INGEBJØRG BRATLAND: - Bunad bruker jeg bare når jeg representerer konge og fedreland, sier Bratland til KK. FOTO: Astrid Waller
INGEBJØRG BRATLAND: - Bunad bruker jeg bare når jeg representerer konge og fedreland, sier Bratland til KK. FOTO: Astrid Waller
Ingebjørg Bratland:

- De er like mye mine brødre for meg, som mine ­biologiske søsken

Da Ingebjørg var fire år, fortalte foreldrene at det skulle komme to gutter, David og Stian, og bo hos dem. Senere har Ingebjørg fått vite at foreldrene hennes ­hadde sett en annonse som grep dem i avisa: To brødre trengte en plass å bo.

Faren min er tonedøv, digger Ole Ivars og driver et buss-selskap. Så han er definitivt ikke kvedaren Sondre Bratland, sier Ingebjørg og ler hjertelig.

Aktuell med sin tredje soloplate er hun et kjent navn for de fleste. Men da hun slo gjennom som sanger og artist fra Vinje, med den klingende dialekten og bakgrunn fra folkemusikk, var det mange som antok at hun var datteren til den store kvedaren.

– Det morsomme er nå at det går andre veien også, at Sondre får spørsmål om han ikke er faren til ho Ingebjørg. Det kan jeg like.

Gjennombruddet til Ingebjørg Bratland kom med albumet «Heimafrå» i 2013 og tidenes turné med 150 konserter rundt i alle kriker og kroker i landet vårt sammen med Odd Nordstoga. Kanskje ikke så rart at mange trodde de var et par, noe de aldri har vært. Men moren til Odd var lenge Ingebjørgs bestevenninne, mer om det senere.

– Og du er ikke en dame som går i bunad på fest og drømmer om bondegård?

Ingebjørg Bratland ler rått igjen.

– Det er så vittig med de Synnøve ­Solbakken-­forventningene til meg. Jeg er oppvokst i et byggefelt, og moren min er faktisk halvt britisk og snakker bokmål. Jeg flytta til byen da jeg var 15 år, og er ganske sjelden hjemme på besøk. Jeg ER glad i ­natur, men bunad bruker jeg bare når jeg representerer konge og fedreland.

LES OGSÅ: Madrona lovte moren å spre asken hennes et spektakulært sted - så fikk hun delta i «Alt for Norge»

Fikk kongen til å gråte

La oss legge til at Ingebjørg er allergisk mot de fleste pelsdyr (minus hund, hun har to av dem i Vinje) og bor på Øvre Grünerløkka, så burde de fleste myter være knust. Men en merkelapp er sann: Det VAR hun som fikk kongen til å gråte.

Februar 2007: Det er en av de der nådeløse vinterdagene i Oslo, med 17 minusgrader og rå vind inn fra Aker Brygge. Ingebjørg Bratland er 16 år og skal synge «Den fyrste song» for kongen, som fyller 70 år. Statuen av hans mor skal avdukes, og Ingebjørg står på scenen og skjelver av kulde.

Hun er kjent i folkemusikkmiljøet, men for nordmenn flest et ukjent navn. Under bunaden har hun bare nylonstrømper, i bunadsko med altfor tynn såle, og nå har hun mistet følelsen i flere tær. Mens hun synger, synes hun kongen ser så kald ut i sin åpne frakk, og det som er gråt over vakker sang, tolker hun som kulderykninger i ansiktet hans.

– Etterpå fikk jeg komme inn bakveien på Slottet og sitte på kjøkkenet og varme føttene mine. Så kunne jeg se på all den gode maten de skulle spise på festen. Jeg la forresten igjen en selbuvott – i stedet for en glassko – og den har jeg aldri sett igjen.

– Skjønte du at du hadde gjort det bra?

– Åh, nei. Jeg gråt i bilen på vei hjem til Vinje fordi jeg syntes jeg hadde gjort det så dårlig. Men så i Dagsrevyen-­tiden tikket det plutselig inn mange sms-er som gratulerte meg med at jeg hadde rørt kongen med sangen min, da skjønte jeg at sangen kanskje hadde gjort inntrykk ­likevel.

LES OGSÅ: Miriam (52) risikerer livet sitt for å hjelpe mennesker i et av verdens farligste land

FIKK TO BRØDRE: - De er like mye mine brødre for meg og like mye sønner for foreldrene mine, som mine ­biologiske søsken og deres biologiske barn. FOTO: Astrid Waller
FIKK TO BRØDRE: - De er like mye mine brødre for meg og like mye sønner for foreldrene mine, som mine ­biologiske søsken og deres biologiske barn. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Musikken fungerer godt som trøst

«Eg skal døyve di sorg med min song», synger hun i en av sine mest kjente sanger. Et budskap hun kan tolkes ­direkte på.

– Jeg synes musikken fungerer veldig godt som trøst. Jeg ønsker nok at sangene mine skal ha et lindrende budskap. For håpet må man jo bare klamre seg fast i, det er så viktig uansett nasjonalitet eller religion.

Det er vanskelig ikke å bli grepet når Ingebjørg med sin klare røst og særpregede triller synger: «Du er både bra nok, sterk nok og god nok. Du er den blomen du ­skulle vera.» Og akkurat den sangen, «Ingen er som du», har hun fått veldig mange rørende tilbakemeldinger på, ­eller som hun sier:

– Eg har fengje so monge fine tilbakemeldingar på den songen.

Hun utdyper:

– En mor skrev at sønnen som ble mobbet, hørte på den hver dag etter skolen. Det var så gripende. Vi står i en situasjon der så mange unge blir mobbet, og man har ikke fått ned de tallene i det hele tatt. Det er så deprimerende. Budskapet i den sangen er at uansett hvor mye dritt du får, eller gir, uansett alder, så har vi alle kjent på usikkerhet, og det er veldig vondt. Mestringsfølelsen er så viktig for barn, alle er gode til NOE. Så budskapet er at det er greit å være ulik, og være seg selv.

LES OGSÅ: Les den utrolige historien om «The Titanic Orphans»!

Det hele startet en dag i barnehagen

Så hvordan ble Ingebjørg fra byggefeltet barnestjerne i folkemusikk? Det startet en dag i barnehagen. Ingebjørg var fire–fem år da de fikk besøk av Ellen Nordstoga (ja, moren til Odd), som hadde en liten sangstund med de små barna. Det tente en gnist i bussarvingen Ingebjørg. Hjemme la Ingebjørgs mamma merke til at datteren gikk rundt og sang og nynna, så hun kontaktet Ellen for å høre om datteren kunne få flere sangtimer. Det kunne hun, og dermed var grunnlaget lagt for et vennskap med hele 50 års aldersforskjell.

– Ellen og jeg dro på turné sammen i ni uker da jeg var rundt ti år, så vi ble venninner da. Folkemusikkmiljøet var et godt sted å starte – raust og inkluderende og helt uten kropps- og motepress.

– Men du ble tidlig voksen?

– Ja, det kan du si. Men jeg ble ikke ekskludert av mine jevnaldrende, tvert imot. Jeg digga Spice Girls og hang på Esso, jeg.

Nettopp kroppspress skulle Ingebjørg Bratland få merke mer til senere, av den litt pussige grunnen at hun fikk ­cøliaki og ble veldig tynn en stund. Da opplevde hun ­plutselig at alle øyne var retta mot hennes kropp. Det var blikk, kommentarer og ikke minst kommentarfelt der ­hennes «spiseforstyrrelse» ble diskutert. Sannheten var at jenta hadde gått på en brødsmell, og utviklet cøliaki etter turneen med Odd Nordstoga der de nesten utelukkende spiste brød. Å ha cøliaki betyr at du ikke tåler blant annet hvetemel, og at kroppen nesten slutter å ta opp næring så lenge du fortsatt spiser brød.

– Da jeg endelig fikk diagnosen, sa legen: Hvis du ikke kutter gluten nå, Ingebjørg, så er det snart bare nasen igjen av deg, og da må Odd ta tilbake Sissel Kyrkjebø – og det vil du vel ikke?

Igjen denne hjertelige latteren.

- Nå er jeg frisk fordi jeg ikke spiser gluten

– Men hvordan var det for deg at så mange skulle kommentere kroppen din?

– Tidlig i tjueårene hadde jeg bevisst gått inn for å bli tynnere, rett og slett fordi jeg hadde levd på smågodt og ikke følte meg vel i egen kropp. Det var ikke snakk om noe sunnhetsregime, men rett og slett å bytte ut 200 gram melkesjokolade med ekte middag.

– Så da jeg ble syk, gikk jeg jo mye ned i vekt, og jeg ­merket at jeg fikk mange blikk og kommentarer fra folk jeg møtte. Da ble jeg ganske fiksert på ikke å legge på meg igjen, det var veldig usunt, og nytt for meg. Jeg opererer jo ikke i det popstjerne-segmentet der kroppsfokuset er så voldsomt, men jeg ble så bevisst. Helt koko i hodet! ­Heldigvis har jeg mange fantastiske folk rundt meg som gir meg beskjed hvis jeg begynner å surre med maten.

– Og nå har det normalisert seg?

– Nå er jeg frisk fordi jeg ikke spiser gluten. Jeg er fortsatt opptatt av å ha en kropp jeg kan føle meg vel i på scenen. Men jeg er veldig lite selvbevisst. Jeg går i butikken i pysj, boblejakke, usminka, med og uten kaps og ofte med en utslitt Bergans-sekk på ryggen. Folk som kjenner meg, sier bare: «Har du tatt på deg hundeklærne igjen nå, fordi det er slike klær jeg bruker når jeg lufter hundene hjemme i Vinje.»

Men hun kan da pynte seg også. Da Bratland møtte på Spellemann-utdeling i 2015 i gjennomsiktig, svart blondekjole, og uttalte at hun ikke var redd for å vise hud, trillet Jan Thomas en sekser på terningen enda han ikke visste hvem hun var. Da tok det ikke lang tid før en av brødrene hennes uttalte til NRK Telemark at det var på tide at hun kom hjem og tok på seg den røde skuterdressen.

– Kan familien i Vinje jorde deg?

– Ja, absolutt. Det er ikke noe spesielt fokus på meg og min musikk når jeg kommer hjem, vi snakker ikke noe mer om det jeg driver med enn det de andre gjør.

LES OGSÅ: - Jeg snakker med jenter som sparer konf-pengene til plastiske operasjoner

GLAD I KOMFORTABLE KLÆR: - Jeg går i butikken i pysj, boblejakke og usminka, forteller Ingebjørg, men legger til at hun også liker å pynte seg. FOTO: Astrid Waller
GLAD I KOMFORTABLE KLÆR: - Jeg går i butikken i pysj, boblejakke og usminka, forteller Ingebjørg, men legger til at hun også liker å pynte seg. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Eldste i søskenflokken på fem

Ingebjørg er eldst av fem søsken. Da hun og søsteren var henholdsvis fire og tre år, satte foreldrene seg ned og ville dele en stor nyhet med dem. Det skulle bli flere i huset i skråninga! Ikke det at mamma hadde baby i magen, nei, det skulle komme to ferdiglaga gutter på to og et halvt og et halvt år, David og Stian, og bo hos dem.

– Jeg syntes det var superspennende, og tenkte: nye ­lekekamerater!

Senere har Ingebjørg fått vite at foreldrene hennes ­hadde sett en annonse som grep dem i avisa: To brødre trengte en plass å bo. Slik gikk det til at Ingebjørg og ­søsteren over natta fikk to viltre småbrødre i hus, som de har delt oppveksten med. Senere kom det en ny, biologisk bror, familiens attpåklatt – og det har vært flere «brødre» innom hjemmet i årene som har gått.

– Moren min hadde lyst på flere barn, og hun er en bra og svært raus dame som er opptatt av at det ikke er alle som er like heldige som meg og søsteren min, med utgangspunktet man blir født inn i, så hun tenkte at det bare var å slå til og bli fosterfamilie. Døra var alltid åpen hjemme hos oss, jeg er veldig stolt av hva mor og far fikk til der.

– Du ble ikke sjalu?

– Nei, det ble faktisk ikke noe sjalusi. Foreldrene våre var så vanvittig opptatt av ikke å gjøre noen forskjell på oss, for det er klart det er lett for et fosterbarn å gå rundt og tenke: «Jeg hører egentlig ikke hjemme her», men det gjorde de jo! De er like mye mine brødre for meg og like mye sønner for foreldrene mine, som mine ­biologiske søsken og deres biologiske barn. Vi bruker ­aldri å si fosterbrødre hjemme. Vi er ­familie, blodsbånd eller ei.

– Følte du deg som et talentfullt barn?

– Nei, verken talentfull eller spesiell. Hjemme hos oss stusla alle med sitt. Alle vi barna gikk på kultur­skolen, og regelen var at om noe var påbegynt, skulle man fullføre. Mange barn gir opp for lett.

LES OGSÅ: Annabel Rosendahl: - Mamma var en sånn som strikket på kino

PERFEKSJONIST: Ingebjørg beskriver seg selv som perfeksjonist, og ville at moren skulle gi henne karakter etter hver opptreden. FOTO: Astrid Waller
PERFEKSJONIST: Ingebjørg beskriver seg selv som perfeksjonist, og ville at moren skulle gi henne karakter etter hver opptreden. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Gikk på en slags talentskole

Fra hun var 14 til 16 år, gikk Ingebjørg på en slags ­talentskole, og de holdt konserter. Ofte kunne foreldre ­utbryte BRAVO på slike konserter når den unge, håpe­fulle for eksempel hadde spilt et klassisk stykke på piano. ­Ingebjørgs mor gjorde ikke det.

– Hun satte seg nesten alltid bakerst, og var veldig ­diskré og bevisst på ikke å gjøre meg flau.

Perfeksjonist som hun var, ville Ingebjørg alltid at moren skulle gi henne en karakter fra én til ti etter ­opptredenene. Selv ga hun oftest en firer til seg selv.

– Mor kunne si sånn: «Jeg synes du var veldig bra.» Men jeg tvang henne til å si et tall, og da kunne hun strekke seg til en sterk sjuer hvis det hadde vært veldig bra. Det var ­aldri sånn at de drev og hauset meg opp.

30. juli 2011: Kan musikk lindre sorg? Være et lys i et altomsluttende mørke? Det er en drøy uke siden katastrofen rammet Norge. Drapene på Utøya og bomben i Regjerings­kvartalet. Ingebjørg er 21 år – helt på alder med ­mange av dem som ble drept på øya og mange av de overlevende som nå sitter i kirken. Nå skal hun framføre «Til ungdommen» i Oslo domkirke. Uten orkester. Bare hennes stemme. Som skal bære gjennom rommet. Som skal trøste, i denne tiden da alle er helt utrøstelige.

Hun er siste post på programmet. For å varme opp i fred har hun gått opp og ned Karl Johans gate og inn i prøverommene i klesbutikkene, der musikken likevel er så høy at ingen kan høre henne. Det er så vidt vaktene vil slippe henne inn i kirken, for de vet ikke hvem hun er. Har ikke hørt om henne.

Rett før hun skal synge, fester hun blikket på kronprinsen som sitter på første rad.

– Jeg stengte ute alt, så smilte kronprinsen til meg, og han var så trygg og god i ansiktet, og da klarte jeg å ta meg sammen.

For tilskuerne ser hun samlet ut, men:

– Jeg bruker altfor lang tid før jeg kommer i gang, og på siste vers, da de overlevende begynner å løfte rosene sine opp mellom benkeradene, gråter jeg, men det er det ­ingen som ser. Da jeg bukket etter sangen, rant tårene. ­Etterpå var det bare jeg og sminkøren igjen i kirken, og jeg kastet meg over henne og hulket.

På vei hjem til leiligheten i Oslo, fra en mamma som før kun hadde strukket seg til en sterk sjuer, kom sms-en:

«I dag var det en tier, Ingebjørg.»

LES OGSÅ: Camilla Läckberg: - Jeg hadde blitt brent på bålet med en gang!

Til forsiden