På ungdomsskolen tenkte Dagrunn på å bli lege, men slo det fra seg. Etter videregående, eller gymnaset som det het den gangen, studerte Dagrun til siviløkonom på Bergen Handelshøgskole. Hun fikk mange spennende jobber i næringslivet, både som fagperson og leder, etter hvert en krevende jobb som konsulent i lederutvikling i et mellomstort firma.
Arbeidsdagene var ofte lange, og det ble mange reisedøgn i løpet av et år. Dagrun fikk også de fem barna sine i de første årene som yrkesaktiv etter endt utdannelse. Men permisjonene var korte, og hun var kjapt tilbake på jobb etter hver fødsel. Mannen hennes var direktør i et annet firma, og jobbet også mye.
– Hadde vi ikke hatt hjelp hjemme, hadde det ikke gått, sier Dagrun og forteller om en dyktig, voksen og allsidig nabodame som tok seg av både barn og hus.
– Jeg var helt trygg for at barna hadde det bra, selv om vi foreldre jobbet mye.
Dagrun overså signalene da kroppen prøvde å fortelle henne at hun brente sitt lys i begge ender etter 24 år i travle jobber. At hun var mye svimmel og hadde konsentrasjonsvansker, brydde hun seg ikke om. Heller ikke at hun opplevde økende grad av indre uro. Hverdagen var stressende, og de var sikkert normalt å være litt sliten, tenkte hun. Da hun var 48 år, kom den skikkelige smellen. Først da innrømmet Dagrun for seg selv at hun trengte hjelp.
Åsne startet hundebarnehage under pandemien
Klarte ikke å kjøre
Våren 2001, da Dagrun var 47 år, skulle hun kjøre til Geilo for å møte en kunde. En kollega tok toget sammen med kunden. Grunnen til at Dagrun valgte å kjøre var alt materiellet hun skulle ha med seg.
Hun kjørte hjemmefra om morgenen, men merket fort at kroppen ikke spilte på lag med henne. Dagrun var en rutinert sjåfør, men nå hadde hun problemer med å holde bilen på veien. Da hun nærmet seg en av de mange tunnelene på Vestlandet, tenkte hun at hun ikke ville klare å kjøre gjennom.
– Like før tunnelen lå det en liten veilomme, og jeg svingte bilen inn dit. Så satte jeg meg i grøftekanten og lurte på hva jeg skulle gjøre. Dette var en helt ny og uvant situasjon for meg, og jeg forsto ikke hva som skjedde, forteller Dagrun.
– Jeg ringte kollegaen på toget, som hoppet av på neste stasjon og kastet seg i en taxi. Kollegaen kjørte til Geilo og neste dag oppsøkte jeg lege og ble sykmeldt.
Legen forklarte Dagrun at hun var i ferd med å bli utbrent og måtte stresse ned. Hun syntes det var deilig at noen andre tok styringen. Men var ikke forberedt på hva hun hadde i vente de to neste årene.
Ble syk av jobben
Dagrun regnet med at en kort sykmelding ville gjøre susen, og prøvde flere ganger å komme tilbake på jobb. Hun likte jo travle dager med høyt tempo og mye arbeidspress. Det gikk ikke særlig bra.
Hver gang hun kom tilbake på jobb, ble hun dårlig igjen. En dag hun holdt et seminar på Møre, merket hun at hun stivnet i hele kroppen. Normalt ville hun selv ha delt ut diplomene etter seminaret, nå kom hun ikke av flekken. Hun slo det bort med en spøk:
– Nå kan dere som har sittet hele dagen komme hit og hente diplomene deres, sa Dagrun så muntert hun kunne. Det funket der og da, men Dagrun innså at hun ikke kunne fortsette i en jobb som gjorde henne syk.
Hun hadde flotte og forståelsesfulle kolleger, men de kunne ikke hjelpe. Hun brukte mye tid på gode samtaler hos fastlegen og psykolog og forklarte at hun sjelden klarte å kjenne ekte glede. Dagrun aksepterte diagnosen panikkangst, selv om hun ikke visste hva hun var redd for.
I begynnelsen av desember 2002 visste Dagrun at hun måtte stake ut en ny kurs. Mens mannen var på jobb og barna ute, låste hun seg inn i kjellerstuen, fast bestemt på ikke å komme ut derfra før hun hadde lagt en plan.
Hun veide for og imot, var jo tross alt 49 år. Kanskje for gammel til å sette seg på skolebenken igjen? Etter to timer hadde Dagrun bestemt seg for hva hun ville bruke resten av arbeidslivet sitt til.
Da korona kom, måtte Gretes mann flytte til kontoret
Tok avgjørelsen alene
– Jeg hadde nok lekt litt med tanken på å studere medisin også etter ungdomsskolen, og nå kjente jeg at de var akkurat det jeg ville. Det var ingen som påvirket meg, jeg tok avgjørelsen helt på egenhånd, og det var viktig for meg, sier Dagrun, som tenkte:
– Det er bare jeg, og ingen andre, som skal leve resten av livet mitt.
Mann og barn var positive, selv om det innebar trangere økonomi i flere år. Barna hadde småjobber ved siden av skolen, Dagrun tok opp studielån og hele familien lærte å være mer sparsommelige.
Dagrun tok først fagene kjemi og biologi, som hun manglet. Hun fikk hospitere på Sandsli videregående det siste halve året, og ble inkludert i klassemiljøet, selv om hun var mye eldre enn de andre avgangselevene.
– En av mine døtre gikk i første klasse på samme skole. Det gikk helt greit, men jeg fikk streng beskjed om ikke å sette meg ved siden av henne i kantinen, sier Dagrun og ler hjertelig.
– Det er ikke alt mødre trenger å være med på.
Etter å ha gått opp som privatist i kjemi og biologi, kom Dagrun rett inn på medisinstudiet i Bergen. Hun møtte opp med et åpent sinn, og fikk mange aha-opplevelser underveis.
– Jeg hadde i grunnen ikke så mye peiling på hva jeg gikk til, sier hun.
Fra student til legevaktsjef
Dagrun så på studiet som en jobb og møtte opp på alle forelesninger. Dette var før digital undervisning ble tatt i bruk. Hun «jobbet» klokka 08 – 16, med overtid før eksamenene. Det fungerte bra for den flittige studenten, som var mye sammen med medstudentene. Alder spilte liten rolle.
Da hun fikk lisens, begynte Dagrun å jobbe som lege under veiledning ved siden av studiene. Ofte hadde hun bakvakt og kunne være hjemme, men hun hadde også tilstedetimer på et distriktpsykiatrisk senter. Dagrun brukte de vanlige seks år på hele utdanningsløpet, og var takknemlig og glad da hun kunne kalle seg lege
Likevel følte hun en slags tomhet da studenttilværelsen var over. Forelesere og medstudenter hadde fylt store deler av døgnet hennes så lenge. Hva nå?
Hun fikk turnustjeneste på Haukeland sykehus, og familien var takknemlig for at hun kunne bo hjemme. Men distriktsturnusen fikk hun i Elverum og måtte bo borte fra familien et halvt år.
– Jeg hadde aldri gjort det hvis det ikke var nødvendig, sier Dagrun.
– Men det gikk mye bedre enn forventet og var en god og lærerik tid. Jeg var hjemme hver måned, fikk besøk og vi møttes på hytta cirka midt mellom Oslo og Bergen.
Etter turnustjenesten jobbet Dagrun som fastlege i Os. Hun ønsket å bli spesialist i allmennmedisin, og begynte derfor på legevakten i Bergen for å få praksis. Hun var ferdig spesialist i 2019, men trivdes så godt på Legevakten at hun valgte å bli der. Nå er hun legevaktsjef, med mye administrativt arbeid i tillegg til selve legegjerningen.
– Jeg har supre kolleger og vi er en fin gjeng som drar lasset sammen. Det har vært spesielt viktig det siste halvannet året, da vi på legevakten har hatt mange utfordringer og en sentral rolle i koronapandemien, sier Dagrun.
Ikke angret et sekund
Dagrun forteller at bortsett fra ett panikkangstanfall i første semester, har hun vært helt frisk etter at hun la om kursen. Hun har fremdeles krevende og travle arbeidsdager, og selv om hun egentlig jobber bare dagvakter, kan det både bli lange dager og jobb i helgene. Likevel har hun en indre ro og masse livsglede.
– Jeg vil absolutt anbefale andre som ønsker en ny utdanning i voksen alder å gjøre det. Selvfølgelig må det veies for og imot, og spesielt familiesituasjonen og økonomien er viktig å ta hensyn til. Man bør være forsiktig og ikke ruinere seg, sier Dagrun.
– Mange kan nok klare seg med mindre. Kanskje de kan selge hytta eller båten, hvis den ikke brukes så mye likevel. Her må hver familie komme frem til den løsningen som passer for dem. Det er også viktig at den som velger å stake ut en ny kurs får støtte, og ikke bebreidelser, hjemme. Penger er ikke alt.
Dagrun poengterer at det vesentlige er å finne ut hva man selv vil, ikke å høre på hva andre mener. Det vil alltid være noen som er negative og kommer med fordommer, slike mennesker har Dagrun valgt bort fra livet sitt. Hun trenger ikke energityver.
– Selv fikk jeg mulighet til å stå i arbeidslivet til pensjonistalderen og vel så det, fordi jeg tok sats og våget. Om man er 40, 50 eller 60 spiller ingen rolle. Men det ville vært trist å angre resten av livet på en sjanse man hadde, men ikke tok, sier Dagrun fornøyd.
Fordeler og ulemper
– Det kan være mange årsaker til at en tar utdanning etter 40+. Noen på grunn av helseproblemer, noen på grunn av at jobben deres blir borte, noen fordi de mistrives og kjeder seg og andre fordi de vil bruke nye sider ved seg selv, realisere en gammel drøm eller få nye utfordringer, sier Mette Manus i Manus Motivasjon. Hun er karriereveileder, coach og jobbekspert i Aftenposten.
– Fordelene er at du lærer noe nytt og får oppdatert utdanning, du får nye utfordringer og du får kanskje realisert en gammel drøm du har båret på lenge.
Mette Manus sier at dersom årsaken er helseproblemer, kan ny utdanning bety at du kan fortsette i yrkeslivet fremfor å bli trygdet. Dersom du kjeder deg i jobben og føler at du visner, kan du oppleve en oppblomstring og ny motivasjon. Ser du at jobben din blir borte, ligger du i forkant til å skaffe deg en ny jobb som er tryggere. Med ny eller mer utdanning vil du få høyere lønn.
Ulempene er at det koster å ta utdanning. Selv om du kan få støtte av Lånekassen, må lån betales tilbake senere. Det kan være stressende å studere og vanskelig å finne tid og ro til å konsentrere deg, så det er viktig å kartlegge hvor mye hjelp og avlastning du kan få hjemme, og tilrettelegging på jobb hvis du også jobber. Helt avgjørende er det å velge et studium du har interesse for, egner deg til og er motivert for. Og som det er håp om å få jobb innen etter endt studium.
Kan kombineres med familieliv
– Når du er eldre enn 40 år er du gjerne ferdig med småbarn, i hvert fall kvinner. Dermed har du litt mer frihet og fleksibilitet, sier Mette Manus.
– Det kan også være lettere å kombinere en hverdag med barn som student enn som yrkesaktiv. Du kan innrette deg litt mer fleksibelt, lese når barna er i seng og har oftere en studiedag i uken eller kortere dager enn arbeidstakere.
Mette Manus legger til at det for noen kan være vanskelig å finne lesero hjemme med barn i huset, og ved sykdom kan det være vanskelig å ta igjen det faglige. For nett- og deltidsstudenter er fleksibiliteten større og det kan være lettere å kombinere studier og familieliv, men mange av disse har kanskje en halvdagsjobb i tillegg, så da kan hverdagen bli stressende.
En dag kollapset Mette (43) - ble sengeliggende i ett år
Motivasjon
Mette Manus poengterer at det å motivere seg selv er en kunst, men helt nødvendig. Det å lese jevnt og trutt, knytte teorien til egen erfaring og praksis og gå skikkelig inn i lærestoffet er avgjørende for å holde motivasjonen oppe. Å ha et konkret mål, skrive det opp og å se målet fysisk daglig, kan hjelpe. Det er også lurt å fortelle dem rundt deg om ditt mål og dine ambisjoner, for slik forplikter du deg litt mer til å stå på. Struktur og plan for dagen, uken og måneden er kanskje viktigst.
– Finn ut hvilken studieteknikk som passer best for deg, og hvilket tidspunkt, råder jobbeksperten.
– Noen jobber best om morgenen, andre om kvelden. Noen konsentrerer seg best alene og uten lyder rundt seg, andre er avhengig av kommunikasjon med andre og kanskje musikk på øret når de leser. Alle er forskjellige og det er viktig å finne egen strategi.
Hun sier videre at forelesninger er å anbefale, spesielt når du har forberedt deg og vet hva som skal foreleses over. Å finne en eller flere medstudenter å ha kollokvium med, er også viktig. Og ikke minst å «drille» pensumet inn ved å fortelle om hva du har lært, til andre.
– Lag en hyggelig studieplass hjemme og hvis mulig, lukk døren. Sett av tid til fritid slik at studiet ikke blir en 24 timers jobb. Det er viktig å hente seg inn og ha andre aktiviteter også for å bli inspirert, sier Mette Manus.
– De fleste skal jobbe til de er 70 år i dag og karriere og livskvalitet henger nøye sammen. Å trives på jobben blir viktigere dess eldre man blir. Når barna er selvstendige, får jobben ofte større plass i livet. Karriere og identitet henger nøye sammen, og det gjør noe med selvtilliten hvis en står i samme jobb hele livet og mistrives i den.
Mette Manus forklarer videre at utdanning gir trygghet og blir mer og mer etterspurt. Investeringen det er å ta utdanning i voksen alder, vil gjerne lønne seg på sikt. Men det er også viktig med realitetsvurdering, se på økonomien og ha støtte rundt seg for å klare å gjennomføre en utdanning. Det er viktig å velge en utdanning som gir gode muligheter til jobb etterpå, selv om det aldri er noen garanti for hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg.
