Det var en kveld i 2016. Linda Klakken stod i stua si og brettet klær, og så noe på tv som skulle snu opp ned på de neste fem årene av hennes liv.

Omgitt av små stabler av nyvaskede håndklær, truser og boksershortser til seg og de to små barna hun hadde delt omsorg for etter samlivsbruddet, hørte hun plutselig en lav stemme fra tv-en.

«Kommer vi noen gang til å finne svaret på hvem som drepte Trude Espås i den lille turistbygda Geiranger i 1996?»

Linda skrudde opp lyden, det var en spesialepisode av Åsted Norge som ble sendt.

På skjermen foran seg så hun den tidligere Kripos-etterforskeren Asbjørn Hansen stå og skue utover Geirangerfjorden. I over tjue år hadde han grublet på drapsgåten, en såkalt Cold case, en uløst sak.

«Det blir jo et lite mareritt at du ikke har kommet til bunns i det», sa Asbjørn Hansen, «og at du ikke har kunnet gi de pårørende et svar.»

Der og da skjedde det noe i hodet på Linda Klakken. I blikket til den pensjonerte etterforskeren, leste hun et fortvilet rop om hjelp.

En bryter flippet i hjernen min. Han snakker til meg. Ber om hjelp.

Slik beskriver hun det i boka.

Margreth Olin: - Jeg har lært av pappa, at døden er en del av livet

Takket nei til lukrativ tv-avtale

Det er slik Linda Klakken selv skildrer det som skjedde den kvelden, i boken som nå kommer på Kagge forlag, JAKTEN. På sporet av mannen som drepte Trude Espås.

I fem år har den tidligere læreren og skolebibliotekaren, småbarnsmoren og forfatteren brukt all ledig fritid til å løse Norges største uløste drapsgåte.

Å lese boka gir lett tanker om en Lisbeth Salander-type som kan dra hvor som helst i verden og få ting til å skje.

Nå kommer hun inn på Amerikalinjen ved Jernbanetorget i Oslo, ti minutter forsinket og med nesa ned i mobilen. Hun skvetter til når vi strekker ut hånden for å hilse.

- Beklager! Det har skjedd noe helt utrolig. En av de jeg jobbet med, har vunnet Nobelprisen!

- En av gravejournalistene du hyret inn?

- Ja!

- Det er litt av noen toppfolk du har jobbet med - Kagge forlag sier det forhandles om film basert på boken også?

Hun smiler skjelmskt over den høyhalsede grønne strikkagenseren. -

- Nå har jeg akkurat takket nei til en lukrativ tv-avtale av hensyn til Trudes mor. Jeg setter egen familie og de pårørende først. Og opplever at jeg har en god og tillitsfull relasjon til henne.

- Det er lett å glemme Trude. Man blir så opptatt av hva som har skjedd. Men hensynet til Trudes mor står øverst på min liste. Penger er ikke drivkraften min.

-Jeg skulle ikke leve, så det var best å ikke knytte seg til jentene

Var til behandling for spilleavhengighet

Den andre store gåten i denne historien er: Hva får et tilsynelatende helt alminnelig kvinnemenneske til å bruke fem år av livet sitt på å jakte på en morder?

Linda Klakken var til behandling for spilleavhengighet da hun så tv-programmet om Espås-drapet

Hos psykologen var hun selv opptatt av å finne ut av hvorfor akkurat hun, en ordentlig og veloppdratt jente fra konservative Vestlandet, ble spilleavhengig.

I boken forklarer hun det med den kjedelige kollektivreisen til og fra en undervisningsjobb i Oslo Øst i morgen og ettermiddagsrushet, en jobb som tok mer enn den ga.

Hjemme igjen var det bare noen timer sammen med sønnen før han måtte legges. Om kveldene sovnet hun i sofaen foran tv´n.

På et tidspunkt ble Linda Klakken det hun beskriver som gjennomtrukket av lengselen etter et fritt liv.

Med tid til å være med sitt eget barn, ikke mest med andres. Det var da hun innså at hun trengte cash, masse cash - og begynte å spille poker på nett.

- Vi drømte om utdanning, barn og familie. Nå sitter jeg igjen alene

Hørte et skrik som skjærte gjennom alt

Da hun hadde spilt bort hele månedslønna bare få dager etter at den kom inn på konto, forstod hun at hun måtte søke hjelp, skriver hun i boka.

Det var psykologen som påpekte det. «Du er god til å finne skjulte mønstre og sammenhenger - kanskje du burde bli etterforsker?»

- Jeg ble fristet til å bruke erfaringen og matematikk-kunnskapene mine til å løse saken. Hvorfor ikke snu en vond erfaring til noe godt, som kan være til hjelp for andre?

Det er andre grunner også, selvsagt er det det når du bruker fem år av livet ditt til å baske i drap, men det skal forbli privat.

Men med til det komplekse landskapet som gjør at vi tar de forunderlige valgene vi gjør, hører også dette: Linda var selv 16, 17 år da Trude ble drept.

Hun hadde en lærer som hadde en relasjon til Espås-slekta, og var i klasserommet med henne da det da banket på døren, og læreren ble bedt om å komme på gangen.

- Da hadde de funnet Trude. Vi hørte bare et skrik som skjærte gjennom alt. Jeg husker det skriket enda. Panikkslagent...liksom hudløst.

Så var det en ting til.

- I det programmet var det også med et klipp med moren til Trude, der hun snakker om Trude og savnet etter datteren. Det gjorde et sterkt inntrykk.

- Du forteller om både samlivsbrudd og spilleavhengighet i boken - var jakten på en morder en flukt fra dette?

Svaret kommer raskt og bestemt.

- Nei, det var det ikke. Jeg følte det som et samfunnsansvar. Andre har kalt det en besettelse, men jeg følte det som et personlig ansvar for å gjøre noe. På et tidspunkt var jeg den eneste som jobbet med saken. Sammen med Asbjørn. Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Saken var under såkalt aktiv etterforskning, men den hadde vel ikke hovedprioritet.

Presten Ingrid falt for drapsdømte Andreas

Trude hadde mange ansikter

Så hvem var hun, jenta som forsvant sporløst på ettermiddagen 8. August 1996, bare 21 år gammel, og ble funnet drept elleve dager senere?

Fra de mange presseoppslagene vil mange huske at Trude Espås nettopp hadde begynt å jobbe som stuepike på ærverdige Hotel Union, da hun forsvant.

Bildet som ble brukt av henne i media, og måten hun ble omtalt på, etterlot et inntrykk av en stille og innadvendt jente.

Å bli bedre kjent med hvem Trude var, har også vært viktig for Linda i jakten på drapsmannen. Boken som lå igjen på bakken etter henne, med bokryggen ned, og sidene sprikende opp mot himmelen over Geiranger, har også Linda lest.

Boka heter The Gift of Asher Lev. Det er tung litteratur. (Hvorfor boken lå slik, med ryggen ned, er bare et av talløse små faktum Linda har stoppet opp ved.)

Samtidig fikk hun også en større forståelse for hvilken gladjente Trude Espås egentlig var.

- I mediene har hun blitt framstilt som en stille og innesluttet jente, men hun var så mye mer enn det. Hun var også livlig og sprudlende og fri når man først ble kjent med henne. Ei gladjente.

- De bildene som har sirkulert i mediene, var ikke beskrivende for den hun var. Hun var spontan og morsom - stikk motsatt av det bildene viser. Hun stopper litt opp før hun fortsetter med et vemod i stemmen.

- Trude hadde mange ansikter.

- Jeg har vært mannen fra 50-tallet som får kosen og ferdig middag

Et uhåndterlig fjell av saksdokumenter

3900 vitner fra 37 land er blitt avhørt. Nå, over 20 år senere er fortsatt ingen blitt siktet for drapet.

At den har ligget uløst i over 26 år, sier noe om hvor krevende etterforskningen har vært, skriver Linda i boken.

Hvordan få oversikt over de 6-8000 menneskene som besøkte turistperlen Geiranger denne dagen, fra 33 ulike nasjoner, i tillegg til de 240 fastboende i den lille bygda som ligger innerst i en fjordarm på Vestlandet.

Eller kaoset av biler, busser, cruiseskip, ferger, og båter som siger inn og ut av bygda.

I dette mylderet forsvinner ei ung jente sporløst fra utsiktssteinen hun sitter på. En gjerningsmann dreper midt på lyse dagen, uhyre tett på folk og bare et steinkast fra sentrum.

Tilbake står etterforskerne og alle som har prøvd å løse saken – inkludert meg – med følgende utgangspunkt: en fantomtegning av en ukjent mann i blå- og hvitstripete T-skjorte. Få eller ingen biologiske spor fra åstedet. Et uhåndterlig fjell av saksdokumenter, 25 000 sider, over tre ganger så mange som i en annen kjent, norsk drapssak: drapet på Tina Jørgensen i Stavanger i år 2000.

- Det har vært en fallulykke. Mats er død

Kriposetterforskeren ble mentor og venn

Så hvor starter en amatøretterforsker i dette? Etter flippet i hodet, satte Linda satte seg ned og googlet. Og fant en navngitt mann som oppholdt seg i Geiranger den uka Trude ble drept.

Han var svært lik fantomtegningen som politiet sendte ut til alle landets aviser.

Da hun sendte en mail til Åsted Norge-redaksjonen, forventet hun ingen respons. Men noen uker senere ringte den pensjonerte Kripos-etterforskeren henne.

«Hvordan i huleste fant du fram til *****?»

Asbjørn Hansen har siden blitt både mentor og venn. Også fra Espås-familiens bistandsadvokat, Jon Christian Elden, har hun fått god hjelp.

Hun har googlet seg halvt ihjel, saumfart hundrevis av bilder, forelesninger, fagbøker, årbøker, norske og utenlandske avisartikler. Nilest nypubliserte DNA-studier fra utenlandske forskningsinstitusjoner for å finne ut hvor langt teknologien har kommet.

Snakket med politiadvokater, pensjonerte politifolk, Kripos-etterforskere, norske og utenlandske vitner, diplomater, ambassader, traumepsykologer, rettsmedisinere, DNA- og fingeravtrykkseksperter, meteorologer, etterretningsagenter og anonyme kilder i lukkede land.

Funnene sjokkerer meg. Hvordan kan det ha seg at politiet har oversett så viktige spor i bevisjakten?

- Jeg har ikke valgt det selv. Jeg hadde lyst på kone, barn og stasjonsvogn

Hvordan jakter man på en mann som Willy?

Willy kaller hun drapsmannen, etter en uskyldig barnebok-karakter med rødstripete genser. For det han har gjort er så grufullt at hun er nødt til å tenke på ham som noe annet enn et vanlig menneske.

Hvordan jakter man på en mann som Willy? Hvordan fanger man et sjeldent dyr, som går umerkelig rundt og dreper? I fem år har jeg lurt på det spørsmålet. Til nå har jeg bare funnet ett svar: Jeg må bli et dyr selv. Jakte.

Hvem har hun blitt?

Hun har ringt og mast på en kilde ved Rettsmedisinsk institutt klokka seks på morgenen, på grunn av et hårstrå på en vrengt sokk.

Glemte de sultne gjestene i stua en nyttårsaften de hun endte i sms-diskusjon med Norges fremste DNA-ekspert. Brukte en høstferie på å grave etter gjenstander drapsmannen kunne ha etterlatt seg i oreskogen.

Hva har hun funnet?

En ny kandidat som dukker opp som en potensiell gjerningsmann, etter tre uavhengige vitneforklaringer fra personer som mener de har sett Trude sammen med en ukjent mann like før hun forsvant.

Et hårstrå på en vrengt sokk som politiet analyserer på nytt for å finne DNA-match mot mulige gjerningsmenn.

Et taktisk og et teknisk bevis som kanskje kan oppklare saken.

- Jeg blir svimmel når jeg tenker på alt jeg kunne gått glipp av

Leter etter Buksemannen

Etter det hun har forstått, jobber politiet nå videre på DNA-sporet hun gjorde dem oppmerksom på. Mens hun har ytret ønske om å få gå gjennom alt bildemateriale på nytt. 14.400 bilder og 300 filmer.

- Jeg leter etter Buksemannen. Han må jo være et sted i mylderet. Tror du ikke det?

- Helt sikkert.

- Han er jo ikke et spøkelse.

Hun stirrer tankefull ut av det store vinduet med utsikt mot Jernbanetorget.

- Jeg synes det er viktig å si at jeg ikke vet mer enn andre. Det kan godt hende at noe av det jeg har funnet, ikke fører noen vei. Men håpet er at Cold Case-gruppa til Kripos kan overta etterforskningsansvaret fremover.

- Det er viktig å løse saken, for det sender et kraftig signal om at vi ikke godtar en slik meningsløs brutalitet som samfunn. At vi ikke godtar at vold begås mot kvinner på den måten.

- Jeg så tegnene tidlig, men feide dem under teppet. Så kom det første slaget

Tusenvis av dumme spørsmål

Kan en amatør løse Norges største uoppklarte drapssak?

Svaret kommer uten nevneverdig betenkningstid.

- Jeg tror det i de fleste gamle uløste krimsaker kan være bra at folk kommer inn fra sidelinjen og ser på saksdokumenter fra en annen vinkel. Det kan være til amatørens fordel at man ikke har den politifaglige bakgrunnen. Du stiller mange andre spørsmål.

Hun ler.

- Jeg har stilt tusenvis av dumme spørsmål til fagfolk, politifolk, til embetsmenn og vitner. Men bare ved å gjøre det, har jeg fått svar man ikke ville fått ellers.

«Hva om, tenk hvis …» er navet alt spinner videre fra.

- Da maler man automatisk opp et annet bilde eller et annet motiv i puslespillet. Dersom en sak blir liggende uløst i 26 år, er det åpentbart at det kan finnes spørsmål som ennå ikke er stilt.

Hun understreker at hun ofte har vært langt ute på viddene. Da har den pensjonerte etterforskeren hanket henne inn igjen.

- Det jeg føler jeg har gjort, er å belyse ulike aspekter ved saken. Så må politiet gjøre resten av jobben på grunnlag av det.

Et smil avløser alvoret i ansiktet.

- Så er kanskje dét en avhengighetsskade. Jeg liker tanken på utfordringer. Det er gamblingen. Tanken på å finne et mønster i tilsynelatende kaos. Det tallsystemet jeg brukte i starten for å vinne småbeløp, det har jeg brukt hele tiden her.

- Det handler om å eliminere uviktige detaljer og sannsynliggjøre restmaterialet, for å vurdere om en uttalt hypotese – et hendelsesforløp – kan gi skjellig grunn til mistanke. Men det kan også renvaske en mann som har hatt drapsmistanken hengende over seg i 26 år.

– Vi har overvåkningskameraer og alarmer overalt

Ble alvorlig syk

Etter to år med å jakte på en drapsmann i hvert ledige øyeblikk, begynte hun å bli paranoid og redd, hun så drapsmannen overalt.

På et tidspunkt kollapset hun, av det hun beskriver som alvorlig, fysisk sykdom, og ble innlagt på sykehus.

- Da du ble syk - ble du noen gang redd for helsa og tenkte at nå må du gi deg?

Hun ler litt.

- Jeg ble mest irritert, for det passet så veldig dårlig. Jeg syntes det var bortkastet tid å ligge der.

Allerede i heisen, etter å blitt utskrevet fra sykehuset, plinget det i en sms fra den pensjonerte etterforsker-vennen. Det var et nytt mulig spor. Så var hun i gang igjen.

Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå

«Hvordan i helsike havnet jeg her?»

Hun er forfatter på heltid nå, og skriver på sin første krimbok, Beinet.

- Det er fint å skrive fiksjon, sier hun.

Men døra inn til Trude Espås-saken står alltid åpen. Linda Klakken er ikke en som gir seg.

- Hvordan vil du oppsummere de fem årene med etterforskning av Norges største drapsgåte?

- Det var riktig avgjørelse å gå inn i saken. Og at jeg ville ha gjort det igjen. Det er en sak som har kostet mye tid, penger, helse og relasjoner - men det er også sånn at det føles veldig meningsfullt å gjøre noe for andre.

- Når du er amatøretterforsker, så pendler du hele tiden mellom tro og tvil. Det har vært krevende, men verdt det. Så håper jeg vi klarer å løse saken.

Et lite smil kommer igjen til syne.

- Det har vært så mange situasjoner der jeg har spurt meg selv «hvordan i helsike havnet jeg her?».

- Som når du står og snakker med en bevæpnet politimann i ørkenen, eller samarbeider med en agent fra utenlandsk etterretning. Det er en helt sjuk historie, egentlig.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no