Naturkatastrofe

De tre søstrene overlevde to dødelige naturkatastrofer

- Et under at foreldrene våre ikke er barnløse i dag, sier Gjerdrum-offer Christina Brenden (29) til KK.

NATURKATASTROFE: De tre søstrene Christina, Rina og Linda har alle tre opplevd to dødelige naturkatastrofer. Her fra dåpen til Christinas yngste datter Eleah i Gjerdrum kirke, et halvt år før skredet rammet. FOTO: Privat
NATURKATASTROFE: De tre søstrene Christina, Rina og Linda har alle tre opplevd to dødelige naturkatastrofer. Her fra dåpen til Christinas yngste datter Eleah i Gjerdrum kirke, et halvt år før skredet rammet. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

hao Lak, Thailand, 2. juledag 2004:

Søstrene Rina og Linda fra Lillestrøm skuer utover de turkisfargede bølgene, og registrerer duren fra motorbåten som tar dem med tilbake til hotellet. De har akkurat vært på en forfriskende snorkletur blant det yrende undervannslivet i Andamanhavet.

Rina føler seg heldig som har fått fri fra reiselederjobben, for å være med på utflukt med storesøsteren Linda, som har tatt en pause fra studier i Australia for å komme på besøk. De er begge i tyveårene.

I det de hopper ut av båten kommer noen lokale løpende. Søstrene får beskjed om å ringe hjem så fort som overhodet mulig, for å gi beskjed om at de er i live. Men hvorfor de må fortelle familien at de er i live, det får de ikke oppgitt. Det er ikke før de ser seg rundt på stranden, at de innser at noe er fryktelig galt.

STORE ØDELEGGELSER: Dette synet ventet søstrene Linda og Rina da de kom tilbake fra snorkletur utenfor Khao Lak 2. juledag i 2004. FOTO: NTB
STORE ØDELEGGELSER: Dette synet ventet søstrene Linda og Rina da de kom tilbake fra snorkletur utenfor Khao Lak 2. juledag i 2004. FOTO: NTB Vis mer

Hus, hoteller og andre gjenstander er knust til pinneved, og flyter rundt i vannet. Noen snakker om en tsunami, et begrep de to søstrene aldri har hørt om før. Det at de hadde vært langt ute på havet hadde reddet dem.

Gjerdrum/Sjusjøen, Norge, 6. juledag 2020:

Tobarnsmoren Christina Brenden (29) våkner opp grytidlig den nest siste dagen av 2020, av flere ubesvarte anrop fra kjente og ukjente telefonnumre. Hun leser en sms fra søsteren sin, som spør om de har fått med seg skredet som akkurat har skjedd.

«Skred?» tenker Christina, og titter ut av hyttevinduet på Sjusjøen, der hun, samboeren André Gulbrandsen (28) og barna Ylva (3) og Eleah (10 mnd.) har vært siden 2. juledag.

PÅ KANTEN AV SKREDET: Dette bildet er tatt fra et redningshelikopter 30. desember 2020. Den røde ringen markerer huset til familien Gulbrandsen/Brenden, som ble tatt av skredet noen timer senere. FOTO: Stringer/ AFP / NTB
PÅ KANTEN AV SKREDET: Dette bildet er tatt fra et redningshelikopter 30. desember 2020. Den røde ringen markerer huset til familien Gulbrandsen/Brenden, som ble tatt av skredet noen timer senere. FOTO: Stringer/ AFP / NTB Vis mer

Christina skrur på nyhetene, og innser raskt at skredet storesøsteren Linda snakker om ikke har skjedd på Sjusjøen, men hjemme i Gjerdrum der familien på fire de siste årene har bodd i en romslig enmannsbolig.

På TV-skjermen vises ferske bilder av det som én gang var det trivelige nabolaget Nystulia. Nabolaget er ikke til å kjenne igjen, og når Christina får orientert seg, ser hun at huset de har bodd i de siste snart fire årene står på kanten av et stup. Garasjen og de to store terrassene er forsvunnet. Ytterdøren står på vidt gap.

Om noen timer skal kvikkleireskredet dra med seg siste rest av enmannsboligen i dragsuget, og familien Gulbrandsen/Brenden skal aldri få lov til å sette sine føtter i familiehjemmet igjen.

Borte er de fysiske minnene de tok med seg hjem fra sykehuset da døtrene kom til verden, dåpsgavene og den flunkende nye sykkelen treåringen fikk til jul.

Alle tre barna kunne ha omkommet

De tre søstrene Christina, Rina (40) og Linda (45) har med 16 års mellomrom overlevd to dødelige naturkatastrofer. At foreldrene Mona (64) og Tom (66) Brenden har tre døtre som i dag er i live, er bare ren og skjær flaks mener yngstedatteren Christina.

- Foreldrene mine har gitt uttrykk for at de føler at det er noe merkelig med jula. Jeg tror de tenker at vi har hatt englevakt, for vi kunne jo ha dødd alle tre barna, hadde det ikke vært for at vi var på riktig sted til rett tid, forteller Christina til KK, når vi møter henne i Lillestrøm 10 dager etter raset.

PREGET: Vi møtte tobarnsmoren Christina Brenden i Lillestrøm nøyaktig 10 dager etter skredkatastrofen i Gjerdrum. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
PREGET: Vi møtte tobarnsmoren Christina Brenden i Lillestrøm nøyaktig 10 dager etter skredkatastrofen i Gjerdrum. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer

- Det er helt utrolig, at vi tre søstrene skulle oppleve så alvorlige naturkatastrofer på hver vår måte, sier hun alvorstynget.

Mamma Mona priser seg lykkelig over at datteren, hennes samboer og barnebarna var på hytta da skredet gikk.

- I søvnløse timer om natten lager en seg skrekkscenarier om hva som kunne skjedd om de hadde oppholdt seg i huset. Jordisk gods og gull kan erstattes, men det fantes så mange minner som selvsagt er uerstattelige, sier Mona til KK.

- Hvilke tanker gjør du deg om at du har to døtre som har overlevd en tsunamikatastrofe, og én datter som har overlevd en skredkatastrofe?

- Det er vanskelig for oss som foreldre å sette ord på hva vi føler med tanke på hva døtrene våre har opplevd. Vi er sjeleglade for at marginene har vært på deres side, og at de har vært på riktig sted til rett tid. Heldigvis skjedde begge situasjonene tidlig på morgenen, og vi fikk raskt telefonoppringning fra våre døtre om at de var i god behold. Under skredet var vi fullstendig klar over at Christina og familien var på hyttetur, og i trygghet, forklarer Mona videre.

Også søstrene Rina og Linda synes det er surrealistisk at de alle tre har overlevd to dødelige naturkatastrofer.

- Hva skal man si. Det er jo som man har vært med i en skrekkfilm to ganger ... sier Rina ærlig til KK, og legger til:

- Vonde minner og følelser ble vekket til live igjen da skredet inntraff, og man får nok en påminnelse om at livet er skjørt og at man aldri vet hva morgendagen bringer. Med våre «vonde» erfaringer fra Khao Lak kan vi gjøre det vi kan for å hjelpe Christina med å fordøye denne hendelsen. Selv om alt fortsatt er sårt og vondt akkurat nå, vet vi at tiden leger sår, og at det blir bra igjen - selv om «arrene» aldri blir borte.

- Vi har alle tre hatt hellet med oss, ved å være på riktig sted til rett tid, og det er noe vi tar med oss videre inn i fremtiden, supplerer Linda.

Gått rundt i en slags transe og fornektelse

For Christina og familien ble det uutholdelig å være på hytta, og planen om å bli til over nyttår ble fort skrinlagt. Etter å ha innlosjert seg hos Christinas foreldrene i Lillestrøm, dro samboerparet til hotellet Olavsgaard på Skjetten, der flere av de evakuerte har bodd siden det fatale skredet inntraff.

Her ble de møtt av et kriseteam som tok imot dem med åpne armer, og som de siste dagene har vært en uvurderlig støtte for dem. Og klemmene de har fått fra kriseteamet, selvfølgelig der alle har vært ikledd munnbind, har vært livsnødvendige.

- Det føltes veldig godt. Man har jo ikke fått klemmer av noen andre, unntatt sine nærmeste, det siste året. Det var det jeg forbannet meg mest over egentlig, da vi først havnet i den situasjonen her - det eneste man trenger er nærhet, men det er det man ikke kan få.

- At noen likevel gidder å klemme deg, selv om det er en fare for smitte, det betyr ganske mye, sier Christina ærlig.

Det har vært lange ti dager, og Christina og samboeren har egentlig bare gått rundt i en slags transe og fornektelse. Det ble etter hvert viktig for dem å få se skredområdet med egne øyne, for å virkelig ta innover seg det som har skjedd.

- Det var både rart og godt, og vondt på samme tid. Det var noe vi trengte for å i det hele tatt skjønne at det var sant. Man skulle jo ikke tro at noe sånt kunne skje med oss. Ikke i lille Gjerdrum, ikke i lille Norge.

Får vondt av å tenke på naboene som fremdeles ikke er funnet

Allerede samme ettermiddag som skredet inntraff, forsvant huset i dragsuget.

- Huset vårt er borte. Det er noe med det området nå som er veldig ukjent. Det er vanskelig å lokalisere seg. Området vi kjenner som Nystulia, og vårt nabolag, er jevnet med jorden. Alt er borte.

Christina får vondt når hun tenker på naboene som ennå ikke er funnet.

- Det er grusomt. Det at det fremdeles ligger omkomne der, som er naboene våre, det ... det er en kjempevond følelse. Jeg håper virkelig at letemannskapet finner dem.

- Kjente dere alle de omkomne?

- De bodde i sameiet vårt, så de var jo kjente for oss, selv om det ikke nødvendigvis var våre nærmeste naboer. Lille Alma på to år, som er bekreftet omkommet, gikk i barnehagen til min eldste datter. Der blir det én mindre på mandag, og det er utrolig vondt å tenke på, sier Christina med tårer i øynene.

I ettertid har Christina og samboeren André tenkt mye på hvordan det hadde vært, dersom de hadde vært hjemme i Gjerdrum da skredet skjedde.

I HUSET: Dette bildet er tatt av familien på julaften, i huset i Nystulia som ikke lenger eksisterer. FOTO: Privat
I HUSET: Dette bildet er tatt av familien på julaften, i huset i Nystulia som ikke lenger eksisterer. FOTO: Privat Vis mer

- I og med at vi har to små jenter, så har vi jo ikke bare ansvar for oss selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart å beholde roen og håndtere situasjonen, om alt rundt meg raste.

Hun konkluderer med at familien har sluppet unna en stor, traumatisk hendelse.

- Selv om det er traumatisk bare å se på det på TV. Men å være der ... det er jeg veldig glad for at jeg slapp. Det hadde vært å løpe for livet i det man hadde på seg. Man hadde ikke hatt tid til å gjøre noe annet.

Treåringen har tørket mors tårer

29-åringen synes det er helt surrealistisk at hun aldri skal få lov til å komme tilbake til familiehjemmet.

- Vi hadde julepynt fremme, og skulle dra tilbake og rydde ned det etter nyttår. Det er det datteren vår prater om nå; «hva med juletreet vårt?». Og sykkelen hun fikk til jul. Ting som for oss er materialistisk, men som for en treåring er noe av det viktigste hun kan tenke på.

- Hva er det du kommer til å savne mest fra hjemmet?

- Et hus er et hus, men for oss var det hjemmet vårt. Det å kunne lukke døren og være for oss selv, akkurat dét kommer det til å ta lang tid før vi får igjen, og er noe vi kommer til å savne. Samt alle de fysiske minnene. Vi har ikke håp om å få tilbake noen av eiendelene våre.

Lille Ylva forsto raskt at noe var galt den fatale onsdagsmorgenen, da mamma Christina begynte å gråte etter å ha snakket med operasjonssentralen på telefonen. Det var fremdeles usikkert hva som hadde skjedd med naboene, og hvor mange som var rammet.

- «Huset vårt er knekt i to», sa hun til å begynne med. Siden har hun fått med seg at huset er «nedi bakken». Hun snakker om det daglig. Nå forsøker vi bare å gjøre tiden hennes så bra som mulig. Hun har fettere og kusiner rundt seg, og det tror jeg letter litt på hverdagen. Det at hun har noen å leke med. Vi skal ikke hjem, men vi skal i hvert fall ha det bra der vi er, sier Christina med optimisme i stemmen.

- Hjelper det med barnets naivitet i en slik situasjon?

- Det gjør jo det. Hvis ikke ville vi ha gått inn i vår egen boble, og blitt der. Kanskje vi hadde sørget mye mer?

Det er noe tobarnsforeldrene har forsøkt å forklare Ylva, at voksne gråter og er triste, slik hun opplever når hun faller og slår seg, eller føler at noen er slemme.

- Sånn har mamma og pappa det nå, forklarer vi, og så tørker hun tårene mine. Hun forstår at det er lov å gråte og at det er normalt. Ylva er såpass liten ennå, og hun må få lov til å gjøre sine ting, selv om vi står midt i en tøff situasjon. Det får oss litt ut av sorgen også, og gjør at vi blir dratt tilbake til hverdagen.

Ganske tidlig etter hendelsen tenkte Christina at hun kanskje ikke hadde lov til å gråte over å ha mistet hjemmet sitt, ettersom flere av naboene hadde mistet livet.

- Kriseteamet var veldig strenge på at man ikke skal drukne sin egen sorg i andres lidelse.

Man vil alltid finne noen som har det verre enn en selv, var beskjeden fra kriseteamet.

- Vår sorg er vår sorg, den er realistisk og den må vi få lov til å føle. Vi er selvfølgelig veldig lei oss på vegne av de som har mistet sine kjære, men vi har en sorg vi også, som har mistet huset vårt og de trygge omgivelsene som vi var vant til å ha. De er borte, og kommer aldri tilbake igjen.

Vil bli boende i Gjerdrum

Hvordan fremtiden kommer til å bli, eller hvordan ting ser ut om bare ett år, er umulig å spå, mener Christina. Hun håper likevel at familien etter hvert kan bygge seg et nytt hus, og starte på neste kapittel av livet.

- Jeg håper at vi har kommet såpass langt i byggeprosessen, at vi har mulighet til å flytte tingene våre inn i eget hus. Ha et klesskap, et spisebord hvor familien kan sitte sammen og spise, invitere venner og familie over på besøk. Det er det jeg kommer til å savne mest nå. De sammenkomstene man har hatt i huset. Det å kunne ha tingene sine i sitt eget hjem.

- Om dere hadde fått tilbudet om å flytte tilbake til akkurat samme område, hva hadde dere tenkt om det?

- Vi hadde ikke flyttet tilbake til det rasrammede stedet, nei. Det tror jeg ikke at vi ville ha gjort. Selv om sånne ting skjer sjeldent, er det noe med det å ha sett konsekvensene av det å bo på kvikkleire. For oss er det viktig videre å enten bo på fjell eller å bo på andre trygge og sikre områder - både for oss og for barna våre. Vi vil ikke at dette skal skje igjen.

- Dessuten er det ikke noe hyggelig der lenger. Hele sjela er borte. Det er en hel del av Gjerdrum som er gått med.

Likevel er det ingen andre steder enn akkurat Gjerdrum familien på fire har lyst til å bo.

- Hjertet vårt er i Gjerdrum. Det er et stort område som er blitt borte, men vi håper at det er rom for oss et eller annet sted i Gjerdrum, og at vi finner en tomt der vi kan stå på trygg grunn.

- Hva er det som er så spesielt med Gjerdrum?

- Det er en liten bygd med få mennesker, og spesielt nå ser vi hvordan innbyggerne samler seg og slår ring rundt oss som er rammet. Da har man bare lyst til å bli værende. Vi er blitt mer sikker nå i ettertid, på at det er i Gjerdrum vi har lyst til å bo.

- Dette blir en del av historien til Gjerdrum, men dette skal ikke være med på å ødelegge det samholdet vi har.

Også barnehagen som eldstedatteren Ylva går i, har vært en enorm støtte for familien.

- Det er kanskje de som har tatt best vare på oss. De gråter når de ser oss. Det er gode mennesker som jobber i den barnehagen. De har selv mistet alt de eier, for også de ble rammet av skredet, men det første de gjorde da de så oss var å omfavne oss.

Barnehagen har også vært behjelpelig med å skaffe familien de tingene Ylva trenger i hverdagen.

- De har gjort det sånn at det skal være enkelt for oss å komme tilbake til barnehagen, og det setter vi utrolig stor pris på.

Har vært tøft å ta imot hjelp

I ettertid har familien fått massiv støtte og hjelp fra både kjente og ukjente, og familien har hatt mulighet til å plukke ut nødvendige ting, som forsvant i raset.

Og sykkelen som Ylva fikk til jul, som nå ligger begravet under det raserte huset, er blitt erstattet av Babyshop.

- Det er ikke måte må hvor mye folk, nettbutikker og andre steder, har hjulpet oss. Det er en rar situasjon egentlig, at man sitter og tar imot hjelp. Det gir en ganske vond og nedverdigende følelse, selv om det jo ikke skal være det, sier tobarnsmoren ærlig.

- Hvorfor føler du at det er nedverdigende å ta imot hjelp?

- Det handler om at man står overfor ting som folk har gitt til veldedighet, og så skal vi gå rundt og forsyne oss. Man tenker at man er grådig. Det er man jo ikke, og man tar kun det man trenger. Vi har mistet huset vårt, selvfølgelig skal vi ta imot hjelp. Jeg tror nok at de som hjelper, setter pris på at vi setter pris på det. Men det er vanskelig.

Møtte kongeparet

Christina og familien var også blant de som fikk tatt en prat med kongeparet, da de var til stede på Olavsgaard hotell 3. januar 2021 - årsdagen for bisettelsen av sin tidligere svigersønn Ari Behn.

Møtet med kong Harald og dronning Sonja er noe Christina aldri kommer til å glemme.

KONGEFAMILIEN BESØKTE GJERDRUM: Kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon tente lys i Gjerdrum kirke 3. januar 2021, for å minnes ofrene etter jordraset i Ask. FOTO: Lise Åserud / NTB
KONGEFAMILIEN BESØKTE GJERDRUM: Kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon tente lys i Gjerdrum kirke 3. januar 2021, for å minnes ofrene etter jordraset i Ask. FOTO: Lise Åserud / NTB Vis mer

- Det var veldig spesielt. Man ser at kongeparet besøker andre i krisesituasjoner, men vi har aldri tenkt at vi skulle være noen av dem som kongeparet satt og lyttet til. Det var veldig surrealistisk, men likevel veldig fint.

Familien fikk rundt ti minutter med kongeparet, og det var ifølge Christina dronningen som sto for det meste av praten. Kongen var tydelig preget av stundens alvor.

- Vi felte noen tårer, og det gjorde dronningen også. Vi så tydelig at dette er mennesker som bryr seg, og det var godt å se. De hadde hjertene sine hos oss akkurat i den situasjonen vi var i.

Dronningen var spesielt opptatt av hva samboerparet jobbet med, og Christina kunne fortelle at hun er utdannet sykepleier, mens André jobber for Møller bil.

- Dronningen var opptatt av at vi skulle ha et liv å gå tilbake til. Hun ga uttrykk for at vi hadde vært veldig heldige, ettersom vi var på hytta da katastrofen inntraff. Kongeparet brydde seg genuint, og stilte spørsmål under praten.

Underveis i samtalen hysjet treåringen Ylva på moren, og ba henne om å være stille, fordi at dronningen snart skulle komme på besøk.

- Da begynte alle sammen å le, og det lettet litt på stemningen, sier Christina og smiler.

- Jeg forklarte Ylva at dronningen satt rett foran oss, men at hun ikke hadde på seg krone. Jeg tror barn har en forestilling om at dronninger har kroner, men da måtte jeg forklare henne at de er mennesker de også. Jeg tror ikke hun helt klarte å forstå at hun satt der med selveste dronningen.

- Hva betyr det for deg at kongeparet kom for å hilse på dere som er berørte av katastrofen?

- Det er noe vi kommer til å ta med oss videre. Det er et av de minnene vi kan fortelle om til barna også, fordi vi må begynne en minneboks helt på nytt. Der må vi legge ved alt det vi opplever nå. At hun som treåring har sittet og snakket med kongen og dronningen, er noe hun og lillesøsteren kan snakke om når de blir eldre.

Får satt livet og hverdagen i perspektiv

Også statsminister Erna Solberg har vært tydelig preget av hendelsen, og sa i et intervju med KK gjort én uke etter katastrofen, at det har vært vondt å høre om historiene til de som har vært direkte utsatt.

- Spesielt tanken på de som har ligget i rasområdet og forsøkt å gi beskjed, og de som har hørt rop om hjelp. Mange vet jo ikke om de som ropte faktisk ble reddet. Det er klart at det er ... og når det er barn inni bildet ... Det gjør vondt.

Selv om det er naturlig at man opplever naturkatastrofer med jevne mellomrom, føler statsminister Solberg at Gjerdrum-katastrofen har skilt seg ut fra andre hendelser.

- Det som var spesielt i Gjerdrum var at man ikke kunne gå inn og rydde opp umiddelbart etterpå, fordi at det var ustabilt så lenge. Den uvissheten som alle har sittet med, før man begynte letearbeidet og underveis i prosessen, gir det hele en helt spesiell dimensjon. Det gir en usikkerhet for folk over lang, lang tid, sa Erna til KK i januar.

Som statsminister har hun også registrert at det i denne situasjonen har vært svært mange ressurser tilgjengelig.

- Det var veldig mange som ville gjøre noe, men som aldri kunne bli brukt, fordi at det var for ustabilt og for usikkert. Selve redningsoperasjonen er et eksempel på en operasjon der ressursene møtte hverandre, var til stede og man fikk den hjelpen man trengte. Men dette er et langsiktig løp, og nå er vi over i en fase som er helt annerledes. Det kommer til å være mennesker, og en kommune, som må jobbe med dette lenge.

Og også for familien Gulbrandsen/Brenden handler det om å komme seg på beina igjen. For Christina har det blitt svært viktig å ta vare på den tiden man har, og forhindre at man «kaster bort» livet ved å havne i et slags hamsterhjul.

- Man får satt livet og hverdagen i perspektiv. Det er vel noe man alltid sier, men som man kanskje ikke gjør fullt og helt, før man opplever noe sånt som det her. Det kan skje oss neste gang også. Det vet man aldri.

Christina ser ut i rommet, som om hun på et eller annet vis forsøker å spå inn i fremtiden.

- Derfor må man rett og slett bare ta vare på hvert eneste øyeblikk man har sammen. Jeg tenker at vi som familie har vært gjennom en god del nå, og håper at vi kanskje kan få lov til å hvile litt. Men man har ingen garantier for morgendagen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer