Kristin og Eirik er hjemme i huset med sjel, midt i Drammen, da vi ringer dem på Facetime. De kuppet huset fra 1870 før visning, og har bodd der siden 2016. Kristin har en datter, Eirik har to døtre og en sønn. Barna er nå i alderen 19 til 24, og ett av dem bor sammen med Kristin og Eirik. Det gjør også to små hunder, en på to år og en på elleve uker, begge av rasen Chihuahua. Hundene er ekteparets felles «barn».
Men historien begynner lenge før dette, da Kristin og Eirik var 21 år. Kristin bodde i Larvik og pendlet fast med toget til Oslo. Eirik jobbet på det nye Intercity toget, og la merke til den mørkhårede skjønnheten.
Det skjedde ikke noe mellom dem, før begge bodde i Oslo en periode. Da passet det å være litt sammen. Ikke noe forpliktende, men nok til at ingen av dem glemte hverandre.
Bente (57) har uhelbredelig kreft: - Jeg legger lista lavt
Flere tilfeldige møter
Kristin flyttet for å jobbe i utlandet og kjæresteriet var dermed over. Som unge voksne hadde begge mange planer. De stiftet etter hvert familie på hver sin kant, var travle både som småbarnsforeldre og i jobbsammenheng, og hadde null kontakt med hverandre.
– Jeg skvatt skikkelig da jeg tidlig en fredag morgen var på babysvømming med min to måneder gamle baby. Som nybakt mor følte jeg meg ikke direkte fresh, uten at jeg brydde meg nevneverdig om det. Men plutselig spurte en velkjent stemme meg om babyen var siste skudd på stammen, sier Kristin og ler.
– Jeg hadde ikke drømt om å møte Eirik der. Det var ti år siden sist vi så hverandre, og jeg kjente et blaff fra fortiden. Etter babysvømmingen kjøpte jeg en vannfast maskara. Det kunne jo hende han dukket opp igjen. Men det gjorde han ikke.
Da Kristin var 30 år, begynte hun for seg selv. Hun bygget opp et firma som arrangerer store konferanser. Ofte kom deltakerne fra utlandet, og mange grupper ville nordover.
– En dag i 2003, da jeg holdt på å sjekke inn folk på Gardermoen, kom Eirik og prikket meg på skulderen. Silkesvarten i full uniform. Han var blitt pilot, og blaffet kom enda sterkere tilbake, forteller Kristin.
– Vi kjente vel begge på at vi likte hverandre litt for godt til at det var greit, og det ble med et hei og noen ord i forbifarten. Tiden var ikke inne for noe mer.
Men da Silkesvarten igjen dukket opp mange år senere, denne gangen i Bodø, ble det en kaffe. Begge var blitt single, de ville bli kjent med hverandre på nytt og møttes når de hadde mulighet. Høsten 2015 flyttet Eirik inn i Kristins leilighet i Asker.
– Det var viktig for oss å bruke tid, ikke minst for de fire barnas skyld. Heldigvis taklet barna den nye situasjonen bra, selv om det var litt rart i begynnelsen, forteller Eirik.
Men verden raste sammen
– Da Eirik gikk ned på kne sommeren 2017, fikk han mitt jublende ja, sier Kristin og smiler. Vi brukte forlovelsestiden godt, og holdt vårt drømmebryllup ved Gardasjøen med 47 gjester 23. juni 2018. Alle barna våre holdt rørende taler, som en hyllest til oss, det var sterkt, forteller Kristin.
– Dagen før vi giftet oss hadde Eirik fått drømmejobben, og vi gledet oss til fremtiden.
I forbindelse med den nye jobben hadde han hektiske og lange arbeidsperioder. Paret utsatte derfor bryllupsreisen til senere, da hadde de også mulighet til å spare nok til den fantastiske reisen de ønsket seg.
Kristin la merke til at Eirik var blek og virket veldig sliten når han kom hjem, men Eirik forklarte det med utrolig mye jobbing, og ujevn døgnrytme når det gjaldt mat og søvn.
Kristin var bekymret da mannen ble gjennomvåt av svette etter å ha skiftet en lyspære. Først da han gikk i gulvet på badet, innrømmet Eirik at han ikke følte seg frisk.
– Vi var med hverandre på jobb så ofte vi kunne, og elsket det. Men da Eirik var med meg på en stor konferanse i Oslo, fortalte jeg om symptomene hans til en legevenninne. Hun sa at ingen skal ha sånne symptomer. Så ringte hun akutten på Drammen sykehus og informerte om at Eirik ville komme så fort som mulig, sier Kristin.
– Jeg måtte jo bare sette meg i bilen og kjøre til Drammen sykehus etter en slik beskjed. Kristin kom etter så fort hun kunne. Jeg kunne fornemme på stemningen blant de som undersøkte meg at noe var galt, forteller Eirik rolig.
To uker senere fikk han time til koloskopi på Volvat i Oslo. Da en sykepleier hentet Kristin på venterommet, raste verden sammen. De hadde funnet en svulst i tykktarmen,
– Det gjør fortsatt vondt å snakke om dette, sier Kristin stille.
– Jeg så Eiriks blanke øyne og en lege informerte oss om at svulsten var ondartet. Eirik hadde kreft. Det var 11. november 2019.
- Jeg kan ikke tro det; jeg overvant den helvetes kreften!
Nektet å la kreften ødelegge mer
– Faenskapet har tatt bolig i feil kropp. Jeg vil ikke tillate at den gjør mer skade enn den allerede har gjort, sa Eirik og fikk Kristin med på notene.
De gjorde hyggelige aktiviteter, gikk på kulturarrangementer, og et par døgn før Eirik skulle opereres, dro paret til Kiel.
– Denne svulsten har vært med på mye, nå skal den få sin siste tur, sa Eirik med galgenhumor.
4. desember opererte legene bort 30 cm av tykktarmen pluss mye av vevet rundt. Julen kom og gikk, og barna syntes han dro det litt langt da Eirik sa han ønsket seg gavekort hos Jølstad (begravelsesbyrå, red anm). På kontrollen i januar 2020 ble paret lettet da de fikk beskjed om at kreften ikke hadde spredd seg til andre organer. Men de hadde funnet kreftceller i vevet som var fjernet, og Eirik måtte gjennom en tøff cellegiftkur frem til midten av april. For sikkerhets skyld.
– Jeg tenkte ikke på korona, vi måtte jo leve isolert uansett så lenge Eiriks immunforsvar ble ødelagt av cellegiften. Det var fælt å servere ham giftcoctailen med piller. I tillegg fikk han intravenøs cellegift på sykehuset. Han var i perioder svært dårlig og lå mest i senga eller på sofaen. Men vi så også filmer sammen, når formen hans var bedre, minnes Kristin.
Hun gikk mye tur med hunden i denne perioden. Hun gråt mye og var ofte sint. Klumpen i magen forbant hun med døden. Kristin kjente en buldrende følelse i brystet og hadde dårlig samvittighet fordi hun ikke kunne kontrollere følelsene sine. Det var jo Eirik som gikk gjennom helvete, ikke hun. Men bortsett fra én dag, klarte Kristin alltid å stå opp og prøve å leve normalt.
– For meg var det verste å se at Kristin og barna slet. Det hjalp mye da Kristin fikk hjelp med den dårlige samvittigheten av en kreftkoordinator. Vi er alle forskjellige, og ingen følelser er feil, sier Eirik, som forøvrig fullroser behandlingen og oppfølgingen fra Drammen sykehus.
– Jeg klarte heller ikke å være den kjæresten jeg ville være. Cellegiften gjorde at jeg kunne reagere annerledes enn før.
Tok grep i bedriften
– Da jeg opplevde at konferanser ble koronautsatt, syntes jeg det var helt greit. Jeg hadde uansett nok med mitt. I april hadde jeg mange svarte stunder, der jeg lurte på om jeg måtte legge ned firmaet, der jeg har vært min egen sjef i 21 år. Da Eirik begynte å bli seg selv igjen i juni, tok han tak i utfordringen og har siden vært min beste støttespiller og motivator, sier Kristin og ser takknemlig på mannen sin.
– Han sa jeg enten kunne sette meg på hendene og vente til det gikk over, eller jeg kunne lene meg fremover og skape morgendagen. Jeg valgte det siste, men jeg hadde ikke klart det uten Eiriks hjelp.
Kristin lærte i rekordfart, og tilbyr nå digitale konferanser. Det er krevende, men hun har gjennomført flere åtte timers konferanser med opptil 300 deltakere med glimrende resultat. Kundene hennes er helsepersonell, og slik situasjonen er nå, er de svært fornøyde med løsningen.
– Jeg tjener selvsagt ikke like mye som før, men firmaet leverer, og jeg blir i hvert fall ikke akterutseilt i denne bransjen, sier Kristin.
– Jeg er vanvittig stolt av alt du fikser. Du har faktisk enda flere kvaliteter enn jeg visste om, sier Eirik og klemmer skulderen til kona si.
Elise fikk kreft: Måtte fjerne klitoris
Tar vare på gylne øyeblikk
Eirik har nettopp snakket med flylegen, som sier at ingenting haster. Men Eirik vil tilbake i jobb etter hvert. Han sliter med fatigue (utmattelse) og tinnitus (øresus), som forstyrrer nattesøvnen.
– Eirik har blitt mye sunnere enn han var før. Han har gått ned i vekt, spiser sunne og regelmessige måltider og vi har begge blitt mer sporty. Toppturer er bare gøy, og det har vært litt av en reise å følge Eirik fra null form til super form, sier Kristin.
– Og jeg er sikker på at vi har Norges sprekeste Chihuahua. Valpen sitter foreløpig mest i bæremeis, legger Eirik til, og begge ler.
Eirik gruer seg ikke til de halvårige kontrollene. Han er kreftfri nå, og håper det fortsetter slik. Skulle kreftspøkelset dukke opp igjen, får han slåss mot det der og da. Kristin orker heller ikke å bruke krefter på å tenke negativt. Realitetene får de allikevel ikke gjort noe med, men livskvaliteten kan de i stor grad påvirke.
– Vi er sammen 24/7 og det funker fint for oss. Turene blir lengre og lengre og snart er det vår. Vi har til og med en liten valp som skal oppdras, sier Kristin med sitt strålende smil.
– Selv om det har vært beintøft, tror jeg vi begge er blitt både klokere og rausere i løpet av det siste året. Vi kommuniserer bra, og de få gangene det har vært nødvendig, har vi renska lufta. Vi har også blitt flinke til å leve i nuet, og skape lysglimt i hverdagen. Morgendagen er det ingen av oss som har noe løfte om, så det gjelder å nyte det vi har, avslutter Eirik.
