Da Elzire Dionne fødte hjemme i det enkle huset utenfor Ontario i Canada den 28. mai 1934, var det intet mindre enn en sensasjon. Ikke bare hadde hun født noe så sjeldent som femlinger, og det ved naturlig fødsel. De fem jentene var i tillegg eneggede. Barna skulle vise seg å bli de første femlingene til å overleve spedbarnstiden, noe som ytterligere gjorde dem til en sensasjon.
Men The Dionne-Quintuplets (Dionne-femlingene), som de snart fikk tilnavnet, skulle komme til å møte store prøvelser livet ut.
Dette er historien om femlingene som levde på utstilling i noe som best kan sammenlignes med en dyrepark – kontrollert av de samme folkene som hadde tatt på seg å passe på dem.
Alle de tre søsknene fikk samme sjeldne diagnose
Fattige bønder
Elzire og mannen Oliva-Édouard Dionne var fransktalende bønder og bodde i et lite hus utenfor Ontario. Før femlingene ble født hadde 24 år gamle Elzire allerede født fem barn. Legen mistenkte at hun nå ventet tvillinger, og da Elzire begynte å få veer to måneder før terminen, tilkalte mannen hennes landsbylegen Allan Roy Dafoe, og to jordmødre.
De tre fødselshjelperne tok imot barna etter hvert som de kom til verden, og siden barna var premature, var den samlede vekten til de fem kun på litt over seks kilo.
Spedbarna ble tullet inn i gamle håndduker og lagt i en slakterkurv som de fikk låne av naboen. Den nybakte moren skal ha fått sjokk over å ha født femlinger, og det tok timer før hun kom til seg selv, fortalte doktor Dafoe i et senere intervju.
Kurven ble satt foran ovnen på kjøkkenet. Én og én ble barna løftet ut og massert med olivenolje for å få blodsirkulasjonen i gang, sto det å lese i Readers Digest i 1938.
Det første døgnet ble barna matet annenhver time med vann søtet med maissirup. På dag to ble de flyttet over i en større kurv, og fikk flaske med en blanding av kumelk, kokt vann, maissirup og to dråper rom (!), som skulle virke oppkvikkende.
Tragiske utsikter
Lenge så det ut som om doktor Dafoe skulle gå ned i historien som helten i historien. Da han i 1942 i en artikkel i The Rotarian reflekterte rundt hva han lærte av Dionne-femlingene, skrev han at jentene hadde sterke gener. Han hadde selv pleiet både deres foreldre og besteforeldre, folk som «dyrket enkle gleder» og ikke bukket under av skrinn kost og et hardt liv som bønder og tømmerhoggere:
– Livet de levde luket fort ut sveklingene. Bare de sterkeste hadde overlevd. Femlingene hadde med seg denne nedarvede styrken.
Men sterke gener til tross, paret Dionne må ha gjort seg sine tanker om hvordan livet skulle bli for de fem jentene, som fikk navnene Yvonne, Annette, Cécile, Émilie og Marie.
Men de så neppe rekkevidden av hvor tragisk det skulle komme til å gå.
Bilder seks timer etter fødselen
Doktor Dafoe var ikke sen om å spre ordet om de identiske femlingene som han hadde hjulpet til verden.
Først fortalte han barnas onkel at broren hans nå var gått fra fembarnsfar til tibarnsfar. Siden kunngjorde Dafoe nyheten på postkontoret i nabobyen, men da han kontaktet lokalavisen, hadde barnas onkel kommet ham i forkjøpet.
Mindre enn seks timer etter fødselen var fotografene på plass, og de sterkt premature barna ble løftet opp fra slakterkurven og lagt i sengen med moren, som var sterkt preget fødselskomplikasjoner og så vidt hadde overlevd.
Morsmelk med toget
Bildene gikk sin seiersgang, og snart visste hele verden om de identiske Dionne Quituplets. Femlinger født naturlig var ikke uventet en kjærkommen nyhet blant de ellers triste overskriftene under The Great depression på 30-tallet.
Snart tilbød folk fra fjern og nær sin hjelp. Et sykehus sendte to kuvøser, og flere mødre donerte morsmelk mot betaling. En lege fra et barnesykehus i Toronto, organiserte daglige tog-leveranser av nærmere et kilo fersk morsmelk til femlingene, ifølge boken The Miracle and Tragedy of the Dionne Quintuplets av Sarah Miller fra 2019.
Første barn kom som bestilt, så kom ønsket om et søsken ...
Driftig lege
Folk strømmet til, og jordene utenfor gården var fulle av biler og skuelystne som håpet å få et glimt av femlingene. I mellomtiden ble barna ved dårligere helse, noe som betød store helseutgifter.
Kun dager etter fødselen ble faren Oliva tilbudt å stille barna ut på den store messen Century of progress i Chicago. Avtalen var gullkantet og barna skulle stilles ut i seks måneder.
Barn på utstilling var et kjent fenomen på begynnelsen av århundret, og folk gikk mann av huse for å se medisinske rariteter og sensasjoner.
Da Oliva søkte råd hos Dafoe og den lokale presten, skal han ha blitt oppmuntret til å signere. Kirkens mann tilbød seg liketil å bli hans forretningspartner. En avtale for titusenvis av dollar ble signert, en ren formue under den økonomiske nedgangstiden. Et par dager senere fikk imidlertid Oliva kalde føtter. Han forsøkte å trekke seg fra avtalen, ved å vise til at moren ikke hadde skrevet under, men arrangøren sto på sitt.
Riksadvokaten i Ontario hadde imidlertid et forslag, og for å slippe unna avtalen, gikk foreldrene med på overlate omsorgen for barna til Røde Kors, for en to årsperiode. Organisasjonen skulle betale alle medisinske utgifter, samt for barnepleiere og mat til de små, og også ha overoppsyn med byggingen av et helt nytt barnehjem, kun for femlingene, rett over gaten for huset deres.
Da femlingene var fire måneden gamle ble de flyttet til et sykehus, i vente på at det nye barnehjemmet skulle stå ferdig.
Født året etter tvillingbroren
Ga bort barna
The Dionne Quituplets var blitt en verdenssensasjon og myndighetene i Ontario skjønte at femlingene kunne bli en hel turistindustri.
Da barna var ett år gamle fikk førsteminister i Ontario Mitchell Hepburn, gjennom The Dionne Quintuplets Act, som gjorde myndighetene til verge for de fem barna helt frem til de var 18 år.
Foreldrene skulle altså ikke få barna tilbake, og vergestyrets begrunnelse var å sikre barnas overlevelse, og holde dem borte fra kommersielle aktører, skrev Washington Post i 2019. Foreldrene Elzire og Oliva forsøkte å kjempe imot, men Hepburns forslag vant gjennom.
Ironisk nok skulle de samme personene som nå ble satt til å passe på at ingen utnyttet barna, selv gjøre nettopp det.
Ville unngå turistindustri
Barnas far fikk en styreplass i vergestyret, men deltok sjelden på møtene. Han skal ha følt at stemmen hans ikke ble hørt.
De øvrige styremedlemmene doktor Dafoe (ja, den samme legen som hjalp barna til verden), Joseph Valin og helseminister David Croll hadde styremøter en gang i måneden og kontrollerte alle forretningsavtaler som omhandlet femlingene, som doktor Dafoe selv skriver i en artikkel fra 1937, der han mimrer om femlingene.
Så strengt kontrollerte vergestyret avtalene rundt femlingene at ikke engang femlingenes foreldrene fikk lov til å ta bilder av sine egne barn.
Flyttet inn i dyrepark
Under vergestyret flyttet barna inn i det nybygde barnehjemmet, som fikk navnet Dafoe Hospital. Dette skulle bli deres hjem helt frem til de var ni år, ifølge New York Times.
Barnehjemmet var finansiert gjennom donasjon til Røde Kors, og ni ansatte, deriblant tre politifolk, passet på barna døgnet rundt bak et over to meter høyt piggtrådgjerde.
Barna ble hjemmeskolert av sykepleiere, og hadde lite eller ingen kontakt med omverdenen. Kun sporadisk fikk de møte foreldrene og søsknene. I et intervju med The Independent i 1995, sa Celine, den ene gjenlevende av søstrene, at moren ikke fikk lov til å ta på dem, og at de ikke var ute av sykehusområdet de første fem årene.
For det var langt fra et hjem de fem var kommet til.
I en artikkel fra 1937 beskriver doktor Dafoe til minste detalj dagene i det som fremstår mer som et fengsel. Hver morgen ble de fem småbarna gitt tran og appelsinjuice av pleiere, før de på rekke og rad fikk krøllet håret.
Enhver følelsesreaksjon - og ethvert uhell med for eksempel å tisse i sengen - ble loggført, og barna hadde faste rutiner for bønn, lek og inspeksjoner av doktor Dafoe. Hver av femlingene hadde sin egen farge og sitt eget symbol for eiendelens sine.
Men det virkelig oppsiktsvekkende ved barnas nye «hjem» var lekeplassen.
- Vi var ufattelig dumme som lot løven bo i huset med oss
– Vi visste at de så på oss
I artikkelen fra 1937 av doktor Dafoe, der han omtaler helsen til femlingene, legger han ved plantegningen over en lekeplass omgitt av lange korridorer, der publikum kunne stirre inn på barna. Korridorene hadde enveisspeil, slik at de besøkende kunne gå rundt og se inn på barna mens de lekte, akkurat som i en dyrepark, og de fem søstrene ble tatt med ut foran folkemengdene fire ganger daglig, til faste tider.
Søstrene fortalte siden at de skjønte at de ble stilt ut, og at de kunne høre folks latter og utrop på andre siden. Speilet var også mer som et frostet glass å regne, og de fem kunne se konturene av de mer enn tre tusen (!) personene som kom for å se på dem – hver eneste dag.
– Selvsagt skjønte vi at vi ble sett på, sa søstrene senere og fortalte at de hadde lært hvordan de skulle posere foran folk og fotografer.
– Vi måtte gjøre så mange ting så ofte at vi ikke trodde vi kunne si nei, sa Cécile i et intervju:
Aldri utenfor murene
I løpet av de ni årene jentene bodde på barnehjemmet var de utenfor gjerdene bare et fåtall ganger, som da de skulle besøke kongen og dronningen, samt på turneer hvor de ble vist frem.
Likevel, søstrene skulle lenge beskrive tiden på barnehjemmet som «de lykkeligste, minst kompliserte årene i vårt liv».
Som Yvonne sa i et intervju:
– Vi visste ikke at hele måten vi ble oppdratt på ikke var bra for oss.
I boken «We Were Five» som tre av søstrene senere ga ut, uttalte de:
«Vi var en klubb, et samfunn, en sivilisasjon for oss selv».
Quintland
Over tre millioner mennesker så femlingene gjennom enveisvinduet i «Quintland» mellom 1936 og 1942, og like over gaten for barnehjemmet drev faren souvernirbutikk. Her skal han ha solgt bilder, signerte gjenstander, babyserviser, godteri og dukker. Samt sine egen autografer.
Publikum kunne dessuten forsyne seg av en krukke med grus fra området som den snarrådige faren hadde satt frem, og steinene skulle ha en magisk kraft som sikret fertilitet.
«Quintland» ble snart Ontarios største turistattraksjon, større den kanadiske siden av Niagara-fallene. Flere kjendiser besøkte femlingene, deriblant Clack Gable, Bette Davis og Mae West. Opp til fem personer fikk komme inn om gangen, og de besøkende ble sprayet med desinfeksjon før de fikk gå inn til barna, skriver Sarah Miller i boken sin.
Til Hollywood
Snart kastet også Hollywood sine øyne på smårollingene. Dionne-femlingene medvirket i tre Hollywood-filmer, der de spilte seg selv, og dokumentaren Five times five ble nominert til Oscar i 1940.
Sammen med doktor Dafoe reklamerte barna for alt fra maissirup og Quaker Oats til Palmolive og Colgate. Den tidligere heller anonyme landsbylegen Dafoe trådte frem i stråleglansen og syntes å like oppmerksomheten. Han skrev bøker, holdt foredrag, ga ekspertråd og hadde et eget radioprogram, noe som var stort på den tiden. Han ble kalt «verdens beste lege», og var kort sagt en mødre lyttet til, og som kommersielle aktører flokket seg om.
– Jeg var ikke levende åte ved bassenget
Legen tjente seg rik
Fra utsiden kan man ha fått inntrykk av at doktor Dafoe takket nei til alle tilbud om å tjene penger på femlingene, mye fordi han ble fremstilt slik i mediene. Men ifølge boken The Dionne Years – a thirties melodrama, skal doktor Dafoe i 1943 ha tjent 182466 dollar på barna, noe som tilsvarer rundt 20 million kroner i dagens verdi.
Alt var med andre ord ikke som det skulle.
Ifølge boken «The Spectacularization of Small and Cute: Midget Shows and the Dionne Quintuplets» skal doktor Dafoe på slutten av 30-tallet ha fått kritikk for pengebruk. Til slutt måtte han si fra seg plassen i vergestyret, og etter press fra foreldrene, den katolske kirke og de fransktalende miljøene i Ontario, ble de fem søstrene nå gjenforent med familien.
Trilling som fikk trillinger
Foreldrene bygde luksushus
Etter at femlingene kom til verden hadde moren Elzire født ytterligere tre sønner. I 1942 flyttet foreldrene og femlingenes nå i alt åtte søsken inn på barnehjemmet, og her bodde de sammen til familiens nye hus var ferdig i 1943.
Først mange år senere fikk søstrene vite at det nye herskapshuset, med 20 rom og luksus som var uvanlig i krigsårene, slik som telefon, varmt vann og strøm, var betalt for av søstrenes eget fond, med penger de selv hadde tjent fra de var smårollinger.
Men i alle dager, er de trillinger?
Foreldrene stilte dem ut
Selv om søstrene nå var gjenforent med familien, var det langt fra noe roserødt familieliv som ventet. Moren skal ha oppdratt dem med hard hånd, og jentene, som snakket fransk, følte seg fremmede overfor søsknene, som foretrakk engelsk.
Foreldrene hevdet at målet var å integrere søstrene i familien, men de tok likevel med femlingene på reise for å la dem opptre eller kaste glans, og de fem måtte gå i identiske klær.
Søstrene har senere sagt at foreldrene behandlet dem som en enhet, snarere enn som fem enkeltmennesker, og ifølge en artikkel i The Independent skal de stadig ha fått høre hvilken byrde de var for resten av familien, kun ved sin blotte eksistens.
Anklaget for seksuelt misbruk
Faren skal ha vært mistenksom mot alt og alle. I 1995 hevdet tre gjenlevende søstre at faren misbrukte dem seksuelt fra de var 13 år, skriver The independent.
Ifølge artikkelen fortalte søstrene at de forsøkte å kle seg svært konservativt, for å ikke tiltrekke seg farens oppmerksomhet, men at han stadig fant måter å gjøre seksuelle tilnærmelser på.
Øvrige søsken skal ikke ha støttet søstrenes påstander om seksuelt misbruk.
I 1952, da søstrene var 18 år, flyttet de hjemmefra og hadde siden lite eller ingen kontakt med foreldrene.
Tre av søstrene giftet seg og fikk barn: Marie fikk to døtre, Annette tre sønner og Cécile fem barn, derav et som døde som spedbarn, samt tvillinger, står det å lese i boken «We were five» av Yvonne, Cecile og Annette Dionne.
Pengene som forsvant
Allerede da femlingene var i sitt første leveår ble det opprettet et fond som skulle sikre dem økonomisk. Inntekter fra bilder, reklameavtaler, filmer og salg av blant annet Qintuplets-dukker, gikk inn på femlingenes konto, og før de var to år skal det ha stått over 250 tusen dollar i fondet.
Men da søstrene ble voksne, oppdaget de at beholdningen i kontoen var halvert. Senere kom det frem at myndighetene i Ontario hadde forsynt seg av fondet, blant annet for å finansiere middager, forskning, reiseutgifter for fotografer og filmfolk, samt «falske» julegaver og rekvisitter i forbindelse med fotoopptak som for eksempel skulle illudere jul.
I boken We were five kritiserte de gjenlevende søstrene myndighetene for å ha stjålet penger fra dem, og krevde oppreisning. Myndighetene i Ontario avfeide imidlertid påstandene, og søstrenes erstatningskrav på ti millioner ble avslått.
Hjelp fra sønnen
Cécile sønn hjalp moren i kampen for oppreisning, og i arbeidet kom det frem at dokumenter fra femlingenes tre første leveår oppsiktsvekkende nok skal ha blitt brent.
Da dette ble kjent tilbød førsteminister Harris i Ontario de tre gjenlevende søstrene to tusen dollar månedlig, et tilbud søstrene avslo. Etter deres syn kunne pengene verken bøte på summene som var blitt stjålet fra dem, eller den tapte barndommen bak enveisvinduet i «dyreparken».
Men da søstrene bestemte seg for å gå til pressen, fikk pipen en annen lyd. Etter flere runder inngikk søstrene et forlik på fire millioner dollar, samt innsyn i bevegelsene i fondet. Førsteminister Harris kom i tillegg på personlig besøk hjem til søstrene og ba om unnskyldning, på vegne av myndighetene.
Den norske Hollywood-stjerna skjøt og drepte seg selv ved en feil
Døde ung
Men ikke alle søstrene rakk å oppleve å få den etterlengtede oppreisningen. Émilie hadde søkt seg til klosterlivet, og døde av et slag i 1954, bare 20 år gammel. Også Marie døde ung. I 1970 ble hun funnet død i leiligheten. Ifølge Washington Post hadde hun etter skilsmissen plassert barna i fosterhjem, og slet med depresjon.
I 1998, medvirket Cécile, Annette og Yvonne i den timelange dokumentaren «Full Circle: The Untold Story of the Dionne Quintuplets».
De tre gjenlevende søstrene støttet hverandre gjennom yrkesliv og skilsmisser. Yvonne tok pleierutdannelse, før hun valgte en kunstnerisk bane og senere jobbet som bibliotekar.
Annette og Cécile giftet seg , men skilte seg begge, og i 1990 bodde de tre gjenlevende søstrene sammen i en leilighet i forstaden av Montreal.
Søstrene var opptatt av at historien ikke skulle gjenta seg, og etter at ekteparet McCaughey i Iowa oppsiktsvekkende nok hadde fått syvlinger i 1997, skrev søstrene til foreldrene og advarte mot for mye publisitet rundt barna.
Selv hadde de nylig inngått forliket med myndighetene i Ontario, for det de hadde vært utsatt for. Tragisk nok skulle sønnen som hjalp søstrene med søksmålet forsvinne med Céciles andel av pengene, og hun endte igjen opp på et hjem drevet av myndighetene.
Fødte fire barn på under ett år
To gjenlevende
Yvonne døde i 2001. Over tjue år senere, ved inngangen av 2022 var to av søstrene fortsatt i live, Annette Lillianne Marie Allard og Cécile Marie Émilda Langlois.
I et intervju med The Independent i 1995 fortalte Cécile Dionne at forholdet til foreldrene aldri ble bra igjen. Faren skal blant annet innkalt til pressekonferanse for å fortelle journalistene at han ikke fikk julekort fra døtrene sine. Da moren lå på det siste skal hun ha beskyldt søstrene for å ha tatt livet av faren sin med sine påstander.
Da Cécile i intervjuet ble spurt om hvem som hadde skylden for det som skjedde med henne og de fire søstrene og det livet som ble dem til del, svarte hun:
– Jeg tror ingen var ond, eller en skurk. De bar alle på smerte inni seg.
Da hun ble bedt om å utdype hvordan livet deres burde ha vært, svarte Cécile:
– Vi skulle fått vokse opp som vanlige barn.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
