Ol-gull

Dagen før Mina skulle på ridetrening, skjer det fatale. Hun frontkolliderer med en lastebil og omkommer

Tre år etter bilulykken blir drømmen hennes oppfylt takket være hesten Donatello. Han tar OL-gullet de skulle tatt sammen.

STORE DRØMMER: Mina hadde store drømmer for framtiden, men døde bare 18 år gammel. Gjennom hesten Donatello lever drømmen videre. Foto: Privat
STORE DRØMMER: Mina hadde store drømmer for framtiden, men døde bare 18 år gammel. Gjennom hesten Donatello lever drømmen videre. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Dressurrytteren Mina Skogheim (18) drømte stort. Da treneren hennes spurte hvilke mål hun hadde, svarte Mina: OL. 

– Man må ha store mål, det er det som gir deg noe å jobbe mot, svarte Ann Cathrin Lübbe. 

Det skulle bli deres siste samtale.

– Det var kjærlighet ved første blikk mellom dem, minnes Tanja Lillemæhlum (46) om møtet mellom datteren Mina og hesten Donatello. 

Hamar-jenta var en lovende dressurrytter. Hun ville videreutvikle seg og trengte en hest med større kapasitet. Tanja glemmer ikke øyeblikket da Mina møtte Donatello første gang. De hadde reist til Danmark for å kjøpe en hest til. Etter å ha prøvd mange ville treneren hennes vise henne denne. Plutselig sto Mina foran sin drømmehest, fem år gamle Donatello.

– Vi skulle egentlig ikke ha en unghest. Men så setter hun seg opp og traver i vei. Vi ser at jenta får stjerner i øynene. Hun bare ser på oss og smiler oppover hele den første langsiden i ridehuset. «Mamma, en sånn hest er det jeg har ønsket meg!» ropte hun. Vi ble momentant forelsket alle sammen. Det var helt stille i ridehuset. Da fikk vi noe å tenke på. Jeg tror vi gikk i transe i to dager og tenkte: Vi kan ikke gjøre det, men vi må bare gjøre det! Så ble det til at vi satset på Donatello, sier Tanja.

LES OGSÅ: Lindas hester ble stjålet for 10 år siden, men så tikket det inn en e-post

- Hestene var livet hennes 

Dyrekjære Mina var innom både marsvin, rotter, hamster og katt før det var hest for alle pengene. 

– Hun var så empatisk og flink til å ta vare på dem. Å stelle med dyrene og sørge for at de hadde det bra på alle mulige måter, var starten, sier Tanja, som selv kommer fra gård og drev med hester som ung.

– Det begynte med gullfisk. Nå har vi to hester, sier pappaen til Mina, Kim Skogheim (51).

Mina begynte å ri da hun var ti år. Hestene ble en lidenskap. Til konfirmasjonen gikk drømmen i oppfyllelse, og hun fikk sin egen hest, en nydelig oldenburger ved navn Santos. 

– Hun vokste med oppgaven og utviklet en enda større interesse i å sørge for at hestene fikk dekket sine behov på riktig måte. Det være seg trening eller omsorg, sier Tanja.

Hest er en tidkrevende hobby, og prioriteringer må gjøres.

– Tenåringsperioden er gjerne fylt opp med andre ting i tillegg, deriblant kjæreste. Men nei, hest var nummer én og kjæreste nummer to, til kjærestens frustrasjon, ler Tanja.

– Hestene var livet hennes. Men hun var multiallergiker, så hun hadde noen utfordringer. Det gikk bedre etter hvert, men i begynnelsen av stallivet kunne hun komme hjem så tungpustet som bare det. Men hun klaget aldri. Hun tok astmaspray før hun skulle ri, sier Kim.

LES OGSÅ: Travkusken Matilda lever med konstant smerte

I utallige timer har de stått stolte på sidelinjen og sett datteren danse med hestene. 

– Etter at hun fikk Donatello, ble hun veldig målbevisst. Vi ble ivrige alle sammen, også Ann Cathrin, på Minas vegne. Da var det full treningspakke og ikke noe unnasluntring, sier Kim.

– De skulle satse ordentlig. Det var slutt på å prate mens du rir, ler Tanja.

– Da gjaldt det å spise riktig og trene ved siden av, så hun var i form. Hun ville nå toppen, sier Kim.

Mina red for andre instruktører to–tre ganger i uken og deltok på stevner, og hun trente for Ann Cathrin en helg i måneden. 

– Mina hadde alltid et kjempestort smil. Hun ville så gjerne få det til og lykkes. Hun var veldig positiv og helt fantastisk å undervise. Mina gjorde alltid så godt hun kunne. Jeg var glad for å ha henne som elev.

– Det er sikkert sånn alle sier om ungene sine, men Mina var veldig flink til å ri, sier Tanja.

TRAFIKKULYKKE: Hestejenta Mina var bare 18 år da hun døde i en trafikkulykke.  Foto: Privat
TRAFIKKULYKKE: Hestejenta Mina var bare 18 år da hun døde i en trafikkulykke. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg kunne aldri se for meg at jeg skulle smile igjen

Dagen før Mina skal reise, skjer det fatale 

Mina og Donatello fikk en pris, som den mest startende ekvipasjen i Hedemarken rideklubb i 2013. Donatello og Mina får bare et år sammen. Den høsten sender familien Donatello til Sverige på trening. Dagen før Mina skal reise etter ham, skjer det fatale. Hun frontkolliderer med en lastebil og omkommer.

Tanja og Kim mister sitt eneste barn. Hjemme står bagen hennes ferdig pakket.  

– Jeg husker nesten ikke hvordan vi forholdt oss til alt etterpå. Alt frøs. Jeg tror også Santos hadde en sorgreaksjon etterpå. Han sturet. Hester merker sånt. Det blir tette bånd mellom hest og rytter. Vi klarte ikke å reise i stallen den første tiden etter ulykken, forteller Tanja. 

Verden stoppet opp i et komplett kaos.

– Det var utrolig mye å ta stilling til. Siden Donatello var i Sverige og var ivaretatt der, hadde vi litt tid på oss i forhold til ham. Santos var hjemme, men vi hadde en hestepasser til ham, forklarer Tanja. 

Da de fikk summet seg litt, hentet de Donatello hjem. Fra da av var Tanja i stallen hele dagen i flere måneder og stelte de to hestene. Så tvang spørsmålet seg fram. Hva skulle de gjøre med dem?

– Jeg hadde ikke kompetanse til å ri og videreutvikle en ung hest som Donatello og hadde heller ikke energi. Jeg pustet ikke normalt, og det ble lite oksygen igjen i kroppen, forteller Tanja om den altoppslukende sorgen. 

– Jeg prøvde å ri litt, men det ble fysisk umulig.

– Vi klarte likevel ikke å selge Donatello. Hestene var det siste som var igjen etter Mina. Uten hestene hadde vi mistet alt som var forbindelser til henne. Vi kunne jo ikke selge ham, sier Kim. 

Vi lovet oss selv å ta vare på hestene hennes, ettersom de betydde så mye for henne.

- Vi prøvde å følge opp det hun hadde startet. Det var sikkert det hun hadde villet. Vi ville tviholde på dem. Vi tenkte at ingen ville klare å ta så godt vare på disse hestene som vi, for vi kjente dem jo. Kanskje morsinstinktet ble flyttet over på hestene? Men så må man kjenne sin begrensning, sier Tanja. 

De visste at Ann Cathrin, som bor og trener i Danmark, var flink til å ri og opptatt av hestevelferd, ikke bare konkurransesituasjonen. De spurte om hun ville ri og ta vare på ham.

– Der får han det fint, tenkte vi. Vi var ikke opptatt av at hesten skulle vinne noe eller lære seg noe på så og så kort tid. Det spilte ingen rolle, sier Kim.

– Han skulle ha trygghet og omsorg og bli brukt. Han var en ung hest med mye kapasitet. Det var vanskelig å sende fra oss Donatello, men det føltes riktig. Vi kjente ikke Ann Cathrin personlig da. Dette var Minas greie, og hun var moden, trygg og flink i sitt hesteliv. Vi prøvde å være litt bak og bakke opp der hun trengte det. Det var en fin læring og utvikling for henne å ha den dialogen selv. Men vi fikk en hyggelig bli-kjent-fase da Ann Cathrin hjalp oss å finne Donatello, sier Tanja.

I dag er de nære venner.

VANT GULL: Ann Cathrin Lübbe vant gull med Donatello under Paralympics i Rio i september. Foto: Privat
VANT GULL: Ann Cathrin Lübbe vant gull med Donatello under Paralympics i Rio i september. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg vet hvordan det er å få en telefon om at det har vært en ulykke 

Vinner gull uten Mina

Rio 2016 Paralympics: «Mina, nå er det vår tur», sier Ann Cathrin idet hun og Donatello rir inn på arenaen. Ann Cathrin har leddgikt og rir i den nest friskeste klassen. På tribunen står Tanja og Kim. Et spekter av følelser raser gjennom dem. Dette var jo Minas drøm. Nå er Donatello der – uten henne. De gjør det bedre enn noen gang og vinner gull!

– Det var liksom meningen denne gangen. Det var merkelig at det skulle klaffe sånn i et OL. Hun har ikke vunnet før nå, og så grusa hun konkurrentene denne gangen, sier Kim.

– OL var jo ambisjonen til Mina, sier Tanja.

– Det var jo egentlig helt feil hele greia, svarer Kim.

– Vi er kjempeglad på Ann Cathrins vegne. Det som er skjedd, er skjedd, og da er det bra at det går så bra, men det var de samme ambisjonene Mina hadde. Nå var hesten der uten henne, sier Tanja. 

– Det var merkelig. Det blir en sånn dobbelthet. Du blir jo så lei deg for hva Mina går glipp av, sier Kim.

– Men samtidig glad og takknemlig på vegne av Ann Cathrin og Donatello. Det er vanskelig å forklare, supplerer Tanja.

- Det viktigste for oss er at Mina skal bli husket 

Hjemme på Hamar har Mina og Ann Cathrin fått hver sin vegg til premiesløyfene. Bilder av Mina og hestene hennes henger på veggen. 

– For Ann Cathrins del håper vi at hun vinner det som er, men for oss er det ikke medaljene som betyr mest, sier Kim.

– Vårt mål er at Donatello skal ha det så bra som mulig. At han får maten, omsorgen og treningen han trenger. Det står øverst på vår ønskeliste. Men vi synes det var utrolig morsomt da de vant. Det betyr jo at det var perfekt match. Ann Cathrin har gjort mye for oss som mennesker i denne situasjonen, og har skjønt hvor mye det betyr for oss at hun tar godt vare på ham. Hun har tatt vare på oss også. Så vi synes det var godt at hun fikk igjen for alt hun har gjort, sier Tanja.

Mina og hennes ambisjoner ligger alltid i bakhodet på Ann Cathrin når hun rir Donatello. 

– Det har vært en spesiell reise. Den gjør meg utrolig rørt og ydmyk, men det har også vært en fantastisk sportslig mulighet for meg å komme tilbake til verdenstoppen, som jo er viktig for meg. Men denne historien gjør jo det hele unikt, sier Ann Cathrin.

Noen dager før ulykken tatoverte Mina inn «Believe» på håndleddet sitt. Kim viser fram underarmen sin. «Believe Mina» står det. 

– Det er blitt et symbol, sier Kim. 

– Hun har det på gravsteinen sin. Flere av vennene hennes tatoverte det samme etter at hun var død, for å ære henne. At ungdommene har kommet jevnt på besøk, har gjort utrolig godt. Ann Cathrin gjorde også noe veldig fint for oss, og æret samtidig Mina, etter ulykken. Vi fikk en hvit sjabrak, der hun hadde brodert inn «Believe Mina» på siden. 

– Flere i stallen bestilte samme, så da de var ute og konkurrerte, red de med «Believe Mina» på sjabraken. Jeg blir så rørt når jeg tenker på det. Hun var ei veldig fin jente, som var lett å like, sier Tanja.

Det viktigste for oss er at Mina skal bli husket.

Nå finner de trøst i hestene.

– Det er fint at vi får følge Donatello rundt i verden, mens vi samtidig har Santos i hverdagen. Det betyr mye at vi har klart å fortsette å følge opp hestene, sier Tanja. 

De synes det er morsomt å følge med på utviklingen til Donatello. Men samtidig minner det dem på alt datteren ikke får oppleve.

– Det er så vondt. For alt vi opplever, det går hun glipp av. Man tenker to tanker hele tiden, sier Kim.

De synes det er godt å være i stallen. I Minas verden.

– Jeg trodde aldri at jeg skulle møkke, men nå gjør jeg det og kobler ut hodet, sier Kim.  

– Takket være gode mennesker rundt oss, så får vi det til. Jeg hadde jo ikke kunnet ha to dressurhester selv. Vi måtte ha hjelp, sier Tanja.

LEVER VIDERE: Foreldrene Tanja Lillemæhlum og Kim Skogheim er fast bestemt på å følge opp det Mina startet. I dag har Donatello ett OL gull sammen med Minas gamle trener, Ann Cathrin Lübbe. Foto: Sverre Chr. Jarild
LEVER VIDERE: Foreldrene Tanja Lillemæhlum og Kim Skogheim er fast bestemt på å følge opp det Mina startet. I dag har Donatello ett OL gull sammen med Minas gamle trener, Ann Cathrin Lübbe. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg har alltid villet klare meg like godt som andre

Minas verden

Hest var jo den altoppslukende hobbyen til Mina, så det er bare naturlig at vi fortsetter med det, forteller Kim. 

– Vi gjør det vi kan best, å følge opp barnet vårt, bare at nå er det hestene vi følger opp. Vi er privilegerte som har dem. Dette er en arena der du kan få være med ungene dine mye lenger enn på mange andre arenaer, sier Tanja og minnes de verdifulle stundene de har fått lov til å være med og stelle i stallen, og alle timene i bilen på vei til stevner. 

– Det har vært kvalitetstiden vår sammen. Vi har kjørt langt av gårde i bil, sittet og pratet og fordelt oppgaver. Vi har fått delta i hennes verden, og hun har latt oss gjøre det. Vi hadde et tett og nært forhold, smiler Tanja.

– Det er helt naturlig at vi skal følge de hestene. Uten dem hadde det vært en ekstra tomhet. Nå har vi hennes verden igjen og drømmene hennes, sier Kim.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 49/50

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer