EKS-HEROINIST: Mette prøvde heroin første gang som 16-åring. Det gikk fort over i en alvorlig avhengighet. FOTO: NRK/Datoen
EKS-HEROINIST: Mette prøvde heroin første gang som 16-åring. Det gikk fort over i en alvorlig avhengighet. FOTO: NRK/Datoen Vis mer

Narkomani

- De tøffeste stundene har gitt meg styrke

Mette ruset seg tungt på heroin. Sten på amfetamin. Sammen klarte de å slutte. Så hvem reddet hvem?

Publisert

- Det stemmer at vi har en spesiell kjærlighetshistorie.

Smilet kan høres i stemmen til Mette Erland Finsådal når vi ringer henne opp, hjemme i Marnardal på Sørlandet. Hun tar en pust i bakken fra gartnerjobben, har brukt dagen på å luke ugress og beskjære roser - løvetann og roser om hverandre - som i livet sjøl.

Vi har sett Mette Erland Finsådal på Datoen, NRK-serien som følger tre nordmenn født på samme dag, og de ulike veiene livet likevel tar.

«Velg en dag, en hvilken som helst dag. Fjerde august 1978. Den fredagen kom det 157 barn til verden på norske sykehus», sier fortellerstemmen i episoden Mette er med i, den med Yosuf i Madcon. Og så, når turen kommer til Mettes historie, og viser bilder av en nydelig brunøyd jente:

«Denne jenta skal ta flere skjebnesvangre valg tidlig i livet, men når alt er som mørkest skal hun kjempe seg tilbake.»

I programmet fikk vi også høre litt om Sten, og det er derfor vi nå ringer henne - var det slik å forstå at han kom på den hvite hesten og reddet henne?

Igjen dette smilet i stemmen.

- Sten føler han har blitt framstilt som den som kom og reddet meg. Men han pleier å si, at det var jeg som reddet han.

LES OGSÅ: - Ni av ti menn forlater dama hvis hun får et rusproblem

- En utrolig god løgner

Det var lite som tilsa at Mette fra Kristiansand skulle bli tung rusmisbruker og planlegge å ende livet i en overdose bare nitten år gammel.

Hun vokste opp omgitt av kjærlighet - i et kristent hjem, i en avholdsfamilie. Hun var flink på skolen, fikk mye skryt. Men inne i seg var hun usikker og slet med følelser av ikke å være god nok.

RUS: Mette Erland Finsådal og Sten Finsådal møttes da de begge slet med rus. I dag er livet et ganske annet. FOTO: privat
RUS: Mette Erland Finsådal og Sten Finsådal møttes da de begge slet med rus. I dag er livet et ganske annet. FOTO: privat Vis mer

Også er det disse små tingene som kan lede så langt avgårde. Som den indre jubelen da hun elleve år gammel fant en pakke med sigaretter og røyka den opp i smug sammen med fetteren. Fortsatt husker hun gleden og spenningen, følelsen av å gjøre som hun ville, uten at noen andre kunne gjøre noe med det.

Som tenåring begynte hun å feste, likte å være full og miste kontrollen - som om hun først da kunne være seg selv. Da hun fikk tilbud om å prøve hasj som trettenåring, sammen med en venninne, nølte hun bare litt.

Hjemme forstod de ingenting.

- Jeg var en utrolig god løgner. Jeg hadde dårlig samvittighet, men tenkte også at det var mitt liv, sier Mette.

Ble gravid som 17-åring

Da moren og faren fikk vite det, prøvde de det de kunne for å hjelpe henne. I «Datoen» gjør det inntrykk å se faren hennes fortelle om den fortvilte dagen da de fikk telefon fra en gutt, som sa det rett ut: Mette bruker hasj - og hvordan han tok seg fri fra jobben og desperat kjørte rundt fra kontor til kontor for å få hjelp med datterens rusproblem, men uten nevneverdig hell.

Seksten år gammel prøvde Mette heroin for første gang.

- Rusen ga en ro jeg aldri hadde kjent før. Jeg trodde jeg var sterk nok til å prøve litt, og at jeg kunne klare å slutte, men jeg ble helt hekta.

Sytten år gammel ble hun gravid. Hun prøvde å trappe ned, men klarte det ikke helt. Ultralyden viste at barnet i magen var en jente -men også at hun hadde vannhode og en hjernefeil, og ikke kom til å overleve.

Legene forsikret henne om at det ikke var hennes skyld, at skadene ikke kunne dokumenteres å være rusrelatert, men for Mette var det knusende.

- Jeg følte at det var min skyld, jeg visste jo det ikke var bra å ruse seg når jeg var gravid. Jeg vet ikke om legene sa det bare for å berolige meg.

Mette ga henne navnet Ida Cathrin. De fikk to døgn sammen.

- Jeg visste hun ikke kom til å leve lenge, så det var egentlig bare trist å bli mamma den gangen. Det er det jeg husker best. At jeg kikket ned på det barnet jeg nettopp hadde gått og båret på, og ønsket hun kunne ha overlevd.

Da hun døde var det ikke lenger noe som ga mening i Mettes liv.

- Jeg bestemte meg for å ta en overdose og bli ferdig med livet, forteller hun.

Men da Mette satte sprøyta i armen, og skulle til å skyve den dødelige dosen inn i blodet, begynte bilder av familien å poppe opp i hodet, den ene etter den andre.

- Jeg visste hvor glade de var i meg og hvor uutholdelig det kom til å bli for de. Så jeg trakk meg. Jeg er veldig glad for det i dag, sier Mette.

- Vi så ut som to takras

Det var ikke slik at hun dermed ble rusfri over natta. Det skulle fortsatt ta en stund før hun i det hele tatt begynte å tenke tanken.

Men i 2002 møtte hun mannen i sitt liv - Sten. Han var en kamerat av en bekjent. De fant umiddelbart tonen, forteller Mette.

Vi ringer Sten også, som er på vei hjem fra jobb. Hva falt han for hos Mette, som på den tiden var heroinist.

- Jeg falt veldig for personligheten, forteller han når vi ringer.

- Vi levde et hardt liv den gangen og så ut som takras begge to, så jeg pleier å si at det ikke var på grunn av utseende jeg falt for henne. Men det er kanskje det som gjør at vi har det så bra nå. Hun er veldig snill og omtenksom, jeg vet alltid hvor jeg har henne.

- Hvem reddet hvem?

- Det var Mette som reddet meg. Jeg var egentlig ikke klar for å hoppe av ruskjøret, jeg ble det etterhvert. Jeg hadde aldri greid det uten at Mette hadde vært med på det - det er hun som er den tøffe av oss. Hun er mye sterkere enn meg. Jeg er på ingen måte noen ridder, bedyrer Sten, og fortsetter:

- Det var skjebnen som førte meg sammen med Mette. Noe som sa at dette er min vei, dette må du holde på på - dette er billetten til et godt liv.

NYTT LIV: Han hadde ruset seg tungt på amfetamin, hun på heroin, men i bryllupet så de fremover mot et liv som ble ganske så flott. FOTO: Privat
NYTT LIV: Han hadde ruset seg tungt på amfetamin, hun på heroin, men i bryllupet så de fremover mot et liv som ble ganske så flott. FOTO: Privat Vis mer

Mette stakk av for å ruse seg

De flyttet raskt sammen den gangen. Det første året som kjærester skulle bli turbulent. Hun ruste seg på heroin, han på amfetamin og alt annet som kom deres vei.

- Jeg slet med avhengighet i større grad enn det han gjorde, forteller Mette.

På et tidspunkt valgte hun dopet foran Sten, reiste vekk for å få tak i mer, var borte i dagevis, uten å gi beskjed. Han gjorde det slutt og flyttet ut.

- Da det etterhvert gikk opp for meg hva jeg hadde mistet, fikk jeg en skikkelig dyp kjærlighetssorg. Det ble noen måneder med trygling for å få han tilbake igjen.

«Greit, så skulle han komme og hente meg», oppsummerer Mette på sindig sørlandsvis om hvordan det gikk. Sten bekrefter at han brukte litt tid på å ta henne inn i livet sitt igjen.

- Dopkjøret fører med seg så mye dritt. Hadde min sønn funnet seg en jente i et rusmiljø, hadde jeg sagt han måtte løpe. Det tok litt tid før jeg stolte på at det var oss to.

Etter det har det vært de to - gjennom gode og onde dager.

- Vi er veldig nære, og har ingen hemmeligheter for hverandre. Vi trives veldig godt i hverandres selskap.

De stod sammen i det tøffe miljøet som gradvis hardnet til, med venner som begynte å stjele fra dem, venner de etterhvert måtte kutte kontakten med. Og de stakk av gårde sammen, da Mette skulle inn og sone en dom, til Stens familiehytte, med Temgesic i lommene, et medikament som kan erstatte opiater, og som i dag benyttes i legemiddelassistert rehabilitering.

Mette hadde prøvd mange ganger å slutte. Det gikk ikke denne gangen heller. De prøvde igjen da de fikk bo hos Stens bror og kona hans. Mette får en varme i stemmen når hun snakker om svigerinnen.

- Vi var dårlige av abstinenser og lå på et rom. Hun laget mat til oss hver dag, og fikk oss på beina for å spise med familien før vi sov videre.

Brikkene falt på plass

Sten begynte å jobbe som avløser på en av nabogårdene, Mette fikk jobbe i stallen hos svigerinna og fikk noen turer på hesteryggen også.

- Det var litt der det begynte, forteller Mette.

- Da vi bodde der, endra vi måten å tenke på. Jeg leste masse selvhjelpsbøker, om tankens kraft og om hvordan positive ord og handlinger kunne endre livet. Vi begynte å snakke om det vi ønsket oss… det er helt sprøtt å tenke tilbake på hvordan ting ordnet seg.

Som små dominobrikker begynte det ene etter det andre å falle på plass.

De fikk leie et hus av han som Sten var avløser for. Her begynte de å drømme og snakke høyt sammen om hva de ønsket seg for framtida. De ville ha et stort hus med hage - og barn. Det vil si, Mette ønsket seg barn. Hun var 28 og kjente seg klar for å prøve på nytt - Sten var ikke helt der.

Men dominorekka fortsatte like fullt å falle. De klarte å slutte med alt av rus, bortsett fra hasj.

- Men så skulle Sten ta lappen - da måtte vi slutte med hasj, så da ordna det seg, fastslår Mette med smilet i stemmen.

- Og en dag kom Sten hjem og sa «det er et hus til salgs i Marnardal. Rett ved pappa. Skal vi gå og kikke?» Da hadde han blitt lova jobb i firmaet til broren, så med den jobbgarantien og med svigerforeldrene som kausjonister, fikk vi lån til hus. Det var også helt utrolig.

Og så, etter å ha flyttet inn i huset med hage som de hadde drømt om, tok det bare noen måneder før Mette var gravid.

Hun hadde også drømt om å ta lappen - kjørte opp med stor mage - og fikk dermed jobb som assistent for vaktmesteren i kommunen. Hun trivdes godt med arbeidet, men mye av det var svært tungt.

- Da foreslo svigerinna mi at jeg kunne høre på gartneriet til Søgne videregående skole, om jeg ikke kunne begynne å jobbe der. Så da begynte jeg der to dager i uka to dager, og fant et arbeid jeg trivdes med, forteller Mette.

Ble mamma til to gutter

Kevin kom på våren i 2007, Levi i november 2008.

- Hvordan var det å bli mamma denne gangen?

- Det var veldig fint og veldig spesielt. Jeg er så takknemlig for alle de fine øyeblikkene og minnene fra de var små. Jeg ble nok en skikkelig hønemamma.

HØNEMOR: Da Mette ble mor for andre gang, og to gutter kom i tett rekkefølge, ble hun en skikkelig hønemor. FOTO: Privat
HØNEMOR: Da Mette ble mor for andre gang, og to gutter kom i tett rekkefølge, ble hun en skikkelig hønemor. FOTO: Privat Vis mer

Mette må le når hun tenker tilbake på den første tiden som mamma, og på hvor ofte hun dro til sin egen mor, som hjalp henne mye.

- Det var sikkert nok besøk hos mamma. Men jeg satte så pris på det å bli mamma igjen, etter å ha mista et barn, sier hun.

Det livet Sten har med Mette og de to sønnene i dag, ville han ikke ha byttet med noe.

- Det vi har vært gjennom har styrket oss også. Jeg ville ha gjort det samme igjen.

- Alt sammen?

- Ja, alt sammen. Det er mye man angrer på - men når jeg tenker på det jeg har i dag, og at det er på grunn av alt jeg har vært gjennom - så ville jeg gjort alt om igjen.

- Mette er min klippe og betyr alt for meg. Hun er helt uerstattelig, og jeg verken vil eller kan forestille meg et liv uten henne.

Sten har også vært Mettes klippe. Men det er en annen hun har tenkt at reddet henne: Ida Cathrin.

- Hadde det ikke vært for henne, tror jeg ikke at jeg hadde levd i dag. Det var på grunn av henne jeg begynte å lete etter mening med livet.

- Jeg leste masse selvhjelpsbøker, fant styrke i det jeg leste og fant styrke i meg selv. Jeg lærte å be om hjelp og å gi slipp på alt negativt og tilgi meg selv og andre, og fylle de klipte trådene med kjærlighet.

Det er over femten år siden nå, men et par år etter at Mette møtte Sten, drømte hun en natt at hun møtte igjen Ida Cathrin. Hun var ti, tolv år, og hun sa: Det var ikke din feil, mamma.

- Det var da det gikk opp for meg, at hun helt sikkert reddet livet mitt. Jeg var veldig langt ute, forteller Mette.

Etter den drømmen, forsvant de vanskelige følelsene av skyld og ble erstattet av noe helt annet - av ro og en visshet om at det var en mening med det som skjedde.

Mette oppsummerer det ganske enkelt slik:

- Det er noen ting i livet man bare skal oppleve, så man kan ta det med seg, bruke det og gi det videre - for å spre kunnskap, lys og kjærlighet.

- Jeg er stolt over livet jeg har levd. Noe av det skulle jeg kanskje ha vært foruten - men samtidig er det de tøffeste stundene som har gitt styrke til livet og formet meg til den jeg er i dag.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer