DOLLY ALDERTON: – Jeg elsker å betale regninger, og jeg elsker at jeg er voksen, sier Dolly Alderton. FOTO: Joanna Bongard
DOLLY ALDERTON: – Jeg elsker å betale regninger, og jeg elsker at jeg er voksen, sier Dolly Alderton. FOTO: Joanna BongardVis mer

Dolly Alderton:

– De mest interessante å snakke med vil alltid være kvinner

Forfatter Dolly Alderton mener hun har funnet grunnen til at eldre kvinner ønsker seg yngre menn: Fordi eldre menn blir så stive og selvsentrerte.

Det er mandag, og jeg er i London. Jeg kom allerede kvelden før, for til dette intervjuet vil jeg ikke risikere å være noe som helst annet en knivskarp. Kvinnen jeg skal møte er britiske Dolly Alderton. Hun er nettopp fylt 30 år, har jobbet som frilansjournalist, tv-produsent og manusforfatter, podkaster og spaltist. Hun gjør fortsatt det meste av dette, men mest av alt er hun nå i gang med å ri på den bølgen som hun selv har pisket opp med boken «Everything I know about love».

For da hennes selvbiografiske memoarer «Everything I know about love» kom ut i hjemlandet England, gikk det et sus gjennom bestselgerlistene. For her var det en ung kvinne som med hjerteskjærende ømhet og en nesten uutholdelig ærlighet kunne fortelle om hvordan kjærligheten tar plass i alle sine former. I forhold til venninner, foreldre, kjærester og kriser, alt skrevet medrivende og hylende morsomt.

– Vi kvinner har behov for å snakke sammen og for å dele våre historier, fordi det er den ultimate form for sikkerhet, sier Dolly. FOTO: Joanna Bongard
– Vi kvinner har behov for å snakke sammen og for å dele våre historier, fordi det er den ultimate form for sikkerhet, sier Dolly. FOTO: Joanna Bongard Vis mer

Jeg har sms-et med Dolly og hennes forlag hele formiddagen, for flyet hennes er forsinket. Hun har hatt et show i Belfast kvelden i forveien, så hun spør bekymret om jeg vil rekke mitt fly i den andre enden. Bekymringen og omsorgen er også til stede i hennes memoarer. En bok hun begynte å skrive på som 27-åring og avleverte til forlaget da hun var 28. Kort fortalt handler den om hva det vil si å være nettopp henne. Hun var den unge jenta som ikke kunne vente med å bli voksen, som elsket å drikke seg full, røyke sigaretter og drømme om gutter og det livet som ventet på den andre siden, der hun selv kunne bestemme.

– Jeg klyper meg fortsatt i armen over at jeg kan spise frokost til kvelds og kippe av meg skoene der jeg vil. Jeg elsker å betale regninger, og jeg elsker at jeg er voksen, myndig og kan føle meg fri. Det lever fullstendig opp til forventningene, og jeg har aldri vært skremt over tanken på at jeg må ta ansvar for meg selv, sier Dolly.

Det er lysten til å kaste seg fullt og helt ut i det som Dolly forestilte seg var det eneste mulige voksenlivet, som driver boken framover – heldigvis krydret med hylende morsomme anekdoter om at hun en gang var så full at hun trodde hun var i byen Oxford da hun var i Oxford Circus midt i London og om at hun deretter brukte 3000 kroner på å ta en taxi langt pokker i vold for å få seg et ligg. Men mest av alt handler den om kvinner, om vennskap mellom kvinner og om å elske andre kvinner som venner så høyt at man er nødt til å erkjenne at man er hverandres familie. Og så er den skrevet så man får gåsehud over at noen kan beskrive den splittende skjørheten så fint – den kompleksiteten det er å være kvinne og å stå i skjæringspunktet mellom sine egne behov og omverdenens forventninger.

Og nå sitter hun her foran meg med feilfri hud, store, vakre øyne og er akkurat like ivrig etter å stille meg spørsmål som jeg er etter å finne ut om henne. Etter at hun har bestilt en koffeinfri «flat white»-kaffe, spør jeg om Belfast i går og om hvorfor hun kaller det et «show»?

– Jeg sitter aldri alene på scenen. Min beste venninne er med og intervjuer meg. Og vi tar selvfølgelig utgangspunkt i boken, men det har etter hvert utviklet seg til noe annet også. Det er blitt et spesielt rom når vi har de showene. Altså ikke et rom i murstein, men mer i ånden. Når man går inn i et rom med flere hundre kvinner mellom 25 og 40 år, så skjer det noe spesielt, særlig når man snur og vender på de temaene som er rundt det å være kvinne i en moderne verden.

– Det blir et rom der vi forteller historier som det ellers aldri er plass til. Om følelser, sorg, sinne. Og den støtten som er i et slikt rom, er fantastisk. Noen ganger er det ekstraordinært stort. Det var det i går i Belfast, som jo er hovedstaden i Nord-Irland. Og der er det en helt annen kvinnelig erfaring enn bare her i London. Man kan ikke ta abort, og det konservative partiet holder godt fast i makten. Det er historier om levd liv i de rommene som forteller så mye om det å være kvinne.

FOTO: Joanna Bongard
FOTO: Joanna Bongard Vis mer

Et par uker før jeg skulle snakke med Dolly Anderton, ble kandidaten til stillingen som ny amerikansk høyesterettsdommer, Brett Kavanaugh, stilt for en høring der Christine Ford skulle vitne. Hun hadde stått fram med historien om Kavanaughs overgrep mot henne da hun var helt ung. Og i dagene rundt høringen oppsto det en hel bevegelse av kvinner på sosiale medier og i virkelighetens USA som med plakater og bilder og ord alle fortalte én ting: «Vi tror på deg.» Jeg spør Dolly om hun som memoarforfatter har tenkt over at kvinner ikke nødvendigvis kan forvente å bli trodd.

– Jeg har tenkt mye over det. Og det har gått opp for meg at vi kvinner ofte blir undertrykt i vårt uttrykk. Jeg hører for eksempel ofte ordet «oversharing» (å dele for mye, red.anm.) om kvinner som forteller om livet sitt. Vi blir også kalt dramatiske eller til og med hysteriske. Det siste er sågar et ord som kommer fra ordet «livmor» på gresk. Kvinner som forteller om livet sitt, tar rett og slett for stor plass. Vi avviser dem og hverandre ved å kalle hverandre for gale, og jeg er faktisk blitt bevisst på at jeg har sluttet å kalle andre kvinner for skjøre. De tingene vi sier om oss selv og hverandre, har jo en tendens til å bli sanne. Og hvis vi fortsetter å si at vi ikke tror på hverandre, slutter vi å dele hverandres historier. Det er et patriarkalsk våpen som vi er nødt til å slutte å bruke selv.

– Har vi ikke kvittet oss med frykten for å dele etter #metoo?

– Jo, noen av oss har gjort det. Men jeg får jo stadig kommentarer om at jeg deler for mye. Men hele bevegelsen rundt #metoo er så kraftfull. Jeg mener virkelig at det fineste ved #metoo er at vi sier til hverandre: «Jeg tror på deg, selv om jeg ikke kjenner deg.» Vi sier til hverandre: «Jeg vet at du ikke er gal eller hysterisk», og vi sier til hverandre at vi deler hverandres opplevelse når vi kan si: «Det har også skjedd meg.» Det er virkelig stort. Og vi er nødt til å fortsette å fortelle hverandre om livet vårt.

Dolly Alderton sier at det gikk opp for henne at hun ikke kom til å møte drømmeprinsen en vanlig hverdag, siden hun sitter alene hjemme og skriver. FOTO: Joanna Bongard
Dolly Alderton sier at det gikk opp for henne at hun ikke kom til å møte drømmeprinsen en vanlig hverdag, siden hun sitter alene hjemme og skriver. FOTO: Joanna Bongard Vis mer

Dolly Alderton tenker litt, drikker sin koffeinfrie latte («ellers får jeg ikke sove i kveld») og sier så:

– Det var kanskje egentlig også det som for alvor traff meg i går kveld i Belfast. At vi kvinner har behov for å snakke sammen og for å dele våre historier, fordi det er den ultimate form for sikkerhet. Vi har vært så presset i så mange generasjoner og er fortsatt utsatt i så mange ulike situasjoner at vi er nødt til å være på hverandres side. Det er ren overlevelse. Vi er nødt til å lytte til hverandre og til å være der for hverandre i solidaritet.

– Uh, det er et farlig begrep der jeg kommer fra. Solidaritet og søstersolidaritet er nærmest blitt gammeldagse begreper.

Dolly ler og sier.

– Her føles de nye og friske. Men jeg mener jo ikke at alle kvinner er gode og kloke og rene, og at de derfor har rett. Vi kvinner er også dumme og tar feil – akkurat som menn – men det med å dele sine historier handler om å ha en felles historie. Og om å si at vi er på hverandres side, selv om vi er smålige, sjalu eller tar feil. Det handler om å hjelpe den jenta som har drukket seg altfor full selv om det ikke passer, eller selv om hun nettopp har lagt an på ham som hun selv er vill etter. Søsterskap. At man er der for hverandre.

Nettopp søsterskapet tar stor plass i «Everything I know about love». Kjærligheten til venninnene og det å ha et liv sammen med andre kvinner. Men Dolly er heller ikke redd for å la mennene ta plass i boken. Hun forteller at hun har hatt en tendens til å bli besatt av dem hun var sammen med. For så å miste overblikket.

– Nå er jeg i gang med å date igjen for første gang på to år, og jeg jobber virkelig med å holde fast ved meg selv.

– Hvordan dater man så i millennial-generasjonen?

– Ja, jeg hadde jo egentlig sverget på at jeg skulle holde meg unna datingapper og den slags, men så gikk det opp for meg at jeg som frilanser, som sitter alene hjemme og skriver, omgitt av planter, nok ikke ville møte prinsen på en vanlig hverdag.

– Jeg har aldri vært skremt over tanken på at jeg må ta ansvar for meg selv, sier Dolly Alderton. FOTO: Joanna Bongard
– Jeg har aldri vært skremt over tanken på at jeg må ta ansvar for meg selv, sier Dolly Alderton. FOTO: Joanna Bongard Vis mer

Dolly forteller hvordan hun på et av sine show hadde spurt publikum om hvor mange av dem som var i lykkelige parforhold. Og til dem som rakk opp hånden, spurte hun deretter om hvor mange av dem som hadde møtt ham de er sammen med, på datingapper. Det hadde, mener hun, 99 prosent av kvinnene. Jeg måtte jo gi meg over, så nå prøver jeg. Faktisk hadde Dolly nettopp vært på sin første date på to år et par dager før. Det som gjorde mest inntrykk, var at daten hadde skrevet til henne at han hadde bestilt bord utendørs fordi han gjerne ville kunne røyke.

Hvis en kvinne bare hadde tatt den beslutningen uten å spørre mannen hva han ville, hvordan hadde han reagert? Vi er fortsatt i et dypt mannsdominert univers.

– Så det er fortsatt forskjell på menn og kvinner?

– Å ja. Og den er stor. Og kvinner er virkelig interessante som mennesker. Kvinner blomstrer med alderen, mens menn blir mer og mer stramme og selvsentrerte. Jeg tror faktisk det er derfor så mange eldre kvinner ønsker seg yngre menn, så det interessante ikke forsvinner i stivhet. Jeg slåss akkurat nå med å få mine feministiske vurderinger til å holde følge med kjærlighetslivet mitt. Og den store fallgruven er jo at patriarkatet også kan føles fint. Som når min date legger frakken sin over skuldrene mine eller holder opp døren. Så jeg prøver å tre ut i kjærlighetslivet på en bevisst måte, der jeg overveier hva jeg vil og hva jeg gjør. Og så prøver jeg å unngå å bli besatt.

Jeg rakk flyet hjem etter en lang prat med forfatteren, som avsluttet med å si at på et eller annet tidspunkt blir du ferdig med å snakke om deg selv, og så er det faktisk mest interessant å snakke om andre. Og, fikk hun slått fast:

– De mest interessante å snakke med vil alltid være kvinner.

Jeg tror hun har rett.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: