Pet Shop Boys er, slik jeg ser det, et av musikkverdenens mest interessante og forvirrende band. På overflaten høres synthpop-pionerene ut som ufarlig, dansbar popmusikk (tenk bare på West End Girls og You Were Always on my Mind), men under lurer det et mørke. Tekstene handler gjerne om livstrøtthet, tapte illusjoner og anger, men hører du ikke etter kan synthtrommeskinnet bedra.

Fundamental er britiske Pet Shop Boys' niende album, og det første på lenge som ikke lyder relativt uinspirert. Faktisk er det øyeblikk på denne plata som sender tankene til mesterverket deres, Actually, fra 1987. Neil Tennant synger nasalt med en selvfølgelig autoritet, over Chris Lowes flytende synthrytmer.

Bandet velter seg i hedonisme, samtidig som de latterliggjør en overflatisk dekadense:

«Are you gonna go
To the Sodom and Gomorrah show
It's got everything you need for your complete
Entertainment and instruction
Sun, sex, sin, divine intervention
Death and destruction...»

Joda, gutta har det fortsatt. Det er ikke så tett mellom de umiddelbare perlene som det var i deres storhetstid, men Pet Shop Boys høres mer inspirerte ut enn de har gjort på flere år.

Som de har gjort med hell tidligere, får vi på Fundamental en blanding av dansbare poplåter med strykere og ironiske tekster, og eteriske ballader med livstrette, desillusjonerte tekster. Det føles som om Pet Shop Boys på et vis er lyden av nåtiden - de synger for en generasjon eller to som ikke helt får bestemt seg om den skal feste eller gråte. Fundamental gir rom for begge deler.