Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

På ungdomsskolen tenkte Dagrun Waag Linchausen på å bli lege, men slo det fra seg. Etter videregående, eller gymnaset som det het den gangen, studerte Dagrun til siviløkonom på Bergen Handelshøgskole. Hun fikk mange spennende jobber i næringslivet, både som fagperson og leder, etter hvert en krevende jobb som konsulent i lederutvikling i et mellomstort firma.

Arbeidsdagene var ofte lange, og det ble mange reisedøgn i løpet av et år. Dagrun fikk også de fem barna sine i de første årene som yrkesaktiv etter endt utdannelse. Men permisjonene var korte, og hun var kjapt tilbake på jobb etter hver fødsel. Mannen hennes var direktør i et annet firma, og jobbet også mye.

– Hadde vi ikke hatt hjelp hjemme, hadde det ikke gått, sier Dagrun og forteller om en dyktig, voksen og allsidig nabodame som tok seg av både barn og hus.

– Jeg var helt trygg for at barna hadde det bra, selv om vi foreldre jobbet mye.

Dagrun overså signalene da kroppen prøvde å fortelle henne at hun brente sitt lys i begge ender etter 24 år i travle jobber. At hun var mye svimmel og hadde konsentrasjonsvansker, brydde hun seg ikke om. Heller ikke at hun opplevde økende grad av indre uro. Hverdagen var stressende, og det var sikkert normalt å være litt sliten, tenkte hun. Da hun var 48 år, kom den skikkelige smellen. Først da innrømmet Dagrun for seg selv at hun trengte hjelp.