Oda Charlotte Hilleren synes det er gøy å minnes hvor hjemmekjær hun var som liten. Det verste hun visste var å være på overnatting hos venninner; støtt og stadig hendte det at hun hadde «glemt» bamsen sin, og måtte hjem og hente den.Det var nemlig den enkleste måten å komme seg hjem til sin egen seng igjen – og aller helst sovnet hun mellom mamma og pappa.

Ting har forandret seg siden den gang.

Visdomsord fra Pippi

Jeg møter Oda på en bildeutstilling på Alexander Kiellands plass i Oslo. Det er hennes egen.Fotografen vokste opp i det hun selv kaller «verdens koseligste hus» på Øren i Drammen. Her bodde hun med mamma, pappa og storesøster – for ikke å glemme katter, hund og undulat.– Jeg ble oppdratt i en ganske unorsk familie. Det har alltid vært rom for mye følelser. På godt og vondt. Det gikk stadig vekk en kule varmt, men det var veldig fritt og fint, sier 26-åringen.

Unorsk familie til tross: Odas barndom har et helnorsk, idyllisk slør over seg.Hun forteller om den hjemmelagde bob-banen faren hennes konstruerte i hagen hver vinter. Om egne rampestreker som hun lot søsteren ta skylda for. Om at hun var så heldig å ha to av sine beste venner som nærmeste naboer, og at trekløveret rant ned dørene hos hverandre i tide og utide – oftest hos den som hadde is i fryseren.Mest av alt snakker hun om utallige timer tilbrakt i stallen med skitt under neglene. Dysleksi og konsentrasjonsvansker sørget for at dét, fremfor skolen, ble Odas arena.