Kjærlighetsjakten:

«Damer på din alder vil bare bli smelt på tjukka»

På Tinder fikk jeg høre at jeg var livsfarlig, at en rød varsellampe blinket ved siden av navnet mitt. 33, 33, 33! Så hvordan finne kjærligheten da?

GIKK IKKE HELT ETTER PLANEN: Hadde 18 år gamle jeg fått et innblikk i situasjonen 15 år fram i tid, ville jeg antakeligvis ha lagt meg ned og gitt opp. FOTO: Privat
GIKK IKKE HELT ETTER PLANEN: Hadde 18 år gamle jeg fått et innblikk i situasjonen 15 år fram i tid, ville jeg antakeligvis ha lagt meg ned og gitt opp. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Gift før du er tjuetre, første barn når du er 24, andremann skal komme når du er 26 og tredjemann når du er 28. Alt skal skje før du er 30. Da er du eldgammel.

Slik lød planen om mitt liv, da jeg, Ane Getz, var 18 år. Hadde 18 år gamle jeg fått et innblikk i situasjonen 15 år fram i tid, ville jeg antakeligvis ha lagt meg ned og gitt opp.

Jeg var verken gift på tiende året, ei heller hadde jeg en niåring, en syvåring og en femåring løpende rundt i det gigantiske huset mitt. Tvert imot var jeg singel på andre året etter et skikkelig stygt brudd og leide en bitteliten overpriset leilighet jeg egentlig ikke hadde råd til å finansiere med lønnen fra jobben jeg hatet. Livet var på ingen måte sånn det skulle være.

Finnes det en kar?

Men heldigvis hadde jeg gode venninner som oppmuntret meg, og som slett ikke hadde mistet troen på at også jeg kunne komme dit de var i livet. «Han dukker opp når du minst venter det,» sa de betryggende.

Og heldigvis var det kun snakk om små, enkle grep som skulle til før også jeg kunne sitte der med en baby klint til puppen; «du må bare slutte å lete først. Da vil han nemlig komme ridende inn i livet ditt på en hvit hest.»

Til tross for at jeg egentlig hadde gitt opp håpet om at det fantes én eneste normal, oppegående singel mann igjen i denne byen, som ikke var under tretti, forsøkte jeg likevel å ta med meg de gode tipsene jeg fikk av venninnene mine inn i hverdagen.

Prøvde å dekke til smågodtposen med en brokkoli i handlekurven – for bare tenk om personen som sto og pusta meg i nakken i kassakøen på KIWI var en skikkelig hunk som var både singel OG ute etter å slå an en prat med en vilt fremmed dame en tirsdag ettermiddag i rushen. Sannsynligheten var stor ettersom vi nordmenn bare ikke klarer å la være.

BARNEØNSKE: Da Ane var på Tinder, merket hun fordommer mot damer i tredveårene, "som bare vil bli gravide". FOTO: Privat
BARNEØNSKE: Da Ane var på Tinder, merket hun fordommer mot damer i tredveårene, "som bare vil bli gravide". FOTO: Privat Vis mer

På vei hjem fra KIWI holdt jeg øynene åpne for galopperende hester langs trikkeskinnene i Thereses gate. Men til tross for lovnader fra venninner, skimtet jeg ikke annet enn 18-trikken suse forbi. Så hva gjorde jeg galt?

Satt hjemme og sveipet

Det kunne være så enkelt som at jeg ikke fulgte rådene til punkt og prikke. For iblant sprakk jeg, og logget meg på Tinder. Jeg gjorde det man ikke skulle. Jeg lette. Og dermed jinxa jeg alt.

På Tinder fikk jeg høre at jeg var livsfarlig, at en rød varsellampe blinket ved siden av navnet mitt. Trettitre, trettitre, trettitre!

«Sånne på din alder er jo bare keen på å bli smelt på tjukka. Jeg styrer vanligvis unna.»

Så bildene jeg hadde plukket ut med omhu, avslørte verken at jeg elsket å reise, at jeg likte å dra på konserter eller at jeg «alltid» var i jævla godt humør. De viste tydeligvis en gammel dame – kåt og desperat i blikket, som bare ventet på et utbytte hun kunne kaste seg over med sprikende bein. Under eggløsning.

Likevel ga jeg ikke opp. Jeg satt hjemme i sofaen, i mitt eget rumpeavtrykk, og sveipa. Stort sett til venstre. Mellom Roger, 37, som hadde gått livets harde skole, og Geir på 35 som hadde valgt ut et knippe bilder fra bryllupet sitt – åpnet jeg snapper fra venninner; glitrende forlovelsesringer #isaidyes og ultralydbilder #itsaboy.

«Grattis!» svarte jeg, og kjente på den stadig mer voksende angstfølelsen over at jeg hang lenger og lenger bak, og at det var absolutt ingenting som tilsa at jeg ville ta dem igjen. Noen gang. «Drit hyggelig! *fem blå hjerter*»

«Halla! Kult med match. Hva med et ligg?»

Jeg var drittlei Oslo. Lei av å henge i den samme baren hver helg, med et stadig synkende håp om at dette er kvelden! For lørdag og søndag morgen våknet jeg aldri opp med noe annet enn et pappbeger fra 7-Eleven og pasta carbonara søl i senga – et resultat av nattens fortæring, før jeg hadde slukna med jeansen på. Før Nikolai 37 hadde sendt melding 03:42; «Halla! Kult med match. Hva med et ligg?»

Det begynte å kjennes urettferdig at jeg i det hele tatt måtte åpne en melding fra useriøse typer som Nikolai, i jakten på å finne mannen i mitt liv. At jeg måtte sveipe meg gjennom menn i lakktruser med pisk, og drittsekker med alt for spesifikke preferanser – sveip til venstre om du har høyere BMI enn 25. *grise-emoji* eller ikke er blond.

Jeg ønsket ikke å ha noe med disse menneskene å gjøre. Så jeg slettet hele appen og bestemte meg for at jeg skulle finne en på «gamlemåten», eller så fikk jeg bare være alene resten av livet. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det var ok det og, og så sluttet jeg å lete.

Drømmen om India

Livet uten Tinder kjentes som en lettelse. Det ørlille håpet jeg hadde hatt om at det kunne komme noe godt ut av timer med sveiping var naturlig nok borte, og tiden ble brukt litt mer konstruktivt. Selvutvikling var et tema jeg hadde vært interessert i lenge, men som jeg tidligere kun hadde utforsket i små perioder før jeg ble distrahert av noe annet.

Jeg startet å meditere, fant meg en healer og spirituell veileder som tilfeldigvis bodde borti gata, begynte så smått og undersøke Oslos yogaverden, og leste inspirerende bøker om å blant annet endre de negative tankene om til noe positivt. Buhu- jeg-er-eldgammel-og-alene-tankene ble snudd til; så digg å slippe å bli vekket klokken fem om morgenen av skrikende unger-tanker. Å kun ha seg selv å tenke på var jo egentlig skikkelig digg! Hvorfor hadde jeg ikke tenkt sånn tidligere? Jeg var fri!

Drømmen om India så igjen dagens lys. En tanke som så mange ganger tidligere hadde blitt presset vekk av frykt og en stemme som sa jeg måtte komme tilbake til virkeligheten, føltes plutselig helt riktig. Situasjonen som, til nå, hadde gjort at jeg følte meg underlegen, kom meg plutselig til gode.

At jeg kun leide en leilighet, gjorde at jeg bare kunne si den opp. At jeg ikke hadde mann og barn, betydde at jeg hadde null forpliktelser, og at jeg hatet jobben betydde at jeg bare kunne sende en oppsigelse. Og DRA!

DET NYE LIVET: - Livet uten Tinder kjentes som en lettelse. FOTO: Privat
DET NYE LIVET: - Livet uten Tinder kjentes som en lettelse. FOTO: Privat Vis mer

Denne gangen var det ingen indre stemme som ropte nei! Ingen vond magefølelse. Jeg researchet som en gal – jeg skulle bo i bungalow på stranden, og jeg skulle flytte inn i et yoga ashram hvor jeg bare skulle puste og skape harmoni i livet i mitt. Plutselig befant jeg meg midt i en klisjé – jeg skulle ut i verden for å finne meg selv. På ubestemt tid.

Kattekvinnen

«Håper du finner meningen med livet ditt der.» sa en venninne under en middag, og jeg så for meg hvordan alt bare ville falle på plass blant palmelunder og myke stemmer. At en australsk yogi falt pladask, og tryglet og ba meg om å bare bli værende der. En som ikke hadde lærspeedo på stranda, og som syntes det var helt ok at jeg hadde mørkt hår.

Jeg hadde lyst til å svare noe sånt som; «Livet i seg selv har ingen mening, tvert imot gir livet deg en mulighet til å skape en mening.» Men bøkene jeg hadde lest var ikke for alle, og i frykt for å fremstå helt Woo-Woo-Wacko-New-Age, svarte jeg: «Jeg finner den i hvert fall ikke her.» Før jeg la til; «At jeg har tenkt at jeg skal finne lykken gjennom en app er jo bare helt sjukt.»

Jeg la sjelden ut stories på Instagram. Grunnen var at det ikke skjedde nok spennende i mitt liv til at folk ville ha noen som helst glede av å få et innblikk. Men denne høstdagen klarte jeg ikke la være, for der sto jeg plutselig med det perfekte motivet foran meg; en klynge med fire-fem katter.

Med gul skrift skrev jeg oppå bildet; «alt en singel jente kan be om *tre gule katte-emojier med hjerteøyne*,» og med høy puls trykket jeg «del», for var dette egentlig morsomt? Ville folk ta kattekvinne-spøken eller ville de faktisk tenke at jeg var blitt en vaskeekte peppermø?

Kanskje vi er i samme midtlivskrise?

«Hjelp! Er det dine?» svarte en gammel bekjent jeg ikke hadde sett på sikkert ti år, og jeg betrygget ham om at det heldigvis ikke hadde gått så langt ennå. Etter anbefalinger om å ikke legge ut akkurat det bildet på Tinder, tok vi den vanlige høflighetsrunden. «Hvordan er det med deg? Lenge siden.» Svaret hans fikk hjertet mitt til å gjøre et hopp.

«Jeg har det bare bra. Kom akkurat hjem fra yoga, min nye passion.»

Jeg fortalte ham om India, og brettet ut om at jeg følte meg lost, noe som var ulikt meg å buse ut med til en jeg knapt kjente. Men i dette tilfelle føltes det helt naturlig.

«Er det sant? Kanskje vi er i samme midtlivskrise? Jeg drømmer om India,» svarte han, før han la til; «Jeg vet at dette ikke er en dating-app, men si i fra om du vil møtes å ta en kaffe eller øl en dag. Tror vi har mye å snakke om.»

Var det tilfeldig at jeg hadde lagt ut et bilde av en gjeng med katter akkurat nå? Det som skal skje, vil skje til riktig tid og sted, hadde jeg lest flere steder. Hadde en spøk om mitt tragiske liv, faktisk ført meg til kjærligheten?

SAMMEN: Ane Getz og den nye samboeren, som fant hverandre gjennom katter og yoga. FOTO: Privat
SAMMEN: Ane Getz og den nye samboeren, som fant hverandre gjennom katter og yoga. FOTO: Privat Vis mer

Det var gått fire måneder siden jeg hadde lagt ut innlegget med kattene. Men utenfor var det ingen tropisk palmeskog å skimte, der lå det et hvitt lag av snø. Lyden av lange, dype pust var erstattet med bråk fra gata.

Take-out fra den lokale indiske restauranten på Grünerløkka var det nærmeste jeg var kommet det eksotiske eventyret. Mens jeg satt og dyppet naanbrød i tandoorisaus med beina oppi den nye samboeren min sin sofa, tok jeg tak i telefonen min, og med et smil om munnen trykket jeg «send», og ultralydbildet gikk ut til alle venninnene mine. #itsagirl

GOD DEAL: Det ble ikke meditasjonsreise til India - men mann og barn. FOTO: Privat
GOD DEAL: Det ble ikke meditasjonsreise til India - men mann og barn. FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer