramatisk, og har spurt meg selv om legens ord kanskje kunne tolkes i flere retninger.

– Hva med samboeren din? Hvordan tolket han det?

– Han var jo med meg inn, og han så reaksjonen min, og han trodde også at jeg kom til å dø. Vi delte de to ukene, sier Viktoria.

Ni år har gått siden hun fikk kreftbeskjeden. Hun innrømmer at hun har blandede følelser rundt at boken nå er ute.

– Jeg jobbet så lenge med mange av tekstene, at boken på en måte forlenget prosessen. Hadde jeg fordypet meg i noe annet hadde det kanskje vært lettere å gå videre.

Hun smiler.

– Det er kanskje derfor jeg er litt sånn: Å hjelp, har du lest den!

«Pilotfrue» stengte kommentarfeltet under bilde av bursdagsgaven til sønnen (5)