<strong>EVENTYRER:</strong> Oda Charlotte Hilleren sa opp jobben og reiste til Svalbard på impuls. Om hun skulle bli der i to uker eller resten av livet, visste hun ikke. FOTO: Privat
EVENTYRER: Oda Charlotte Hilleren sa opp jobben og reiste til Svalbard på impuls. Om hun skulle bli der i to uker eller resten av livet, visste hun ikke. FOTO: Privat Vis mer

– Dagen jeg dro, kommer jeg aldri til å glemme

Etter å ha levd «voksenlivet» i to år, banket rastløsheten på døra for Oda. Hun svarte.

Publisert

Oda Charlotte Hilleren synes det er gøy å minnes hvor hjemmekjær hun var som liten. Det verste hun visste var å være på overnatting hos venninner; støtt og stadig hendte det at hun hadde «glemt» bamsen sin, og måtte hjem og hente den.

Det var nemlig den enkleste måten å komme seg hjem til sin egen seng igjen – og aller helst sovnet hun mellom mamma og pappa.

Ting har forandret seg siden den gang.

Visdomsord fra Pippi

<strong>TALENT:</strong> Oda Charlotte Hilleren utenfor sin egen bildeutstilling i Oslo i vinter. FOTO: M Agency
TALENT: Oda Charlotte Hilleren utenfor sin egen bildeutstilling i Oslo i vinter. FOTO: M Agency Vis mer

Jeg møter Oda på en bildeutstilling på Alexander Kiellands plass i Oslo. Det er hennes egen.

Fotografen vokste opp i det hun selv kaller «verdens koseligste hus» på Øren i Drammen. Her bodde hun med mamma, pappa og storesøster – for ikke å glemme katter, hund og undulat.

– Jeg ble oppdratt i en ganske unorsk familie. Det har alltid vært rom for mye følelser. På godt og vondt. Det gikk stadig vekk en kule varmt, men det var veldig fritt og fint, sier 26-åringen.

Unorsk familie til tross: Odas barndom har et helnorsk, idyllisk slør over seg.

Hun forteller om den hjemmelagde bob-banen faren hennes konstruerte i hagen hver vinter. Om egne rampestreker som hun lot søsteren ta skylda for. Om at hun var så heldig å ha to av sine beste venner som nærmeste naboer, og at trekløveret rant ned dørene hos hverandre i tide og utide – oftest hos den som hadde is i fryseren.

Mest av alt snakker hun om utallige timer tilbrakt i stallen med skitt under neglene. Dysleksi og konsentrasjonsvansker sørget for at dét, fremfor skolen, ble Odas arena.

<strong>FRISTED:</strong> Oda med bestevennen fra barndommen; en liten, rufsete shetlandsponni ved navn Knerten. FOTO:
FRISTED: Oda med bestevennen fra barndommen; en liten, rufsete shetlandsponni ved navn Knerten. FOTO: Vis mer

– Stallen var fristedet mitt. Jeg gikk i bakken sikkert hundre ganger, jeg fikk kjeft og jeg fikk ros. Det skulle møkkes, det skulle pusses, vaskes og stelles. Hest og alt av ansvar som fulgte med ble grunnmuren min, og har uten tvil formet meg, sier Oda og fortsetter:

– Når man har et sånt ansvar fra man er liten, lærer det deg til å bli selvstendig og selvsikker. Tøffere. Det ga meg Pippi-innstilling til livet: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Det var nettopp den tankegangen som gjorde at hun en dag befant seg på vei til Arktis alene. Milevis og timesvis fra alt kjent, kjært og trygt.

– Måtte bare «bjuda» på

Barndommen på Øren skled over i tenårene. Så, plutselig en dag, var voksenlivet et faktum.

Oda hadde alt på stell – hun hadde både kapret seg fast jobb og fått sin egen leilighet i byen hun vokste opp i – men etter hvert kom rastløsheten snikende. Kløen etter noe mer.

– Jeg får fnatt av rutiner. Hverdagen ble for «satt» for meg. Jeg skjønte at hvis jeg ville noe mer, noe helt annet, var tiden inne for det nå. Jeg ville ikke gå i samme fella som alle som sier at de angrer på at de ikke reiste mer mens de kunne, forteller drammensjenta.

Selv om planen videre i beste fall var ullen og i verste fall fraværende, ble den faste jobben sagt opp. Oda liker nemlig at det gynger litt i båten.

– Jeg er glad i forandringer. Å tenke på at alt i livet er midlertidig synes jeg, i motsetning til mange andre, er skikkelig tilfredsstillende. Jeg vil oppleve, kjenne, smake, føle og se så mye som mulig i løpet av den tiden jeg har her.

Reisefeberen har vært en permanent del av Oda så lenge hun kan huske, men én bekymring stoppet henne likevel – gang på gang – fra å legge ut på eventyr alene. Hun slet med engelsken.

Oda forteller at hun så sitt snitt da hun ble tipset om et hotell på Svalbard som trengte hjelp til både det ene og det andre; dermed kunne hun dra for å oppleve noe nytt og spennende, samtidig som de snakket norsk. Vinn-vinn!

Vel...

– Da jeg kom frem skjønte jeg raskt at det ikke stemte helt. Selv om miljøet der oppe er lite, er det også veldig internasjonalt. Så, hvis jeg skulle bli kjent med folk, så måtte jeg bare «bjuda» på med den engelsken jeg hadde. Det var veldig keitete i starten, men det ble bedre for hver dag som gikk. Da forsvant plutselig en byrde som hadde holdt meg igjen lenge. Nå kunne jeg jo reise hvor som helst!

Før avreise gikk hun til innkjøp av et kamera på gjenbruksappen Tise. Mest på impuls, bare for å ha noe å dokumentere det lille eventyret med – å kunne sende noen visuelle statusoppdateringer til mamma og pappa, og kanskje ha et par bilder å vise frem til bestevenninnene da hun kom hjem.

I stedet hjalp bruktkameraet henne med å realisere drømmer hun ikke visste at hun hadde.

Skrev dikt som 6-åring

Alle kan kjenne seg igjen i sommerfuglene i magen som følger med å reise; enten det er snarvisitt til Polen med kjæresten, venninnetur til Barcelona eller bryllupsreise på Maldivene.

Felles for de fleste er dog at returbilletten er booket. Vi vet akkurat når vi skal hjem til hverdagen, helgetilbudene på lokalbutikken, venner og familie.

Da hun la avsted mot Svalbard, visste ikke Oda om det var for to uker eller resten av livet.

– Jeg var spent, gira, nervøs... Alt på en gang. Dagen jeg dro kommer jeg aldri til å glemme. Jeg hadde jo ikke peiling på hvor lenge jeg kom til å være der oppe og hva som ventet. Det ga meg et skikkelig kick! Jeg var rett og slett litt rusa på livet, sier 26-åringen.

Men etter rus følger ofte nedturen, og Oda innrømmer at hun gikk i kjelleren etter et par dager. Bortsett fra at folk så ut som folk, var alt annerledes enn hjemme. Hun beskriver det som å være på en annen planet.

– Alt var nytt og ukjent, og jeg følte meg så liten der jeg var, så langt nord du nesten kommer, og så utrolig langt hjemmefra. Den første uken føltes som en hel evighet, men sakte, men sikkert begynte hverdagen å gå seg til, og da var det ikke så skummelt lenger.

Det var på Svalbard at fascinasjonen for fotografi begynte å vokse; impulskjøpet fra Tise ble en slags fast kompanjong. Oda og kameraet mot verden.

Hun har alltid har vært en kreativ sjel, og har så lenge hun kan huske drømt om å jobbe med kunst og formidling. Som 6-åring begynte hun å skrive dikt, i senere tid har hun prøvd seg på maling – men det var først da hun oppdaget fotografi at brikkene falt på plass.

– Jeg hadde endelig funnet noe som ga meg muligheten til å uttrykke meg på en måte som føltes riktig, forteller Oda.

<strong>EGET VERK:</strong> Oda foran et av sine utstilte bilder på salongen VAAR i Oslo tidligere i vinter. FOTO: M Agency
EGET VERK: Oda foran et av sine utstilte bilder på salongen VAAR i Oslo tidligere i vinter. FOTO: M Agency Vis mer





Fra isbre til savanne

Etter noen måneder i Arktis, ble isbreer byttet ut med savanne, safari og solsteik. Reisen gikk til Sør-Afrika, hvor Oda jobbet som frivillig i en stall – et lite stykke Øren-barndom på et annet kontinent.

Hun bodde hos en lokal familie midt ute i «bushen», og dagene var lange, varme og fylt av arbeid.

<strong>UFORGLEMMELIG:</strong> Oda beskriver opplevelsen av Sør-Afrika som «helt unik». Her er hun på safari i nasjonalparken Kruger. FOTO: Privat
UFORGLEMMELIG: Oda beskriver opplevelsen av Sør-Afrika som «helt unik». Her er hun på safari i nasjonalparken Kruger. FOTO: Privat Vis mer

– Det var en helt unik opplevelse. Det er vanskelig å sette ord på det. Det var veldig primitivt, og på ingen måte noe luksus, men det er dét jeg elsker. Opplevelsen blir mer rå. Til og med kjøkkenet var utendørs, så morgen som kveld kunne jeg stå å lage mat mens en flokk elefanter eller en løve sto rundt vannhullet 20 meter bortenfor, sier Oda.

Hun fortsatte å dyrke fotografi på turen, og peilet seg stadig mer inn på hva hun jaktet på i bildene sine. Hva hun ville formidle.

Natur og dyr stakk seg etter hvert frem som favorittmotivene hennes. Omringet av begge deler i Sør-Afrika, var kameraet aldri langt unna.

– Det er så elementært, ekte og autentisk. I mine øyne finner man ikke noe som er vakrere.

Leiligheten hjemme i Drammen ble solgt mens hun var i Sør-Afrika. Nok en gang måtte Oda stille seg spørsmål om hva neste steg skulle bli da hun var tilbake på norsk jord.

Ideen kom ut av det blå, men føltes umiddelbart som den største selvfølgelighet.

– Fotoutstilling! Jeg må så klart arrangere min egen utstilling! Det var en «aha»-opplevelse. Jeg synes at bildene mine fortjente en plass, og at jeg hadde budskap som var viktig å få frem og snakke om.

Bildene ble stilt ut i et tomt næringsbygg i byen hun vokste opp i.

– Den kvelden skjønte jeg at det var dette jeg ville holde på med fremover. Jeg var på hjemmebane, forteller Oda.

Det ligger noe i begrepet «ikke gjør som mora di sier»

Etter at utstillingsdebuten var overstått, lokket reisingen igjen.

Vinteren ble tilbrakt på kunstgård i Rondane – da bodde 26-åringen i det hun selv sier «minnet mest om en sirkusvogn» uten innlagt vann, med utedo og en liten vedovn – før hun dro tilbake til naturreservatet i Sør-Afrika for å ta flere bilder.

Noen måneder senere, etter å ha karret til seg litt norsk sommer, reiste Oda videre på fem ukers backpacking i Sør-Amerika.

Også denne gangen kulminerte opplevelsene i en fotoutstilling, men av et litt større kaliber; i stedet for et forlatt bygg i Drammen, ble det pop-up shop i hovedstaden.

– På et eller annet tidspunkt mens jeg var hjemme i Norge, klipte jeg meg på VAAR i Oslo. Jeg snakket med frisøren min om løst og fast, og hun fortalte meg om en pop-up shop de skulle åpne vegg-i-vegg med salongen. Det ene førte til det andre, og her er jeg!, sier Oda og slår ut med armene.

Rundt oss er det bilder fra gulv til tak; av bekmørkt hav, isbreer, vannhull, elefanter, giraffer og zebraer. Noen av dem er solgt, andre venter fremdeles på at en ny eier skal forelske seg i dem.

– Jeg var heldig som møtte på rett folk til rett tid, som var villig til å gi en i startgropa en lite dytt til å komme seg opp og frem.

<strong>ÅPNET BALLET:</strong> Oda og bildene hennes var først i ilden da Popshop 51 åpnet dørene i november. FOTO: M Agency
ÅPNET BALLET: Oda og bildene hennes var først i ilden da Popshop 51 åpnet dørene i november. FOTO: M Agency Vis mer







Utstillingen har fått navnet «My way: The importance of intuition and learning to trust it».

– Budskapet er enkelt og greit at man skal tørre å leve det livet man selv ønsker, forklarer Oda og fortsetter:

– Jeg har lært at det er helt nødvendig å lære seg til å høre på sin egen, indre stemme. Intuisjonen din. Det ligger noe i begrepet «ikke gjør som mora di sier». Selv om de nærmest deg forhåpentligvis bare vil deg vel, er det ikke sikkert at de vet hva som er best for deg. Det er det bare du som kan finne svaret på.

Etter å ha vært på farten i nesten to år, er Oda tilbake i leiligheten midt mellom St. Hanshaugen og Grünerløkka.

Hvor veien bærer videre, vet hun ikke enda.

– Men det er det som er så deilig med livet – at det er fullt av overraskelser. Jeg vet såpass at jeg vil fortsette å skape og formidle, reise og ta bilder, sier drammenseren.

På sikt er drømmen like helnorsk som barndommen på Øren; å få et lite småbruk hvor hun kan ha dyr, familie, og være mest mulig utendørs. Å skape sitt eget sted.

Det har hun aldri gjort før, så det klarer hun helt sikkert.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer